Vitenskap, svineinfluensa og samfunnet

Analyser

I en krisesituasjon må politikere lytte til forskere fra en rekke ulike fagfelt. Ellers kan informasjonen som går ut til publikum bli for dramatisk.

Illustrasjon Aktuell analyse 

 

I en krisesituasjon må politikere lytte til forskere fra en rekke ulike fagfelt. Ellers kan informasjonen som går ut til publikum bli for dramatisk.

Hvordan benytter politikere vitenskapelige resultater i utformingen av politikk? Egner de beste forskerne innenfor et gitt felt seg best til å gi nyttig og relevant ekspertise til beslutningstakere? Dette er viktige spørsmål for politikere og andre myndighetsutøvere, særlig i situasjoner som krever umiddelbare tiltak.  I 2010 nedsatte Europakommisjonens direktorat for Science, Economy and Society en ekspertgruppe som skulle se på håndteringen av H1N1, det som normalt refereres til som svineinfluensaen. Ekspertgruppen tok utgangspunkt i de vitenskapelige rådene som ble gitt til ansvarlige beslutningstakere. De så dernest på hvilke tiltak som ble iverksatt, og hvordan disse ble kommunisert til og mottatt av sivilsamfunn i ulike europeiske land. Her følger noen punkter fra ekspertgruppens sluttrapport ”Science, H1N1 and society: Towards a more pandemic-resilient society.”

 

Pandemien kommer

Etter SARS-epidemien i 2003 og fugleinfluensaen i 2005 fulgte de fleste stater opp med egne planer, på oppfordring fra internasjonale helseautoriteter, for å være forberedt på eventuelle andre influensapandemier som måtte komme. Verden var derfor bedre forberedt på nye influensaepidemier, også dersom det i verste fall skulle komme et smittefarlig og dødelig virus. Tidlig i 2009 begynte de første meldingene om tilfeller av et hissig influensavirus i Mexico å tikke inn, kort etterfulgt av skumle mediebilder av mennesker iført beskyttelsesmasker. Til dels ukritiske meldinger om hundrevis av dødsfall ble kringkastet verden over. Det samme ble meldinger om at viruset spredte seg raskt.  

 

Kan være dødelig

I midten av mai 2009 var den vitenskapelig baserte kunnskapen om viruset følgende: Viruset spredte seg geografisk raskt, men holdt seg på et relativt mildt stadium. Det ble samtidig uttrykt bekymring for at viruset kunne komme til å bli mer dødelig. For ansvarlige myndigheter over hele verden var det derfor på tide å ta frem influensaberedskapen de hadde utarbeidet. WHO gjentok det man visste om virusets natur, men oppfordret til årvåkenhet og til å være beredt på å håndtere verre tilfeller dersom viruset viste seg å bli mer dødelig. Dette utløste igjen iverksettelse av influensaplaner i hele Europa, og til dels massive innkjøp av vaksiner. Tiltaksplanene innebar bred mobilisering av offentlige institusjoner. Det dukket opp desinfiseringsdispensere overalt, og mange iførte seg masker. I land som Norge og Frankrike, der myndighetene hadde kjøpt inn tilstrekkelig med vaksiner til hele befolkningen, ble det oppfordret til vaksinering av alle, men spesielt av grupper som var disponert for alvorlige effekter av viruset.

 

Mistillit

Dette skapte igjen et mistillitsforhold i samfunnet. Mange oppfattet at rådene var tuftet på økonomiske interesser knyttet til farmasøytiske selskap, mens andre igjen opplevde en frykt for ikke å få tilgang på vaksinen. Involvering av forskningsmiljøer i beslutningsprosessene knyttet til pandemien begrenset seg først og fremst til forskere innenfor mikrobiologi, epidemiologi og medisin. Ekspertgruppen påpeker svakheten i dette. En inkluderte ikke aspekter som persepsjoner av frykt og krisesituasjoner, menneskers foretrukne informasjonskanaler, eller konsekvenser av sterke oppfordringer fra offentlige helsepersonell på menneskers atferd. Økonomer, medievitere, organisasjonspsykologer med flere ble ikke involvert i beslutninger om å stenge skoler, mobilisere helseinstitusjoner eller kommunisere til samfunnet.

 

Klarhet kontra grundighet

Vitenskapsfolk har som en viktig oppgave å stille kritiske spørsmål, betvile gitte sannheter og oppsøke alternative løsninger. Til politikere og myndigheter stilles det derimot krav til tydelige svar og klare føringer. Det er ikke alltid forskeres kalendere matcher politikeres forventninger til raske resultater som kan benyttes i politikkutformingen. Ekspertgruppen påpeker også betydningen av kontekst. For eksempel har menneskers oppfatninger av hvilke konsekvenser en krisesituasjon kan ha for dem, mye å si for hvordan de forholder seg til den. En mulig dødstrussel er en konsekvens de aller fleste er mindre tolerant overfor enn en mild forkjølelse.

 

Ikke meningen å skremme

Uttalelsene fra vitenskapsfolk om den potensielle dødeligheten av H1N1-viruset hadde trolig ikke til hensikt å skremme nasjonale myndigheter til å gå til massive innkjøp av vaksiner til hele befolkningen, til å oppfordre mediene til å spre dødsfrykt blant hele det sivile samfunn, eller til å skape en generell oppfatning av krisestemning blant folk. Det er mulig at disse uttalelsene, i sammenheng med andre vitenskapelige disipliners kunnskap om samfunn og menneskelig frykt, kunne ført til en annen håndtering av krisen. Det er også mulig at det, som ekspertgruppen skriver i rapporten, ikke finnes noen optimal måte å kommunisere på i krisetider.

 

Få med det sivile samfunnet

Det finnes mange evalueringer og utredninger om håndteringen av svineinfluensaen. De færreste evalueringsrapportene inkluderer tiltak for å ta med sivilsamfunnet som en aktiv partner for å forstå og kommunisere situasjonen og bidra til beslutninger som berører krisen. Sivilsamfunnet regnes gjerne som et hinder for god gjennomføring av tiltak, et ”noe” som skal ”opplyses” og ”informeres”. Rapporten mener derfor at det sivile samfunn bør engasjeres aktivt i prioriteringen av forskningsspørsmål, og at tverrfaglig samarbeid langt på vei er den beste løsningen for kunnskapsbasert politikkutforming.

HEG Expert Group: Science, H1N1 and society: Towards a more pandemic resilient society Brussel 2011. Les hele rapporten her