2 Bakgrunn for meldingsarbeidet

2 Bakgrunn for meldingsarbeidet

Formålet med lærerutdanningen

Formålet med lærerutdanning er at den gjennom undervisning, forskning og faglig utviklingsarbeid skal gi den faglige og pedagogiske kunnskap og praktiske opplæring som er nødvendig for planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning, opplæring, oppdragelse og omsorg. Utdanningen skal ta utgangspunkt i ulike forutsetninger hos barnehagebarn og elever og være i samsvar med målene for det opplæringstrinn utdanningen sikter mot. Utdanningen skal fremme studentenes personlige utvikling og yrkesetiske holdning, utvikle evne til refleksjon, vekke interesse for faglig og pedagogisk utviklingsarbeid som er relevant for arbeid i skole og barnehage, og gi forståelse for sammenhengen mellom læreryrket og opplæringssystemets funksjon i samfunnet (§ 54a i lov om universiteter og høgskoler).

Samlet skal lærerutdanningene dekke behovet i samfunnet for lærere med ulik faglig og pedagogisk kompetanse på alle trinn og i alle deler av opplæringssystemet, fra barnehage til opplæring av voksne.

Lærernes kompetanse

Den kompetansen departementet legger vekt på at lærerstudentene skal utvikle for å være best mulig forberedt på arbeid i barnehage og skole, kan grupperes i 5 kompetanseområder:

  1. Faglig kompetanse
  2. Didaktisk kompetanse, (innsikt i pedagogisk grunnlagstenking, evne til refleksjon over egen yrkespraksis og praktisk ferdighet i lærerarbeid sett i sammenheng med formålet med opplæringen, innholdet i læreplanene tilpasset barn, unge og voksnes forutsetninger og behov.)
  3. Sosial kompetanse (sosialt samspill, rettledning, ledelse, og samarbeid med barnehagebarn, elever, kollegaer og foreldre.)
  4. Yrkesetisk kompetanse (kunne vurdere alternative valg i forhold til grunnleggende verdier opplæringen skal bygge på.)
  5. Endrings- og utviklingskompetanse (være forberedt på endringer i yrkesrollen, i nye arbeidsmåter og bruk av IKT, og å kunne delta i utviklings- og fornyingsoppgaver.)

Disse kompetanseområdene skal samlet favne både nåværende og framtidige utfordringer i lærerrollen i barnehage, skole og voksenopplæring. Kompetanseområdene er fastsatt på bakgrunn av rammeplan for barnehagen, nye læreplaner og retningslinjer for opplæringssystemet på 90-tallet.

Det er ikke entydig hvordan lærerutdanningen bør utformes for å realisere intensjonene i formålsparagrafene i barnehage- og opplæringslov og de 5 kompetanseområdene.

Reformer i lærerutdanningene

Lærerutdanningene har de siste 10 årene vært gjennom store reformer. Endringene kom på bakgrunn av reformer både i høgskolesystemet og i barnehagen, grunnskolen, videregående opplæring og voksenopplæring. Institusjonelt medførte høgskolereformen at de pedagogiske høgskolene ble en del av de nye høgskolene. Lengden på allmennlærerutdanningen er utvidet fra 3 til 4 år og praktisk-pedagogisk utdanning fra ^2 til 1 år. Vi har fått nye rammeplaner både i 1992 og 1998 for faglærer-, allmennlærerutdanning og praktisk-pedagogisk utdanning og i 1995 for førskolelærerutdanningen. En ny 3-årig yrkesfaglærerutdanning ble etablert i 2000.

Det er kort tid siden Stortinget vedtok endringer i alle lærerutdanninger bortsett fra førskolelærerutdanningen, kfr. Innst. S. nr. 285 (1996 –97) og St. meld. nr. 48 (1996 – 97) Om lærarutdanning. NOU 1996:22 Lærerutdanning mellom krav og ideal, som var grunnlaget for St. meld. nr. 48, tar opp til behandling mange sider ved opplæringssystemet og lærerutdanningene. Utredningen kan gi viktige premisser for den kommende stortingsmelding. En ny melding gir anledning til å arbeide videre med en del forhold som ble tatt opp i den forrige meldingen, og til å ta opp til drøfting noen utviklingstrekk og innspill som har vært framme de siste årene.

Prosessen i meldingsarbeidet

Høsten 2000 gjennomførte departementet 5 høringer for å få studentenes og fagpersonenes oppfatning av hvordan allmenn- og førskolelærerutdanningene fungerer. Erfaringene fra høringene ble oppsummert på en nasjonal konferanse. Departementet har i tillegg bedt Norgesnettrådet om å evaluere førskole- og allmennlærerutdanningene og praktisk-pedagogisk utdanning. Resultatet av evalueringene vil foreligge ved årsskiftet. Evalueringene vil gi et bredere grunnlag til å vurdere dagens lærerutdanninger, og vil være nyttig i forhold til utforming av alternative måter å organisere lærerutdanningene på.

I forbindelse med meldingsarbeidet har departementet oppnevnt en referansegruppe med representasjon av lærer- og elev- og studentorganisasjonene, Nasjonalt råd for lærerutdanning, Læringssenteret, skoleeiersiden, Foreldreutvalget for grunnskolen, Opplæringsavdelingen og Barne- og familiedepartementet. Referansegruppen vil ha regelmessige møter. Universitetene og Nasjonalt råd for lærerutdanning har også gjennomført egne utredninger. Det blir i tillegg hentet inn uttalelser og innspill fra enkeltpersoner og fra ulike grupper og organer i sektoren. Departementet vil gjøre informasjon som gjelder arbeidet med lærerutdanningsmeldingen tilgjengelig på nettet.

Vurdering av lærerutdanningene

På bakgrunn av de tilbakemeldinger som foreløpig er kommet fra sektoren, blant annet ved høringene høsten 2000, ulike utredninger og innspill fra institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner, er det noen signal som er framkommet når det gjelder ønsker om endringer. De rammeplanene som ble utformet i 1998 er kritisert for å være:

  • for detaljerte når det gjelder faglig innhold, arbeidsmåter, vurdering og praksisopplæring. Dette gir institusjonene og studentene for lite rom til å profilere egen utdanning.
  • for omfattende. Det er for mange intensjoner som blir lagt inn i grunnutdanningen av alle lærere. Dette kan medføre at utdanningen ikke klarer å prioritere viktige oppgaver godt nok.

Departementet vil tro at rammeplanene til en viss grad har styrket det fag- og yrkesdidaktiske arbeidet og medført større sammenheng mellom allmennfag og yrkesfag i videregående opplæring. Det er også grunn til å tro at det har blitt økt fokus på helhet og sammenheng og tverrfaglig arbeid i lærerutdanningene. Den nasjonale satsingen på IKT i lærerutdanning har dessuten medført at fagpersonalet kan ta i bruk nye og moderne og mer studentaktive arbeidsformer i fagstudiene. En del rapporter viser også at samarbeidet mellom lærere i fag og praksisfeltet er blitt bedre. Dette er viktige elementer å ta med seg i en videre reorganisering av lærerutdanningen.

Modellen i allmennlærerutdanningen har fått en del kritikk. Det blir problematisert om dagens brede allmennlærerutdanning bør kvalifisere for alle grunnskolens trinn, blant annet med tanke på behov for faglig fordypning i ungdomstrinnet.

I modellen fra 1998 ble det ikke innført nye obligatoriske fag, men de fleste ble utvidet fra 15 til 30 studiepoeng. I tillegg ble rekkefølgen av fag sentralt fastsatt. De innvendingene som gjelder nåværende modell, har i hovedsak dreid seg om følgende momenter:

  • strukturen i allmennlærerudanningen er for stram når det gjelder antall obligatoriske fag og rekkefølgen av fag
  • det er for lite rom for fordypning i fag
  • studentene får i for liten grad velge studier etter egen interesse

Det har ikke kommet kritikk av utvidelsen av fagene fra 5 til 10 vekttall.

Det er viktig at lærernes samlede fagkompetanse så langt som mulig er i samsvar med behov i opplæringssystemet. Kartlegging fra Statistisk sentralbyrå i 2000 viser at mange lærere ikke har den formelle kompetansen man i prinsippet kunne ønske seg for fag de underviser i. Obligatoriske fag i allmennlærerutdanningen må sees i lys av økt bruk av lærerteam, mer bevisst bruk av lærernes fagkompetanse, andre lærerutdanninger og nasjonale og regionale opplegg knyttet til etter- og videreutdanning. Mer bevisst bruk av lærerteam kan føre til ønske om å sette sammen lærere med ulik kompetanse, enten med ulik type utdanning eller med ulike fag eller faglig fordypning innen en utdanning.

Det er ennå ikke studenter som har gått ut av den nye allmennlærerutdanningen, mens tre studentkull har avsluttet praktisk-pedagogisk utdanning. Derfor er det foreløpig vanskelig å si hvordan de nye utdanningene svarer på utfordringer knyttet til formål og kompetanseområder skissert tidligere. Det er heller ikke opplagt ut fra den forskningen som er tilgjengelig hvordan en ny lærerutdanning bør reorganiseres. Også i land som har en annen organisering av lærerutdanningen enn i Norge, har man mange av de samme utfordringene.

Organiseringen av lærerutdanningen er bare ett av flere forhold som forklarer kvalitet og relevans i utdanningen. I dette notatet ønsker departementet likevel å avgrense fokuset til alternative måter å organisere førskole- og allmennlærerutdanningen og praktisk-pedagogisk utdanning på. Det er her nødvendig å vurdere hvilke forhold som departementet bør styre for å få en nasjonal modell som ivaretar lærernes faglige og pedagogiske kompetanse slik at det blir en likeverdig opplæring i hele landet. Samtidig er det helt nødvendig at den nasjonale styringen gir rom til at institusjonene både kan utforme en lærerutdanning som er yrkesrettet, og ta inn over seg de stadig nyvinninger i praksisfeltet og i forskningen.