Vedlegg 8 - Avtale mellom Norge og USA om utlevering 9 juni 1977

Vedlegg 8

Avtale mellom Norge og USA om utlevering 9 juni 1977

Avtale mellom Kongeriket Norge og Amerikas Forente Stater om utlevering.

Kongeriket Norges regjering og Amerikas Forente Staters regjering; _som ønsker å utarbeide en ny avtale om gjensidig utlevering av lovbrytere; _er blitt enige om følgende:

Artikkel 1

Under de forhold og på de vilkår som fremgår av denne avtale, samtykker hver av de kontraherende stater i å utlevere til den annen stat enhver person som påtreffes på dens territorium og som er siktet eller dømt for et lovbrudd som omfattes av artikkel 2, enten det er begått innen den annen stats jurisdiksjonsområde, eller uten­for dette på de vilkår som er fastsatt i artikkel 3.

Artikkel 2

1. ‑Utlevering skal innrømmes for ethvert lovbrudd som er be­skrevet i den liste som følger som vedlegg til denne avtale, og som er en integrerende del av avtalen, bare på følgende to vilkår:

a) ‑Lovgivningen i den anmodende stat som gjaldt da lovbruddet ble begått, gir hjemmel for frihetsberøvelse i mer enn ett år, eller dødsstraff, og

b) ‑lovgivningen i den anmodede stat gir i alminnelighet hjemmel for frihetsberøvelse i mer enn ett år, eller dødsstraff, dersom lovbruddet var blitt begått på den anmodede stats territorium.

2. ‑Dersom den person som er begjært utlevert allerede er dømt i den anmodende stat, skal utlevering bare skje når den frihets­straff som tidligere er idømt, utgjør minst fire måneder, og det gjenstår minst fire måneder til soning.

3. ‑Utlevering skal også innrømmes for forberedelse til, forsøk på, sammensvergelse eller medvirkning til lovbrudd som omfattes av punkt 1 i denne artikkel. Forberedelse eller forsøk omfatter også ”conspiracy” i samsvar med lovgivningen i De Forente Stater. Reglene i dette punkt kommer bare til anvendelse når lovbruddet etter begge staters lovgivning kan straffes med mer enn ett års fengsel eller annen form for frihetsstraff eller med dødsstraff.

4. ‑Et lovbrudd skal gi grunnlag for utlevering uten hensyn til om det etter lovgivningen i de to stater hører til samme kategori av lovbrudd som kan gi grunnlag for utlevering etter første eller tredje punkt i denne artikkel, og uten hensyn til om lovgivningen i den anmodede stat klassifiserer lovbruddet på samme måte.

5. ‑Utlevering kan også skje for et lovbrudd når jurisdiksjon for en føderal domstol i De Forente Stater forutsetter bruk av post­vesen eller et kommunikasjons- eller transportmiddel mellom delstatene.

6. ‑Dersom anmodningen om utlevering omfatter flere lovbrudd som hver for seg kan straffes med frihetsberøvelse etter lovgivnin­gen i den anmodende og den anmodede stat, og noen av dem ikke fyller vilkåret med hensyn til lengden av den straff som kan idøm­mes, skal den utøvende myndighet i den anmodede stat kunne inn­rømme utlevering for disse lovbrudd.

Artikkel 3

1. ‑I forhold til denne avtale omfatter hver kontraherende stats territorium hele det territorium som staten utøver jurisdiksjon over, herunder luftrom og territorialfarvann, og skip og luftfartøy regi­strert i vedkommende kontraherende stat dersom skipet er på åpent hav eller luftfartøyet under flyvning da lovbruddet ble begått. Luftfartøy skal anses å være under flyvning fra det tidspunkt da motorkraft blir anvendt i den hensikt å ta av til det tidspunkt da landingskjøringen er avsluttet. I tilfelle av tvungen landing skal flyvningen anses for å fortsette inntil kompetente myndigheter overtar ansvaret for luftfartøyet og for personer og gods om bord.

2. ‑Reglene i foregående punkt utelukker ikke utøvelse av straf­ferettslig jurisdiksjon i samsvar med lovgivningen i den anmodede stat.

3. ‑Når det lovbrudd som det er begjært utlevering for, er be­gått utenfor den anmodende stats territorium, skal den administra­tive myndighet i den anmodede stat kunne innrømme utlevering der­som denne stat ville hatt jurisdiksjon overfor et slikt lovbrudd under lignende forhold.

Artikkel 4

1. ‑Ingen av de kontraherende stater er forpliktet til å utlevere sine egne borgere, men den administrative myndighet i den anmo­dede stat skal, dersom lovgivningen i denne stat ikke er til hinder for det, ha adgang til å utlevere dem dersom den finner at det vil være riktig å gjøre det.

2. ‑Dersom utlevering ikke innrømmes i henhold til punkt 1 i denne artikkel, skal den anmodede stat oversende saken til sine kompetente myndigheter med henblikk på strafforfølgning.

Artikkel 5

1. ‑Utlevering skal bare tillates når bevisene etter lovgivningen i den anmodede stat ville vært tilstrekkelig grunnlag for at vedkommende ble pågrepet (”the committal for trial of the person sought”) dersom det lovbrudd han er siktet for, var blitt begått på den anmodede stats territorium eller til å godtgjøre at han er identisk med den person som er dømt av domstolene i den anmodende stat.

2. ‑I tilfelle en anmodning fremsettes overfor den norske regje­ring, skal norske myndigheter i spesielle tilfelle, i samsvar med norsk utleveringslov, ha rett til å kreve bevis som grunnlag for å vurdere om en tidligere domfelt er skyldig. Utlevering kan nektes dersom disse supplerende bevis finnes utilstrekkelige.

Artikkel 6

Dersom lovgivningen i den anmodede stat ikke er til hinder for det, kan den person som er begjært utlevert, meddele myndighetene i denne stat at han gir avkall på en nærmere prøving av om han kan utleveres. Den anmodede stat kan deretter treffe vedtak som innebærer at den person som er begjært utlevert kan overleveres til representanter for den anmodende stats myndigheter.

Artikkel 7

1. ‑Utlevering kan ikke tillates i følgende tilfelle:

a) ‑Når den person som er begjært utlevert på den anmodede stats territorium er under strafforfølgning eller er blitt frikjent eller straffet for det lovbrudd utleveringsbegjæringen gjelder. Der­som det i Norge er gitt påtaleunnlatelse eller saken er henlagt som følge av mangel på bevis, kan utlevering bare tillates der­som vilkårene etter norsk lov er til stede.

b) ‑Når adgangen til å reise straffesak eller fullbyrdelse av straf­fen for det lovbrudd utleveringsbegjæringen gjelder er foreldet etter lovgivningen i den anmodende eller anmodede stat.

c) ‑Dersom det lovbrudd utleveringsbegjæringen gjelder, anses som et politisk lovbrudd av den anmodede stat, eller dersom den person som er begjært utlevert godtgjør at anmodningen om utlevering i virkeligheten er fremmet i den hensikt å saksøke eller straffe ham for et lovbrudd av politisk karakter.

d) ‑Dersom det gjelder et militært lovbrudd, med mindre dette er straffbart etter ikke-militær lovgivning som fastsatt i artikkel 2.

2. Utlevering kan nektes i følgende tilfelle:

a) ‑Når den person som er begjært utlevert i en tredje stat, har vært straffeforfulgt og er blitt frikjent, eller har sonet straffen eller er blitt benådet.

b) ‑Dersom den anmodede stat i spesielle tilfelle har grunn til å tro at utlevering vil være uforenlig med humanitære hensyn, sær­lig på grunn av vedkommendes alder, helse eller andre per­sonlige forhold.

3. Utlevering kan nektes av enhver annen grunn som er hjemlet i den anmodede stats lovgivning.

Artikkel 8

Dersom det lovbrudd utleveringsbegjæringen gjelder kan straf­fes med døden etter lovgivningen i den anmodende stat, og lovgiv­ningen i den anmodede stat ikke gir hjemmel for dødsstraff for lov­bruddet, kan utlevering nektes med mindre den anmodende stat gir en slik tilsikring som den anmodede stat finner tilfredsstillende om at dødsstraff ikke vil bli idømt, eller dersom den blir idømt, ikke vil bli fullbyrdet.

Artikkel 9

Når en person som er begjært utlevert er under strafforfølgning eller på lovlig måte tilbakeholdt på den anmodede stats territorium for et annet lovbrudd enn det utleveringsbegjæringen gjelder, kan avgjørelsen av utleveringsbegjæringen utsettes inntil saksbehand­lingen er avsluttet, og den straff som han er eller måtte bli idømt i sin helhet er fullbyrdet.

Artikkel 10

Avgjørelsen av hvorvidt utlevering på grunnlag av utleverings­begjæringen skal tillates, treffes i samsvar med den anmodede stats lovgivning, og den person som er begjært utlevert, skal ha adgang til de rettsmidler og den klagerett som denne lovgivning gir hjem­mel for.

Artikkel 11

1. Begjæringen om utlevering skal fremmes på diplomatisk veg.

2. Med begjæringen skal følge:

a) ‑De nødvendige opplysninger for å bevise identiteten til den person som er begjært utlevert, herunder om mulig fotografier og fingeravtrykk eller kopier av slike, og mulige opplysninger om hans statsborgerskap og bopel.

b) ‑En fremstilling av de faktiske forhold i den sak som utlevering begjæres for.

c) ‑Teksten til de lover som definerer lovbruddet, den lov som fastsetter straffen for lovbruddet, og den lov som gjelder be­grensning av rettsforfølgningen eller soningen av straffen for dette lovbrudd.

3. ‑Dersom begjæringen gjelder en person som er siktet men ennå ikke dømt, må det også følge med en beslutning om arrest avsagt av en dommer eller annen kompetent myndighet på den anmodende stats territorium og dessuten av slike andre bevis som i samsvar med lovgivningen i den anmodede stat ville gi grunnlag for at han ble pågrepet (”his committal for trial”) dersom lovbruddet var blitt begått på den anmodede stats territorium.

4. ‑Dersom anmodningen gjelder en person som er kjent skyldig, men ikke har sonet hele den straff han eller hun er ilagt, skal også skyldavgjørelsen og den eventuelle straffedom avsagt på den an­modende stats territorium og en bekreftelse på at straffen ikke er sonet eller på hvor stor del av straffen som gjenstår å sone, følge med.

5. ‑Beslutningen om arrest og vitneforklaring eller annen for­klaring, gitt under ed, og de rettsdokumenter som godtgjør at ved­kommende er kjent skyldig, og eventuelle supplerende bevis som de norske myndigheter har begjært etter artikkel 5, punkt 2, eller be­kreftede kopier av disse dokumenter, skal anerkjennes som bevis­midler ved prøvingen av utleveringsbegjæringen dersom de, i tilfelle begjæringen er fremmet av Norge, er undertegnet av eller er ved­lagt en attestasjon av en dommer eller annen embetsmann eller er bevitnet ved Justisdepartementets embetssegl, og i ethvert tilfelle er bekreftet av De Forente Staters prinsipale diplomatiske eller konsulære tjenestemann i Norge, eller, dersom anmodningen er frem­met av De Forente Stater, er forsynt med Utenriks­departementets embetssegl. Enhver vitneforklaring eller annen forklaring som ikke er avgitt under ed, men som ellers fyller vilkårene etter dette punkt, skal anerkjennes som bevis på samme måte som en vitneforklaring eller annen forklaring avgitt under ed når det fremgår at vedkom­mende, før sin forklaring for de rettslige myndigheter i den an­modende stat, fikk opplysninger av disse myndigheter om det straffe­ansvar han ville pådra seg ved falsk eller ufullstendig vitnefor­klaring.

6. ‑De dokumenter som er omhandlet i punkt 5 i denne artikkel, skal også anerkjennes som bevis dersom de er bekreftet på annen måte som kan anerkjennes i henhold til den anmodede stats lovgiv­ning.

7. ‑Den anmodede stat kan kreve at dokumentene blir oversatt til sitt språk.

Artikkel 12

1. ‑Når det haster, kan de kontraherende stater på diplomatisk veg anmode om pågripelse og midlertidig fengsling av en siktet eller domfelt person. Anmodningen kan etterkommes dersom den inne­holder opplysninger som kan identifisere vedkommende person, en beskrivelse av lovbruddet som han er siktet for, en angivelse av formålet med utleveringsbegjæringen, og uttalelse om at det fore­ligger en pågripelsesbeslutning eller en ikke oppgjort kjennelse eller dom.

2. ‑Når en anmodning om pågripelse og midlertidig fengsling er etterkommet, skal den anmodende stat innen fire uker fremme for­mell utleveringsbegjæring for de administrative myndigheter i den annen stat. Den anmodende stat kan fremme en begrunnet anmod­ning om en forlengelse av fengslingstiden med inntil tretti dager, og vedkommende rettslige myndighet i den anmodede stat skal ha adgang til å forlenge fengslingstiden. Løslatelse etter disse bestem­melser skal ikke være til hinder for en ny sak om utlevering av ved­kommende dersom begjæring om dette senere mottas.

Artikkel 13

1. ‑Dersom den anmodede stat finner det nødvendig med ytterligere bevis eller opplysninger for å kunne ta standpunkt til utleveringsbegjæringen, skal den be den anmodende stat om dette, og den anmodende stat skal sørge for at den anmodede stat får det innen den frist den har fastsatt.

2. ‑Dersom de bevis og opplysninger som det er bedt om ikke er mottatt innen den fastsatte frist eller disse bevis er utilstrekkelige, skal den person som er begjært utlevert, dersom han er fengslet, øyeblikkelig løslates. Dette skal ikke være til hinder for at den an­modende stat kan fremme en ny begjæring om utlevering, bygget på nye bevis, av den samme person og for det samme lovbrudd.

Artikkel 14

1. ‑Den anmodede stat skal uten opphold på diplomatisk veg underrette den anmodende stat om avgjørelsen av utleveringsbegjæringen.

2. ‑Dersom utlevering er innrømmet, skal myndighetene i den anmodende og den anmodede stat avtale tid og sted for overlevering av vedkommende person.

3. ‑Dersom en bemyndigelse eller et vedtak om utlevering av vedkommende er utferdiget av kompetent myndighet, og han ikke er blitt overført fra den anmodede stats territorium innen avtalt tid, skal han løslates. Den anmodede stat kan deretter nekte å ut­levere ham for samme lovbrudd.

Artikkel 15

1. ‑En person som er utlevert kan ikke holdes tilbake eller strafforfølges i den anmodende stats territorium for noe annet lovbrudd enn det han er utlevert for, og heller ikke utleveres av denne stat til en tredje stat, med mindre:

a) ‑Han har forlatt den anmodende stats territorium etter utleve­ringen og frivillig vendt tilbake dit;

b) ‑Han er blitt i den anmodende stats territorium førtifem dager etter at han hadde adgang til å forlate det; eller

c) ‑Den anmodede stat har samtykket i at han holdes i forvaring, blir satt under strafforfølgning, straffes eller utleveres til en tredje stat for et annet lovbrudd enn det han ble utlevert for.

2. ‑Bestemmelsene i punkt 1 i denne artikkel gjelder ikke lovbrudd som er begått eller forhold som er inntrådt etter at utleve­ringen ble innrømmet.

Artikkel 16

Dersom utlevering av en person er begjært til samme tid av en av de kontraherende stater og av en eller flere andre stater, enten for samme lovbrudd eller for andre lovbrudd, skal den an­modede stat avgjøre saken på grunnlag av alle omstendigheter som foreligger, herunder eventuelle relevante be­stem­melser i gjeldende avtaler mellom den anmodede og de anmodende stater, den rela­tive grovhet og gjerningsstedet for lovbruddene, tidspunktet for de respektive begjæringer, stats­bor­ger­ska­pet til den person som er begjært utlevert og muligheten for etterfølgende utlevering til en annen stat.

Artikkel 17

Så langt det er forenlig med den anmodede stats lovgivning og under hensyntagen til utenforstående personers rettigheter, som må påses ivaretatt, skal alt løsøre og alle hjelpemidler, verdigjenstander og dokumenter som har sammenheng med lovbruddet, uansett om det er benyttet ved utøvelsen, eller som kan tjene som bevis for påtalemyndigheten i straffesaken, overleveres når utlevering skjer. Dette gjelder selv om utlevering ikke kan settes i verk fordi den siktede er død, forsvunnet eller unnveket.

Artikkel 18

1. ‑Transitt gjennom en av de kontraherende staters territorium av en person som er utlevert til den annen kontraherende stat av en tredje stat skal tillates på følgende vilkår:

a) ‑at transittstaten gis underretning på forhånd om den reiserute nevnte person vil benytte;

b) ‑at de tjenestemenn som ledsager nevnte person bringer med seg original eller bekreftet kopi av bemyndigelsen eller beslut­ningen om utlevering; og

c) ‑at transitten ikke vil komme i strid med lovgivningen i transitt­staten.

2. ‑Den anmodende stat skal godtgjøre transittstaten for alle utlegg som er oppstått i samband med transporten.

Artikkel 19

1. ‑Den anmodede stat skal besørge en undersøkelse av om de bevis og dokumenter som er grunnlaget for en utleveringsbegjæring rettslig sett er tilstrekkelige før den bringes fram for de rettslige myndigheter, og skal sørge for at den anmodende stats interesser blir representert for de kompetente myndigheter i den anmodede stat.

2. ‑Utgifter ved oversettelse av dokumenter og ved overføringen av vedkommende person skal betales av den anmodende stat. Ingen pengekrav skal kunne reises av den anmodede stat overfor den anmodende stat på grunn av at personer som er begjært utlevert, er pågrepet og fengslet, holdt i forvaring, avhørt eller overlevert i samsvar med bestemmelsene i denne avtale.

Artikkel 20

1. ‑Denne avtale skal ratifiseres, og ratifikasjonsdokumentene skal utveksles i Washington så snart som mulig. Den skal tre i kraft den dag ratifikasjonsdokumentene utveksles.

2. ‑Denne avtale skal gjelde ethvert lovbrudd som faller inn under avtalen, enten det er begått før eller etter at traktaten er trådt i kraft, dog skal utlevering ikke tillates for et lovbrudd begått før traktaten er trådt i kraft dersom det ikke var et lovbrudd etter lovgivningen i begge kontraherende stater da det ble begått.

3. ‑Hver av de kontraherende stater kan oppsi denne traktat når som helst ved skriftlig underretning til den annen på diplomatisk veg. Oppsigelsen får virkning seks måneder etter datoen for en slik underretning.

Til bekreftelse herav har de undertegnede, som er behørig bemyndiget til det av sine respektive regjeringer, undertegnet denne avtale.

Utferdiget i to eksemplarer i Oslo den 9 juni 1977 på norsk og engelsk, med samme gyldighet for begge tekster.

Liste over lovbrudd.

1. Mord, herunder overfall med hensikt å begå mord.

2. Drap, også uaktsomt.

3. Forsettlig legemsfornærmelse. Legemsbeskadigelse.

4. Vold mot offentlig tjenestemann.

5. ‑Brudd på lovgivningen om bruk av etsende og skadevirkende stoff på person.

6. ‑Brudd på lovgivningen om seksualforbrytelser overfor mindre­årig eller annen person, herunder voldtekt, utuktig omgang, utuktig handling, rufferi, ulovlig abort.

7. ‑Brudd på lovgivningen om kidnapping, bortføring og ulovlig frihetsberøvelse.

8. ‑Brudd på lovgivningen om å unnlate å hjelpe en avhengig eller på annen måte hjelpeløs person når dette forårsaker alvorlig skade eller døden.

9. Utpressing eller trusler.

10. ‑Brudd på lovgivningen om fengselsopprør; unnvikelse fra fengsel eller annen form for frihetsberøvelse av en person som er siktet, kjent skyldig eller dømt for et lovbrudd som kan straffes med mer enn ett års frihetsberøvelse.

11. Tyveri og annen ulovlig tilegnelse av annens eiendom.

12. Underslag.

13. Ran.

14. Innbruddstyveri.

15. Brannstiftelse.

16. Brudd på lovgivningen om skadeverk.

17. ‑Brudd på sikkerheten ved transport- eller kommunikasjonsmidler, særlig når det utsetter personer som gjør bruk av slike midler for fare; sjørøveri og enhver handling som innebærer mytteri eller opprør ombord på skip eller luftfartøy mot skipsførerens eller kapteinens myndighet; enhver kapring eller overtakelse av kontrollen av eller avvikelse i ruten for luftfartøy eller skip ved bruk av makt eller ved trusel om bruk av makt; ved øde­leggelse eller skade på luftfartøy under flyvning som medfører at det ikke blir flydyktig eller kan innebærer en risiko for flysikkerheten; og enhver handling som kan innebære en fare for livet eller den fysiske integritet for passasjerer eller mann­skap.

18. Brudd på lovgivningen om pengefalsk og dokumentfalsk.

19. ‑Brudd på lovgivningen om erverv, transport, mottakelse og svik­aktig (fraudulent) utnyttelse av eiendom, penger, varer, verdi­papirer eller lignende interesser, herunder heleri og etterfølgende bistand.

20. ‑Bedrageri (fraud) utøvet bl.a. av kreditorer, debitorer, bank­funksjonærer, daglige (ad­mi­ni­stra­tive) ledere, ansatte i selskap og andre uten hensyn til om det består et represen­ta­sjons­forhold.

21. ‑Brudd på lovgivningen om konkurs og annen offentlig insolvens­behandling.

22. Falsk forklaring for offentlig myndighet.

23. ‑Brudd på lovgivningen vedrørende varer, verdipapirer og lignende interesser, herunder utstedelse, registrering, markeds­føring, omsetning og salg.

24. ‑Brudd på lovgivningen om internasjonal handel og interna­sjonale kapitaloverføringer.

25. ‑Brudd på lovgivningen om import, eksport og transitt av løsøre, varer og andre omsetningsverdier, herunder brudd på tollovgiv­ningen.

26. ‑Brudd på lovgivningen om narkotiske stoffer, cannabis, kokain og dets derivater, psykotrope stoffer og andre farlige stoffer, og kjemikalier.

27. Brudd på den offentlige helselovgivning.

28. ‑Brudd på lovgivningen om bestikkelser, herunder handlinger som går ut på å kreve, fremby og motta bestikkelser.

29. Brudd på lovgivningen om misbruk av offentlig myndighet.

30. ‑Brudd på lovgivningen om mened, påvirkning til mened, falsk vitneforklaring.

31. Brudd på lovgivningen om hindring av rettshåndhevelse.

32. Forsettlig unndragelse av skatter og avgifter.

33. ‑Brudd på den økonomiske lovgivning når dette skjer til frem­me av et oppregnet lovbrudd.

Til toppen