3 PRINSIPPER FOR VURDERING AV KUNSTUTDANNING

3.1 Kunstfaglig utdanning og samfunnets behov

Kunstfag er en samlebetegnelse på en rekke forskjellige fag som i utdanningssammenheng omfattes av denne utredningen. Utvalget ser at det finnes store forskjeller mellom de fag som mandatet for denne utredningen omfatter, men mener at likhetstrekkene mellom alle kunstfag også er godt synlige.

Etter utvalgets oppfatning er kunstfagenes oppgave å både inspirere, glede, forskjønne, provosere, ryste, fabulere, kommentere, skape debatt, stille spørsmål, fremme ettertanke, peke på uvante løsninger og lansere nye veier i mellommenneskelige forhold. Disse oppgavene utgjør en felles plattform for all kunstfaglig yrkesutøvelse, og er overordnet andre forskjeller mellom kunstfagene og deres ulike roller og funksjoner.

En felles kunstfaglig plattform bør imidlertid ikke bety en harmonisering og uniformering av fag og utdanning. Skal kunstfagene fylle sine oppgaver i samfunnet, må utdanningene ha klare mål om å oppnå både faglig profesjonalitet og spesifikk identitet. Dette betyr at det særegne ved de enkelte fags arbeidsform og kultur må stå sentralt også i utdanningen. Det finnes imidlertid ikke en entydig og til alle tider allmenngyldig konsensus om hva som utgjør de enkelte fags identitet og profesjonalitet. Samfunnet og fagene er derfor best tjent med at det finnes flere undervisningsmiljøer innenfor hvert fag, som markerer seg med ulik vektlegging av fagenes profesjonelle og kulturelle innhold.

Kunst- og designutdanningens hovedmål er å sørge for at samfunnet får de beste og mest kompetente designere og kunstnere. Dette hovedmålet bør etter utvalgets mening gjennomsyre alle de vurderinger og forslag som inngår i denne utredningen. Et slikt hovedmål står imidlertid ikke i motsetning til at kunstfaglig kompetanse også kan benyttes på mange andre samfunnsområder. Kreative evner og kreativ utfoldelse står sentralt i all kunstfaglig utdanning, men oppfattes også som en meget viktig ressurs på de fleste andre fagområder. Utvalget vil derfor også peke på den betydning en kvalitetssterk kunstfaglig utdanning kan ha utover de etablerte kunstfag.

I europeisk sammenheng har det i løpet av de seneste årene vært en klar tendens til å benytte kunstfaglig kompetanse både innenfor privat næringsliv og i offentlig sektor. Kunstnere og designere engasjeres i mange tilfeller for å medvirke i prosesser og roller som er helt annerledes enn de etablerte kunstfaglige roller. "Kulturutvikling og kulturrelatert industri" er innefor EU-området definert som et av de største samfunnsmessige vekstfelt. Mange oppfatter dette nye samspillet mellom "kultur og kommers" som farlig og kontroversielt. Etter utvalgets syn er det imidlertid all grunn til å være åpen for slike tendenser, ikke minst ut fra de pågående debatter innenfor mange kunstfag om å redefinere fagets innhold og samfunnsmessige funksjon. Vi tror høgre kunstfaglig utdanning i framtiden vil kvalifisere også til yrkesroller utover de etablerte kunstfag. For samfunnet er det derfor viktig å legge til rette for kombinasjonsmuligheter, slik at høgre kunstfaglig utdanning lettere kan samvirke med annen høgre utdanning.

For å kunne møte de utfordringer som dagens og morgendagens samfunn vil stille kunstfagene overfor både på etablerte og nye områder, er det behov for økt kapasitet og høgre kvalitet på all kunstfaglig utdanning. Utdanningene må styrkes både i bredde og dybde. For å kunne oppnå høy kvalitet er profilering og konkurranse mellom utdanningsmiljøene viktig. Det må imidlertid stilles krav om at parallelle studietilbud innenfor samme fag skal bidra med ulike profiler og tilbud innenfor Norgesnettet. Ved å opprettholde og/eller etablere nye tilbud innenfor alle fag basert på et slik krav, oppnås flere fordeler:

• Konkurransen mellom studiemiljøene skjerpes
• Den faglige debatten stimuleres
• Tilbudene i Norgesnettet blir rikere og mer varierte
• Studentene får større valgmuligheter
• Samfunnet får et rikere kulturliv

3.2 POLITISKE PERSPEKTIVER PÅ KUNST- OG DESIGNUTDANNINGEN

Utvalget har diskutert ulike presentasjoner av den politiske bakgrunn og de sentrale politiske perspektiver på kunst- og designutdanning, og kommet til at et konferanseinnlegg holdt av høgskoledirektør Harald Olsen ved Kunsthøgskolen i Oslo gir en framstilling utvalget kan stille seg bak. ³> Første del av innlegget er gjengitt her:

"19.06.97 er en viktig dato for kunstutdanningen og kunstfagene i Norge. Da ble lov om universiteter og høgskoler endret for blant annet å gi plass til de to nye kunstutdanningsinstitusjonene Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen, som var blitt vedtatt etablert nokså nøyaktig ett år tidligere. Lovinnskrivingen var en naturlig konsekvens av høgskolereformen og dens implikasjoner for kunstutdanningen her i landet, nemlig at fem selvstendige høgskoler i Oslo og to i Bergen ble slått sammen til én på hvert sted. I disse fusjonene lå det en klart uttrykt intensjon om en faglig oppgradering av kunstutdanningene.

Ved åpningen av den nye Kunsthøgskolen i Bergen 09.09.96 uttalte daværende statsråd Reidar Sandal at de to nye kunsthøgskolene "vil måtte spille hovedrollen når dei faglege premissane for kunstutdanning på høgre nivå skal formast ut". Formålet med de nye kunsthøgskolene formulerte han slik:

• Høgskulen skal gi høgre utdanning på sine fagfelt tufta på det fremste innanfor kunstnarleg og fagleg utviklingsarbeid, forsking og erfaringsbasert kunnskap.
• Kunsthøgskulen skal ha eit særleg ansvar for å fremje, dokumentere og formidle kunstnarleg utviklingsarbeid på høgt internasjonalt nivå.
• Kunsthøgskulen skal drive pedagogisk utviklingsarbeid, tilby etter- og vidareutdanning, og stimulere til fagleg samarbeid på høgskulen sine fagområde.

Statsråden presiserte at "det er departementet sin føresetnad at kunstutdanninga skal likestillast med anna høgre utdanning", og signaliserte at han ville ta initiativ til å endre universitets- og høgskoleloven slik at den også skulle omfatte kunsthøgskolene. Han understreket videre at "dei to kunsthøgskolane vil få som eit særskilt ansvar å drive fram utviklingsarbeidet innanfor kunstfaga". I forhold til universitetene og de vitenskapelige høgskolene er dette "ikkje noko mindre, men det er noko anna". Han formulerte også følgende viktige forutsetning: "Kunsthøgskulane skal sikrast rammevilkår - økonomisk og organisatorisk - som set dei i stand til å ta vare på desse forpliktingane". Når det gjelder den videre faglige utvikling ved kunsthøgskolene signaliserte statsråd Sandal også at departementet, etter forslag fra høgskolene, vil måtte ta stilling til bl.a. "tiltak som legg til rette for fagleg utviklingsarbeid og forsking på premissane til kunstfaga sjølve".

Disse signalene ble fulgt opp i departementets forarbeider til endringen av universitets- og høgskoleloven. I lovutkastet foreslo departementet, i forståelse med kunsthøgskolenes ledelse, at kunsthøgskolene skulle innarbeides i loven som en ny og fjerde kategori høgre utdanningsinstitusjon, i tillegg til lovens øvrige kategorier: universitetene, de vitenskapelige høgskoler og de statlige høgskoler.

I lovens§2 om utdanningsinstitusjonenes virksomhet beholdt man formuleringer hvor forskning er supplert med "kunstnerisk utviklingsarbeid", slik at paragrafens første punkt fremdeles lyder:

1. Institusjonene under denne lov skal gi høgre utdanning som er basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Innenfor et nasjonalt nettverk for høgre utdanning og forskning (Norgesnettet) skal institusjonene samarbeide og utfylle hverandre i sine faglige aktiviteter. Utdanningstilbud skal utformes og sees i sammenheng med andre [nasjonale og] internasjonale utdanningstilbud.

2. Institusjonene skal drive forskning og faglig utviklingsarbeid og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid.

Lovutkastet utløste en del intern diskusjon ved kunsthøgskolene, der særlig Avdeling SHKS ved Kunsthøgskolen i Oslo gikk inn for status som vitenskapelig høgskole. Men siden kunsthøgskolene i og med lovinnskrivingen kommer inn under lovens §2, og formuleringen forskning "og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid", åpner dette for ordinær forskningsvirksomhet også ved kunsthøgskolene - der det er forutsetninger for det. Derfor gikk begge kunsthøgskolenes styrer inn for lovutkastets formulering.

I sine kommentarer til høringsutkastet til lovendringsproposisjonen presiserer for øvrig departementet at selve arbeidsdelingen innen Norgesnettet er en av hovedgrunnene til å lovfeste kunsthøgskolene som en egen særskilt kategori høgskoler. Dette betyr imidlertid ikke noen enerett for kunsthøgskolene til å "legge premisser for utviklingen av norsk kunstutdanning", og departementet viser her til at det foregår kunstutdanning - i vid betydning av begrepet - innen alle de tre øvrige kategorier utdanningsinstitusjoner.

Men "de nye kunsthøgskolene har likevel et særpreg som skiller dem fra andre institusjoner der kunstutdanning inngår i et bredt fagspekter". Dette tilsier lovinnskriving under eget strekpunkt og egen kategori i loven. "Dette vil støtte opp under og markere deres særegne profil med hovedansvar for utdanning av kunstnere."

I sin innstilling til lovproposisjonen (Innst. O. nr. 99, 1996-97) understreker Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i Stortinget at etableringen av kunsthøgskolene er "resultatet av en lang og møysommelig prosess for å plassere de estetiske høgskolene i Norgesnettet for høgre utdanning og forskning." Komiteen viser til sin enstemmige uttalelse i Innst. S. Nr. 230 (1990-91) hvor det bl.a. heter:

Komiteen viser til de estetiske utdanningenes egenart og mener at de bør utgjøre et viktig nettverk innen høyere utdanning (...) Komiteen vil gi uttrykk for at utdanning, forskning og faglig utviklingsarbeid innen estetiske fag er et nasjonalt ansvar. Komiteen vil be departementet utrede nærmere hvordan fagutvikling kan proriteres og videreføres på dette feltet, og hvordan kunstfaghøgskolene kan inngå i Norgesnettet.

Komiteen holder fast ved dette, og understreker at siktemålet med Norgesnettet har vært "å heve den totale kvaliteten gjennom en nasjonal arbeidsdeling, styrkede fagmiljøer og konsoliderte institusjoner." Komiteen understreker at "de estetiske høgskolenes egenart tilsier at de ikke blir integrert i de øvrige statlige høgskolene", og bruker også kunsthøgskolenes egenart som hovedargument for å støtte forslaget om at de innskrives i universitets- og høgskoleloven som en ny, fjerde hovedkategori. "Dette vil understreke kunstutdanningenes særlig[e] plass innenfor høyere utdanning i Norge." Samtidig presiserer komiteen at "miljøer ved kunsthøgskolene som har vitenskapelig kompetanse på et høyt nasjonalt og internasjonalt nivå fremdeles har mulighet til å videreutvikle dette, i samarbeid med tilsvarende miljøer i andre land."

3.3 PROGRESJON I KUNSTUTDANNINGEN - AVKLARING OG VURDERING

I sine vurderinger av progresjon har utvalget lagt til grunn at progresjon først og fremst kjennetegnes ved kontinuitet og stigendenivå. Ut fra en slik forståelse kan manglende progresjon for eksempel være avbrudd i kontinuiteten i form av et skoleår uten arbeid i faget. Men selv om kontinuiteten er ivaretatt, er det ikke dermed sagt at progresjonen nødvendigvis er tilfredsstillende, - så lenge nivået ikke er stigende. Et nivå som ikke er stigende, kan være kjennetegnet av overlapping, dvs gjentakelse av et tema uten økte krav til innsikt, fordypning osv.

I vurderingen av progresjon fra lavere til høgre nivå har utvalget sett på opplæringens progresjon innenfor de enkelte kunstområder fra grunnskole til videregående opplæring, fra videregående opplæring til høgre utdanning, og fra høgre utdanning via etter- og videreutdanning til forskning/kunstnerisk utviklingsarbeid. Utvalget har også vurdert kunstområdets progresjon innenfor den enkelte type skole, utdanning eller forskningsvirksomhet, dvs områdets forløp fra første til siste klassetrinn i grunnskole og videregående opplæring, fra begynnelse til slutt innen høgre utdanning osv., og de progresjonsmuligheter som finnes innen forskning/kunstnerisk utviklingsarbeid.

En slik vurdering burde etter utvalgets mening skje ved inngående analyse av planverk og praksis, men dette har ikke utvalget hatt muligheter til. Utvalget har med utgangspunkt i nøkkelbegrepene kontinuitet og stigende nivå valgt å gå fram på følgende måte:

Kontinuitet

Utvalget har for det første vurdert hvilken plass og hvilket omfang det enkelte kunstområde er gitt i fagplanene for utdanningene som går forut for høgre utdanning, og om denne plasseringen er ivaretatt gjennom et kontinuerlig studieløp. Hvert enkelt kunstområdes plass og omfang, som fag, kan variere sterkt: For eksempel kan et kunstområde ha en klart definert plass som et eget selvstendig fag, eller kunstområdet kan ha en mer sideordnet eller underordnet plass innenfor et videre fagområde, eller kunstområdet kan eksistere som en arbeidsmåte innenfor et eller flere fag, eller kunstområdet kan være helt fraværende.

For det andre har utvalget merket seg hvilken profil kunstområdet er gitt i den pedagogiske presentasjonen og i opplegget til arbeid med lærestoffet i de utdanningene som går forut for høgre utdanning. Finnes det for eksempel definerte gjennomløpende definisjoner, perspektiver, metodiske valg eller liknende som identifiserer eller karakteriserer angrepsvinklen til, eller behandlingen av, det aktuelle kunstområdet? Kontinuitet fra ett trinn til et annet forutsetter at fagets dimensjoner eller vektlegging er videreført på neste trinn.

Stigende nivå

Her er vurderingen, etter utvalgets mening, vanskeligere, siden det er læreplanene som må legges til grunn. Det reelle faglige nivået vil naturligvis i stor grad være knyttet til, og være avhengig av, kvaliteten på undervisning og læring. Siden utvalget ikke har hatt anledning til å gå inn på evaluering av skolens praksis, har en derfor sett på hvilke kvalitetskrav som går fram av selve målformuleringene i planene. På grunn av utvalgets begrensede mulighet til direkte og utførlig plananalyse har en her primært støttet seg til uttalelser fra ulike fagmiljøer.

3.4 PROGRESJON - ALLMENNDANNING VS HØGRE KUNSTUTDANNING

En viser til den felles generelle del av læreplanene for grunnskolen og videregående opplæring. Her fremgår målsettingen for begge skoleslag.

Videregående opplæring etter R94 legger større vekt på allmenndanning enn de tidligere gymnas og yrkesskoler, og skal være en opplæring for alle. Utvalget oppfatter det slik at høgre utdanningsinstitusjoner ikke kan ta for gitt at videregående opplæring, i samme grad som i tiden før R94, forbereder elevene til møtet med kravene som stilles innen høgre utdanning. Videregående opplæring må i dag kunne sies å være et skoleslag med en større "egenverdi" enn det tidligere studieforberedende gymnaset. Dette må, i generell forstand, nødvendigvis få konsekvenser for den høgre utdanningen i Norge, og også for kunstfaglig utdanning.

En befolkning som gjennom grunnskole og videregående opplæring har fått innsikt i kunstneriske verdier, vil trolig ha et godt utgangspunkt for å skape et rikere og bedre samfunn. En slik befolkning gir også livsgrunnlag for kunst i sin alminnelighet. Dette gir potensiale for at landet generelt kan skape det ypperste på alle kunstområder.

Også for rekrutteringen til høgre kunstfaglig utdanning er det en fordel at brede elevgrupper har fått utdanning i estetiske fag. Det virker gunstig på søkertallene at den enkelte elevs interesse og eventuelle talent blir utviklet, og at skolen informerer elevene om mulighetene for kunstfaglig utdannings- og yrkesvalg. Slik målsettingen for grunnskolen og videregående opplæring er utformet, tar disse skoleslagene et viktig medansvar for slik utdanning.

Utvalget understreker samtidig viktigheten av at det finnes parallelle offentlige og private alternativer når det gjelder allmenndannende utdanningstilbud i estetiske fag: noen tilbud som tar sikte på å fange opp særlige talenter fram mot 19-årsalderen, og andre tilbud om forbereder for høgre kunstfaglig utdanning (forskoler).

Isolert sett kan grunnskolen og den videregående opplæringen representere tilstrekkelig progresjon i forhold til et kunstområde, dersom kontinuiteten og stigende nivå er ivaretatt i hver fase av skolegangen. Selv om ferdigheter i kunstfagene kan synes vektlagt i læreplanene, mener utvalget at kunnskap, innsikt og holdninger er vel så viktige i en estetisk allmennutdanning. Ellers kan hovedvekten komme til å ligge på elevens utøvelse.

Utvalget anser det ikke som et problem for høgre kunstfagutdanning at grunnskole og videregående opplæring legger mer vekt på det allmenndanning enn på kunstneriske ferdigheter. Tvert om; for høgre kunstutdanning er det ingen fordel om videregående opplæring sikter mot å utdanne kunstnere. For store krav til ferdigheter kunne ha hindret at en stor del av samfunnet fikk del i den estetiske allmenndanningen.

Utvalget har forsøkt å beskrive progresjonen i grunnskole og videregående opplæring utfra allmenndanningsperspektivet. Når man kommer til høgre utdanning, må perspektivet endres til kunstfagperspektivet. Men progresjonen på lavere nivå blir også forsøkt sett fra kunstfagperspektivets eller kunstfagprofesjonenes side.

Utvalget vil derfor forsøke å omtale de to helt forskjellige problemstillingene parallelt: For det første om det finnes tilstrekkelig progresjon mellom lavere og høgre nivå, sett fra allmennutdanningens side. For det andre progresjon i disse skoleslag sett fra kunstfagutdanningens, eller profesjonsutdanningens, synsvinkel.

fotnoter

3 Kunstfagene i det høyere utdanningssystemet - utfordringer og muligheter. Konferanseinnlegg fra konferansen Kunstfagene i høyere utdanning, 18. og 19.06 1998.