Organisering av norsk...

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Underside |

Organisering av norsk kunstutdanning - vurdering og forslag

5 VISUELLE KUNSTFAG

"Forskjellen på en kunstner og en designer er at kunstneren gjennom sine arbeider avbilder seg selv - mens designeren gjennom sine arbeider avbilder løsninger på ulike problemer"

Fredrik Wildhagen

Kunst- og designhistoriker

Visuelle kunstfag omfatter etter utvalgets oppfatning to klart identifiserbare hovedfelter: design og kunst. Forskjellene mellom disse hovedfelt manifesterer seg bl.a. gjennom:

- Formuleringen av faglig fokus - Fagenes oppdragsgrunnlag og samfunnsmessig rolle - Metode for tilnærming til problemstillingene - Studienes oppbygning - Pedagogiske metoder

Innenfor kunstfeltet kan en i tillegg observere klare nyanseforskjeller, både når det gjelder pedagogisk tilnærming og faglig fokus. Skillet går her mellom felter som kan betegnes som fri kunst og spesialisert/materialbasert kunst

Nyanseforskjellene innenfor det visuelle kunstfeltet dreier seg etter utvalgets syn i første rekke om profesjonsutdanningen og profesjonen skal ha en hovedtilknytning til et spesielt materiale eller medium, (eksempelvis tekstil, metall - eller - grafikk, fotografi) eller om materialvalg, teknikk og medium skal være en fri valgmulighet ut fra idé og konsept.

Av ovennevnte grunner har utvalget valgt å beskrive de ulike visuelle kunstfag og yrker hver for seg, men beskrive grunn- og videregående opplæring felles, men med enkelte spesielle merknader.

5.1 OPPLÆRING I VISUELLE KUNSTFAG FØR HØGRE UTDANNING

5.1.1 Grunnskole og videregående opplæring

I forhold til scenefagene har de visuelle kunstfagene stått i en særstilling når det gjelder opplæringer som har bidratt til å utvikle barnets skapende evner. Visuelle kunstfagene er vel innarbeidet i norsk allmenndanning under tradisjonelle fagbetegnelser som tegning, form og farge.

Innhold, arbeidsmåter og omfang

Grunnskolen: Kunst og håndverk er betegnelsen på det tidligere formingsfaget, og nytt er det at faget har tatt i bruk egne lærebøker for hvert klassetrinn. Målsettingen for faget har tre dimensjoner som skal ivaretas gjennom alle emner: opplevelse, uttrykk og refleksjon. Fagets omfang er i overkant av 2 uketimer per år fra 1. til 10. klassetrinn. Uketimetallet er et gjennomsnitt og baserer seg på det statlige minimumstimetallet som er nedfelt i L97.

I tillegg har kommunene avsatt ekstra ressurser til generelle pedagogiske styrkingstiltak. Denne ressursen brukes blant annet til delingstimer. Slik deling var tidligere vanlig når en skilte klassene i grupper for tresløyd og håndarbeid. Når det gjelder tredimensjonale emner i faget, kan elevenes arbeid også i det nye faget Kunst og håndverk omfatte bruk av kompliserte teknikker som skaper behov for mye individuell veiledning. Som tidligere anses det derfor som pedagogisk fornuftig å bruke delingstimer i faget.

Videregående opplæring: Grunnskolens Kunst- og håndverksfag blir videreført i studieretning for Formgivingsfag. Grunnkurset gir mulighet til å gå videre i mer enn 20 håndverksretninger i videre skoleløp. Elever som ønsker generell studiekompetanse, må etter grunnkurset velge studieretningsfaget Tegning, form og farge i VK I og VK II. Ingen andre studieretningsfag gir generell studiekompetanse.

5.1.2 VURDERING AV PROGRESJON

Grunnskole - videregående opplæring: Faget må sies å ha en tilfredsstillende progresjon fra 1. til 10. klassetrinn. Eksempelvis blir et hovedområde som todimensjonal form gjentatt med stigende nivå og med ny vinkling på hvert klassetrinn. På småskoletrinnet skal elevene tilegne seg kunnskap og grunnleggende erfaringer med form og farge i arbeid med egnede materialer. På mellomtrinnet skal de utvikle denne kunnskapen ved å bli kjent med ulike virkemidler som kan gi illusjon av rom, lys og skygge i egne bilder.

På ungdomstrinnet skal elevene reflektere over og bruke muligheter som ligger i de visuelle virkemidlene form, farge og komposisjon. For eksempel skal de fra en grunnleggende kunnskap om å blande farger i småskolen, utvikle farge- og formelementer i egne bilder ved å arbeide med komposisjon på mellomtrinnet, bruke kunnskapen i arbeid med selvstendige komposisjoner på ungdomstrinnet.

Utvalget er kjent med at fagmiljøene ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for estetiske fag og Landslaget Formgiving, Kunst og Håndverk i Skolen (LFS) vurderer det slik at Kunst- og håndverksfaget i L97 ivaretar progresjonen mellom grunnskole og videregående opplæring bedre enn det tidligere formingsfaget i grunnskolen. Hovedgrunnen er at faget er obligatorisk på 10. klassetrinn. På den måten blir det kontinuitet over i videregående opplæring for elever som ønsker å fordype seg innen Tegning, form og farge eller andre studieretninger i Formgivingsfag. Elever med Tegning, form og farge på VKII-nivå får generell studiekompetanse. Det er relativt godt utbygget tilbud i Tegning, form og farge, ved at det på landsbasis finnes ca 60 klasser på VK-nviået.

Mål og hovedmomenter for studieretningsfagene i læreplanens kapittel 2 samsvarer godt med de generelle og fagspesifikke mål i L97. Utvalget finner det imidlertid vanskelig å finne igjen dimensjonene fra grunnskolens plan: opplevelse, uttrykk og refleksjon. I fortsettelsen blir det likevel gitt klare og detaljerte målformuleringer, og utvalget vurderer det slik at progresjonen videre synes klar.

Videregående opplæring - høgre nivå: Utvalget finner det vanskelig på bakgrunn av læreplaner og studieplaner å vurdere progresjonen mellom videregående opplæring og høgre kunstutdanning. Utvalget har derfor sett på hvilken bakgrunn studentene i høgre visuell kunstutdanning har. Dersom de fleste studentene hadde hatt VKII i relevant studieretning, uten tillegg av annen opplæring, måtte man for eksempel vurdere det slik at progresjonen mellom de to utdanningsnivåene var svært god.

Utvalget viser i kapittel 5.1.3 at studentene fram til nå i stor grad supplerende kunstopplæring i form av ulike forskoler. Realitetene for de fleste studenter ved høgre kunstfaglig utdanning har altså vært at videregående skole i seg selv har ikke vært tilstrekkelig for høgre kunstutdanning. Det er for tidlig å si om de nye læreplanene vil medføre en annen tendens. Utvalget viser til sin vurdering under teaterfaget; grunnskole og videregående skole er i stor grad allmennutdanning.

Signalene kan virke noe motstridende. Det meldes fra kunsthøgskolene at ikke alle studentene mestrer teknikker som kunne være selvsagt for tidligere tiders studenter. Dette gjelder særlig et spesialisert eller materialbasert kunstfag som tekstil der håndverkskunnskapen er meget sterkt redusert i videregående opplæring. Det organiseres imidlertid egne støttekurs i slike fagteknikker. Utvalget mener dette ikke kan tas som et tegn på generelt sviktende opplæring i videregående skole når det gjelder kunstfagene. Det kan snarere være et tegn på at offentlig skole i større grad enn tidligere legger vekt nettopp på det kunstneriske og vektlegger mindre bestemte teknikker.

Utvalget konkluderer med at elevenes arbeid med visuelle kunstfag i grunnskole og videregående skole trolig er vesensforskjellig fra studiene i høgre kunstutdanning. Det ser ut til å eksistere et skille mellom allmenndanning og høgre utdanning i kunstfag, et skille som kan være mindre tydelig på andre fagfelt. Dette er forsåvidt naturlig ettersom videregående skole ikke skal drive kunstnerisk profesjonsutdanning. Allmenndanningen i kunstfagene beriker samfunnet ved å videreutvikle befolkningens sans for estetiske kvaliteter. Samtidig kan den hjelpe talentene til videre utvikling og også skape et bredere rekruteringsgrunnlag for kunstfagene. Høgre kunstutdanning må ta utgangspunkt i krav til de utøvende designere og kunstnere. Den grad av kunstnerisk fordypning dette krever av studentene, er helt ulik de krav som kan stilles til elevene i grunnskole og videregående opplæring.

Utvalget har således ikke forslag til forbedringer av struktur og innhold i grunnskole og videregående skole, men når det gjelder undervisningskompetansen, viser utvalget til forslagene i kapittel 9.5 og 12.4.

5.1.3 FORSKOLER

FOLKEHØGSKOLENE

Det foregår en viss kunstfaglig opplæring ved en del folkehøgskoler. På grunn av linjedeling og lokal profil er folkehøgskolenes faglige vektlegging og nivå forskjellig. En drøfting av folkehøgskolenes plass som forskoler måtte derfor ha skilt mellom skolene. Utvalget har funnet det verken ønskelig eller mulig å foreta en slik sortering av skoler og viser til at folkehøgskolene har fått en viss plassering i og med at de gir tre ekstra konkurransepoeng under opptak i høgre utdanning.

KUNSTFAGSKOLENE

Rammer og innhold

En stor del av norsk kunstutdanning under høgre nivå skjer ved private kunstskoler. Alt etter fagprofil legger disse skolene vekt på yrkesforberedelse eller forberedelse til videre kunststudier. Her omtales de ni kunstfagskoler som utgjør Forum for kunstfaglig grunnutdanning. Disse ni har ulik eierform: tre er stiftelser, to er folkeuniversiteter, en er aksjeselskap, en er privateid, en er fylkeskommunal og en er eid av en kunstnerorganisasjon. I organisering og innhold er de likevel så like at de kan omtales samlet. Når utvalget vurderer kunstfagskolenes plass i utdanningssystemet, er det følgende ni skoler som omtales. I forbindelse med at skolene ble vurdert i forhold til offentlig støtte, ble også deres studieplaner vurdert. Dette bidrar til at de er likeverdige og kan omtales som én kategori;

Asker Kunstskole
Einar Granum Kunstskole
Kunstskolen i Bergen
Kunstskolen i Rogaland
Mølla Kunstskole
Nordland Kunst og filmskole
Oslo Tegne- og Maleskole
Strykejernet Kunstskole AS
Ålesund Kunstskole

Etter utvalgets mening er de øvrige kunstskolene innholdsmessig for ulike til at en samlet beskrivelse kan yte dem rettferdighet. En vurdering av disse bør derfor foretas for hver enkelt skole.

Med sitt 2-årige løp plasserer kunstfagskolene seg som en "postgymnasial utdanning for elever som har behov for basiskunnskap, fordypning og modning for å kunne fortsette studier i estetisk relaterte fag ved høyskoler i inn- og utland". ⁷> Skolene er godkjent etter Privatskolelovens § 3e, med formål å gi videregående yrkesrettet undervisning, dvs et tilbud som ikke blir gitt i offentlig videregående opplæring. Kunstfagskolene er definert som postgymnasiale og de mottar statsstøtte. Elevene har rett til lån og stipend fra Statens lånekasse, men skolene gir ikke generell studiekompetanse (jf definisjon i kap 2.1). Utdanningsnivået ved kunstfagskolene tilsvarer nivået ved tekniske fagskoler, dvs nivået over VK II i videregående opplæring.

Kunstfagskolene har som overordnet målsetting å gi grunnleggende undervisning innen visuelt-kreative fag. Opplæringen omfatter praktisk-estetiske ferdigheter, fagbegreper, teoretiske og praktiske kunnskaper om kunstfagene og deres historiske bakgrunn.

Faglærerne er yrkesaktive kunstnere, engasjert i deltidsstillinger,og det er ikke uvanlig at de samme kunstnerne underviser også på andre nivåer, dvs også ved høgskoler og akademier. I tillegg benyttes time- og gjestelærere med spesiell kompetanse på bestemte fagområder.

Elevgrunnlag, rekruttering og videre utdanning

Opptak skjer ved at en jury vurderer søknadsarbeider. Med noe variasjon fra år til år tas ca 70% av søkerne opp. Alle elevene får vitnemål ved avslutningen av hvert skoleår dersom de oppfyller skolenes krav til frammøte og faglig standard. 1. år er et basisår, og elevene kan etter dette året velge å avslutte sin utdanning ved kunstfagskolen.

Skolene stiller definerte kompetansekrav før elevene kan fortsette i 2. år. Ca 70% gjennomfører 2. året. Høsten 1998 bestod 1.-årskullet av ca 285 elever og 2.-årskullet hadde ca 205 elever ved de ni skolene. Én skole hadde et 3.-årskull med ca 17 elever.

Kunstfagskolene gir ingen uttelling som formell skolegang eller utdanning. Kunstfagskolenes egen statistikk viser at over 90% av elevene i 1.-årskullet enten har fullført utdanning utover videregående opplæring eller har gjennomført skolegang med et samlet omfang på fire år eller mer etter avsluttet grunnskole. Gjennomsnittlig alder er ca 23 år. Elevene har som oftest arbeidslivserfaring i tillegg til annen skolegang.

Det finnes ingen statistikk over elevenes videre valg av utdanning og yrke, men svært mange av dem søker til høgre kunstutdanning. Dette tyder på at mange planlegger å ta mer utdanning innenfor billedkunst, håndverk, arkitektur, design eller reklame i Norge eller i utlandet.

At en stor andel av kunstfagskolenes elever søker seg til høgre kunstutdanning, har bidratt til at kunstfagskolene har fått en rolle som forskoler for høgre kunstutdanning. Sett under ett ivaretar imidlertid kunstfagskolene et bredere spekter av funksjoner:

Gir mulighet for videreutvikling og modning av estetiske kunnskaper og ferdigheter som supplement til videregående opplæring. Dette vil være tilfelle for dem som for eksempel mangler grunnkurs Formgiving og VK I og II Tegning, form og farge.
Gir en innføring i basisfag (tegning, form og farge) og i ulike visuelle medier (teknikker, håndverk, fagteorier) som bidrar til at høgre kunstutdanning kan stille høgre krav til faglige nivået ved opptak. Innføringen kan også være et supplement til tidligere utdanning (f.eks etterutdanningskurs for lærere)
Skaper motivasjon og gir modenhet forut for valg av en spesifikk kunstnerisk profesjonsutdanning.
Ivaretar kunstfagene lokalt og regionalt, særlig der det ikke finnes høgskoler innenfor kunstfag, og sikrer gjennom dette et mangfold i rekrutteringen til høgskolene.

Andre kunstrelaterte private skoler innenfor det visuelle området

En rekke andre private skoler gir opplæring og utdanning i kunst- og designfag. Noen av disse skolene er uttrykte supplement til videregående opplæring, mens andre har en klarere fokusering mot elevenes videre studier eller deres fremtidige yrkeskarriere.

Disse tilbudene er gjerne av ett til to års varighet, med enkelte 3-årige løp. Noen slike tilbud er lagt opp for å stimulere interessen for bestemte designfelt, mens andre er bygget opp for å rekruttere til stillingstyper som for eksempel AD-konsulenter i reklamebyrå og forlag, Mac-operatører, tegneassistenter og interiørveiledere i møbelbutikker.

Kunstskolenes funksjoner og plass i utdanningssystemet

I Olseng-rapporten (Olseng 1995) påpekes det at både kunstfaglig forutdanning og annen høgre utdanning, for eksempel ved universitetet, har blitt en nødvendig forutsetning for å komme inn på kunsthøgskolene. Olseng viser til at dette i særlig grad gjelder studenter ved de tidligere kunsthåndverksskolene og akademiene. Dette gjenspeiles i søkermassen til slik høgre kunstutdanning og har sammenheng med stor søkning til de tidligere kunsthåndverksskolene og akademiene. Det er høyt nivå for opptak ved slik utdanning. Behovet for forberedende studier som kan heve studentene opp til startnivået i høgre kunstutdanning ble også påpekt i utvalgets vurdering av progresjonen innenfor dagens utdanning i visuelle kunstfag (jf kapittel 5.1.2).

Det vil imidlertid ikke være riktig å utelukkende se på de 2-årige utdanningene ved kunstfagskolene som "studieforberedelse". Utdanningene gir studentene mulighet til å fordype seg i de visuelle kunstfagene i et omfang som gjør det riktigere å sammenlikne nivået med nivået ved beslektede høgskolestudier.

Den store interessen for å studere kunstfag i forhold til de relativt få studieplassene i høgre norsk kunstutdanning har ført til et stort behov for kunstutdanning/studieplasser på lavere nivå, og stor søkning til utenlandske kunstskoler. Tall fra Statens lånekasse for utdanning viser at det i England i 1997 var registrert ca 800 norske studenter innenfor kunstutdanning på høgskolenivå. Det kan oppfattes som et problem at en relativt stor del av pengestrømmen (gjennom studiefinansiering) til kunstutdanningen dermed finner veien til utlandet.

Ordningen for studiefinansiering utgjør et problem for kunstfagskolene også på en mer direkte måte. Som en følge av Reform 94 ble det satt en grense for studiefinansiering innenfor videregående utdanning på maksimalt fire år. Studenter som har avsluttet 3-årig videregående skole med støtte fra Statens lånekasse alle tre år, får med dagens ordning ikke støtte til begge årene ved kunstfagskole. Problemet med studiefinansiering har sammenheng med kunstfagskolenes uklare plass i utdanningssystemet.

Utvalget finner det problematisk at kunstfagskolene ikke har en plassering som medfører at elevene får uttelling for gjennomført kunstfagskole, og som blant annet sikrer alle mulighet til offentlig studiefinansiering av begge skoleårene. I kapittel 10 drøfter utvalget ulike alternativer for kunstfagskolenes plassering i utdanningssystemet. Noen av alternativene som drøftes i kapittel 10, har berørte fagmiljøer selv presentert for utvalget. Alternativene som drøftes, er:

Kunstfagskolene som parallell til tekniske fagskoler
Konkurransepoeng for kunstfagskolenes 1. år
Samordning av studietilbud i kunstfagskole og høgre utdanning
Innpassing i høgre kunstutdanning

5.2 Design

I løpet av de siste få år har design fått sterkere fokusering i offentlige utredninger om industri og næringsliv. Utvalget har merket seg at det fra bransjer som arbeider med produksjon av ferdigvarer, er kommet uttalelser som klart indikerer en økt forståelse av designfagenes betydning.

Fra industrivirksomheter som har tradisjon for å benytte design som virkemiddel, er signalene klare når det gjelder bruk av denne form for ekspertise. Våren 1998 ble det etter initiativ fra Norsk Møbelfaglig Senter nedsatt en prosjektgruppe som skulle utarbeide en strategi for å styrke "Industrirettet møbeldesign". Gruppen hadde representanter fra kunsthøgskolene og bransjeorganisasjonene. Initiativet kom av uro over synkende rekrutteringen av unge designere til møbelindustrien. Ledende representanter for møbelbransjen ga her klart utrykk for at designtjenestene er grunnlaget for møbelfabrikkenes eksistens. Norske produkter kan ikke konkurrere på pris eller teknologi, men på produktideene og utformingen av disse.

Slike uttalelser viser en klar merkantil, industriell og samfunnsmessig tendens der designtjenestene vurderes som sentrale i alle ledd i resultatkjeden: Innsikt ? Aktivitet ? Produkter ? Konkurranseevne.

5.2.1 FAG OG YRKER

Alle designfag er oppdragsorientert idet designeren forholder seg til brukernes behov og rammebetingelser. Designfagene er markeds- og produksjonsorientert, og fagutøvelsen forholder seg til lover og regler samt økonomiske og tekniske forhold. Innenfor sin tolkning av slike betingelser realiserer designeren ønsker og hensyn i en estetisk form, i balanse mellom de ulike problemstillinger som knyttet til oppdraget.

På grunn av arbeidsoppgavenes kompleksitet legger utvalget til grunn at designere ofte arbeider i prosjektteam sammen med annen ekspertise (ingeniører, økonomer, ergonomer og jurister). Designeren kan ikke ha spesialkunnskap på mange felt, men må ha tilstrekkelig kunnskap om de ulike fag til å underveis gjøre bruk av relevant kunnskap på riktig tidspunkt.

Designfeltet kan etter utvalgets oppfatning inndeles i hovedområdene produkt, rom og visuell kommunikasjon. Innenfor hvert hovedområde finnes flere spesialfelt som det vil føre for langt å redegjøre for her. Alle designdisipliner har imidlertid et metodegrunnlag og en tilnærming som i hovedtrekk er lik. I kortversjon kan en si at designprosessen består av faser som:

Program
(Formulering av problem, krav og kriterier )
Idé og konsept
(Løsningssøk målt opp mot kravspesifikasjon)
Forprosjekt
(Utprøving og vurdering av estetikk, ergonomi, teknikk, økonomi og økologi)
Prosjektering
(Utvikling av en valgt løsning for produksjon og kontraktgrunnlag)
Produksjon
(Introduksjon, bestilling, gjennomføring, oppfølging og kontroll)

Beskrivelsen viser at design ikke er en utøvende, men en utviklende, beskrivende og oppfølgende yrkesrolle, i nært samarbeide med oppdragsgiver og bruker.

5.2.2 DAGENS HØGRE UTDANNING I DESIGN

Designerutdanning innenfor visuell kommunikasjon, rom- og møbeldesign var tidligere lagt til Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) og Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen (SHKD). Institusjonene er nå integrert i henholdsvis Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen. Studiene er siden 1989 organisert som formelle grader med rett til tilsvarende titler med hjemmel i tidligere eksamenslov/universitetslov.

Bestått 3-årig grunnstudium fører i dag fram til graden høgskolekandidat. I kombinasjon med annen 1-årig høgre utdanning oppnås graden cand mag. Hovedfagsstudiet er normert til 1,5 år og fører fram til graden designkandidat. Opptak til hovedfagsstudiet skjer på grunnlag av bestått grunnstudium eller tilsvarende, samt vurdering av innleverte prosjektbeskrivelser. En professor er vanligvis veileder på hovedfagsnivået, men studentene kan i tillegg benytte annen ekspertise. Hovedfagsstudiet avsluttes med en hovedfagsoppgave, dvs et designarbeid og en teoretisk del. Vurderingsformen er eksamen både i grunnstudiet og i hovedfagsstudiet.

Det kreves generell studiekompetanse for opptak til grunnutdanningen, men styrene ved høgskolen kan gjøre unntak for dette kravet. Ved opptak til grunnstudiet må søkerne gjennomføre en to-trinns opptaksprøve der realkompetanse i designfaget blir testet. Til første opptak kan alle interesserte melde seg med besvarelser på forskjellige oppgaver. De best kvalifiserte innkalles til ny prøve med intervju. I snitt tas 10 % av søkerne opp.

I Bergen er designutdanningen organisert i en egen designavdeling under kunsthøgskolen. Designavdelingens måltall er 95. Kunsthøgskolen i Bergen har søkt departementet om å opprette av et nytt studietilbud i produktdesign. Designstudentene får undervisning ved Seksjon for visuell kommunikasjon og Seksjon for interiørarkitektur og møbeldesign. I tillegg blir det gitt undervisning fra tre nyopprettede sentre, som ivaretar fagene form og farge, tegning og teori og historie. Denne undervisningen foregår delvis sammen med studenter fra Avdeling for spesialisert kunst.

Studiene i Bergen er bygget opp med et prinsipp av interaksjon mellom designavdelingen og sentrene for form, farge, tegning og teori/historie. Hovedprinsippet er at sentrenes fag integreres i den mengde og på de tidspunker som gir best progresjonen i designstudiene.

Hovedfagstudiet i Bergen er bygget opp med hovedvekt på studentenes ønske om å utforske et selvvalgt faglig spesialområde. Ved søknad til opptak formulerer studenten en problemstilling som er grunnlag for de ulike deler av studiet. Problemstilling og bestått grunnstudium utgjør opptaksgrunnlaget til hovedfag.

I Oslo er designutdanningen organisert i Avdelingen Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS), under Kunsthøgskolen i Oslo. Undervisningen skjer fra tre faginstitutter: Institutt for interiørarkitektur og møbeldesign, Institutt for visuell kommunikasjon og Institutt for klær og kostyme. Designstudentene gis også undervisning ved fem institutter som er felles med kunstfagavdelingen under samme høgskoleavdeling. Disse fellesinstituttene er Institutt for tegning, Institutt for form, Institutt for farge, Institutt for radér/lito og Institutt for humaniora. Designfagene ved Avdeling SHKS har samlet 120 studieplasser. Studentene søker om direkte opptak ved de nevnte institutter. Alle studiene består av studieenheter av ulikt omfang. I Oslo er grunnstudiet bygget opp slik:

1. år: grunnenhet - fellesfag 20 vekttall (ved de fire fellesinstituttene)
2. år: grunnenhet - instituttfag 20 vekttall (2. og 3. år ved de tre)
3. år: fordypningsenhet - instituttfag 20 vekttall designinstituttene)

Hovedfagstudiene er lagt opp med sikte på å gi studentene muligheter til å utforske et selvvalgt faglig spesialområde. Designutdanningen ved Avdeling SHKS har graderte tallkarakterer, og kvalifikasjon for opptak til hovedfag er minst karakteren 2.7 fra grunnstudieeksamen. Første semester i hovedfaget består i stor utstrekning av et obligatorisk undervisningsprogram, kombinert med at studenten formulerer problemstillingen for hovedoppgaven.

Fellestrekkene ved begge læresteder er at undervisningen i hovedsak skjer i form av personlig veiledning knyttet til gitte eller studentdefinerte oppgaver.

Som følge av designfagets mange funksjoner er utdanningen kompleks og omfatter en rekke elementer og prosjekter. Det vil føre for langt å referere alle fag og emner i de nåværende designutdanninger, men det kan pekes på områder som

faglige grunnlagsproblemer- estetikk og fagenes samfunnsmessige rolle mv
redskapsfag - data, ergonomi, produksjon, kommunikasjon og studieteknikk
teori, historie og metode- metodekunnskap og fagrettet teori og historie

En stor andel av disse fagene representerer ren formidling av fakta, samt metodeundervisning for å kvalifisere kandidatene til å kunne håndtere den omfattende designprosessen. Det 3-årige grunnstudiet er tidsmessig sprengt; studiet gir ikke rom for viktige fag og emner. Det er ikke nok tid til at studentene kan fordype seg innenfor selvvalgte områder. Utvalget registrerer at grunnstudiet i designutdanningen ikke fører fram til det faglige nivå og den modenhet som trengs for å oppnå tilsetting eller etablere egen virksomhet. Høgskolekandidateksamen kvalifiserer av denne grunn heller ikke til medlemskap i de profesjonelle designorganisasjonene. Dermed presser alle studenter på for å fortsette på hovedfagsstudiet.

Av disse grunner starter hovedfaget på et for lavt nivå. Studentene er ikke i tilstrekkelig grad modne nok til å formulere problemområder og arbeide selvstendig med krevende oppgaver og problemstillinger. Utvalget viser ellers til nærmere beskrivelse av utdanningen i innstilling fra en interdepartemental arbeidsgruppe. ⁸>

5.2.3 OPPSUMMERING MED SIKTE PÅ LØSNINGER

Designutdanningen ved kunsthøgskolene faller etter utvalget mening mellom to stoler. Problemene ved dagens utdanning kan oppsummeres slik:

1. Grunnstudiet er for kort og mangler vesentlige emner og elementer til å kunne fungere som en avsluttet profesjonsutdanning.
2. Hovedfagsstudiet starter på for lavt nivå og blir derved ikke et spesialistnivå.

Nåværende ordning med grunnfagseksamen og vitnemål som høgskolekandidat etter 3 år bør videreføres og tilpasses en utvidet grunnutdanning på 4 år. Den bør tilføres fag og emner slik at den blir en fullverdig profesjonsutdanning som tilfredsstiller kravene til en cand mag-grad.

Designorganisasjonene stiller bestemte krav før en kan oppnå medlemsskap. Kravene omfatter som hovedregel en utdanning på et nivå og omfang som fører fram til fullt profesjonelt nivå. Grunnutdanningen må etter utvalgets mening få et omfang og en kvalitet som sikrer kandidatene medlemsskap.

Med et styrket grunnstudium kan kravet for opptak til hovedfag heves. Et hevet opptakskrav kombinert med en grunnutdanning som tilfredsstiller kravene til en fullverdig profesjonsutdanning, vil etter utvalgets vurdering føre til at det blir opptatt langt færre studenter til de nye hovedfagsstudiene. Dette vil igjen føre til bedre kvalitet på hovedfagsnivå. Hovedfagskandidatene bør utgjøre meget kompetent og ettertraktet arbeidskraft for industri og næringsliv.

5.3 FRI KUNST

5.3.1 FAG OG YRKER

Billedkunst eller fri kunst omfatter bilder, tredimensjonale objekter og installasjoner, film, video, databasert kunst, lyd og performance samt kombinasjoner av disse. Per definisjon kan således ikke billedkunst bindes til en bestemt uttrykksform eller teknikk eller til en bestemt gruppe materialer. Kunstverket kan ytre seg som todimensjonal kunst på en flate, som tredimensjonal kunst eller som uttrykk som finner sin endelige form på data. Kunst på data kan formidles via pc-skjerm eller fjernsynsskjerm. Datakunst avgrenser seg heller ikke til det visuelle. Lyd på data er et viktig element, og i mange tilfeller er lyden sentral i et kunstnerisk prosjekt. Data kan således inngå i arbeidsmåter som datastyring av robotiserte objekter, sensorkontroll av bilde og lyd eller digital integrering av bilde, tekst, video og lyd.

Denne uavhengighet av materialer og teknikker kommer til uttrykk i begrepet "fri kunst", som utvalget har valgt å benevne kunstarten. "Billedkunst" kan være like dekkende, men begrepet kan henspeile for mye på bilder, dvs todimensjonale kunstformer.

De vanligste uttrykksformer for todimensjonal kunst er tegning, maleri, foto, grafikk, tekst og datagrafikk. Tredimensjonal kunst betyr vanligvis skulptur eller installasjon, mens performancekunst i tillegg kan være knyttet til vurderinger omkring rom, objekt og det tredimensjonale. Et kjennetegn på mediakunst eller elektronisk kunst er den skal bryte grensene mellom to- og tredimensjonal kunst. Ofte forholder slik kunst seg også til tidsdimensjonen. Elektronisk kunst kan være multimediainstallasjoner, videoprojeksjon, datastyrte objekter, internettkunst, cd-rom med mer.

De nye elektroniske medier har hatt stor innvirkning på kunsten siden 80-tallet og har de senere årene oftest stått sentralt i internasjonal samtidskunst. For eksempel arbeider alle de tre nordiske kunstnerne som er presentert på Veneziabiennalen 1999, med foto, video, data og multimedia. Denne utvikling har bidratt til økte krav om teknisk kompetanse blant billedkunstnere, samt behov for ny infrastruktur som datamaskiner og annet avansert utstyr på arbeidsplassene samt IT-støtte.

De fleste billedkunstnere arbeider gjerne i et verksted eller atelier, alene eller i et fellesskap. På grunn av friheten i forhold til materiale og teknikk er det ikke uvanlig at billedkunstneren endrer retning og stil under utdanningen eller i løpet av yrkeslivet. Dette kan skje som naturlig følge av kunstnerens arbeid med å utforske nye områder.

Yrkesbetegnelser i vanlig forstand kan derfor være misvisende; en billedkunstner må i dag som regel arbeide på tvers av grenser og i forhold til ulike situasjoner eller roller. Mange kunstnere fungerer fortsatt som malere, skulptører, grafikere osv, fordi de kan leve av å drive sin kunstneriske virksomhet innenfor disse områder. Det typiske for 90-tallets kunstnere er imidlertid at de kombinerer flere roller og utvikler sitt kunstneriske arbeid i forhold til bestemte situasjoner. Slike situasjoner kan være oppdrag for kunstgallerier eller innen offentlig utsmykning, internett, radio og tv, tidsskrift og andre formidlingskanaler.

Mange unge kunstnere har gjennom 90-årene valgt å opprette sine egne gallerier og formidlingsprosjekter og legger stor vekt på oppbygging av samarbeidsnettverk innen Norden og internasjonalt. Det er nokså vanlig at billedkunstnere supplerer sin inntekt ved å arbeide som lærer i kunstfagskole og kunstakademi eller i mediabransjen, i reklamevirksomhet eller i underholdningsbransjen.

5.3.2 DAGENS HØGRE UTDANNING I FRI KUNST

Utdanning i fri kunst var tidligere organisert i tre frittstående kunstakademier i Oslo, Bergen og Trondheim: Statens kunstakademi, Vestlandets kunstakademi og Kunstakademiet i Trondheim. I tillegg ble det utdannet studenter i fri kunst ved Institutt for farge ved SHKS (se slutten av kapitlet for mer om dagens situasjon ved denne utdanningen). Akademiene er nå integrert i henholdsvis Kunsthøgskolen i Oslo, Kunsthøgskolen i Bergen og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Fakultet for arkitektur, plan og billedkunst. Ordinær studietid er fire år, og noen få kandidater gis mulighet til et femte fordypningsår.

Det kreves ikke generell studiekompetanse for opptak, men ved alle tre akademier har en stor del av søkerne gjennomført en 2-årig forutdanning i kunst. Avdelingen i Oslo tar opp 20-25 studenter per år, avdelingen i Bergen 12-15, og Trondheim 12-18. Antall søkere er langt høgre og gir en opptaksprosent på 5-7 %. Opptaket til de tre nevnte avdelinger skjer gjennom omfattende opptaksprøver.

Akademiet i Oslo har ca 110 studieplasser, hvorav ca 100 er studieplasser på den 4-årige utdanningen i fri kunst, og resten av studieplassene (ca 10) er fylt av studenter i 5. fordypningsår og hospitanter. Trondheim har totalt 65 studieplasser, og Bergen 60. Også i Trondheim og Bergen går den dominerende andel av studentene på den 4-årige utdanningen, men begge steder har et begrenset antall studieplasser til 5.-årsstudenter og gjestestudenter. Antallet 5-årsstudenter og gjestestudenter varierer i Trondheim og Bergen fra år til år avhengig av antall disponible studieplasser.

Felles for akademiene er at de ikke har fast gruppeinndeling eller linjedeling. 1. år utgjør et obligatorisk program, mens 2.-4.-årsstudentene er organisert ut fra veiledningsprinsippet ved at hver student har en hovedveileder. I tillegg deltar den enkelte student i flere programmer, kurs, seminar og workshops med andre lærere.

Mer eksakt er 1. år i Oslo fra høsten 1999 lagt opp med strammere struktur enn før, med obligatoriske kurs i kunsthistorie og annen teori og med eksamen i form av skriftlig oppgave. Vurderingen blir uttrykt som bestått/ikke bestått.

Også ved akademiet i Trondheim består 1. års innføringsprogram av både praksis og teori, supplert av en serie korte, tematiske prosjekter ledet av gjestelærere. Etter 1. år er strukturen mer fleksibel, slik at studenten selv i stor grad bestemmer sitt eget studieprogram i samarbeid med hovedveileder. Deltakelse i et teoretisk program er likevel en forutsetning i 2. og 3. år. Det 4. år er fullstendig konsentrert om forberedelse til avgangsutstillingen.

Ved slutten av 1. år i Bergen, som også inkluderer et innføringskurs i teori, velger hver student i samråd med veileder og teoriprofessor tema for en teori-oppgave. Teori-oppgaven skal gjennomføres i løpet av 2. året og består av en skriftlig del samt muntlig oppsummering. Studentene i 2.- 4. år i Bergen har en hoved- og en biveileder.

Teknisk opplæring er alle tre steder organisert som et grunnkurs i 1. år med etterfølgende korte tekniske kurs fra 2. år etter behov, kurs lagt opp innenfor bestemte perioder og gjerne i sammenheng med workshop. Til datakursene er det stor pågang ved alle akademiene.

Fellestrekket ved alle tre læresteder er at en vesentlig del undervisningen skjer som personlig veiledning i atelieret/verkstedet. Studentene setter sammen studiet delvis etter eget behov ved at de relativt fritt kan ta kurs på områder som kan ligge utenfor deres egentlige studieløp. Dette anses som en sentral faglig frihet for den enkelte og en forutsetning for den enkeltes videre utvikling. Den enkeltes individuelle studieplan blir derfor viktig: I arbeidet med den enkelte students progresjon vektlegges det at studenten finner balansen mellom struktur og fleksibilitet.

Innsikt fra kurs i kunstteori, kunsthistorie og ulike teknikker blir videreført i den individuelle veiledning. Oftest må studenten ha gjennomført bestemte tekniske kurs før de får adgang til de forskjellige verksteder. Individuell veiledning og felles undervisning blir supplert av ulike samarbeidsprosjekter eller workshops. Det legges også vekt på deltakelse i offentlige og andre eksterne utstillinger. Både Trondheim og Oslo har sine utstillingsplasser der studentene står for utstillinger og annen utadrettet formidling.

Utvalget benevner fag og emner som ivaretar breddeorientering, med samlebegrepet "Redskapsfag" i kapittel 8. Av plasshensyn refereres ikke alle fag og emner i utdanningene i fri kunst. I stedet eksemplifiserer opplæringen innenfor skulptur den faglige bredde av kunnskaper og teknikker:

1. år får studentene innføring i ulike teknikker avhengig av hvilke verksteder hvert akademi har til rådighet. Innenfor skulptur omfatter slik innføring tre, metall og gips- og polyesterstøping samt sikkerhetskurs i bruk av maskin og verksted. For øvrig avholdes kurs i foto (sort/hvitt og farge), grafiske teknikker, videoproduksjon og -redigering, elektronisk bildebehandling og lyd/opptak/miks samt web-design og andre databaserte teknikker. Dette gjennomføres som teknisk opplæring, prosjektarbeid og workshops basert på idéutvikling og eksperimentering, og her blir både praktiske og teoretiske problemstillinger bearbeidet.

Utdanning i fri kunst avsluttes med avgangsutstilling, som er en utstilling av profesjonell kvalitet. Da må studentene samarbeide med en kurator fra en profesjonell kunstformidlingsinstans. Avgangsutstillingene finner sted på henholdsvis Stenersenmuseet (Oslo), på Trondheim Kunstmuseum og i Bergen Kunstforening. Det har blitt vanlig at utstillingene i Trondheim og Bergen senere også vises i Oslo eller i en annen nordisk hovedstad. I 1998 stilte både Trondheims- og Bergensstudentene ut i Oslo, og i 1999 stiller Trondheimsstudentene ut på Edsvik i Stockholm. Studentene blir tildelt diplom for deltakelse i avgangsutstillingen. Diplomet fungerer som studiebevis og er nødvendig for eksempel som grunnlag for poengberegning i en fremtidig søknad om medlemskap i Norske Billedkunstnere.

Kunsthøgskolen i Oslo har et utdanningstilbud i fri kunst ved Institutt for farge, Avdeling SHKS. Instituttet tar opp 6 studenter hvert år. Studiestrukturen er den samme som ved de øvrige studiene ved Avdeling SHKS, og det henvises til kapittel 5.4.2 for en nærmere beskrivelse.

5.3.3 FRI KUNST - OPPSUMMERING MED SIKTE PÅ LØSNINGER

Etter departementets brev av 29.10.98 om innpassing av gjennomførte studier gir gjennomført utdanning i fri kunst 80 vekttall. I en utdanning som er normert til fire år, kan det se ut til at studentene innenfor denne tidsramme kan erverve seg den nødvendige basis for et yrke innenfor fri kunst. Men to hovedproblemer er knyttet til utdanningen:

1. Mange studenter har et behov for fordypning det ikke er tid til innenfor fire år.
2. Utdanningene i fri kunst gir ikke noe fullverdig vitnemål.

Medlemsskap i en bransjeorganisasjon er for billedkunstnere en viktig port til å komme i kontakt med mulige oppdragsgivere. Bransjeorganisasjonene stiller bestemte krav før en kan oppnå medlemsskap. Kravene omfatter som regel bestemt utdanning, et bestemt antall utstillinger av betydning og ofte salg eller annen bekreftelse på kvalitet.

Det utstedes ikke vitnemål. Diplomet har en forklarende tekst der det står at 4 års akademiutdanning skal tilsvare 80 vekttall eller BA-status (Bachelor of Arts). At formuleringen om BA-status står, er viktig for norske kunststudenter som ønsker påbyggende studier til en MA (Master of Arts) i utlandet. Formuleringen legger til rette for kompatibilitet internasjonalt. I Norge finnes det ikke tilbud om "postgraduate utdanning", dvs utdanning utover 4-årig akademiutdanning, og det er vanlig at studenter søker opptak ved masterstudier i for eksempel Storbritannia, USA og Nederland.

Fravær av vitnemål er ikke uproblematisk i et samfunn som baserer seg på vitnemål som vurderingsgrunnlag for opptak til utdanning og for tilsetting i arbeid. For de få billedkunstnere som raskt greier å etablere seg, ser utvalget at vitnemål eller grad kan være av liten betydning. Videre har nok et medlemsskap i en bransjeorganisasjon sin betydning i de deler av samfunnet som er kjent med slike ordninger. Utvalget ser også betydningen av at den enkelte kunstner anstrenger seg for å oppnå de mest attraktive medlemsskapene.

Men utvalget mener at lærestedene må få ansvaret for å sertifisere kunstnerne for samfunnet på en tydelig måte for alle parter og foreslår derfor vitnemål med en profesjonsbetegnelse som normal ordning. Vitnemål samt eventuell grad kan ikke være i konflikt med de omtalte medlemsskap, som kan komme i tillegg.

Utvalget viser til Olseng-rapporten (Olseng 1995): 34 % av akademikandidatene ved de tre lærested har gjennomført 6,5 år høgre utdanning ⁹>. De oppnår ingen grad på dette grunnlag. Olseng-rapporten viser også at flere har gjennomført to 4-årige utdanninger. I dag fins det ingen vei fra akademistudiet til videre nivå i samme kunstfag. Utvalget vurderer det som uheldig at det ikke gis formell sertifisering på et spesialisert nivå over profesjonsnivået. Hardt arbeidende og talentfulle kunstnere kan oppnå en anerkjennelse som har langt større betydning enn høyt utdanningsnivå. Men det er sterkt ønskelig at det etter profesjonsutdanningen tilbys et spesialiseringsnivå som gir tilsvarende formell uttelling.

En viss spesialisering skjer trolig under utdanningen også i dag, ved at mange fortsetter studiet utover de normerte fire år eller tar et nytt 4-årig løp. Grunnen til slik forlenget studietid kan være ønsket om mer tid til faglig utbytte. Utvalget mener de fleste vil være tjent med at studiene og studietiden er formalisert i en struktur, med de krav dette stiller, og med de rettigheter som følger med.

Ulike løsninger for å ivareta behovet for spesialisering i form av et nivå utover grunnutdanningsnivået er drøftet i kapittel 8.2. En viktig forutsetning blir å sikre profesjonsutdanningen som grunnlag for påbyggende studier.

5.4 Spesialisert kunst

5.4.1 Fag og yrker

Spesialisert- eller materialbasert kunst er et relativt nyetablert begrep, som beskriver en tradisjonsrik tilnærmingsform innenfor det visuelle kunstfeltet. I dette begrepet nyanseres det mellom en spesialisert tilnærming og en tilnærming som er fri eller uavhengig av materialer, teknikker og medium.

Kunsthåndverk og billedkunst har fram til nylig vært hovedbegreper innenfor det visuelle området, men innenfor høgre utdanning og faglig praksis er de fleste grenser mellom disse begrepene nå sprengt. Følgelig har begrepene billedkunst og kunsthåndverk langt på vei mistet sin mening. Tilnærmingsformen har vært sterkt medvirkende til at skillelinjene mellom "kunsthåndverk" og "billedkunst" er opphevet. Den spesialiserte, eventuelt materialavhengige tilnærmingsformen har vært hovedgrunnen til å etablere begrepet spesialisert kunst.

Spesialisert eller materialbasert kunst omfatter fag og yrker som 1) i kraft av materialet avgrenser seg til definerte eller spesialiserte områder, for eksempel Tekstilkunst, Keramisk kunst og Metallkunst, og kunstformer som avgrenses gjennom 2) et bestemt medium, for eksempel Grafikk og Fotografi.

Til forskjell fra fri kunst fastholdes materialgruppe eller medium under all eksperimentering med konsepter og uttrykk, med følger både for det pedagogiske og faglige opplegg. Det er også et kjennemerke ved det spesialiserte området at utøverne innehar både teoretisk innsikt i og fortrolighetskunnskap om sine respektive felter. Dybdekunnskap framkommer blant annet ved å utforske hvordan en kunstnerisk idé kan smelte sammen med det potensiale og de grenser som kunstneren utfordrer det aktuelle materialet eller medium med. Etter utvalget vurdering kan derfor kunstnerne innenfor spesialisert/materialbasert kunst sies å inneha et spesialområde innenfor den visuelle kunsten.

Tekstilkunstnere, grafikere, fotografer osv arbeider i egne spesialiserte verksteder eller atelieer, og formidler sine verk gjennom ulike kanaler som separat- og kollektive utstillinger, gallerier, kunsthandlere og kommisjonærer. I løpet av de siste tiårene har det vært en betydelig økning av krevende utsmykningsoppgaver for denne kunstkategorien.

Norske utøvere på dette området er kjent for verk med høy kunstnerisk og håndverksmessig kvalitet. Dette har medvirket til en betydelig nasjonal og internasjonal interesse for deres arbeider. Utvalget har særlig merket seg den sterke posisjonen slike kunstverk har i internasjonal sammenheng, der også norske myndigheter i stor utstrekning benytter dem til å representere Norge i utlandet.

5.4.2 Dagens høgre utdanning i spesialisert kunst

Utdanning innenfor spesialisert/materialbasert kunst var tidligere lagt til Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) og Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen (SHKD). Institusjonene er nå integrert i henholdsvis Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen. Studiene er siden 1989 organisert som formelle grader med rett til tilsvarende titler med hjemmel i tidligere eksamenslov/universitetslov.

Utdanningene er inndelt i et 3-årig grunnstudium og et hovedfagstudium normert til 1,5 år.

Bestått 3-årig grunnstudium fører i dag fram til graden høgskolekandidat. Graden spesifiseres etter område, eksempelvis "høgskolekandidat i tekstil". I kombinasjon med annen 1-årig høgre utdanning oppnås graden cand mag. Hovedfagsstudiet fører fram til graden kunstkandidat. Opptak til hovedfagsstudiet skjer på grunnlag av bestått grunnstudium eller tilsvarende utdanning, samt vurdering av innleverte prosjektbeskrivelser. En professor er vanligvis hovedveileder, men studentene kan i tillegg benytte annen ekspertise i studiet. Hovedfagsstudiet avsluttes med en hovedfagsoppgave, som består av et kunstnerisk arbeid og en teoretisk del. Eksamen er vurderingsform i både grunnstudium og hovedfagsstudium.

Det kreves generell studiekompetanse for opptak til grunnutdanningen i Oslo. I Bergen er dette kravet ikke gjort gjeldende. Ved opptak til grunnstudiet må søkerne avlegge en to-trinns opptaksprøve der realkompetanse til de forskjellige kunstfag blir testet. Til første opptak kan alle interesserte melde seg med besvarelser på forskjellige gitte oppgaver. De best kvalifiserte søkerne innkalles til ny prøve med intervju. I snitt tas 10 - 20% av søkerne opp.

I Bergen er utdanningen organisert i en egen avdeling for spesialisert kunst under kunsthøgskolen. Avdelingens måltall er 100. Her tilbys undervisning ved Seksjon for fotografi, Seksjon for grafikk, Seksjon for keramikk og Seksjon for tekstil. I tillegg blir det gitt undervisning fra tre nyopprettede sentre, som ivaretar fagene form og farge, tegning og teori og historie. Denne undervisningen foregår delvis sammen med studenter fra Avdeling for design.

Studiene i Bergen er bygget opp gjennom et samarbeid mellom Avdeling for spesialisert kunst og sentrene for form og farge, tegning og teori/historie. Hovedprinsippet er at sentrenes fag integreres med det formål å gi den best mulige progresjon i det enkelte studium.

Hovedfagstudiet i Bergen er bygget opp med hovedvekt på studentenes ønske om å forske på et selvvalgt faglig spesialområde. Ved søknad til opptak formulerer studenten en problemstilling som skal danne basis for studiet. Formulert problemstilling og bestått grunnstudium utgjør grunnlag for opptak til hovedfag.

I Oslo er studiene organisert under Avdeling Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), under Kunsthøgskolen i Oslo. Undervisningen gis ved Institutt for keramikk, Institutt for metall og institutt for tekstil. Studentene undervises også ved fire institutter som er felles med designfagene under samme høgskoleavdeling. Disse fellesinstituttene er Institutt for tegning, Institutt for form, Institutt for farge, Institutt for radér/lito og Institutt for humaniora. De aktuelle instituttene under SHKS har 120 studieplasser. Studentene søker om direkte opptak ved de nevnte institutter. Alle studiene er bygget opp av studieenheter av ulikt omfang, definert med vekttall. Grunnstudiet innenfor de forskjellige områder er i Oslo er bygget opp slik:

1. og 2. år: grunnenhet - fellesfag 20 vekttall
1. og 2. år: grunnenhet - instituttfag 20 vekttall
3. år: fordypningsenhet - instituttfag 20 vekttall

Hovedfagstudiene er lagt opp med sikte på å gi studentene muligheter til å utforske et selvvalgt faglig spesialområde. Grunnstudiet kvalifiserer for opptak til hovedfag. Første semester i hovedfaget består i stor utstrekning av et obligatorisk undervisningsprogram, kombinert med at studenten formulerer problemstillingen for hovedoppgaven.

Fellestrekket ved begge læresteder er at undervisningen i hovedsak skjer i form av personlig veiledning knyttet til gitte eller studentdefinerte oppgaver. Utdanningen innenfor de spesialiserte/materialbaserte kunstområder omfatter en rekke elementer og prosjekter, der størsteparten er knyttet til mediet eller det valgte materialområdet. Det vil føre for langt å referere alle fag og emner innenfor alle områder, men det kan pekes på områder som

faglige grunnlagsproblemer- estetikk og kunstfagenes rolle
redskapsfag - verkstedsfag, materiallære, kommunikasjon og studieteknikk
teori, historie og metode- metodekunnskap og fagrettet teori og historie

Store deler av studiet er knyttet til ide- og konseptutvikling gjennom fagrelaterte oppgaver. Materiallære i kombinasjon med håndverksmessig utførte materialeksperimenter har også en stor plass. I løpet av de siste årene har estetisk teori og faghistorie fått en økt betydning i studiene. Det 3-årige grunnstudiet har stor fagtrengsel; det er ikke tilstrekkelig rom for fordypning gjennom langvarige problemorienterte prosjektperioder. Utvalget registrerer at grunnstudiet innenfor det spesialiserte kunstfeltet ikke fører fram til et faglig nivå og en modenhet som gjør at studentene kan avslutte studiene med å etablere egen kunstnerisk virksomhet. Høgskolekandidateksamen kvalifiserer heller ikke til medlemskap i kunstorganisasjonene. Dermed er det et sterkt press fra alle studenter om å få fortsette på hovedfagsstudiet.

Av ovennevnte grunner starter hovedfaget på et for lavt nivå. Studentene er på grunnlag av det korte grunnstudiet ikke modne nok til å formulere tilstrekkelig avanserte problemstillinger og arbeide selvstendig med krevende oppgaver. Utvalget viser ellers til nærmere beskrivelse av utdanningen i innstilling fra en interdepartemental arbeidsgruppe ¹⁰>.

5.4.3 SPESIALISERT KUNST - OPPSUMMERING MED SIKTE PÅ LØSNINGER

Problemene ved kunstutdanningen innenfor de spesialiserte/materialbaserte fag ved kunsthøgskolene faller etter utvalget mening mellom to stoler. Erfaringene fra dagens ordninger kan oppsummeres slik:

1. Grunnutdanningen er for kort; den mangler vesentlige emner og elementer for å kunne utgjøre en avsluttet profesjonsutdanning.
2. Hovedfaget starter på et for lavt nivå, og fører dermed ikke til tilstrekkelig høyt kunstfaglig nivå.

Grunnutdanningen bør utvides med 1 år og suppleres med fag og emner får å bli en fullverdig som profesjonsutdanning som også tilfredsstiller kravene til en cand mag-grad.

Kunstnerorganisasjonene stiller bestemte krav før en kan oppnå medlemsskap. Kravene omfatter som hovedregel en utdanning som resulterer i arbeider som kan sidestilles med profesjonelle yrkesutøvere. Denne status får de nyutdannede kandidatene blant annet ved deltakelse på utstillinger. Grunnutdanningen må etter utvalgets mening få et omfang og en kvalitet som innebærer at kandidatene kan etablere seg med kunstnerisk virksomhet etter endt grunnutdanning.

Med et styrket grunnstudium kan nivået for opptak til hovedfag heves. En styrket grunnutdanning kombinert med strengere krav til opptak på hovedfag vil etter utvalgets oppfatning føre til at færre studenter blir opptatt til de nye hovedfagsstudiene. Dette vil i seg selv medføre bedre kvalitet på hovedfaget. Hovedfagskandidatene bør være høyt kompetente og ettertraktede kunstnere for den nasjonale og internasjonale kunstarena.

Fotnoter

7 Kunstfagskolene i Norge, en felles presentasjon fra Forum for kunstfaglig grunnutdanning, 1998.
8 Pedersen, T. m fl: Faglig organisering av kunstutdanning. Innstilling fra en arbeidsgruppe med representanter fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og fra Kulturdepartementet. KUF. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1997: s.27-29.
9 Olseng, K: Den velutdannede kunstner, Norges musikkhøgskole, publikasjon 1/95: side 49.
10 Pedersen, T. m fl: Faglig organisering av kunstutdanning. Innstilling fra en arbeidsgruppe. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1997: side 27-29

Lagt inn 15. juli 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen