Hjernemyter forfører

Analyser

Nevromytene er mange og seiglivede. I verste fall kan de gi legitimitet til enkle løsninger uten vitenskaplig hold.

Nevromytene er mange og seiglivede. I verste fall kan de gi legitimitet til enkle løsninger uten vitenskaplig hold.

 
Medienes forkjærlighet for sensasjoner bidrar til at resultater som avviker fra den vitenskaplige normen, blir slått stort opp før resultatene er grundig bekreftet. 

Et vanlig eksempel på en nevromyte er at småbarns IQ øker dersom de utsettes for nok avspillinger av Mozarts verker. Til tross for at det ikke finnes vitenskaplig hold i Mozart-myten lever den videre i beste velgående. Artikkelen Neuromyths: Why do they exist and persist? tar for seg ulike forklaringsmodeller på hvordan slike myter oppstår og hvorfor de er så gjenstridige.
 

Nevromytenes utspring

Nevromyter oppstår på ulikt vis. Noen myter er forvridde vitenskaplige fakta. For eksempel har forskning på spesialisering av funksjoner i de to hjernehalvdelene gitt opphav til en forestilling om at noen personer har en dominerende høyre hjernehalvdel, mens andre er venstrevridde og at det er et mål å få en ”balanse mellom hjernehalvdelene”.

Andre nevromyter har sitt utspring i vitenskaplige hypoteser som senere har blitt avvist. Dette gjelder eksempelet med Mozart der resultatene fra et forsøk ikke har latt seg repliseres. En tredje kilde til nevromyter er feiltolkninger av funn, som at synapsene i hjernen kun vokser de første tre leveårene av et menneskeliv. Denne myten tar ikke høyde for de ulike modningsfasene av hjernen, og at hjernen fortsetter å utvikle seg funksjonelt senere i livet. Til slutt finnes det myter med et mer uklart opphav. Et eksempel er at gjennomsnittsmennesket kun benytter 10 prosent av hjernens potensial. Antakeligvis springer denne forestillingen ut av ren og skjær ønsketenking og optimisme på menneskets vegne.
 

Medias mytespredning

Nevromyter spres raskt, og media bidrar både ved å introdusere irrelevante hjerneforskningssjargong og ved å utelate fakta. Å introdusere irrelevant hjerneforsknings-sjargong som ikke bidrar til å forklare fenomenet som diskuteres, er et vanlig problem. Å snakke om mentale prosesser i hjernen er eksempel på en type irrelevant sjargong som kan gi et skinn av vitenskaplighet til sirkulære slutninger. 

Et annet problem er bruk av kart over hjernen. Lekfolk tror gjerne at dette er reelle bilder av hjernens aktivitet, mens de i realiteten mer kan sammenlignes med en graf som man trenger kompetanse for å avlese riktig. Ofte utelates viktig informasjon om hvordan hjerneskanning fungerer og er utført (bildet avhenger av type statistisk analyse, signifikansnivået og hvilken innstilling maskinen står på, osv.), og leseren står igjen med et inntrykk av at et bilde av hjernen beviser mer enn det gjør. <
 
Medienes forkjærlighet for sensasjonelle resultater bidrar også til at resultater som avviker fra den vitenskaplige normen, blir slått stort opp før resultatene har stabilisert seg gjennom gjentatte forsøk. De oppsiktsvekkende funnene klistrer seg fast til menneskehjernen til tross for av de senere blir avvist av ny forskning.
 

Nevrofili i utdanningssektoren?

I løpet av de siste tiårene har appetitten for hjerneforskning økt kraftig, også innenfor utdanningsfeltet. Forfatteren mener man bør skille mellom to tilnærminger til hjerneforskningen. På den ene siden blir studier av hjernen sett på som en kunnskapskilde som kan berike utdanningsforskningen. Kunnskap fra denne forskningen kan integreres med annen forskning på hva som virker innenfor læring og undervisning. 

På den annen side blir hjerneforskning sett på som en kilde hvor man kan hente ut retningslinjer og metoder som kan benyttes direkte i undervisningen. Et eksempel på den siste tilnærmingen er metoder for ” hjernegym” eller ”læringsstiler” som selges som kommersielle produkter til skoler. Til tross for at disse metodene ikke har vitenskaplig hold, lar skoler og lærere seg forføre av tilsynelatende enkle løsninger som presenteres i en vitenskaplig sjargong, løselig inspirert fra hjerneforskningen. Lærere mangler også stort sett metodekunnskapen og innsikten i hjerneforskning som er nødvendig for å vurdere slike opplegg kritisk. 

Kilde
Elena Paquinelli
Neuromyths: Why do they exist and persist?
Mind, Brain and Education Vol 6, NR. 2. 2012