Kvinnelige forskere ofrer egne karrierer

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Kunnskapsdepartementet

Analyser

Flere forskere må flytte på seg for å imøtekomme EUs mål om økt spredning av kunnskap. Kravet om mobilitet hindrer kvinners forskerkarrierer.

Økt mobilitet av forskere er ett av hovedpunktene i EUs strategi for å realisere det såkalte European Research Area, der fri flyt av kunnskap skal bli unionens ”femte frihet”. Det arbeides i EU med å tilrettelegge for slik mobilitet, blant annet gjennom samordning av pensjonsrettigheter og sosiale sikkerhetstiltak.

Den britiske universitetsorganisasjonen, Universities UK, har publisert en rapport som setter søkelyset på EUs mål om økt forskermobilitet, og hva som fremmer eller hindrer dette målet.

Offervillige kvinner

Mobilitetskravet slår spesielt hardt ut for kvinnelige forskere. For det første forsterker det problemene med å kombinere barn og forskerkarriere: Hvis familien flytter utenlands, forsvinner støtten fra familienettverk, og tilgangen på barnepass av tilstrekkelig kvalitet og til overkommelig pris kan være begrenset.

For det andre har kvinnelige forskere som oftest partnere som også er forskere, og som også forventes å flytte på seg. I praksis viser det seg at kvinnen oftere bøyer seg for mannens karriereinteresser, og flytter med ham til et sted der hans karrieremuligheter er gode, mens hun selv setter karrieren på vent.

Mannlige forskere er mindre villige til å sette sin egen karriere til side for partnerens. Dermed tilbringer kvinnelige forskere ofte perioder i arbeid utenfor forskningen, siden det kan være vanskelig for dem å få relevante stillinger i nærheten av partnerens arbeidssted. Selv om dette er ment å være midlertidig, kan kvinnen få problemer med å finne en ny forskerjobb senere.

Ikke bare de beste som beveger seg

I EUs strategiske planer tas det for gitt at de beste forskerne vil flytte på seg, og at dette vil føre til økt spredning av kunnskap og bygging av europeiske forskernettverk. I praksis er det ikke nødvendigvis slik. Mange forskere, særlig fra Øst-Europa, flytter på seg av økonomiske grunner, for å få bedre vilkår for forskning enn det som tilbys i hjemlandet.

Dessuten er det først og fremst unge forskere som flytter. De fleste tiltak for økt mobilitet er tilrettelagt for forskere på doktorgrads- eller postdocnivå. Mer etablerte forskere har gjerne faste stillinger, og er lite motivert for å forlate disse til fordel for midlertidige engasjementer i andre land. Dersom det er ønskelig at også etablerte forskere skal flytte på seg, må institusjonene legge bedre til rette for bruk av permisjoner eller sabbatsår som tillater forskerne å oppholde seg ved andre institusjoner i perioder.

Researcher mobility in the European Research Area: barriers and incentives.Charlynne Pullen, Tony Bruce og Cristopher Hale. Universities UK