12. Gjensidige tiltak...

12. Gjensidige tiltak knyttet til biodiversitetskonvensjonen

12.1 Folkerettslige avtaler om utveksling av genressurser

Konvensjonen stiller nasjonalstatene nokså fritt med hensyn til hvilke vilkår som skal oppstilles for å gi tilgang til genressursene og måten utbyttet skal fordeles på. Målsettingen skal være å oppnå avtaler som på den ene siden gir effektiv tilgang til nyttige genressurser (jf. artikkel 15 nr. 2), og som på den annen side sikrer en rimelig fordeling av godene (jf. bl.a. artiklene 15 nr. 7 og 19 nr. 2). Det er opp til partene å bli enige om hva som er en "rimelig" fordeling. Den eneste kravet konvensjonen stiller, er at det statene ikke skal oppstille så strenge vilkår for å gi tilgang til sine genressurser, at konvensjonens målsettinger motvirkes (artikkel 15 nr. 2).

Det stilles altså ikke særlige krav til innholdet i avtalene.

12.2 Multilaterale avtaler

Mange biologiske produkter inneholder genressurser fra en rekke forskjellige landområder. En fordel med et multilateralt system er at det blir mulig for private aktører å bruke genressurser fra flere land uten at det oppstår for store praktiske problemer med å samordne leverandørlandenes rettigheter. Foredlingsarbeid på landbruksektoren vil ofte være basert på plantemateriale fra en rekke forskjellige land. Det samme kan være tilfellet ved avl. Når det gjelder genressurser som brukes til fremstilling av matvarer, kan et multilateralt system derfor i praksis være det eneste aktuelle tiltaket om internasjonalt foredlingsarbeid skal kunne fortsette i sin nåværende form.

Gjennom et multilateralt system kan man dessuten unngå at enkelte land skaffer seg eksklusiv tilgang til viktige genressurser gjennom særavtaler. Alle landene som deltar i ordningen, vil ha rett til tilgang på de avtalte vilkårene.

Det er foreløpig ikke etablert et multilateralt system for utveksling av genressurser som kan bidra til å løse problemstillingen, men det pågår forhandlinger om en oppfølging av biodiversitetskonvensjonen. Det forhandles også om et multilateralt system for utveksling av plantegenetisk materiale for mat og landbruk (se punkt 5.3.3 ovenfor). Med hensyn til andre typer genressurser kan det være vanskelig å få til multilaterale utvekslingssystemer, fordi disse ressursene ofte vil være nyttige i kommersielt innrettet utviklingsarbeid i nærings- eller legemiddelsektoren. Avkastningen på genressursene hvis forskningsprosjektene lykkes, kan bli meget stor og vil ikke på noen som helst måte stå i forhold til gevinsten leverandørlandet kan oppnå gjennom fondsordninger o.l.

12.3 Regionale avtaler

Dersom man ikke lykkes i å etablere globale avtaler, vil regionale avtaler kunne være en mulig løsning. Innenfor Norden og i EU er det et utstrakt samarbeid om genetiske ressurser. Norge henter mesteparten av de utenlanske genressursene sine fra dette området. Inngåelse av regionale avtaler vil sikre videreføring av dette regionale samarbeidet. En god regional avtale om utveksling av genetiske ressurser f.eks i Norden vil kunne danne grunnlag for utvikling av avtaler som omfatter hele EU og Europa.

12.4 Bilaterale avtaler

I mangel av multilaterale eller regionale avtaler, kan Norge innlede bilaterale forhandlinger med aktuelle leverandørstater. Avtalene kan f.eks. inngås i forbindelse med at vi forhandler med det aktuelle landet om andre typer (handels)avtaler. Om vi i tillegg har utarbeidet et standardutkast til avtaletekst, trenger ikke forhandlingene å bli så ressurskrevende.

Bilaterale avtaler er mest praktisk for andre utviklingsområder enn landbruk og matproduksjon. For genressurser for bruk til mat vil man være avhengig av tilgang fra en rekke land for å opprettholde matvaresikkerheten. Det vil dessuten være viktig at avtalen også regulerer forholdet til tredjeland.

12.5 Behovet for gjennomføringstiltak

Hvis avtalen går ut på at utviklingslandet skal få vederlag gjennom faktisk bistand og fondsordninger som finansieres av staten, vil prinsippet om utbyttefordeling antakelig kunne settes i verk uten lovendringer. Det vil i utgangspunktet kun kreves budsjettmessige beslutninger. Ettersom norsk rett i dag i hovedsak ikke er til hinder for at andre stater gjør uttak av genressurser her i landet uten individuelt samtykke fra norske myndigheter, er det heller ikke nødvendig med noen omfattende lovendringer for å sikre avtaleparten tilgang til våre genressurser.

Det kan likevel være aktuelt med lovendringer bl.a. for å kunne iverksette sanksjoner mot de som skaffer seg tilgang til genressurser i strid med avtalen.

Hvis det derimot inngås avtaler som bygger på at det skal gis individuelt samtykke fra leverandørlandet til det enkelt uttaket av genressurser, må det påregnes at det kreves gjennomføringstiltak for å operasjonalisere avtalene. Muligheten for å etablere slike ordninger er drøftet i punkt 14 nedenfor.

12.6 Gruppens konklusjon

Norge bør fortsatt opptre som en pådriver i internasjonale forhandlinger om opprettelse av multilaterale systemer for forvaltning av genressurser i tråd med biodiversitetskonvensjonen. I tillegg kan det være behov for å innlede bilaterale forhandlinger med sentrale utviklingsland om avtaler som regulerer tilgang til genressurser og utbyttefordeling.

I forhold til utviklingsland kan den ideelle løsningen ut fra praktiske hensyn være at avtalene utformes slik at Norge forplikter seg til å gi bistand til industriutvikling og kompetanseoppbygging eller økonomisk støtte f.eks. gjennom et fast årlig beløp mot å få (en viss) tilgang til landets genressurser, fremfor at vederlaget fastsettes individuelt for det enkelte prosjektet. Norge kan i tillegg forplikte seg til å stimulere norske bedrifter og forskningsinstitusjoner på bioteknologiområdet til å inngå konkrete samarbeidsavtaler med institusjoner i vedkommende land. De bilaterale avtalene kan følgelig dels bygge på at utviklingslandene skal få en generell kompensasjon, og dels på at det skal stimuleres til individuelt tilpassede samarbeidsavtaler med norske bedrifter mv.

Det må påregnes at det kan være vanskelig å få i stand bilaterale avtaler om åpen tilgang til genressurser som skal brukes til annet enn landbruk og tradisjonell matproduksjon, fordi avkastningen av genmateriale innenfor f.eks. legemiddelbransjen som nevnt kan bli meget stor. Det kan være at Norge i stedet må akseptere rammeavtaler som legger opp til at det skal inngås særlige avtaler om utbyttefordeling osv. i forbindelse med det enkelte uttaket av genressurser.Gjennom enkeltavtaler blir det mulig å sikre at utbyttet til leverandørlandet står i forhold til gevinsten fra det konkrete prosjektet.

Det er imidlertid ikke mulig å si noe sikkert om hva vi kan oppnå i avtaleforhandlinger, og noen land kan naturligvis være mer restriktive enn andre.

Det bør settes i gang arbeid med å utarbeide utkast til standardavtaler som kan danne utgangspunkt for forhandlingene. Det må i den forbindelse klarlegges om det er behov for å foreta endringer i norsk rett for å kunne håndheve de bilaterale avtalene på en effektiv måte. Man bør imidlertid forsøke å utforme avtalene slik at det ikke er nødvendig med omfattende utredninger og lovendringer før avtalene kan tre i kraft.

Man bør også vurdere å ta et initiativ til forhandlinger med EU-landene om slike avtaler. Ettersom landene er nokså likeverdige økonomisk sett, kan det være hensiktsmessig å bygge avtalene på et prinsipp om fri tilgang til genressurser uten å ta inn bestemmelser om utbyttefordeling. Dette vil bety at det tradisjonelle regimet med åpen utveksling av ressursene opprettholdes.