Sikkerhetstiltak mot...

Sikkerhetstiltak mot problematisk hundehold

Hundeloven kapittel 6 gir politiet videre fullmakter enn tidligere til å gripe inn ved problematisk hundehold.

Umiddelbare polititiltak for å vareta sikkerheten og tryggheten til enkeltpersoner, allmennheten og dyr.

§ 17 viser til og presiserer politiets fullmakt til umiddelbart å gripe inn mot problematisk hundehold. Første ledd viser til at politiet kan gripe inn i samsvar med politiloven § 6, mens annet ledd uttrykkelig nevner eksempler på en del forebyggende tiltak politiet kan gi pålegg om. Vedtaket har virkning straks hvis ikke politiet bestemmer noe annet. Lar hundeholderen være å følge pålegget, kan politiet iverksette de nødvendige tiltak for hundeholderens regning. Politiets vedtak etter annet ledd skal følge reglene om grunngiing og klage etter forvaltningslovens kapittel V og VI. Dette innebærer at vedtaket må være skriftlig om ikke dette er særlig byrdefullt, det skal grunngis, og det skal opplyses om adgangen til og fremgangsmåten ved å klage.

Politiet har etter § 17 fjerde ledd i alvorlige tilfelle adgang til å avlive en hund som har drept eller påført en person vesentlig skade eller angrepet et barn. Adgangen til avliving i slike tilfeller omfatter også andre hunder i hundeholderens varetekt eller eie, og gjelder uansett hvor de finnes. Vilkåret er at hensynet til noens sikkerhet eller allmennhetens trygghet klart tilsier en slik umiddelbar avliving. Om vilkåret ikke er oppfylt, kan politiet i ettertid vurdere om hunden bør omplasseres eller avlives etter § 18 eller § 24. Dersom politiet beslutter umiddelbar avliving, er det ikke mulig å klage på avgjørelsen. Den skal imidlertid begrunnes i henhold til forvaltningslovens regler.

En hundeholder som ikke følger opp pålegg gitt i medhold av § 17 eller har fått hunden avlivet eller omplassert etter samme bestemmelse, jf. § 24 første ledd bokstav e, kan forbys å ha med hund å gjøre, jf. § 22 første ledd bokstav b. En overtredelse er dessuten straffbar, jf. § 28 tredje ledd bokstav a.

Avliving eller omplassering av en hund etter en eller flere uønskede hendelser

§ 18 gjelder avliving og omplassering etter at det er skjedd en uønsket hendelse av alvorlig karakter. Det er tale om et sikkerhetstiltak til vern om folk og dyr. Bestemmelsen gjelder avliving i ettertid ved vedtak av politiet. Adgangen til umiddelbart å avlive hunden er regulert i § 14, jf. unntaksvis § 15, og § 17.

Dersom det ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak, kan politiet vedta at en hund som har angrepet eller skadet et menneske eller jaget eller skadet andre bestemte dyr som angitt i § 18 første ledd, skal avlives. Bestemmelsen sier hvilke momenter som særlig skal – henholdsvis ikke skal – vektlegges ved vurderingen av forholdsmessigheten. Også andre momenter enn de som er nevnt i lovteksten, kan ha betydning. Avliving kan skje selv om hunden har befunnet seg i eget hus eller på egen eiendom, men dette kan spille en stor og ofte avgjørende rolle ved forholdsmessighetsvurderingen.

Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere hunden fremfor å avlive den. Dette kan fremstå som et alternativ der avliving blir ansett for å være uforholdsmessig. Et vedtak om avliving eller omplassering kan omfatte også andre hunder hundeholderen har i sin varetekt, dersom hundeholdet ikke anses sikkerhetsmessig forsvarlig.

§ 18 fjerde ledd angir noen særlige situasjoner der hunden normalt bør avlives. Reglene om dette gjelder foran de alminnelige bestemmelsene i første og annet ledd. Sterkest vern er gitt barn og dyr i landbruket samt tamrein. I bokstav c er også andre husdyr, medregnet andre hunder, gitt et vern, men her skal det mer til før hunden normalt bør avlives. Ingen av reglene er absolutte, og det er rom for politiet til å utvise et visst skjønn når det skal treffes vedtak om avliving.

Om følgene etter § 18 femte ledd av at hundeholderen lar hunden gå ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn, vises det til omtalen ovenfor i punkt 3.4.

Farlige hunder og unntak fra reglene om farlige hunder

§§ 19 og 20 tjener til å avløse midlertidig lov 4. juli 1991 nr. 48 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder, også kalt kamphundloven. Forskrift 25. oktober 1991 nr. 718 om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder, som er gitt med hjemmel i kamphundloven, gjelder til den blir opphevet av Kongen, jf. hundeloven § 32 første ledd. Dette innebærer at forbudet mot å innføre, holde og avle pitbullterrier, fila brasileiro, tosu inu og dogo argentino videreføres. Forskriften gjør i § 3 unntak for farlige hunder som var anskaffet før kamphundloven 4. juli 1991 nr. 48 trådte i kraft 20. juli 1991, men disse skal være identitetsmerket.

Hundeloven definerer ikke hvilke hundetyper som regnes som farlige hunder, men § 19 gir Kongen hjemmel til å innføre forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder samt sæd og embryo fra farlige hunder. Det defineres i lovteksten hva som regnes som farlige hunder.

Stortinget har i vedtak 16. juni 2003 bedt regjeringen om snarest mulig å forby ulvehybrider, amerikansk staffordshire terrier og blandinger der disse rasene inngår. Forslag til forskrift om dette vil bli sendt på høring.

§ 19 tredje ledd setter forbud mot å holde eller innføre enkelthunder som er gitt trening for kampformål m.v. Fra denne bestemmelsen er det gjort visse unntak i § 20, se nedenfor. Det gjelder også forbud mot enkelthunder som har særlig farlig gemytt eller lignende. Er det tvil om en hund har slike sterkt uønskede egenskaper, kan politiet ta hunden i forvaring og forlange at hundeeieren står for en undersøkelse av hundens adferd av en kyndig person som politiet velger ut. En kyndig undersøkelse kan forlanges også uten at hunden tas i forvaring. Politiets avgjørelse om å ta hunden i forvaring og forlange undersøkelse av hunden, regnes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. § 25.

Politiet kan etter § 19 femte ledd treffe enkeltvedtak om at en hund som er avlet, innført eller holdt i strid med § 19 eller forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen, skal utføres fra riket eller avlives. Hundeholderen kan nektes å ha med hund å gjøre, jf. § 22 første ledd bokstav a og overtredelsen er straffbar, jf. § 28 tredje ledd bokstav b.

§ 20 inneholder visse unntak fra forbudet mot farlig trente hunder i § 19 tredje ledd.

Det ene unntaket gjelder hunder som er trent av politiet eller der det foreligger tillatelse fra politiet til trening eller innførsel. Slik tillatelse kan gis av det enkelte politidistrikt med adgang til klage til Politidirektoratet etter forvaltningslovens regler.

Det andre unntaket i § 20 gjelder overgangsregler for hunder som fikk lovlig trening av en hundeorganisasjon før loven trådte i kraft. Slike hunder kan bare omsettes eller omplasseres etter at politiet har gitt tillatelse. Skulle det likevel skje eller at hunden angriper et menneske uten at det foreligger en nødverge- eller nødrettssituasjon, er det en tvingende regel om at hunden skal avlives etter vedtak fra politiet.

Krav til godkjenning for å ha å gjøre med bestemte hundetyper

Bestemmelsen i § 21 er ny og gir Kongen hjemmel til å gi forskrift med nærmere vilkår for å innføre, holde eller drive avl med bestemte hundetyper. Forskriften kan også stille krav om godkjenning i det enkelte tilfelle. Myndigheten til å gi godkjenning kan delegeres til en privat organisasjon.

Forbud mot at en person skal ha med hund å gjøre

Lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern gir retten adgang til å fradømme rett til å ha med dyr å gjøre på grunnlag av dyrevernmessige forhold.

Hundeloven § 22 første og annet ledd gir politiet hjemmel til å forby en hundeholder å ha med hund å gjøre som et sikkerhetstiltak rettet mot problematisk hundehold. Det kan skje ved overtredelse av en av en rekke definerte bestemmelser i hundeloven, dersom politiet etter en konkret vurdering konkluderer med at hundeholdet ikke har vært sikkerhetsmessig forsvarlig, eller forbud er nødvendig for å bedre allmennhetens eller enkeltpersoners trygghet. Dersom vilkårene er oppfylt, kan politiet nedlegge et forbud mot å ha med hund å gjøre etter en samlet vurdering av om dette vil være rimelig. Stortingets justiskomité har uttalt at bestemmelsen er en viktig del av loven som bør brukes (Innst. O. nr. 91 (2002-2003) s. 21).

Blir en person idømt betinget eller ubetinget fengselsstraff for voldsforbrytelser eller truende adferd (særlig overtredelse av straffeloven §§ 222, 224, 227, 228-233 eller 266-268), kan vedkommende ved dommen forbys å ha med hund å gjøre. Er det benyttet hund ved forbrytelsen, skal retten sette et slikt forbud.

I § 22 fjerde til sjette ledd er det presisert hva et forbud mot å ha med hund å gjøre innebærer. Forbudet kan begrenses med tanke på hundetype og -størrelse. Det kan også tidsbegrenses, men skal gjelde i minst tre år. Etter tre år kan forbudet omgjøres av politiet.

Et forbud etter § 22 mot å ha med hund å gjøre regnes ikke som rettighetstap etter straffeloven.

Når politiet nedlegger forbud etter bestemmelsen, er det et enkeltvedtak som skal behandles etter forvaltningsloven. Ved overtredelse kan politiet ta hånd om, omplassere, selge eller om nødvendig avlive hunden, jf. § 24 første ledd bokstav h og/eller ilegge straff, jf. § 28 tredje ledd bokstav b.

Register over vedtak etter § 22

§ 23 gir politiet hjemmel til å føre register med opplysninger om forbud etter § 22. Kongen kan gi forskrift om registreringen og fastsette at også andre enn politiet skal ha tilgang til opplysningene for å lette håndhevingen.