Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Innledning

Innledning

Vold mot kvinner og barn i nære relasjoner er et alvorlig og til dels et skjult samfunnsproblem, som innebærer at mange lever sine liv utsatt for krenkelser og uverdig behandling. All bruk av vold strider mot norsk lov og krenker grunnleggende menneskerettigheter. Vold og overgrep mot kvinner og barn i familien og i parforhold er særlig alvorlig, og har omfattende konsekvenser for den som rammes. Det er ødeleggende for helse, selvfølelse, trygghet, livskvalitet og evne og mulighet til å ha styring med eget liv.

Regjeringens holdning er klar. Vold i det private rom aksepteres ikke. Den skal forebygges, bekjempes og lindres gjennom tiltak for å hjelpe og beskytte ofrene, og gjennom behandling og straffeforfølging av voldsutøveren.

I 1999 la regjeringen Bondevik I frem handlingsplanen ”Vold mot kvinner”. Gjennomføringen av planen har gitt resultater, men arbeidet har også synliggjort svakheter og behov for styrket innsats.

For å sikre kontinuitet i arbeidet legger regjeringen frem en ny handlingsplan om vold i nære relasjoner. Planen har fire overordnede målsettinger :

a.

Samarbeidskompetansen og kunnskapen i hjelpeapparatet skal styrkes

b.

Vold i nære relasjoner skal synliggjøres og forebygges gjennom holdningsendringer

c.

Ofre for vold i nære relasjoner skal sikres nødvendig bistand og beskyttelse

d.

Voldsspiralen skal brytes ved å styrke behandlingstilbudet til voldsutøveren

Vold i nære relasjoner har mange uttrykksformer. Volden kan være av både fysisk, psykisk og seksuell karakter. I tillegg utsettes mange for trusler. Vold i nære relasjoner utøves i de fleste tilfellene av menn, og rammer i all hovedsak kvinner og barn, selv om det også finnes kvinnelige voldsutøvere. Vold forekommer i mange typer forhold; i heteroseksuelle ekteskap/samboerskap, i lesbiske og homofile partnerskap/samboerskap, i forhold der foreldre utøver vold mot barn og i forhold der barn krenker foreldre og søsken.

Når voldsutøvelse finner sted i nære relasjoner, blir konsekvensene mer omfattende og dyptgripende enn de synlige skadevirkningene som følger av selve voldshandlingen. Volden utøves ofte i det skjulte, og personene som berøres, er betydningsfulle i hverandres liv gjennom felles historie, gjensidige forpliktelser og avhengighet. Den som utsettes for volden, bebreider ofte seg selv og opplever skam og skyldfølelse. Det hender også at volden er synlig, men likevel vegrer mange seg for å gripe inn i det man tolker som private forhold. Dette bidrar til å holde overgrepene skjult for dem som kunne yte hjelp.

Mange av kvinnene som utsettes for vold av nåværende eller tidligere samlivspartner, har barn. Noen barn rammes direkte av volden og utsettes for straffbar barnemishandling. Mange flere rammes indirekte og vokser opp i hjem preget av vold. De påkjenninger barna utsettes for i slike situasjoner, er ikke direkte straffbare, men det må karakteriseres som omsorgssvikt når de er vitner til at mor utsettes for vold. Voldens virkninger på barna er avhengig av en rekke forhold, som barnets alder, voldens varighet og omfang og, ikke minst, relasjonen til voldsutøveren og den voldsutsatte. Barn som lever i familier der de er vitne til at mennesker de er glad i og som står dem nær, utsettes for vold, har krav på samfunnets vern. De må blant annet få hjelp til å få endret en livssituasjon der foreldrene ikke kan ivareta sine forpliktelser som omsorgspersoner.

For å bryte et voldelig handlingsmønster er det avgjørende at det settes inn tiltak overfor den som utøver volden. Men det er voldsutøveren selv som har ansvaret for at volden opphører. Samfunnets ansvar er å bidra til å forebygge utvikling av voldelige handlingsmønstre, å gi voldsutøveren et tilbud om hjelp og behandling, og å forhindre at volden gjentar seg og at den går i ”arv” til barna.

I St. meld. nr. 29 ( 2002 – 2003 ) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap og i NOU 2003 : 31 Retten til et liv uten vold er det gitt en omfattende beskrivelse av de utfordringer vi står ovenfor i arbeidet for å bekjempe vold mot kvinner og barn. Det vises derfor til disse dokumentene for en nærmere beskrivelse av omfang, årsaker og konsekvenser av vold mot kvinner og barn i nære relasjoner.

Avgrensninger

Regjeringen har under utarbeidelse en plan mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn. I tillegg vil det bli utarbeidet en egen plan mot utnytting av mindreårige i pornografi og kjønnshandel. Regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse ( 2003 ) inneholder en rekke tiltak som berører barn som utsettes for vold i nære relasjoner.

Tiltakene i denne planen vil derfor forholde seg til den indirekte volden som barn utsettes for, som vitner til vold mellom sine nærmeste, i en fase av livet der trygghet og god omsorg i hjemmet er en forutsetning for gode oppvekstbetingelser.

Vold i nære relasjoner omfatter også tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Tiltak for å bekjempe disse formene for overgrep er iverksatt av regjeringen gjennom egne programmer, og vil derfor ikke bli nærmere omtalt i denne handlingsplanen.

På oppdrag fra Justisdepartementet er det gjennomført en utredning om fornærmedes stilling i straffesaker ( Anne Robberstad, Kontradiksjon og verdighet 2002 ) Utredningen er et ledd i regjeringens arbeid for å styrke fornærmedes stilling i strafferettsprosessen, spesielt ofre for volds- og seksuallovbrudd. Forslagene fra utredningen vil ikke bli nærmere omtalt i denne handlingsplanen, men vil bli fulgt opp gjennom nedsettelse av et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere de rent straffeprosessuelle spørsmålene som er reist. I tillegg vil det bli nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere en del praktiske aspekter ved avviklingen av straffesaker, som kan være med på å gjøre belastningen for fornærmede mindre.

Mange voldsepisoder skjer i forbindelse med bruk av alkohol eller andre rusmidler. Forskning viser at ruspåvirkning både kan føre til lavere barrierer mot voldsutøvelse, og at volden kan bli mer alvorlig og ukontrollert under påvirkning av rus. Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer ( 2003 – 2005 ) inneholder en rekke tiltak for å redusere de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk. For en nærmere beskrivelse av strategier knyttet til rusbekjempelse vises det derfor til dette dokumentet.

Organisatorisk rammeverk for arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner

For å sikre best mulig sammenheng og helhet i hjelpeapparatets innsats ser regjeringen det som vesentlig at det etableres et godt organisatorisk rammeverk rundt arbeidet for å bekjempe vold i nære relasjoner. Det er nødvendig å løfte blikket og vurdere om dagens rammer er gode nok til å ivareta tilbudet til voldsutsatte og overgripere. Regjeringen mener at mye kan oppnås gjennom bedre organisering og fastere samarbeidsstrukturer på alle nivå; nasjonalt, regionalt og lokalt.

Det koordinerende ansvaret for regjeringens arbeid med å bekjempe vold i nære relasjoner er lagt til Justisdepartementet. Feltet reiser imidlertid en rekke problemstillinger som ikke kan løses ved bruk av kriminalpolitiske virkemidler alene. Effektiv voldsbekjempelse krever tett samarbeid med andre sentrale myndigheter med ansvar for helsemessige- , sosiale- og likestillingspolitiske spørsmål. For å imøtekomme behovet for samordning på sentralt nivå er det etablert en tverrdepartemental arbeidsgruppe med representanter fra Helsedepartementet, Sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet. Arbeidsgruppen skal, foruten å sikre implementering av tiltakene i den foreliggende planen, utarbeide forslag til videre arbeid for å bekjempe vold i nære relasjoner.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) er etablert fra 1. januar 2004. Formålet med senteret er å styrke forskning, utdanning og veiledning

til tjenesteapparatet på volds- og traumeområdet. Senteret er etablert med en egen seksjon for vold, familievold og seksuelle overgrep. NKVTS vil ha en sentral rolle i regjeringens arbeid for å styrke kompetanseutviklingen når det gjelder vold i nære relasjoner, både i forhold til barn, kvinner og overgripere. Det nasjonale senteret har imidlertid ikke tilstrekkelig nærhet til tjenesteapparatet. Regjeringen ser det som nødvendig med sterke regionale miljøer som kan være pådrivere i utviklingen av kompetanse og tjenester i forhold til vold, lokalt og regionalt.

I januar 2004 overtok staten ansvaret fra fylkeskommunen for drift av familievernkontorene, barnevernsinstitusjonene og deler av fosterhjemsarbeidet. I den forbindelse ble det opprettet en ny forvaltningsenhet for familievernet og barnevernet kalt Statens barnevern og familievern (SBF). Fra 01.07.2004 etableres Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Det nye direktoratet er en sammenslutning av SBF og BUFA/Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen. Hovedbegrunnelsen for å overføre de fylkeskommunale oppgavene innen barnevern- og familievern til staten er behovet for å skape et mer likeverdig tilbud med god kvalitet i hele landet. Statliggjøringen av det fylkeskommunale barnevernet i fem regioner, med et bredt tilfang av kompetanseenheter (26 fagteam), vil kunne bidra til økt kompetanse- og kunnskapsbasert veiledning ovenfor det kommunale barnevernet.

Regionalt viser blant annet erfaringer fra samarbeid mellom ulike tjenester i saker om seksuelle overgrep og grov omsorgssvikt mot barn at man gjennom slikt samarbeid avdekker ellers skjulte saker og bidrar til en felles oppfølging. Det foreligger en egen utredning om regional organisering av ressurser på vold- og traumefeltet, der behovet for oppbygging/utvikling av regional kompetanse på vold med spesielt fokus på vold i nære relasjoner er understreket. Utredningen vil bli fulgt opp med tiltak som kan bidra til bedre tjenester, økt kompetanse og bedre samarbeid på tvers av tjenestene. Miljøene skal ha nær tilknytning til praksisfeltet og tett samarbeid med alle relevante instanser i regionene. Vold som eget tema for regionalt ressursmiljø, er en viktig drivkraft for utvikling av de ulike tjenestene på dette området.

De aller fleste tjenestene som er relevante for voldsutsatte, tilbys på kommunalt nivå. Noen tiltak er også private/frivillige, som krisesentertilbudet og deler av behandlingstilbudet til voldsutøvere. Det er en utfordring å integrere dette som en del av et helhetlig tilbud, i samarbeid med det ordinære tjenesteapparatet.

Til toppen