Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Straffeprosessuelle spørsmål

Straffeprosessuelle spørsmål

Jurisdiksjon

16. Norsk straffelovgivnings stedlige virkeområde er regulert i straffeloven § 12. Norsk straffelov kan anvendes på handlinger som er foretatt i riket og på norske fartøy og luftfartøy. For overtredelser av straffebudene som er omtalt i punkt II, kan norsk straffelovgivning også anvendes når handlingen er foretatt i utlandet av norsk statsborger eller noen som er hjemmehørende i Norge. Videre kan seksuelle overgrep mot mindreårige og menneskehandel som er utført i utlandet av utlending, straffes etter norsk straffelovgivning. Det samme gjelder dersom handlingen det dreier seg om er en forbrytelse som er straffbar også etter loven i landet den er foretatt og den skyldige har bopel i riket eller oppholder seg her.

Utlevering

17. Utlevering av lovbrytere fra Norge er regulert i lov 13 juni 1975 nr. 35 om utlevering av lovbrytere m.v. (utleveringsloven). For utlevering til andre nordiske land, gjelder lov 3 mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige (nordisk utleveringslov).

18. Etter norsk rett er utlevering ikke betinget av avtale med vedkommende stat. Utleveringsloven oppstiller i utgangspunktet heller ikke begrensninger med hensyn til hvilke typer lovbrudd som kan begrunne utlevering. Det er imidlertid et vilkår at handlingen er straffbar etter norsk rett. Videre er det et vilkår at handlingen, eller en tilsvarende handling, etter norsk lov kan medføre fengsel i mer enn 1 år. Ved utlevering til soning av idømt straff, er det tilstrekkelig at dommen går ut på frihetsstraff eller anbringelse i anstalt i et tidsrom av minst 4 måneder, jf. § 3 nr. 1. Loven tillater imidlertid utlevering for handlinger med kortere frihetsstraff dersom dette følger av overenskomst med fremmed stat, jf. § 3 nr. 2.

19. Norge er tilsluttet europeisk konvensjon om utlevering 13 desember 1957 og konvensjonens tilleggsprotokoller 15. oktober 1975 og 17. mars 1978. Norge er videre tilsluttet Schengenkonvensjonen 19. juni 1990, som inneholder enkelte bestemmelser om utlevering. I tillegg har Norge inngått bilaterale overenskomster om utlevering med USA (9. juni 1977) og Australia (9. september 1985). Med unntak av avtalen med USA, er de nevnte konvensjoner og overenskomster generelle og inneholder ingen opplisting av hvilke lovbrudd som kan være gjenstand for utlevering. Lovbruddene i protokollen artikkel 3 nr. 1 a (i) b og c og (ii) er ikke omfattet av listen i overenskomsten med USA. Det er imidlertid ikke til hinder for at en begjæring fra USA om utlevering for slike lovbrudd kan etterkommes, jf. ovenfor. Ved inngåelse av bilaterale utleveringsavtaler i fremtiden vil Norge søke å unngå avtaler som er begrenset til visse typer lovbrudd.

20. At de handlinger som danner grunnlag for en utleveringsbegjæring ikke er begått på den anmodende stats territorium, er ikke til hinder for utlevering, jf. protokollen artikkel 5 nr. 4. Dette kan imidlertid stille seg annerledes i noen tilfeller, f.eks. dersom handlingen helt eller delvis er begått på norsk territorium eller dersom handlingen er begått på et tredjelands territorium og norske myndigheter har iverksatt rettsforfølgning av forholdet, jf. europeisk utleveringskonvensjon artikkel 7 og 8.

21. Dersom utlevering ikke kan finne sted, f.eks. fordi den som begjæres utlevert er norsk borger eller vedkommende risikerer å bli utsatt for dødsstraff eller tortur, vil norske myndigheter kunne overta straffeforfølgningen av forholdet, forutsatt at bevismessige og andre forhold tillater det. Denne vurderingen må i den enkelte sak tas av påtalemyndigheten.

22. Behandlingen av begjæringer fra andre stater om utlevering av lovbrytere skjer i samarbeid mellom Justisdepartementet, påtalemyndigheten og domstolene. Når Justisdepartementet mottar en utleveringsbegjæring, sendes den til påtalemyndigheten, som forbereder saken og sørger for at spørsmålet om lovens vilkår for utlevering er oppfylt bringes inn for domstolene. Når det foreligger rettskraftig kjennelse, returneres saken til Justisdepartementet, som fatter vedtak i saken. Utleveringsbegjæringer fra stater tilsluttet Schengen-konvensjonen, kan imidlertid avgjøres av statsadvokaten uten rettslig prøving dersom den som er begjært utlevert samtykker. Begjæringer om utlevering til andre nordiske land kan på visse vilkår avgjøres av politimesteren i vedkommende politidistrikt.

Tallmateriale:

23. Begjæringer fra andre nordiske land sendes som hovedregel direkte til vedkommende politidistrikt, og er ikke omfattet av tallene nedenfor.

24. For perioden 2001 til 2004 har norske myndigheter ikke mottatt begjæring om utlevering fra Norge for forbrytelser omfattet av protokollen artikkel 3 nr. 1. Vi har imidlertid hatt noen saker som gjelder utlevering for andre forbrytelser mot barn – 3 saker om voldtekt av mindreårige og en om barnebortføring.

Beslag, inndragning og stengning

25. Etter kapittel 16 i straffeprosessloven kan ting som har betydning som bevis, beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger i saken. Det samme gjelder ting som antas å kunne inndras eller kreves utlevert av fornærmede. ”Ting” omfatter også penger.

26. Inndragning skjer etter reglene i straffeloven §§ 34 – 38. Utbytte av straffbar handling kan inndras. Det samme gjelder ting som er blitt til ved en straffbar handling eller som har vært gjenstand for en straffbar handling. Også ting som har vært brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling eller som det er fare for at vil bli brukt til en straffbar handling kan inndras. Til slutt kan trykt skrift med straffbart innhold inndras.

27. Politiet kan etter politiloven § 7 gripe inn for å bevare offentlig ro og orden, ivareta enkeltpersoner eller allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller stanse lovbrudd. I slike tilfeller kan politiet bl.a. påby virksomhet stanset. Etter straffeprosessloven § 216 kan påtalemyndigheten stenge bygning eller rom eller sperre av et område for å sikre bevis. Både enkeltpersoner og foretak kan fradømmes retten til å utøve virksomhet, jf. straffeloven § 29 og 48 a.

Til toppen