7 Allmennlærerutdanningen

7 Allmennlærerutdanningen

Dagens allmennlærerutdanning har en obligatorisk del på 180 studiepoeng og en valgfri del på 60 studiepoeng. De obligatoriske fagene er pedagogikk, norsk, matematikk, kristendoms-, religions- og livssynskunnskap, natur, samfunn og miljø (alle på 30 studiepoeng) og et praktisk og et estetisk fag (hver på 15 studiepoeng). Modellen sikrer at studentene har kompetanse i minimum 6 fag. I det 4. studieåret kan de velge 60 studiepoeng i nye fag eller fordype seg i opptil 90 studiepoeng i ett av de obligatoriske fagene.

Den danske lærerutdanningen for folkeskolen er 4-årig. Pedagogikk (42 studiepoeng) og "kristendomskundskap/livsoplysning" (12 studiepoeng) er obligatorisk, og det er obligatorisk valg mellom dansk og matematikk (42 studiepoeng). I tillegg skal studentene velge 4 linjefag av 18 innen 2 av 3 fagområder (33 studiepoeng). De 3 obligatoriske fagene kan også velges som linjefag. Studentene får samlet 4-6 undervisningsfag. Undervisningsministeren kan dessuten fastsette andre regler om linjevalg "hvis det er begrundet i folkeskolens behov".

Som nevnt tidligere, er et "Allmänt utbildningsområde" på 90 studiepoeng obligatorisk den nye svenske modellen. Utover dette er det ikke obligatoriske fag i lærerutdanningene. Studentene velger selv faglig profil og opplæringstrinn. Dette innebærer at det er andre mekanismer enn obligatoriske krav i lærerutdanningen som brukes, slik som krav for tilsetting i ulike skoleslag og skoleeiers mulighet for å tilsette lærere med ønsket kompetanse.

Departementet vil i det videre presentere to alternative modeller for organisering av allmennlærerutdanningen. Nedenfor gjennomgåes noen felles forutsetninger for de to alternativene.

Obligatoriske fag og valgfrihet

Departementet mener at det bør vurderes større grad av valgfrihet i allmennlærerutdanningen. Samtidig bør en allmennlærer ha en viss bredde i sin fagkrets, og det bør nøye vurderes om det er behov for å holde fast på noen obligatoriske fag. Det er vanskelig å vurdere hvilke og hvor mange fag, i tillegg til pedagogikk og praksis, som eventuelt bør være obligatoriske. Det kan også være ulike svar på dette avhengig av hvilke hovedmodeller man ønsker. Departementet har foreløpig lagt til grunn at norsk og matematikk bør være obligatoriske fag i alle modellene. Dette er de to mest sentrale fagene i alle grunnskolens trinn, og de utgjør samlet ca 36 % av brutto årstimer fra 1.- 10. klasse. Fagene er avgjørende når det gjelder grunnleggende lese- og skrive- og matematikkopplæring, og er vesentlige for arbeid også i andre fag. I tillegg er kristendoms-, religions- og livssynskunnskap lagt inn som obligatorisk i to av modellene, med 15 studiepoeng i modell 4 og 30 studiepoeng i modell 5A. Spørsmålet om hvilke av fagene som skal være obligatoriske i lærerutdanningen, må også ses i sammenheng med behovet for å utdanne lærere i alle grunnskolens 11 fag.

Det nye gradssystemet forutsetter en ordning som gjør at de studentene som ønsker det, samlet kan få et grunnlag for å gå videre på et mastergradsløp 4. studieåret (se kapittel 9). Dette har betydning for hvordan det blir lagt til rette for faglig fordypning i ett fagområde i løpet av de 3 første årene. Dersom det blir en forventning om at alle lærerstudenter skal velge en årsenhet i 3. studieåret, kan det gjøre at bredden i fagkompetanse blir avgrenset til 2 eller 3 fag. Det er nødvendig å ta hensyn til dette når det gjelder hvilke type mastergrader som bør utvikles for lærerutdanningene.

Departementet har foreslått at 30 studiepoeng stort sett bør være minste omfang av obligatoriske fag. Dette gir større rom til å arbeide faglig, tverrfaglig, didaktisk og mot praksisfeltet i faget. Samtidig vil en mindre poengfesting kunne medfører at flere fag kan inngå i utdanningen. Med tanke på nye måter å organisere og modulisere fag på, kan det tenkes at det ikke bør fastsettes et minste omfang på fag som ikke er obligatoriske.

En styrket profesjonsorientering

For å styrke profesjonsorienteringen er det i kapittel 5 drøftet et forslag om en studieenhet som er felles for all lærerutdanning. Modellen forutsetter 15 vekttall avsatt til dette. Departementet har i tillegg et forslag om en 15 studiepoengs studieenhet som kan tenkes brukt på ulike måter for å styrke profesjonselementet i allmennlærerutdanningen:

  • Det kan legges til frie fagvalg og gi faglig styrking i form av støttefag eller utdyping av fag/fagområde.
  • Av de 15 studiepoengene kan 5 studiepoeng brukes til drama som metode, 10 studiepoeng kan nyttes til tverrfaglige prosjekter.
  • Alle 15 studiepoengene kan brukes til en studieenhet, et "sertifikat" i grunnleggende lese- skrive- og matematikkopplæring, i et samarbeid mellom pedagogikk, norsk og matematikk.

Når det gjelder det siste alternativet, kan det fremheves at ved et samarbeid mellom disse fagene vil en kunne legge vekt på både det som er felles for hvordan barn lærer i begge fagene, og det som er spesielt for lesing, skriving og matematikkforståelse. Koblingen til pedagogikk vil være vesentlig for registrering av lærevansker og forebygging. En mer spisset kompetanse ved lærestedene på området vil også ha innflytelse på fagutvikling og FoU-arbeid. En enhet av denne typen vil dessuten kunne danne grunnlag for etterutdanning, både for førskolelærere og allmennlærere. Dersom kommunene gir slik etterutdanning til lærere som starter med en førsteklasse, vil en kunne øke kompetansen betraktelig i løpet av noen år.

Uavhengig av hvordan en eventuell 15 poengs enhet brukes, er det en forutsetning at tverrfaglig arbeid vil inngå i lærerutdanningen i alle studieårene. En betydelig del av tverrfaglige prosjekter kan på ulike måter knyttes til erfaringer fra og samarbeid med praksisfeltet.

En eventuell innføring av 2 studieenheter på 15 studiepoeng kan medføre at allmennlærerutdanningen får et nytt område som samlet utgjør 30 studiepoeng. Dermed blir det mindre rom for faglige valg. Samtidig vil de kunne bidra til å styrke helheten og sammenhengen i allmennlærerutdanningen. Dette kan være særlig viktig med tanke på at mange frie valg kan gjøre det vanskeligere å organisere tverrfaglig arbeid og å sikre at alle studenter får innføring i vesentlige tema som er nødvendige for læreryrket.

For dagens allmennlærerutdanning er det fastsatt en nasjonal rekkefølge for fagene. Dette har blant annet gjort at studenter lettere kan skifte studiested, og at det har vært lagt til rette for samarbeid mellom pedagogikk, fag og praksis. Departementet har i det videre ikke lagt opp til en fast plassering av de obligatoriske fagene. Pedagogikk og felleselementer er foreslått lagt i løpet av 3 år, og det kan selvsagt vurderes om dette skal være et fastsatt krav for allmennlærerutdanningen. Det samme gjelder tverrfaglig arbeid og felleselementer der det er lagt inn. Praksis er integrert i fagene og organisert på samme måte som i nåværende utdanning . Dersom praksis skal tallfestes i poeng, vil dette gi seg utslag i modellene ved at det blir mindre plass for fagstudier.

Begge modellene gir mulighet for at lærestedene kan fastsette studieløp eller gi linjedelte tilbud. Som eksempel kan nevnes at dansk lærerutdanning opererer med 3 linjer; "humanistiske fag", "naturvidenskabelige fag" og "praktisk-musiske fag". Studentene må velge fag fra 2 av linjene. Departementet kan eventuelt styre etablering av slike linjer og antall studieplasser for å sikre utdanning av lærere innen visse fagområder.

Alternative modeller

I begge modellene som følger, kan det legges inn et "praksisår", kfr. avsnittet om arbeidserfaring som en del av grunnutdanningen, kapittel 5. En slik modell kan ha konsekvenser for resten av utdanningen som må vurderes nærmere.

Modell 4 – fellesmodell

Dette er en fellesmodell for utdanning til grunnskolen, med differensiering knyttet til valg av fag og fordypning. Studentene bygger selv opp utdanningsløpet og tar ansvar for hvilke fag de vil studere ut over de obligatoriske. De valgene de gjør, vil ha betydning for hvordan utdanningen kan brukes i skolen. Motivasjon og interesse for fag vil være viktig. I denne modellen vil studentene ha muligheter til å skifte retning i studiet etter at de har begynt å studere, og de kan ved videreutdanning skifte mellom trinnene i skolen.

Fellesmodell

4. studieår

Valg 60 poeng

1-3. studieår

Pedagogikk

30 poeng

Begynneropplæring i norsk og matematikk

15 poeng

Valg 60 studiepoeng

Krl 15 poeng

Matematikk 30 poeng

Norsk 30 poeng

Modell 4 gir i prinsippet kompetanse for tilsetting på alle grunnskolens trinn. Når det gjelder fagenes innretning mot grunnskolens trinn, kan det settes som betingelse at første 30 poengs enhet faglig og fagdidaktisk i hovedsak er rettet mot grunnskolens syv første trinn. Uttrykket i hovedsak er foreslått fordi det ikke vil være hensiktsmessig å beskrive fagenheten slik at den utelukker opplæring på ungdomstrinnet. I en tilpasset opplæring vil det dessuten ofte være nødvendig å kjenne til begynneropplæring i forhold til eldre elever som har ulike lærevansker. De neste 30 poengene vil da som regel rette seg mot ungdomstrinnet. De fagene som er organisert i sammenhengende 60 poengs enheter, vil vanligvis ha en innretning mot hele grunnskolen, men det bør også være mulig å velge en 60 poengs enhet rettet mot bestemte trinn.

En ytterligere styrking av norsk og matematikk kan være ønskelig for dem som skal undervise i disse fagene. Det kan også argumenteres for at barnetrinnet har størst behov for styrket norsk med vekt på lese- og skriveopplæring og ungdomstrinnet for styrket matematikk.

I denne modellen er studieenheten med begynneropplæring i norsk og matematikk lagt inn. Dersom det er ønskelig, kan også felleselementene legges inn som eget poengfestet område, eller begge kan tas ut. Variasjonene i fagsammensetningen kan spenne fra en relativt bred klasselærerinnretning til en noe mer spesialistpreget fagutdanning. Høgskolens og studentenes valg av fag kan gi studieløp som tilsvarer dagens linjedelte allmennlærerutdanning. Modell 4 kan gi et studieløp som i antall fag er relativt likt dagens praktisk-pedagogiske utdanning eller faglærerutdanning.

Gjennom kompetanseforskriften kan det eventuelt stilles krav til studentenes valg av fag og faglig fordypning for å få tilsetting på ungdomstrinnet eller på småskoletrinnet. En kan for eksempel kreve en utdanning med minst ett undervisningsfag på 60 poeng for å få tilsetting på ungdomstrinnet og en bred utdanning med minst 4 eller 5 fag for å kunne undervise på småskoletrinnet.

Modell 5A og 5B – nivådifferensiert modell

Denne modellen er todelt og knytter differensieringen til ulike trinn i grunnskolen. Studentene velger utdanning for årstrinn før de starter. De vil dermed helt fra begynnelsen av studiet ha et klart siktemål, og de må følge det studiet gjennom.

Modell 5A : Allmennlærerutdanning rettet mot 1-7 klasse

4. studieår

Valg 60 poeng

1-3. studieår

Pedagogikk

30 poeng

Felleselement

15 poeng og egynneropplæring norsk og matematikk 15 poeng

Valg 30 studiepoeng

Krl 30 poeng

Matematikk 30 poeng

Norsk 30 poeng

Modell 5B: Allmennlærerutdanning rettet mot 5-10 klasse

4. studieår

Valg 60 studiepoeng

1-3. studieår

Pedagogikk

30 poeng

Felles-

Element

15 poeng

Valg 75 poeng

Norsk 30 poeng

Matematikk 30 poeng

I modell 5B er kristendoms-, religions- og livssynskunnskap ikke lagt inn som obligatorisk fag. Dette er gjort for å synliggjøre flere av de variasjonene som er mulige i modellene, blant annet med hensyn til hvordan man sikrer rom for at også de andre av grunnskolens fag kan velges på et rimelig nivå.

Både modell 5A og 5B har mye til felles med modell 4. Studentene kan velge forholdsvis få fag eller et større antall. Hvor mange fag de kan velge, vil avhenge av størrelsen på de enhetene som ligger fast i organiseringen. Det største skillet mellom 4 og 5A/B er at i den siste er alle studieenhetene rettet mot opplæring til de alderstrinnene studentene har valgt. En slik form for differensiering kan i skolen gi mindre kontakt mellom lærerne på de ulike trinnene.

Den nivådifferensierte modellen har som forutsetning at fag, fagdidaktikk og pedagogisk teori og praksis retter seg klarere inn mot alderstrinnene enn det som er tilfelle i modell 4. Dette kan gi en mer fokusert utdanning. En nivådifferensiert modell vil imidlertid føre til ulike fagplaner for 5A og 5B og kan få følger for oppbyggingen av etter- og videreutdanningsenheter. Denne modellen gir mindre mulighet for ferdige lærer til å skifte mellom trinnene i grunnskolen.

En modell som både er differensiert etter grunnskolens trinn og som gir store muligheter til valg, vil kunne ha økonomiske konsekvenser og kreve flere læreressurser ved høgskolene fordi den forutsetter 2 parallelle løp i alle fag. Ved små og mellomstore institusjoner kan også det være vanskelig å få store nok studentgrupper til de forskjellige fagene. Selv om studentene i prinsippet får store valgmuligheter, kan institusjonenesressursmuligheter begrense disse. Skolestrukturen i ulike regioner kan også ha betydning for hvordan man vurderer de to hovedmodellene.

Dersom det blir en 4-årig felles utdanning for førskolelærere og allmennlærere, vil en type utdanning som vist i modell 5A, gi delvis overlappende kompetanse med denne, men gi større fordypning i fagene.

I modellene er det regnet med overlapping på trinnene 5 – 7. En mindre grad av overlapping eller to helt adskilte løp er også mulig.

Departementet ber om synspunkter på følgende problemstillinger:

  1. Bør det være spesielle krav til faglig bredde eller dybde for utdanning for de ulike trinn i grunnskolen ?
  2. Bør allmennlærerutdanningen omfatte et definert antall skolefag ? Hvis ja, hvor mange?
  3. Bør allmennlærerutdanningen ha obligatoriske fag ?Hvis ja, hvilke fag?
  4. Bør det være et felles løp i allmennlærerutdanningen, hvor studentene individuelt ut fra faglige valg og dybde av fag retter seg mot ulike trinn i grunnskolen( kfr. modell4), eller bør det være to adskilte løp (kfr. modell 5) ? Hvis adskilte løp, bør det være overlapping mellom trinnene og hvor stor bør den i så fall være?