10 KUNSTFAGSKOLENES PLASS I UTDANNINGSSYSTEMET

Det vises til vurderingen av progresjon i kapittel 5.1.2 og til beskrivelsen av kunstfagskolene i kapittel 5.1.3. Der går det fram at de private kunstfagskolene fyller en plass i utdanningssystemet både som yrkesforberedende og som forskoler til høgre kunstutdanning i kunstartene på det visuelle område, dvs innenfor design, fri kunst (akademiutdanning i billedkunst) og spesialisert kunst (materialkunst). I tillegg er de et tilbud til de som ikke primært tar mål av seg til å bli kunstner, men som ønsker økt kunnskap om kunstfeltet, for eksempel som supplement til annen utdanning.

Utvalget foreslår ingen endringer i høgre kunst- og designutdanning når det gjelder opptaksordninger og krav til realkompetanse ved opptak (startnivå) til høgre utdanninger på det visuelle område. Dette tilsier at kunstfagskolene fortsatt bør fylle sin rolle også som forskoler til høgre kunst- og designutdanning.

Utvalget finner det imidlertid problematisk at kunstfagskolene ikke har en plassering som medfører at kandidatene får uttelling for gjennomført kunstfagskole. Dette reduserer deres betydning som supplement til annen utdanning og skaper vansker blant annet for studiefinansieringen. I dette kapittel drøfter utvalget ulike alternativer for kunstfagskolenes plassering i utdanningssystemet. Alternativene er drøftet hver for seg, men kan ses i sammenheng.

Forslagene i kapittel 11.2-11.4 kan i praksis utfylle hverandre, og kan derfor realiseres samtidig.

10.1 PARALLELL TIL TEKNISKE FAGSKOLER

På to måter har de tekniske fagskolene og kunstfagskolene en liknende plassering i utdanningssystemet. For det første er elevenes gjennomsnittlige alder i de to skoleslag ganske lik, og for det andre øker gjennomført opplæring sjansene for opptak i visse typer høgre utdanning. En formell plassering av kunstfagskolene som parallell til de tekniske fagskolene ville innebære at gjennomført kunstfagskole automatisk ville forbedre mulighetene til opptak i høgre utdanning. Slike generelt forbedrede opptaksmuligheter ville altså komme i tillegg til å heve den enkelte elevs kunstneriske nivå med sikte på å bestå opptaksprøven til høgre utdanning. Gjennomført teknisk fagskole gir konkurransefordeler ved opptak til høgre teknisk eller teknologisk utdanning. Slik høgre utdanning baserer ikke opptaket på opptaksprøve, slik at her er det forholdsvis enkelt å gi konkurransefortrinn til grupper av søkere.

Forbedrede muligheter til opptak i høgre kunstutdanning måtte skje ved at kunstfagskolekandidatene fikk generelt fortrinn i forhold til opptaksprøven til den kunstutdanning de søker, for eksempel i form av en kvoteordning. Utvalget vurderer fortrinn i seg selv som noe uheldig når det er opptaksprøve. Under en opptaksprøve bør søkere stille likt, og de som har gått kunstfagskole, bør vurderes på lik linje med de andre, dvs stille i samme kø. Utvalget har vurdert ulike former for fortrinn med sikte på å komme fram til en form som kan aksepteres, men i mangel på et slikt alternativ er konklusjonen at fortrinn ikke kan bli aktuelt i forhold til opptak i utdanning som praktiserer opptaksprøve.

Det er enklere å innføre konkurransefortrinn i forhold til opptak til høgre utdanning som ikke har opptaksprøve. Eksempel på en aktuell utdanningsvei for kunstfagskolekandidater er faglærerutdanning i estetiske fag. Utvalget har imidlertid ikke kommet fram til konkurransefortrinn som egner seg.

På dette grunnlag foreslår ikke utvalget at kunstfagskolene gis ny plassering som en parallell til de tekniske fagskolene.

Utvalget viser til de nye muligheter og behov som vil kunne oppstå ved gjennomføringen av kompetansereformen (St meld nr 42 (1997-98)). I tillegg bør man komme fram til løsninger som krediterer gjennomført kunstfagskole og i størst mulig grad ses i sammenheng med relatert høgre utdanning; jamfør kapittel 10.2-10.4.

10.2 KONKURRANSEPOENG

Utvalget har drøftet om elever med kunstfagskole burde tildeles konkurransepoeng, dvs et visst antall poeng i tillegg til poengene fra videregående opplæring. Dette ville i så fall bety en tilsvarende oppgradering som den folkehøgskolene fikk fra og med skoleåret 1997-98, ved at elever derfra får 3 ekstra poeng.

Spørsmålet om konkurransepoeng har utvalget sett i forhold til struktur og studieinnhold. Strukturelt er kunstfagskolene en bro fra videregående opplæring til høgre utdanning, fra allmenndanning til utdanning. Dette er reflektert i studieinnholdet ved at 1. år legger vekt på introduksjon i kunstfagene, mens 2. år legger vekt på fordypning innenfor et smalere område.

Undervisningen i 1. år er horisontalt strukturert med det formål å gi elevene en bred plattform, som blant annet skal virke veiledende ved valg av senere fordypningsretning. Overgangen fra videregående skole markeres ved at elevene nå arbeider på full tid med kreative, visuelle problemstillinger og med relaterte kunsthistoriske og kunstteoretiske studier. Det 1. år representerer med dette et påbygningsår til videregående opplæring, og for eleven representerer året noe som kan være første trinn i retning av profesjonsstudier.

Utvalget har vurdert det slik at 1. år med dette innhold bekrefter sin plass som bro fra videregående opplæring og over mot videre utdanningsløp. Dette gir etter utvalgets mening grunnlag for å tilkjenne 3 konkurransepoeng for kunstfagskolens 1. år. Utvalget har sett på fordeler og ulemper ved å tildele konkurransepoeng.

Til utdanninger som bruker opptaksprøve i tillegg til å kreve generell studiekompetanse, teller ikke antall poeng. Antall poeng er også uinteressant når det ikke kreves generell studiekompetanse. Konkurransepoengene vil altså ikke ha verdi i sammenheng med opptak til utdanning til kunstner eller designer.

Gjennomført folkehøgskoles 3 konkurransepoeng medfører at konkurransepoeng for gjennomført kunstfagskole kanskje kunne signalisere en sidestilling av de to skoleslagene. Konkurransepoeng kan altså virke misvisende, fordi kunstfagskolene ikke ligger på samme nivå som folkehøgskolene.

Konkurransepoeng ville sannsynligvis medføre økt søkning til kunstfagskolene, på samme måten som søkningen til folkehøgskolene har tatt seg opp siden 1997. Denne type studiemotivasjon ville være noe nytt blant kunstfagskolenes studenter. Konkurransepoeng ville medføre fortrinn ved opptak til annen høgre utdanning som ikke praktiserer opptaksprøve. I høgre utdanning ville derfor andelen kunstfagskoleutdannede øke. Utvalget ser dette som en positiv effekt av konkurransepoeng, fordi det kunne stimulere til kombinasjoner av visuelt kreative fag ved kunstfagskole og kunstrelaterte fag ved høgskole og/eller universitet.

Enkelte utdanningsslag som for eksempel en stor del av norsk lærerutdanning har kunstfag i sitt innhold. På kunstfagområdet ville disse utdanningsslag få en viss nivåheving i studentgrunnlaget som følge av konkurransepoeng. Samfunnsmessig vurderer utvalget det også som ønskelig at flere yrkesgrupper får styrket sin kompetanse med kunstfaglig realkompetanse.

Konkurransepoeng ville trolig ha en symbolverdi vis à vis høgre kunstutdanning, et uttrykk for anerkjennelse som på sikt kunne bidra til å åpne for kontakt og samarbeid mellom høgre kunstutdanning og kunstfagskolene.

På dette grunnlag har utvalget kommet til at konkurransepoeng på grunnlag av 1. år av kunstfagskolen vil være av stor betydning.

• Det foreslås at gjennomført 1. år av kunstfagskole medfører 3 poeng i tillegg til poengene fra videregående opplæring.

10.3 SAMORDNING AV STUDIETILBUD - STATLIGE HØGSKOLER

Utvalget har sett på et forslag fra Rogaland. Forslaget er uttrykk for den kontakt som eksisterer mellom Kunstskolen i Rogaland og Høgskolen i Stavanger. Forslaget går ut på en omorganisering i retning av samordnet studietilbud. Organisatorisk går forslaget ut på at 2-årig grunnstudium i visuelle kunstfag inngår i en 3-årig faglærerutdanning i formgiving, kunst og håndverk. Det 2-årige grunnstudiet i visuelle kunstfag har sitt utgangspunkt i kunstfagskolens tilbud i dag og tenkes supplert med pedagogisk utdanning med utgangspunkt i høgskolens eksisterende tilbud. Høgskolen har således søkt departementet om å få overføre studieplasser og tilskudd fra kunstfagskolen til dette nye utdanningstilbud, tilbudt som høgskoleutdanning.

Dette forslaget tyder på at kunstfagskolenes tilbud eventuelt kan tilpasses og inngå i en profesjonsutdanning uten at kunstfagskolens tilbud mister sin egenart. Forslaget støttes av kunstnerorganisasjonen i Rogaland. Til orientering vises det også til at faglærerutdanning i formgiving, kunst og håndverk følger en nasjonal rammeplan og i dag bare blir tilbudt ved Høgskolen i Oslo og ved Høgskolen i Telemark.

Forslaget fra Rogaland er blant annet begrunnet med at samordningen forventes å gi faglig synergieffekt og effektiv ressursutnyttelse. Videre tenker en seg at grunnstudiet i visuell kunst ville fått en dobbel funksjon som følge av en samordning: Det ville fortsatt ha forberedt studentene til opptaksprøve og mer spesialiserte studier i høgre kunstutdanning, og siden grunnstudiet inngår i høgre utdanning, kunne det ha gitt uttelling i form av vekttall for de som velger å ikke ta de pedagogiske komponentene.

Utvalget har ikke vurdert forslaget fra Rogaland, men brukt det som eksempel på at det synes mulig å tilpasse kunstfagskolenes tilbud i retning av en eventuell samordning med relaterte tilbud innenfor høgre utdanning. Grunnen kan blant annet ligge i studieplanene for kunstfagskolene. Disse kan i seg selv legge til rette for en modulstrukturering av opplæringen. Modulinndeling åpner for muligheter for at deler av kunstfagskolenes tilbud eventuelt kan benyttes som deler av eller tillegg til annen utdanning, for eksempel utdanning innenfor kultur- og mediafag samt helse- og sosialfag.

Utvalget vurderer det som viktig å legge til rette for og stimulere til samarbeid mellom kunstfagskolene og høgre utdanning. Kunstfagskoler som kan modulorganisere sitt tilbud, legger spesielt godt til rette for at deler av tilbudet kan integreres i andre studier. Kunstfagskolene vurderer det selv slik at sammen med Folkeuniversitetet i Bergen og Ålesund er de statlige høgskolene i Oslo, Østfold, Volda og Stavanger samt de statlige høgskolene i Nordland de mest aktuelle samarbeidspartnere for de lokale kunstfagskolene.

Utvalget presiserer at de aktuelle institusjoner som slik vil samarbeide med kunstfagskoler, må stå som faglig ansvarlige for slike tilbud. De høgre utdanningsinstitusjonene forutsettes derfor å fastsette fagplaner for de aktuelle moduler etter å ha deltatt i utformingen av planene. Både fagplaner og opplegg skal vurderes løpende med sikte på eventuell revisjon. Kunstfagskolene kan ikke stå som faglig ansvarlige for tilbud som således blir vekttallsgivende.

• Det foreslås at det legges til rette for og åpnes for forsøk med delvis samordning av undervisningstilbudet i kunstfagskolene og ulike studier innen høgre utdanning. Slike forsøk må vurderes med sikte på eventuell videreføring.

10.4 INNPASSING I HØGRE KUNSTUTDANNING

Utvalget har vurdert om det kan være grunnlag for å foreslå at kunstfagskolenes 2. år skal gi uttelling i form av vekttall. Vekttallberegning er i seg selv uttrykk for at utdanningen er godkjent høgre utdanning. Derfor må det legges entydige krav til grunn dersom kunstfagskolekandidatene skulle tildeles vekttall. Slike krav innebærer at kunstfagskolens opplegg i ethvert henseende måtte være likeverdig med høgre utdanning. For å vurdere om slike krav er oppfylt, kan 2. år av kunstfagskolen eksempelvis vurderes i forhold til innpassing som 1. år av en profesjonsutdanning til kunstner eller designer. Kunstfagskolene gir i dag betydelig realkompetanse i visuelle kunstfag. Vurdering av opptakskrav til 2. år, studieplanene og lokale fagplaner, det konkrete opplegg, undervisningskompetansen til lærerne med mer kan etter utvalgets syn vise om det 2. år tilsvarer ett år av høgre utdanning.

Når det gjelder studiefinansiering, ville en formell deling av kunstfagskolene i en videregående del (1. år) og en høgskoledel (2. år) medføre at studenter kunne søke om lånekassefinansiering til begge år. For høgre utdanning er grensen for studiefinansiering 7 år, og dersom ett av disse brukes på kunstfagskolenivå, vil det av rammen fremdeles gjenstå 6 år til annen høgre utdanning.

Kreditering gjennom vekttall ville gjøre kunstfagskolene mer attraktive i kombinasjon med ulike utdanningsløp innenfor høgskolesystemet ( kultur/mediafag, kunsthistorie/teori, journalistikk/kritikk, faglærer og enkelte sosial og helsefag). Dette ville åpnet for fleksibilitet i utdanningssystemet på en rekke profesjonsområder der det trengs kompetanse innen visuelle kunstfag. Men en institusjon som ikke tilbyr godkjent høgre utdanning etter loven, kan heller ikke tilby høgre utdanning på andre måter.

Utvalget har således konkludert med at det ikke er grunnlag for å foreslå slik generell innpassing eller vekttallsuttelling, men mener tiden er inne for å starte forsøk; jamfør Mjøs-utvalgets vurdering av realkompetanse i forhold til høgre utdanning. ²⁰>

I 2. år er undervisningen ved kunstfagskolen strukturert vertikalt med vekt på utforskning og fordypning innenfor et smalere område av kunstfagskolens tilbud. Slik fordypning er kombinert med kunsthistoriske og kunstteoretiske problemstillinger. Faglig kan dette tyde på paralleller med 1. år av høgre utdanning i visuell kunst.

Det vises til at høgre kunstutdanning av og til tar opp eksterne søkere direkte på 2. eller 3. år, da etter nøye vurdering av gjennomført utdanning og den enkeltes reelle kunnskaper og ferdigheter. Det presiseres her at innpassing som 1. år ikke kunne kombineres med særskilt vurdering til 2. år av den høgre utdanningen. En organisert innpassing måtte gjelde alle studenter som ønsket det, med full adgang til å ta til på 2. år. De som eventuelt valgte annen utdanning enn kunst- eller designutdanning, ville i en ordning med organisert innpassing få uttelling i form av 20 vekttall på grunnlag av dette 2. år av kunstfagskolen.

Én form for innpassing er at 1. år av den høgre kunst- eller designutdanning er lagt ut som utdanning ved en kunstfagskole. Den høgre utdanningsinstitusjonen kunne derved konsentrere seg mer om utvikling i høyden, som ledd i å bringe det faglige nivået enda høyere.

En annen form for innpassing er at den høgre kunstutdanningsinstitusjonen og kunstfagskolen tilbyr parallell utdanning; den høgre institusjonen tilbyr 1. år, og kunstfagskolens 2. år er lagt opp som en parallell. Startnivået til kunstfagskolens 2. år måtte da være identisk med startnivået til den aktuelle høgre kunstutdanningen, og for å få et likeverdig opptak måtte søkerne vurderes sammen. Alternativt kunne en ha felles opptaksprøve til 2. år av den høgre utdanningen, der alle ble vurdert på lik linje. Dette ville neppe kunne gjennomføres uten problemer, fordi mange studenter da måtte forlate høgre utdanning etter 1. år.

De to skisserte formene for innpassing tilsier at ulike modeller for innpassing bør utprøves. Dette kan skje innenfor rammen av en tidsavgrenset, fornybar avtale/kontrakt mellom to institusjoner, dvs mellom en høgre institusjon og en kunstfagskole. En kunstfagskole kan se det som generelt interessant å komme i dialog og eventuelt inngå samarbeidsavtale med for eksempel en kunsthøgskole, men kan trolig ikke akseptere å binde sitt utdanningstilbud opp innenfor rammen av en tidsavgrenset kontrakt/godkjenning. Kunsthøgskolene på sin side, vil i lengden trolig være best tjent med gjennomføring av opptaksprøve. Det er etter utvalgets oppfatning likevel mulig å tenke seg at slike avtaler kan utvikles som et supplement innenfor et mer omfattende og fleksibelt opplegg.

• Utvalget foreslår at det blir lagt til rette for og åpnet for forsøk med innpassing av deler av kunstfagskoleutdanningen som tilsvarende deler av høgre kunstutdanning, for eksempel hel eller delvis innpassing av 2. år av kunstfagskolen som tilsvarende hele eller deler av 1. år av den aktuelle profesjonsutdanning til kunstner eller designer. Slike forsøk må vurderes med sikte på eventuell videreføring.

fotnoter

20 Mjøs-utvalget: Realkompetanse i høgre utdanning. Delutredning avgitt til KUF 19. april 1999