Frihet gir best forskning

Analyser

En amerikansk studie viser at de beste forskerne publiserer mer og bedre når de har langsiktig finansiering uten kortsiktige resultatkrav.

Finansiering med lang tidshorisont, kombinert med frihet til å velge forskningstema, gir forskere mulighet og insentiv til å ta større risiko, og slik komme fram til mer banebrytende forskningsresultater.

Det er økonomene Pierre Azoulay, Joshua S. Graff Zivin og Gustavo Manso som argumenterer for dette i studien Evidence from the Academic Life Sciences.

Sammenliknet to grupper forskere

Økonomene har sammenlignet publikasjonene og forskningsresultatene til forskere på Howard Hughes Medical Institute (HHMI) med forskningsproduksjonen til forskere som hadde vunnet en rekke prestisjetunge stipender, men som i større grad var avhengig av finansiering fra National Institutes of Health (NIH). Slik fikk man definert to grupper med forskere som var sammenlignbare hva gjelder innsats og kvalitet, men som forsket under svært ulike forhold. 

HHMI gir femårig forskningsfinansiering som kan fornyes for en ny periode så lenge instituttet ser innsats og framgang, men ikke nødvendigvis resultater. Først etter 10 år må forskerne kunne vise til konkrete resultater for å få innvilget en ny periode. HHMI satser først og fremst på kvaliteten på forskeren når de tildeler sine bevilgninger, ikke typen prosjekter. Instituttet konsentrerer seg om langsiktige suksesskriterier.

Finansiering fra NIH, i likhet med den fra Forskningsrådet, varer bare noen få år av gangen. Finansieringen preges av kortsiktige resultatkrav, tydelige rammer og lav toleranse for prosjekter som mislykkes i de tidlige fasene.

Langsiktighet og selvstyre

Til tross for at de to forskergruppene hadde et sammenlignbart utgangspunkt, utviklet de seg svært forskjellig. HHMI-forskerne hadde dobbelt så høy sannsynlighet for å publisere artikler med høy siteringsindeks enn NIH-forskerne hadde. De ble sitert faglig bredere enn den andre gruppen. Samtidig fant de også at HHMI-forskerne hadde flere artikler som i liten grad ble sitert, noe som sammen med den generelt høye siteringsgraden til disse forskerne ble vurdert som et tegn på at de tok større risiko i forskningen. NIH-forskerne hadde de fleste artiklene sine i midtsjiktet av siteringsindeksen.

HHMI-forskerne hadde også høyere sannsynlighet for å publisere studier som tar i bruk ny terminologi og nye definisjoner, noe som ble vurdert som et tegn på at publikasjonene omhandlet temaer og konklusjoner som i liten grad var omtalt fra før.  Økonomene fant også tegn på at HHMI forskerne eksperimenterte mer.

Studien konkluderer dermed med at langsiktige finansieringsmekanismer som gir stor grad av forskningsfrihet, gav mer innovativ og banebrytende forskning, med større effekt på fagmiljøet. Studien kritiserer ikke NIH, men påpeker at man må være bevisst hvilken finansieringsmekanisme man velger hvis man ønsker en særskilt type forskning, og at begge typene finansiering ideelt sett bør være tilgjengelig for forskere slik at de kan utfylle hverandre.

 

*Pierre Azoulay, Joshua S. Graff Zivin, Gustavo Manso. Incentives and Creativity: Evidence from the Academic Life Sciences. National Bureau of Economic Research, 2009.

Les mer om studien her.