Organisering av norsk...
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Bondevik I
Underside |
Organisering av norsk kunstutdanning - vurdering og forslag
6 FORSLAG TIL EN NASJONAL MODELL
6.1 KRAV TIL HØGRE KUNSTUTDANNING
Utvalget har sett det som et mål at det skal eksistere klare utdanningsløp fram til eksamen av høgre grad for alle kunstutdanningene. Organiseringen av profesjonsutdanningene er for utvalget et sentralt punkt i mandatet. Begrepet "profesjonsutdanning" er her brukt ensbetydende med en kunstutdanning som er en grunnutdanning på høgre nivå, og som sertifiserer den utøvende og skapende kunstner eller designer.
Omfang og organisering av høgre utdanning angir rammer som er nødvendige for at utdanningen skal føre studentene fram til et faglig forsvarlig kompetansenivå. Startnivå er også en rammefaktor; når progresjon på lavere nivå er vurdert i kapittel 4 og 5, er dette fordi studentenes startnivå er en del av grunnlaget for høgre utdanning. En premiss for utvalget har vært å ikke senke opptakskravene; fagmiljøene ønsker å opprettholde et relativt høyt startnivå, dvs et trangt nåløye for å bli tatt opp. Denne vurdering har utvalget sluttet seg til.
Utvalget har vurdert omfanget og organiseringen av høgre kunstutdanning blant annet i lys av progresjonen på lavere nivå, startnivået på høgre nivå og ønsket sluttnivå. Som vist i kapittel 4 og 5 bruker flertallet av dagens studenter flere år lenger enn normert studietid for å gjennomføre studiene. Utvalget ser at faktorer som studiefinansiering bidrar til å senke gjennomstrømningen. Men lav gjennomstrømning eller sprik mellom normert og reell studietid er også uttrykk for at fagmiljøene ser grunn til å beholde høye krav til sluttnivået. Den interdepartementale arbeidsgruppen utvalget har vist til i kapittel 4 og 5, har pekt på at omfanget er 5-6 år i tilsvarende utdanninger i utlandet. 11>
Utvalget viser til at de aktuelle profesjoner har et internasjonalt arbeidsmarked, og mener at kandidater fra norske lærested må hevde seg i konkurransen med kandidater fra andre land på arbeidsmarkedet i Norge og i utlandet. Utvalget viser til at norsk utdanning og forskning holder et internasjonalt nivå som også må gjelde områder som kunst og design. Det høye sluttnivå må derfor opprettholdes og heves i Norge.
Den interdepartementale arbeidsgruppen dokumenterte et sett med grunner for å vurdere utvidelse av omfanget av norsk kunstutdanning (side 42-43). Etter nærmere vurdering slutter utvalget seg til følgende faktorer som taler for å utvide studietiden:
- Sammenliknet med utlandet er normert studietid i Norge gjennomgående kortere (scene: 3 år, fri kunst 4 år og design/spesialisert kunst 3 år + påbygning 1 ½ år).
- Institusjonene innenfor scenefag har selv vurdert det slik at de trenger 4 år.
- Samlet har institusjonene oppgitt følgende grunner til å øke
omfanget av studiene:
- teknologisk utvikling, som har medført endrede og økte behov for å utnytte nye muligheter på tvers av tradisjonelle faggrenser,
- ønske om tilpassing til øvrig gradssystem, for eksempel med innpassing innenfor Norgesnettet,
- faglig utvikling internasjonalt på de områder norsk kunstutdanning har et nasjonalt ansvar for, og som en må hevde seg på,
- skadevirkninger av at strukturen/organiseringen i norsk kunstutdanning ikke er kompatibel med utenlandsk kunstutdanning og ikke kan innpasses utenfor Norge; blant annet forringede muligheter til internasjonalt samarbeid på høyt fagnivå.
Tilsvarende signaler har institusjonene gitt herværende utvalg. Utvalget har lagt disse forhold til grunn for sin vurdering av omfang og studiestruktur (modell); omfang og modell må etter utvalgets vurdering legge til rette for likeverdighet på tre plan; mellom kunstutdanningene, mellom kunstutdanning og annen norsk høgre utdanning, mellom norsk kunstutdanning og tilsvarende utenlandsk utdanning.
Utfordringene ved dagens kunstutdanninger er som vist i oppsummeringene i kapittel 4 og 5
- ù at de ikke danner en fullgod basis for annen norsk, høgre utdanning,
- at noen av dem ikke medfører vitnemål,
- at flere kunstutdanninger er for korte til at målene for utdanningen kan bli nådd innenfor normert tid,
- at Norge mangler et spesialiserende nivå ("postgraduate") over grunnutdanningen,
- at høgre norsk kunstutdanning ikke har et nivå som gir mulighet til videre utdanning med spesialisering utover grunnutdanningen, slik at studentene må utenlands for å få eksamen av høgre grad,
- at kunstutdanningene gjennomgående ikke er kompatible med utenlandsk utdanning ved at de ikke er ekvivalert til BA-nivå (Bachelor of Arts), og
- at norske læresteder av disse grunner fremstår som mindre faglig attraktive internasjonalt sett.
Utvalget har derfor vurdert hvordan kunstutdanning i likhet med annen høgre utdanning kunne bli strukturert slik at en oppnår både et grunnutdannings- eller profesjonsnivå og muligheter til påbygning med spesialisering. Dette ville medføre en formell uttelling for gjennomført eller reell studietid og innebære en sikring overfor samfunnet.
En gjennomført profesjonsutdanning er ingen garanti for en trygg levevei. Ulike omstendigheter kan medføre at et mindretall får behov for annet arbeid og dermed behov for supplerende utdanning. Slik supplerende utdanning kan være påbygning til hovedfag innenfor det/de fag som profesjonsutdanningen har lagt grunnen for. Supplerende utdanning kan også være annen høgre utdanning. Både gjennomført kunstfaglig hovedfag og annen høgre utdanning kan på ulik måte kvalifisere til annet arbeid. For utvalget er det viktig at også høgre kunstutdanning legger en basis for en eventuell annen utdanning og for påbygning til kunstnerisk hovedfag.
Utvalget har på dette grunnlag formulert følgende krav til en god struktur for norsk høgre kunst- og designutdanning:
- Strukturen eller modellen(e) sikrer et likeverdig nivå, som blant annet innebærer muligheter for påbygning til et nivå som er likeverdig med høgre grads eksamen i annen høgre utdanning, og som innebærer kompatibilitet med utenlandsk utdanning. Utdanningene bør dessuten legge til rette for studier til doktorgrad, ved institusjonen eller andre steder.
- Kravet om likeverdighet og behovet for at arbeidsmarkedet skal oppfatte denne likeverdighet, medfører at modellene for de ulike kunstutdanninger bør ha visse fellestrekk. For eksempel bør modellene legge til rette for progresjon og økt fordypning.
- Modellen(e) legger til rette for en utdanning som samsvarer med og ivaretar lærestedets faglige profil.
- Modellen(e) tar hensyn til behovet både for profesjonsutdanning med fordypning og for spesialisering, med et eventuelt delvis felles studieopplegg for beslektede studier der dette er naturlig.
- Modellen(e) legger til rette for opptaksordninger som sikrer at studentene er kvalifisert for en kunstutdanning.
- Modellen(e) gir rom for at den enkelte institusjon kan evaluere studentenes prestasjoner/kunnskaper på de utdanningsnivåer som tjener fagene og utdanningen best.
- Modellen(e) legger opp til oversiktlig organisering.
- Modellen(e) legger til rette for fleksibilitet og samarbeid, blant annet ved at studenten kan bytte til annet studiested der det er naturlig innenfor kompatible utdanninger, i Norge eller i utlandet.
- Modellen(e) bør ikke medføre at en institusjon må bruke ekstra ressurser av ordinær tildeling til utbygging av nye førsteårsløsninger. I størst mulig grad må modellen(e) legge til rette for heving av studentens sluttnivå, dvs utbygging "i høyden".
- Modellen(e) må samlet sett, dvs for den enkelte institusjon, legge til rette for rasjonell ressursbruk.
Utvalget har også diskutert spørsmålet om fagprofilering. I Stortingsmelding 40 (1990-91) 12> står det: "De regionale høgskoler bør kunne utvikle en særegen fagprofil, og utgjøre knutepunkt på ett område." Det bør i denne sammenheng ikke være relevante forskjeller på statlige høgskoler og høgre kunstutdanning. Utvalget viser til at begrepet fagprofil i tiden etter stortingsmeldingen har gått inn som vanlig betegnelse på et læresteds egenart og styrke eller et nasjonalt ansvar for å ivareta et fagområde eller en yrkesutdanning. Denne egenart kommer til uttrykk i lærestedets kompetanse på et fagfelt innenfor forskning og undervisning. Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å anbefale nye tiltak for ytterligere å skjerpe fagprofileringen mellom institusjonene innenfor norsk høgre kunstutdanning. Utvalget anser at de relativt få institusjonene det her dreier seg om har et tilstrekkelig differensiert fagtilbud. Store endringer av fag og emner i profesjonsutdanningene er derfor ikke påkrevet for å oppnå hevet kvalitetsnivå og likeverdighet mellom kunstutdanning og annen høgre utdanning.
Utvalget har i lys av kravene til en god struktur for norsk høgre kunst- og designutdanning vurdert ulike eksisterende studiemodeller:
- eksisterende modeller for høgre kunstfaglig utdanning
- norsk modell for fagstudier ved universitetene
- britisk modell til bachelorgrad (3) og mastergrad (3 + 2)
- modellen til Norges musikkhøgskole (4 + 2)
- modellen for de statlige høgskolene (3 + 1 + 2 eller 4 + 2)
Felles for alle disse utdanninger er at de er organisert for å ta vare på fagets egenart og/eller for å sikre profesjonen et forsvarlig faglig nivå.
Utvalget har valgt å kommentere den britiske modellen til master- og bachelorgrad. Utvalget har konkludert med at master- /bachelor-modellen ikke er egnet for norsk kunstutdanning fordi 1) omfanget ikke er relevant for kunstprofesjonsutdanningene, og fordi 2) master- /bachelor-modellen ikke ivaretar kravene til til en påbyggende spesialiserende utdanning:
1. 3 år er for kort tid til å nå det nivå av kunstnerisk fordypning som er nødvendig for profesjonsutøvelsen. Dette er også grunnen til at britisk kunstfaglig bachelorgrad til vanlig krever 4 års studier. En eventuell norsk 4-årig utdanning til graden bachelor i kunstfag ville skape unødige kommunikasjonsproblemer i forhold til det norske samfunn, som er i ferd med å oppfatte bachelorstudier som et 3-årig løp. Alternativet kunne være at profesjonsutdanningen bestod av et 5-årig studium til graden master, men utvalget mener en slik utvidelse av kunstutdanningene er for omfattende.
2. Utvalgets vurdering har konkludert med at det er behov for et spesialiseringsnivå som omfatter i alt minst 6 års høgre kunstutdanning. Dette behov tilsier et hovedfagsnivå eller en spesialistkompetanse som ikke er lik masternivået fordi studier til master bygger på graden bachelor. Utdanning til bachelor tilfredsstiller ikke nødvendigvis de krav til bredde og faglig fordypning som ligger i cand mag-graden, og mastergraden i form av en påbygning på 2 år kunne dermed mangle et relevant grunnlag i forutgående studier. Norsk hovedfagsmodell medfører at kandidaten til vanlig vil ha i alt 3 ½ års studier på faglig fordypning-/spesialistnivå innen et fagområde (minst 30 vekttall som fordypning i cand mag-graden pluss 40 vekttall i tilsvarende fagområde på hovedfagsnivået).
På dette grunnlag har utvalget kommet til at den britiske modellen til bachelor-/master-grad samlet ikke ville ha medført en faglig gevinst sammenliknet med en 4+2-modell. På den annen side - dersom det i fremtiden skulle bli vanlig med en norsk variant av modellen til master- og bachelor-grad - vil det etter utvalgets syn være mulig å tilpasse 4+2-modellen til slike nye rammevilkår.
Sammenliknet med dagens kunstutdanning ville en mastergrad være en forbedring, men utvalget mener hovedfagsstudier er en bedre løsning og foreslår dette. I en sammenlikning med utenlandsk utdanning vil hovedfag tilsvare minst mastergrad.
6.2 FAGLIG PROFIL OG HØGRE KUNSTUTDANNING
- Høgre kunstutdanning foreslås som 4-årige profesjonsutdanninger (grunnutdanning med fordypning) med mulighet for 2-årig påbygning til hovedfag.
- Utdanningen til profesjonen danser foreslås som en 4-årig grunnutdanning, der studenten på grunn av aldersaspektet kan oppnå vitnemål danser etter 3. år, og der 4. år utgjør en videre fordypning og gir mulighet for 2-årig påbygning til hovedfag.
- Profesjonsutdanningen til operasanger foreslås som hovedfagsstudium.
For utdanning i kunstartene denne utredning omfatter, blir modellen 4 + 2 foreslått med mulighet for strukturelle varianter:
- 3 + 1 + 2 danser: 4 år , med mulighet til vitnemål danser etter 3 år og 1 år fortsettende fordypning i 4. år + mulighet til 2 år til hovedfag
- (3 +) 1 + 2 operasanger: 3 år annen relevant høgre utdanning + 1 år innføring i opera + 2 år til hovedfag fram til vitnemål operasanger
- 4 + 2 øvrige: 4 år med økende fordypning fram til vitnemål + mulighet til 2 år til hovedfag
De fire grunnutdanningsårene kan ha noe ulik faglig struktur. Jamfør kapittel 7 og 8.
I sine vurderinger har utvalget vektlagt prinsippene for Norgesnettet for høgre utdanning slik disse er begrunnet og formulert blant annet i Stortingsmelding 40 (1990-91) Om høgre utdanning. Videre har den enkelte profesjonsutdanning vært vurdert i forhold til de krav en må stille til høgre kunstutdanning.
Det er et statlig ansvar at det tilbys utdanning som ivaretar samfunnets behov for kunstnere og designere på høyt nivå. En sentral utfordring er å balansere ulike hensyn: Institusjonens størrelse/måltall bør gi rom for både den nødvendige faglige bredde og et tilstrekkelig høyt spesialiseringsnivå innenfor de aktuelle fagfelt.
Kunstutdanningsinstitusjonene har i dag noe ulik faglig profil og spisskompetanse innenfor samme kunstart. Utvalget viser til konklusjonene på kapitlene 4 og 5, der institusjonenes størrelse og aspekter ved størrelsen er omtalt. Sammenliknet med annen høgre utdanning er kunstutdanningen samlet ved små institusjoner, som vil være tilsvarende sårbare i en fase med iverksetting av nye studieplaner etter de foreslåtte modeller.
Videre viser utvalget til at det politiske ønske om at kunstutdanningenes egenart eller faglige profil blir ivaretatt. Stortingsvedtak av 21. juni 1996 går fram av Innst S nr 283 (1995-96) 13>:
"Ved samordning og samlokalisering av kunsthøgskolene i Oslo skal de eksisterende fagutdanninger ha rett til å opprettholde sin faglige identitet og egenart og gis mulighet for videreutvikling av egne fag og samarbeid med andre fag." Dette vedtak viste Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til i sin innstilling om innskriving av kunsthøgskolene i lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 nr 22 (jf Innst O nr 99 (1996-97).
Spisskompetanse og faglig profil eller egenart henger nøye sammen. I sin vurdering av den fremtidige faglige organiseringen av utdanningene har således utvalget vektlagt betydningen av at spisskompetansen ved den enkelte institusjon ivaretas gjennom prosessen med innføring av nye studieplaner. Dette er av største betydning dersom institusjonene skal makte å videreføre fagutviklingen på samme nivå som de andre utdanningsinstitusjonene under universitets- og høgskoleloven. Utdanningenes fremtidige struktur bør altså være i samsvar med det enkelte læresteds faglige profil og ikke hindre, men fremme en videreutvikling av eksisterende spisskompetanse.
Åremålsstillinger er i bruk ved kunsthøgskolene. På denne måten har viktig kompetanse i det utøvende kunstmiljø en tilknytning til institusjonene. Denne kompetanse inngår naturlig i grunnlaget for lærestedenes faglige profil og vil være en styrke under utvikling og iverksetting av nye studieplaner. Studiemodellen ved det enkelte lærested bør i størst mulig grad legge til rette for at profesjonsutdanningen kan nyttiggjøre seg lærestedets samlede spisskompetanse inkludert kompetansen til de som ikke er i fast stilling. Slik kan studiet bli preget av den reelle lokale fagprofil. Likeverdig, men ulik profil fra sted til sted vil etter utvalgets syn også best ivareta fremtidens sammensatte behov for kunstnere innenfor den enkelte kunstart.
Studiemodellene til samme profesjon bør legge til rette for at den enkelte student kan velge det lærested som gir den faglige fordypning og som har den profil eller faglige tilnærming som best stemmer med studentens forutsetninger og interesser. Av samme grunn bør det eksistere muligheter for at studenten kan bytte lærested under utdanningen.
En konsekvens av utvalgets forslag er at institusjonene må samarbeide og til en viss grad koordinere sitt arbeid med nye studieplaner med sikte på størst mulig kompatibilitet mellom utdanninger til samme profesjon på tvers av institusjon. Det er tre hovedgrunner til dette:
- Utdanninger til samme profesjon skal være likeverdige og ha likeverdig sluttnivå.
- Utdanninger til samme profesjon bør utvikles slik at de sikrer de viktigste fellestrekk ved profesjonen, men kravet må balanseres mot nødvendig faglig frihet.
- Med bibehold av faglig frihet bør det i størst mulig grad utvikles fellesnevnere på det enkelte nivå av utdanningene, slik at samme årstrinn ved ulike læresteder er mest mulig sammenliknbart med hensyn til faginnhold og nivå.
Et læresteds spisskompetanse skal i størst mulig grad kunne benyttes av alle interesserte utdanningssøkende, og det bør derfor i størst mulig grad legges til rette for at studenter søker overflytting. Nasjonalt er utdanning på samme nivå likeverdig, men innholdsmessig kan den faglige tilnærming være noe ulik, også innenfor liknende og innbyrdes likeverdige profesjonsutdanninger.
Til yrkesroller med definert ansvarsområde er nasjonal normering svært viktig. På kunstens område eksisterer det fra samfunnets side ikke så klart definerte yrkesroller. Som følge av kunstens egenart og anvendelse er det intet poeng at utdanninger til samme profesjon er lik landet over. Slike krav til likhet ville også være uforenlig med kunstens egenart. Derfor foreslår ikke utvalget at det skal utvikles nasjonale rammeplaner for kunstutdanningene. En sertifisering med vitnemål om oppnådd profesjonskompetanse og akademisk grad er lærestedets garanti for kandidatens kompetanse. Under utviklingen av studieplanene må institusjonene komme fram til en akseptabel balanse mellom likhet på tvers av institusjonene og den enkelte institusjons særpreg.
6.3 ULIKE STUDIEMODELLER INNENFOR EN FELLES RAMME
På bakgrunn av lovens § 46.3 er det institusjonens styre som vedtar studieplaner etter en nærmere fastsatt prosedyre (jf Rundskriv F 96-95). Utvalget har funnet det riktig å anbefale at den enkelte institusjon på studieplannivå får størst mulig frihet til å organisere studieinnholdet innenfor hovedmodellen. På dette grunnlag foreslås hovedtrekkene for organisering i studieenheter (jf kapittel 7 og 8).
I studieplanen kan den enkelte institusjon eksempelvis fastsette at deleksamen eller tilsvarende evaluering skjer etter 1. år og omfatter hele 1. år eller evaluering av 1. og 2. år under ett. Evaluering av 1. og 2. år under ett kan medføre en intern struktur som 2 + 2. Forutsetningen er at studieinnholdet er organisert i studieenheter som også er eksamensenheter slik at evalueringen kan skje i forhold til de mål som studieplanen angir for de aktuelle studieenheter. Jamfør kapittel 6.5. En kvalitetssikring i form av eksamen eller tilsvarende medfører også de aktuelle studieenheter vil kunne bli vurdert innpasset i annen utdanning eller kombinert med annen utdanning i gradssammenheng.
Studieplanen kan også definere det 1. studieåret eller de tre første årene som en gruppe studieenher som avsluttes med evaluering. Slik fremkommer henholdsvis modellene 1 + 3 og 3 + 1, og en uttelling henholdsvis som 20 og 60 vekttall i kombinasjon med annen høgre utdanning. De ulike læresteder vil trolig ha ulike preferanser for intern modell innenfor hovedmodellen. Eksamen og andre omfattende evalueringsformer er ressurskrevende, og utvalget anbefaler så få eksamener som mulig.
På samme måte som ett, to eller tre år av en profesjonsutdanning kan utgjøre studieenheter eller en gruppe studieenheter som kan evalueres på samme trinn, kan profesjonsutdanningen være organisert som flere studieenheter som går parallelt med hverandre over tid, uten at de trenger å starte og slutte på samme tid. De fleste norske profesjonsutdanninger er inndelt i slike parallelle søyler, for eksempel lærerutdanning og sykepleierutdanning. Fag og/eller emner som sammen utgjør en studieenhet, må av det aktuelle fagmiljø være vurdert som en meningsfull helhet. Hver studieenhet bør i størst mulig grad være en helhet med indre integrasjon i innhold og arbeidsform. Eksamen i studieenheten skal vurdere kunnskaper, ferdigheter og holdninger i forhold til målene for studieenheten. Studieplanen må klargjøre hvilke fag og emner som inngår i en studieenhet, og hvert fag og emne må være tilgodesett i studieenhetens mål og innholdsbeskrivelse.
Dagens kunstutdanning kjennetegnes i overveiende grad av sterk integrasjon av fag og emner. Utvalget har ikke bakgrunn for å komme med detaljerte forslag til hvordan fag og emner i den enkelte profesjonsutdanning bør defineres eller synliggjøres som studieenheter i de fremtidige kunstutdanningene. Det er derfor utvalget avgrenser seg til å foreslå en skisse for hvordan sentrale fag og emner kan inngå som studieenheter i den enkelte profesjonsutdanning (jf kapittel 7 og 8).
På bakgrunn av dette foreslår utvalget ikke studiemodeller utover hovedmodellen 4 + 2 samt varianter av hovedmodellen for utdanningen til danser og til operasanger.
- Det foreslås at de ulike institusjoner kan ha noe ulike interne modeller for samme profesjonsutdanning forutsatt at modellen inneholder de fag og emner som er fastsatt for profesjonsutdanningen. Studieplanen fastsetter hvilke fag og emner som sammen eller hver for seg danner studieenheter eller deler av studiet som skal avsluttes med eksamen, ved å klargjøre for hver studieenhet mål, innhold, arbeidsmåter og vurdering samt andre momenter som de gjeldende regler fastsetter for en studieplan innenfor høgre kunstutdanning. De ulike fag og emner som inngår i en studieenhet, skal være angitt med omfang i studiet og vekting i eksamen i studieenheten. Institusjonene må samarbeide for å sikre at deres modeller for utdanning til samme profesjon i størst mulig grad har likeverdige og sammenliknbare nivå på det enkelte årstrinn.
I tillegg til eksamen eller tilsvarende er det internevaluering av studentene. Utvalget har benyttet "internevaluering" for evaluering der ingen ekstern sensor deltar i vurderingen. Det forekommer to hovedtyper av internevaluering: 1) formell internevaluering i form av obligatorisk arbeid som skal være godkjent før studenten kan fortsette studiet eller gå opp til eksamen, og 2) uformell internevaluering som er den vurdering som lærere og veiledere foretar som del av sin veiledning, instruksjon eller undervisning av studenten.
Internevaluering bør etter utvalgets syn fortsette fordi den er med på å sikre det faglige nivået. Internevaluering bygger opp under utviklingen fram mot avsluttende eksamen og må anses som særs viktig for studentens faglige utvikling og modning. Det er i dag også ulike ordninger for å stoppe en student fra å gå videre til neste nivå, for eksempel til neste semester. Dette gjelder selv om fag og emner i utdanningen er integrert, og selv om de samme fag og emner fortsetter på neste nivå.
Utvalget peker på at studieplanen skal inneholde klargjøring av hvordan internevalueringen er lagt opp i de ulike fag og emner. Formell internevaluering i form av obligatoriske arbeider må være klargjort i studieplanen, og så langt som mulig skal studieplanen definere kravene for å få de obligatoriske arbeidene godkjent på de ulike nivåer.
6.4 CAND MAG-GRAD INNENFOR KUNSTFAG
- Alle utdanningene til kunstner og designer foreslås å føre fram til graden cand mag.
Utvalgets forslag til faglig organisering av norsk kunstutdanning er i samsvar med departementets høringsutkast vedrørende forskrift om krav til bredde og fordypning for grader ved universiteter og høgskoler. 14>
For kunstutdanninger som inngår i mandatet, oppnås graden candidatus/candidata magisterii (cand mag) på grunnlag av fire års normert studietid for grad ved kunsthøgskolene og fire års normert studietid for generelt sammensatt grad ved universitetene (jf § 2a i høringsutkastet).
En cand mag-grad oppnådd gjennom kunst- eller designutdanning må ifølge høringsutkastet "omfatte eksamen i ett fag/studium som minst tilsvarer to semestres normert studietid og ett fag/studium som tilsvarer minst tre semestres normert studietid..." (jf § 2).
I høringsutkastet står det også: "Vitnemål om cand mag-grad utstedes av institusjon der det er avlagt eksamen(er) i fag/studium med normert studietid tilsvarende minst to semestre". Utkastets § 4 hjemler interfakultær cand mag-grad der kunstutdanning inngår i grunnlaget med minst ½ år; "eksamen fra studier med normert studietid på ett semester som semesteremne, halvårsenhet, halvårig studium, ..." (§ 4 a). Andre deler av § 4 hjemler interfakultær cand mag-grad på grunnlag av større deler av utdanningene til kunstner, for eksempel ett, to eller tre år.
Cand mag-grad innenfor kunstfag vil kunne "omfatte eksamen i ett fag/studium som minst tilsvarer to semestres normert studietid og ett fag/studium som tilsvarer minst tre semestres normert studietid...". Utvalget forstår dette krav slik at kunstutdanningen må inneholde et fag eller studieenhet/eksamensenhet på minst to semestre (20 vekttall) og en studieenhet/eksamensenhet på minst tre semestre (30 vekttall).
Studieplanen må i samsvar med departementets høringsutkast om bredde og faglig fordypning klargjøre hvilket fag eller studieenhet som inngår med et omfang på minst 20 vekttall eller "to semestres normert studietid", og hvilket fag eller studieenhet som inngår med et omfang på minst 30 vekttall eller "tre semestres normert studietid". Utvalget har lagt til grunn at endelig forskrift vil fastsette at all høgre kunstutdanning som leder fram til cand mag-grad, heretter skal bestå av minst to studieenheter som hver avsluttes med eksamen.
Innenfor de integrerte profesjonsutdanningene i fri kunst/billedkunst og scenefag har begreper som "fag", "studium" og "studieenhet"/"eksamensenhet" ikke alltid vært benyttet i den betydning de har i høringsutkastet om bredde og faglig fordypning i cand mag.-graden. Dette kommer av at disse utdanningene har integrerte studieløp i stedet for definerte studieenheter med tilhørende eksamener. Utvalget har drøftet hvordan begreper som fag og studieenheter kan anvendes på integrerte utdanninger uten at utdanningenes egenart blir endret på uheldig måte. Utvalget vurderer det som riktig at fagmiljøene selv avgjør hvordan utdanningene organiseres for å ivareta kravene til bredde og fordypning i cand mag-graden. Utvalget foreslår imidlertid det studieinnhold utdanningene i det store og hele bør inneholde.
- Utvalget foreslår at institusjonens styre gjennom studieplanen fastsetter studiemodeller som ivaretar krav til bredde og faglig fordypning i cand mag-graden i samsvar med lov og forskrift på grunnlag av fullført profesjonsutdanning; også for dansere gjelder dette 1.-4. studieår.
- Som et opptakskrav til kunstfaglig hovedfagsstudium foreslås cand mag-grad. Hovedfagsstudiet må bygge på det fagområdet i cand mag-graden der studenten har fullført et kunstfaglig fordypningsstudium med normert studietid tilsvarende minst tre semestre (30 vekttall). Studieplanen skal i tillegg fastsette krav til realkompetanse dersom det er opptaksprøve eller tilsvarende vurdering ved opptak til hovedfagsstudiet.
6.5 BREDDE OG FORDYPNING I CAND MAG-GRAD I KUNSTFAG
Etter § 46 i lov av 12. mai 1995 om universiteter og høgskoler bestemmer departementet blant annet hvilke fag og emner som institusjonen kan tilby, og som kan inngå i grunnlaget for en grad eller yrkesutdanning fastsatt med hjemmel i § 45 nr 1. Departementet vurderer en delvis delegasjon av denne myndigheten til institusjonene, og i 1999 vurderer en arbeidsgruppe dette spørsmål. 15> Uavhengig av hvor denne myndigheten i fremtiden vil ligge, har forslaget om cand mag-grad på grunnlag av en kunst- eller designutdanning følger for organiseringen av fag og emne.
Formålet med bredde i en utdanning er at studenten tilegner seg kunnskaper og ferdigheter fra ulike fagområder. Kravet om bredde og faglig fordypning i et gradssystem skal sikre at den enkelte kandidat har mer enn ett fag. Slik vil cand mag-kandidatene fra et universitet samlet ha ulike kombinasjoner av fagstudier. Dette er et gode både for arbeidslivet og den enkeltes muligheter.
Når cand mag-grad er oppnådd på grunnlag av en kunstutdanning, forutsettes det at bredden og den faglige fordypning er synliggjort ved hjelp av studieenheter. Bredden kommer til syne gjennom to eller flere obligatoriske og eventuelt valgte fag eller studieenheter. For kvalifisering til en profesjon vil et fastsatt sett av fag og emner være nødvendig grunnlag for yrkesutøvelse. Valgfagene er oftest definert gjennom et avgrenset sett av fag/studieenheter.
Faglig fordypning i en profesjonsutdanning sikres, som i den formelle gradsstrukturen, gjennom et fastsatt minimumsomfang på de studieenhetene/fagene som regnes som mest sentrale for kvalifiseringen til yrket. Fordypning er et begrep som trenger noe klargjøring når det gjelder fordypning i cand mag-grad innenfor kunstfag.
Fordypning innenfor utdanning er knyttet til arbeid med fag som gir studenten nok tid til å fordype seg, og oftest brukes "faglig fordypning" som ensbetydende med det eller de fag som har størst omfang innenfor den samlede utdanning. Tidsfaktoren vil være viktig for å fordype seg. Derfor benevnes gjerne fordypningen ved hjelp av det sentrale fag i utdanningen.
I mange kunstutdanninger er fagene så integrert eller samordnet at de knapt kan ses som selvstendige fag som gir mening hver for seg. Følgelig gir det liten eller ingen mening å feste fordypning til ett eller flere fag. Fordypningen til studenten vil i stedet forstås som en prosess som starter i 1. studieår.
Prosessen er blant annet kjennetegnet ved studentens refleksjon i forbindelse med konsentrasjon, økende fortrolighet med det kunstneriske uttrykk og økende erfaring med virkemidlene eller redskapene. Slik fordypning understøtter studentens utvikling, individuelt eller i gruppe, i forhold til arbeidsformer, materialer og virkemidler. Studieaktivitetene kan ofte ikke beskrives eller artsbestemmes utfra en fagbetegnelse, men arbeidet eller prosjektet bestemmes av perspektiv og tilnærming.
Kunstutdanningenes fag og emner benevnes ofte som en utøvelse eller arbeidsform. Av kapittel 7 og 8 fremgår det at utvalget har bestrebet seg på å komme fram til begreper som kan fungere som fagbenevnelser, og som kan omfatte de nødvendige læringsaktivitetene.
Profesjonsutdanningene i kunst og design kan organiseres på ulike måter. De kan være organisert som to studieenheter à 40 vekttall, for eksempel ved at den ene studieenheten avsluttes etter 2 år, før den andre begynner i 3. studieår (jf eksempel A nedenfor). De to studieenhetene kan også ligge som parallelle søyler (eksempel B), den ene eventuelt med økende omfang parallelt med den andre søylens minkende omfang (eksempel C). Videre kan en kunstutdanning være organisert som flere mindre studieenheter, forutsatt at en fyller kravet om en studieenhet på to semestre (20 vekttall) og en på tre semestre (30 vekttall) (eksempel D).
A | B | C | D | |||||||||
R/ | ||||||||||||
F 2 | S 2 | F | S | F | A | F2 | R/S2 | |||||
R/ | R/S | A | ||||||||||
F 1 | S 1 | F1 | R/S1 | |||||||||
Forklaring:
| ramme rundt en studieenhet | |
| F | det sentrale fagområde; Fordypningen, omfang tre-fem semestre (30-50 vekttall) |
| grense mellom fagområder som i praksis er integrert |
R/ S Redskapsfag eller Støttefag; sentrale fag som understøtter fordypningen og medfører breddeorientering, omfang minst to semestre (20 vekttall)
A Andre, mindre studieenheter på minst ett semester (10 vekttall)
Utvalget understreker at fagene kan og bør være like integrert som i dagens utdanninger, på tvers av studieenhet. Derfor skal ikke en studieenhet forstås som et selvstendig, avgrenset og isolert fag. Men studieplanen må definere hver studieenhet så klart at det ikke er tvil om hva som blir vurdert under eksamen i enheten.
Det at flere av studieaktivitetene i kunstutdanningene ikke beskrives gjennom en fagbetegnelse, men snarere gjennom perspektiv og tilnærming, medfører at inndeling i studieenheter kan synes problematisk når det gjelder å vise hvordan utdanningene fyller cand mag-gradens krav til bredde og fordypning. Én farbar vei kan være beregne omfang utfra den nødvendige tid som går med for å oppnå et bestemt faglig nivå. Tid for tid-organiseringen kan legge til rette for felles eller integrert eksamensprøving i alle fag etter for eksempel 2. år og gjør det mulig å inkludere Støttefagene eller Redskapsfagene i fordypningsområdet (jf eksempel A).
En annen mulighet er å beskrive en studieenhet ved hjelp av aktuell arbeidsform, teknikk, verktøy, materiale eller sjanger. Fordypningen er i utvalgets forslag om studieinnhold knyttet til studentens arbeid med det kunstneriske uttrykk. Siden det kunstneriske uttrykk er det sentrale innenfor kunstutdanning, kaller utvalget den største studieenheten i disse utdanninger henholdsvis Scenisk formidling, Koreografi, Rolleinnstudering, Iscenesettelse, Design, Fri kunst og Spesialisert kunst (jf kapittel 7 og 8). Støttefagene eller Redskapsfagene er andre sentrale fag som utgjør den andre og mindre delen av utdanningene i form av breddeorientering og støtte for fordypningen (jf eksemplene B, C og D).
Som vist i kapittel 4 og 5 har fagtrengselen blitt så stor i dagens kunstutdanninger at studentene mangler tid og ro til å oppnå en faglig forsvarlig grad av fordypning i den kunstneriske uttrykksformen. Noe av grunnen til øket fagtrengsel er at studentene skal mestre nye teknikker like godt som de eldre, og de skal bli fortrolige med flere sjangre eller uttrykksformer enn i tidligere tider. Her ligger hovedgrunnen til utvalgets forslag om utvidet omfang for de fleste kunstutdanningene.
6.6 FORSLAG TIL HOVEDFAGSSTUDIER
Innenfor de fleste fagområder i høgre utdanning tilbys i dag studier til eksamen av høgre grad eller tilsvarende. Overgangsmulighetene mellom universitetene og de statlige høgskolene sikrer nå alle studenter ved slike læresteder en vei fram til hovedfag (med eventuell tilleggsutdanning). De statlige høgskolene har i alt vel 20 hovedfagstilbud, alle organisert som 4 + 2 år der hovedfaget er 2-årig og bygger på en studieenhet på minst 1,5 år (30 vekttall). De vitenskapelige høgskolene har alle tilbud fram til dette spesialistnivået.
Som vist i kapittel 6.1 konkluderer utvalget i sin vurdering med at institusjonene innenfor høgre kunstutdanning også bør gis mulighet til å utvikle hovedfagsstudier. Samtidig understreker imidlertid utvalget at denne muligheten til spesialisering ikke må få overskygge egenverdien av de 4-årige profesjonsutdanningene i kunstfag. Utvalget påpeker at spesialistnivået i utøvende og skapende kunstfag må være likeverdig med annen eksamen av høgre grad etter Lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 nr 22.
Profesjonsutdanning med påbygning til hovedfag må tilsvare minimum 6 års studietid der hovedfagsstudiene på 2 år bygger på cand mag-grad oppnådd ved en 4-årig profesjonsutdanning eller tilsvarende, og som inneholder en faglig fordypning med samlet omfang som tilsvarer minst 30 vekttall (1,5 år). Det forutsettes at måltallene på hovedfagsnivå skal være lavere enn for grunnutdanningene. Hovedfaget er en videre spesialisering i samme fagområde/disiplin som fordypningen, og kravet til eksamen av høgre grad er at fordypning og spesialisering utgjør til sammen minst 3,5 år. En beskrivelse av de ulike studieenhetene og deres omfang i forhold til kravene om bredde og fordypning i cand mag-graden, gis for de enkelte profesjonsutdanningene i kapittel 7 og 8. Dersom profesjonsutdanningen er integrert og ikke inneholder en organisert eller bestemt fordypning, og dersom studenten skal ta hovedfag, må det være klarlagt at studiet har omfattet en integrert faglig fordypning som i sum tilsvarer minst 1,5 år, og som studenten kan bygge sitt hovedfag på. Ved fullført hovedfag skal studenten ha nådd et faglig nivå som kvalifiserer for videre studier til doktorgrad.
I utøvende og skapende kunstfag bør hovedfaget være kjennetegnet av at kunsten og kunstutfoldelsen står i sentrum. Studenten må dokumentere selvstendighet, egenart, originalitet og evne til refleksjon. Slike krav til kunnskap, innsikt og ferdigheter må formuleres i studieplanen for hovedfaget.
Hovedfaget er en spesialisering som skal inkludere et selvstendig kunstnerisk og/eller vitenskapelig arbeid ("hovedoppgaven"). Utvalget går inn for at arbeidet skal kunne gjennomføres på tre alternative måter:
1) som et rent kunstnerisk arbeid eller som et rent designarbeid
2) som et rent teoretisk fordypningsarbeid innefor et kunst/designrelatert emneområde
3) som et kombinert arbeid med en teoretisk og en kunstnerisk/designfaglig komponent
Uavhengig av hvilken type hovedfagsarbeid studenten velger, vil et hovedfagsstudium inneholde en kjerne av metodeundervisning som avdelingene ved kunsthøgskolene bør kunne legge opp som fellestilbud. Ut over en slik felles kjerne for alle studentene, vil det være naturlig at det gis felles tilbud for henholdsvis scenefag og visuelle kunstfag. Utvalget mener dessuten at det for studenter som avlegger hovedfag med et arbeid av type 1) eller 2) (over), bør kunne gis felles teoriundervisning i et visst omfang.
Gradsbenevnelse for de kunstfaglige hovedfagene er viktig for at samfunnet skal anerkjenne utdanningens omfang og sluttnivå. I tråd med prinsippet om kunsthøgskolenes likeverdighet med de øvrige institusjoner i høgre utdanning, bør grad og tittel for kunstfaglige hovedfagsstudier ligge innenfor samme system som det som er etablert for hovedfag ved disse institusjonene, dvs gi "cand. x." grad og tittel. Utvalget legger dessuten vekt på at den gradsbenevnelse kunstfagene vil få på hovedfagsnivået må uttrykke det utøvende og skapende aspektet ved disse fagene. Nærmere fastsettelse av grader og titler må vurderes når prosessen har kommet så langt at studieplaner foreligger.
Etter utvalgets mening eksisterer det allerede i dag et behov for hovedfagstilbud utover den foreslåtte profesjonsutdanningen til operasanger som etter forslaget vil lede fram til hovedfagsnivå (jf kapittel 7.4). Hovedfagstilbudene bør kunne være både fag/avdelingsspesifikke og fellestilbud. Utvalget vil ikke forskuttere opprettelsen av de enkelte hovedfag, men diskuterer i kapittel 9.4 noen av de tilbud som det vil være ønskelig å få etablert.
- Utvalget foreslår at kunstutdanningene går sammen om å utvikle hovedfagsstudier som 2-årig påbygning på 4-årig profesjonsutdanning eller tilsvarende høgre utdanning i kunst. Før de nye hovedfagsstudiene kan åpne for opptak, bør operautdanningen gis en interimsperiode der studentene gis uttelling for sin gjennomførte utdanning, som for de fleste har et omfang og nivå som samlet tilsvarer eksamen av høgre grad.
6.7 DOKTORGRADSSTUDIER
Utvalget mener i samsvar med krav til høgre utdanning i kapittel 6.1 at all høgre kunstutdanning i Norge må legge til rette for en vei fram til doktorgrad. Dette har to konsekvenser for studiestrukturen:
1. Det må legges til rette for hovedfagsstudier på tilsvarende nivå som eksamen av høgre grad. Dette er en nødvendig forutsetning for å hevde seg i konkurransen om forskningsmidler og andre ressurser som trengs til et doktorgradsarbeid.
2. Profesjonsutdanningen må utgjøre basis for et spesialiseringsnivå som hovedfag eller tilsvarende. Dette krever at den 4-årige kunstutdanningen har en faglig fordypning tilsvarende minst tre semestre (30 vekttall) i omfang som hovedfagsstudiene kan bygge på.
Disse momentene er lagt inn i utvalgets vurdering og tilgodesett i utvalgets forslag.
Utvalget viser til at Det norske universitetsråd (UR) på oppdrag fra departementet har utredet doktorgradsstudier for kandidater med profesjonsutdanninger av kunstnerisk-estetisk karakter. UR konkluderer med å foreslå at "det etableres en egen doktorgrad for kunstnerisk-estetiske profesjonsutdanninger , og at den nye graden gis betegnelsen doctor artium aesteticarum, forkortet dr aest. Hensikten med den nye doktorgraden er todelt: dels skal den kvalifisere for forskningsarbeid innenfor kunstnerisk-estetiske fagområder, dels skal den gi de vitenskapelige kvalifikasjoner som kreves for tilsetting ved universitet og høgskoler hvor det drives forskning og tilbys undervisning på disse områdene." 16>
UR viser i sin innstilling til at doktorgraden vil bli knyttet til institusjoner med nokså ulik faglig profil der det heller ikke eksisterer en felles møtearena som tilsvarer fakultetsmøtene. Det bør derfor helt fra start etableres mekanismer som bidrar til å kvalitetssikre graden. "Utvalet vil derfor rå til at dei institusjonane som får høve til å tildele graden, søkjer saman og etablerer eit frivillig samarbeid der forhold som på ulik måte er knytt til den nye graden, kan drøftast, og der også kvalitetssikring av graden blir eit sentralt punkt" (side 11).
Herværende utvalg slutter seg til denne vurdering og peker på at høgre kunstutdanning i dag har et uformelt forum som vil egne seg som møtested der kvalitetssikring og andre sider av doktorgraden kan drøftes.
I likhet med utvalgets vurdering av varianter i et kunstfaglig hovedfag ved kunsthøgskolene har utvalget drøftet hvilke typer arbeid som bør inngå i en fremtidig kunstnerisk doktorgrad. UR s innstilling skisserer krav til doktorgradsarbeidet og prøveformen. UR s innstilling på disse områder kan etter utvalgets vurdering passe innenfor enkelte kunstfag, mens det skisserte doktorgradsarbeid med prøveform vil vise seg utilstrekkelig for de fleste. I utøvende og skapende kunstfag bør doktorgradsarbeidet være kjennetegnet av kunstens særtrekk, og der er kunstutøvelse det vitale sentrum. Forslaget om å realisere av en kunstfaglig doktorgrad er etter utvalgets oppfatning likevel positivt og en naturlig følge av at kunstutdanningen er innskrevet i loven for høgre utdanning. Dette er bekreftet blant annet av Bernts kommentarer til loven 17>. Når det gjelder doktorgradsarbeidets art, samt prøveformen, viser utvalget til statsråd Sandals uttalelse om "fagleg utviklingsarbeid og forsking på premissane til kunstfaga sjølve" (jf kap. 3.2).
- Utvalget slutter seg til konklusjonen fra Det norske universitetsråd og foreslår at det etableres en egen doktorgrad for kunstnerisk-estetiske profesjonsutdanninger.