Frykt i ung alder påvirker hjernens arkitektur

Analyser

Varig angst og frykt skader systemet som responderer på stress, og kan påvirke barns læring og utvikling.

Varig angst og frykt skader systemet som responderer på stress og kan påvirke barns læring og utvikling.

 

Alle barn opplever frykt i løpet av barndommen. Det kan være frykt for fremmede eller for spøkelser. Slike fryktopplevelser er midlertidige. Situasjoner som utløser varig frykt kan det derimot være svært vanskelig å komme over. Det kan dreie seg om enkelthendelser eller situasjoner som gjentar seg ofte, og disse kan skape en vedvarende tilstand av stress hos barnet. Eksempler kan være overgrep og misbruk, vold i familien eller annen omsorgssvikt.

Normale utviklingsløp

Normal frykt i barndommen viser et annet utviklingsforløp enn frykt som er utløst av traumatiske situasjoner. Ved mellom 6 og 12 måneders alder begynner barnet å oppleve frykt og å skille dette fra andre følelser, men frykten svekkes parallelt med at barnets sosiale verden utvides.

Når forestillingsevnen utvikles er mange barn periodevis redde i bestemte situasjoner (som mørkredsel ved sengetid) men det hindrer ikke normal utvikling. Evnen til å skille fantasi og virkelighet kommer etter hvert. Når barnet blir eldre, utvikles de kognitive og sosiale ferdighetene som trengs for å forstå forutsigbarheten i omgivelsene, og en sterkere opplevelse av kontroll oppstår. Hvis frykten er utløst av overgrep og omsorgssvikt ser man imidlertid et annet forløp.

Vonde minner blokkerer

Å bli utsatt for traumatiske hendelser tidlig i barndommen påvirker hjernens utvikling. Systemet som håndterer respons på stress skades, og dette har igjen følger for hvordan barnet prosesserer følelsesmessige minner. Eksempelvis vil høynet nivå av ”stresshormonet” kortisol forsterke minner fra emosjonelle hendelser, blokkere evnen til å avlære fryktrelaterte minner og forsterke minner knyttet til konteksten for den skremmende hendelsen.

En traumatisk hendelse kan dermed føre til minner som er svært kraftfulle og vanskelige å glemme. Hvis de stadig aktiveres, kan det føre til ytterligere utskillelse av kortisol. For mye kortisol kan også avstedkomme dårlige læringsevner i ikke-skremmende sammenhenger, noe som videre forsterker de negative effektene.

Vedvarende høyt nivå av kortisol kan dessuten skade hjerneceller i områder av hjernen som understøtter læring. Forskning viser at flere andre fysiologiske mekanismer i hjernen påvirkes negativt av stress. Mennesker som er kronisk stresset gjør det dårligere på en rekke oppgaver som er relatert til den prefrontale cortex. Denne delen av hjernen har betydning for arbeidsminne og oppmerksomhet.

Krever omfattende tiltak

Barn som har lidd under kroniske og intenst skremmende opplevelser mister ofte evnen til å skille trussel fra trygghet. Dette kan sees som en logisk tilpasning til en farlig verden der det kan ”lønne seg” å overreagere. Men dette vil være uhensiktmessig i en verden der man først og fremst skal møte ikke-truende sosiale situasjoner. I tillegg til følelsesproblemer og læringsproblemer vil barna også kunne få atferdsproblemer.

Barn har ikke den kognitive eller fysiske kapasiteten som behøves for å regulere sine reaksjoner. Ved normal utvikling lærer barnet å regulere sine reaksjoner på mindre farlige trusler og mildt stress. En vedvarende tilstand av frykt og angst i perioder som er viktige for hjernes utvikling kan på sin side hindre at sunne mønstre for stressregulering dannes. Normalt trygge situasjoner kan utløse stress. Barnet vokser simpelthen ikke frykten av seg.

Det er dermed ikke alltid nok å ta barnet vekk fra et uheldig miljø. Traumatiserte barn må være i trygge og responsive omgivelser som kan gjenopprette en opplevelse av trygghet, kontroll og forutsigbarhet. Det må med andre ord omfattende tiltak til for å rette opp skadene et barn kan bli påført ved omsorgssvikt og overgrep. Jo raskere man kommer i gang, jo større sannsynlighet har man for at den vedvarende belastningen ikke øker skadeomfanget.

Kilde
Persistent Fear and Anxiety Can Affect Young Children’s Learning and Development:
National Scientific Council on the Developing Child (2010). Working Paper No. 9.

Les rapporten her