Omplassering og avliving...

Omplassering og avliving mv. av hunder, erstatningsansvar og straff

Kapittel 7 har nærmere bestemmelser om bl.a. forvaring, omplassering og avliving samt ansvar for kostnader til tiltak etter loven, erstatningsansvar og straffansvar. Politiet har flere forskjellige reaksjonsmåter for å motvirke problematisk hundehold som kan anvendes hver for seg eller flere om gangen, etter hva som anses mest hensiktsmessig i den enkelte sak.

Politiets forvaring, omplassering, salg og avliving av hund

§ 24 gir en samlet oversikt over politiets adgang til å ta hånd om, omplassere, selge eller – om nødvendig – å avlive en hund som følge av problematisk hundehold. Paragrafen må ses i sammenheng med de andre bestemmelsene som den fortløpende viser til. I tillegg har dyrevernloven nærmere regler om adgang for dyrevernnemnda, politiet eller distriktsveterinæren til å ta hånd om og eventuelt avlive hunder dersom hunden lider, jf. dyrevernloven §§ 24 a og 24 b.

Hundeloven § 24 første ledd bokstav a må leses i sammenheng med § 10, og politiet har bare adgang til å omplassere, selge eller eventuelt avlive hunden når hundeholderen er varslet og gitt én ukes frist til å hente hunden. Varsling skal skje i henhold til reglene i § 10 tredje ledd.

§ 24 første ledd bokstav b til d gjelder der en forskrift er overtrådt. Bokstav b og c gjelder overtredelse av kommunale forskrifter etter §§ 11 og 12 om henholdsvis ro, orden og forsøpling og om vilkår for antall hunder i en husholdning. Det er her ikke noen betingelse at forskriften gjentar eller viser til politiets hjemmel etter § 24. Bokstav d gjelder overtredelse av forskrift gitt av Kongen etter § 13 om merking og registrering av hunder. Her er politiets adgang til å gripe inn etter § 24 avhengig av at det er fastsatt i selve forskriften. Det er pr. 1.1.2004 ikke vedtatt noen slik forskrift.

Der § 24 første ledd gir politiet anledning til å ta hånd om, omplassere, selge eller avlive hund på bakgrunn av overtredelse av en forskrift jf. bokstav b til d, følger det av annet ledd at det må gjelde en gjentatt overtredelse der hundeholderen må være tidligere straffet eller ha fått skriftlig advarsel for overtredelse av forskriften. Det er tilstrekkelig at advarsel for overtredelse av forskrift etter § 13, jf. § 24 første ledd bokstav d om merking og registrering av hunder, gis av registerføreren for registeret.

Etter § 24 første ledd bokstav e kan politiet gripe inn og ta hånd om, omplassere, selge eller avlive en hund når dette er nødvendig for å oppnå tilstrekkelig sikkerhet eller trygghet etter § 17. Vilkåret er at mindre inngripende tiltak etter § 17 annet ledd ikke er tilstrekkelig for å nå målet.

§ 24 første ledd bokstav f gir politiet generell hjemmel til å ta hånd om, omplassere, selge eller avlive en hund om vilkårene i §§ 18, 19 eller 20 er til stede. Hjemmelen må leses i lys av de særskilt nevnte bestemmelsene.

Bokstav g tar for seg overtredelse av vilkår satt i forskrift av Kongen om å ha med bestemte hundetyper å gjøre, jf. § 21. Det er pr. 1.1.2004 ikke fastsatt noen slik forskrift.

Bokstav h gjelder der noen har med en hund å gjøre i strid med et forbud etter § 22. Forbudet må være endelig ved at klagefristen er utløpt eller klagesaken avgjort av klageinstansen. Politiet kan videre gripe inn etter § 24 selv om det er reist søksmål for domstolene, hvis ikke retten imøtekommer en begjæring om midlertidig forføyning om å utsette iverksettingen av forbudet mot å ha med hund å gjøre.

Politiets vedtak etter § 24 er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Reglene i forvaltningsloven kap. II-VI gjelder derfor for saksbehandlingen. Klageinstans er Politidirektoratet, jf. § 25 første ledd annet punktum.

Ansvar for kostnader

Etter § 26 er hundeholderen ansvarlig for nødvendige kostnader som privatpersoner eller det offentlige har ved å gjennomføre lovlige tiltak etter loven. Dette kan for eksempel være tiltak etter § 17 tredje ledd der hundeholderen ikke selv etterkommer påbud fra politiet, eller kostnader til forvaring av hunden etter § 24 tredje ledd. Hvis hundeholderen er en annen enn eieren, kan den som krever kostnader dekket, gå på begge for å få dekket sine utlegg. Det vil bero på de konkrete omstendigheter hvem av disse som seg imellom skal dekke kostnadene (regress). Der hundeholder eller -eier er mindreårig, vil det normalt være foreldrene som må dekke kostnadene.

Etter § 26 annet ledd er politiets krav om kostnadsdekning tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (e). Andre som krever sine kostnader dekket, må reise søksmål og få dom for kravet før det kan tvangsfullbyrdes.

Erstatningsansvar

Krav om erstatning der hund har voldt skade, avgjøres etter de ulovfestede og lovfestede reglene om erstatning, herunder reglene i skadeerstatningsloven og reindriftsloven.

Straff

§ 28 første ledd gir regler om straff for overtredelse av reglene om sikring av hund, ro og orden, antall hunder i en husholdning eller merking av hunder. Offentlig påtale skjer bare når allmenne hensyn krever det.

§ 28 annet ledd har regler om straff der hundeholderen rettstridig forsettlig eller uaktsomt unnlater å forebygge eller avverge skade eller ulempe som går utover det loven tillater. At forholdet må være rettstridig, innebærer at straffebestemmelsen gjør unntak for politiets rettmessige bruk av hund eller der hund brukes i en nødvergesituasjon. Offentlig påtale finner sted dersom den fornærmede krever det eller allmenne hensyn taler for det. Består overtredelsen i at hunden har voldt støy eller annen urimelig ulempe (bokstav c), skjer påtale bare når allmenne hensyn taler for det.

Har en hund jaget eller skadet mennesker eller dyr, kan forholdet etter omstendighetene rammes av bestemmelser med høyere strafferamme, for eksempel straffeloven kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Dette kan gjelde situasjoner der hunden er benyttet som ”våpen”. I slike tilfeller vil straffelovens bestemmelser bli anvendt i stedet for hundeloven.

§ 28 tredje ledd setter straff for å overtre bestemmelser gitt av politiet etter § 17 for å ivareta sikkerheten, eller bestemmelser gitt i eller i medhold av §§ 19, 21 eller 22 om henholdsvis farlige hunder, godkjenning for å ha med bestemte hunder å gjøre og forbud mot å ha med hund å gjøre. I disse tilfellene rammes også medvirkning og forsøk, og påtalen er ubetinget offentlig, jf. straffeloven § 77.

Straffen etter hundeloven § 28 er bot eller seks måneders fengsel eller begge deler, og det er derfor adgang til pågripelse og varetektsfengsling, jf. straffeprosessloven §§ 171 og 184.