11.2 Skikkethet og sykepleierkompetanse

I yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (NSF 1977) som er utarbeidet av Norsk sykepleierforbund står det at sykepleieren skal

• i sin tjeneste ta utgangspunkt i respekt for liv og det enkelte menneskets egenverd.
• erkjenne det faglige og personlige ansvar hun/han har for egne handlinger og vurderinger.
• holde sine kunnskaper ved like og stadig sørge for ny kunnskap. Vurdere ut fra sin fagkompetanse og tilgjengelige ressurser hva som er forsvarlig sykepleie.
• ivareta pasientens/klientens rett til vern om fortrolige opplysninger.
• beskytte pasienten/klienten mot ulovlig eller uforsvarlig praksis - dette gjelder behandling så vel som forskning.
• vise respekt for kollegers arbeid, og være til støtte i vanskelige, faglige eller personlige situasjoner. Dette må ikke være til hinder for å ta opp brudd på de yrkesetiske retningslinjer.
• arbeide for å fremme samarbeid mellom ulike yrkesgrupper. Dersom interessekonflikter oppstår, skal alltid hensynet til pasientens/klientens liv og velferd prioriteres.
• sette seg inn i den målsetting og funksjon arbeidsstedet har og være lojal mot de gjeldende regler og instrukser så langt disse er i samsvar med sykepleierens yrkesetikk.
• arbeide for en ressurstildeling og en resursforvaltning innen helsetjenesten som sikrer en faglig forsvarlig sykepleie.

En sykepleiefaglig kompetanse består etter Mekki-utvalgets forslag til rammeplan for sykepleiere (Mekki 1998) av følgende elementer:

• Fagkompetanse
• Metodekompetanse
• Læringskompetanse
• Sosial kompetanse
• Yrkesetisk kompetanse

Fagkompetanse innebærer at studentene viser evne og vilje til observere, analysere, kritisk reflektere, vurdere og systematisere. Fagkompetansen er basert på teoretisk forståelse, analytisk evne og kunnskaper samt evne og vilje til å vurdere egne handlinger og ferdigheter. Integrasjon av kunnskaper fra alle hovedemner medvirker til sykepleiefaglig innsikt og kompetanse rettet direkte mot pasienter og pårørende.

Metodekompetanse er evne og dyktighet i å iverksette sykepleiespesifikke tiltak og handlinger. Tiltakene og handlingene er karakterisert ved å være planlagte og hensiktsmessige, hvor studentens evne til systematisk tenkning og problemløsning er en grunnleggende forutsetning.

Læringskompetanse er knyttet til studentens evne og vilje til selv å kunne tilegne seg ny kunnskap og anvende denne i nye sammenhenger. Det vil si evnen til å lære å lære. Kompetansen utvikles både gjennom læring i løpet av utdanningen og av yrkespraksis i utdanning og i framtidig arbeid.

Sosial kompetanse kjennetegnes av evne og vilje til å etablere, gjennomføre og være utholdende i en eller flere pasient-og samhandlingsrelasjoner. Den sosiale kompetansen er personorientert og finner sitt grunnlag i studentens kilder for moral og menneskelighet. Orientering mot den andre, empati, situasjonsforståelse, selvtillit, mot, samhandlings- og kommunikasjonsferdigheter er vesentlige elementer samt å søke og forstå pasientens perspektiv.

Yrkesetisk kompetanse viser seg ved at studenten er i stand til å fatte etisk velbegrunnede valg basert på de normer og verdier som styrer og innvirker på yrkesutøvelsen. En sykepleier må daglig kunne gjøre valg og prioritere i sin utøvelse av sykepleie. Valgene og handlingene finner sin begrunnelse i etiske refleksjoner og uttrykker seg i handlinger som er til det beste for pasienten. Utøvelse av etisk forsvarlig sykepleie er knyttet til en grunnleggende respekt for menneskelivet.

Sykepleiere har et selvstendig ansvar for sykepleiefunksjonen i helsetjenesten. Sykepleiefunksjonen består av helsefremmende, forebyggende, behandlende, rehabiliterende og miljøteraputiske sykepleietiltak overfor syke pasienter eller pasienter som har behov for pleie og omsorg (Ot.prp. nr 13 Om lov om helsepersonell, s. 135). For å fylle disse betydningsfulle funksjoner er det nødvendig at sykepleierutdanningen kvalifiserer studenter til en forsvarlig praksis. Det er således behov for at studentenes kvalifikasjoner er gjenstand for kontinuerlig vurdering gjennom hele studieløpet.

11.3 Ulike sider ved skikkethet i utdanningssammenheng

Universitets- og høgskolelovens § 42 (KUF 1995) gir statlige utdanningsinstitusjoner rett til å utestenge en student på grunn av displinære problemer. Det er bare hjemmel for utestengning i 1 eller 3 år. Høgskolens styre kan utvise en student i følgende tilfeller:

1. Studenten opptrer gjentatte ganger på en måte som virker grovt forstyrrende for medstudenters arbeid eller for virksomheten ved institusjonen ellers.
2. Studenten har grovt klanderverdig opptrådt på en slik måte at det er skapt fare for liv eller helse for pasienter, klienter, barnehagebarn, elever eller andre som studenten har å gjøre med som del i klinisk undervisning eller praksisopplæring.
3. Studenten gjør seg skyldig i grove brudd på taushetsplikt overfor personer han/hun har å gjøre med som del i klinisk undervisning eller praksisopplæring.
4. Studenten gjør seg skyld i grovt usømmelig opptreden overfor pasienter, klienter eller andre vedkommende har å gjøre med i klinisk undervisning eller praksisopplæring.
5. Studenten har ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden skaffet seg adgang til å gå opp til eksamen eller prøve, eller til å delta i kurs.
6. Studenten har fusket eller forsøkt å fuske ved eksamen, prøve eller ved gjennomføring av kurs.

Utvisning som skyldes brudd på bestemmelsene i pkt. 1, 5 og 6 er begrenset til inntil 1 år. Brudd på øvrige bestemmelser kan straffes med utestengning i inntil 3 år.

I kommentarene til loven skriver professor Bernt (Bernt 1998) at det under punkt 1 kan dreie seg om personer som ved bisarr, aggressiv eller plagsom opptreden ødelegger arbeidsmiljøet for medstudenter og tilsatte. Bernt skriver videre at

"lovutvalget avviste forslag om å tillegge institusjonen å foreta en bredere vurdering av om en students forhold er av en slik karakter at det bør føre til mer eller mindre permanent utestengning fra vedkommende utdanning fordi studenten har vist at han eller hun ikke er egnet til det yrke som denne normalt fører frem til".
(op. cit s. 143)

En av begrunnelsene for avvisningen var at det kunne medføre en reell fare for sammenblanding av ulike vurderingstemaer.

Bernt sier videre at

"som det ble, etterlot dette regelsettet et sjenerende hull for visse typer fag når det gjelder situasjoner hvor man, på grunnlag av kunnskaper om studentens forhold forut for eller utenfor studiesituasjonen, anser det som helt uforsvarlig at han eller hun deltar i praksis og opplæring som medfører kontakt med pasienter/klienter .." (op. cit s.144)

Ifølge Bernt ble UH-lovens nye paragraf 42a blant annet innført med sikte på å dekke dette behovet (se nedenfor).

I gjeldende rammeplan for sykepleierutdanning av 1987 (RHHS 1987) anvendes ikke begrepet skikkethet, men vurdering av praktisk dyktighet i sykepleie. Det skisseres der at det for hver veiledet praksisperiode skal foretas avsluttende vurdering av studentenes utøvelse av sykepleie. Vurderingen skal gjøres i forhold til målene for praksisperioden, og skal bygge på vurderinger underveis og eventuelle praktiske prøver. Dette innebærer at det er opp til den enkelte utdanning å utforme mål og kriterier for praksisvurdering. Studentenes Landsforbund rapporterer om mange klagesaker på forskjellsbehandling innad i utdanningene og mellom utdanningene. Det er vanskelig å uttrykke mening om vurderingskompetansen innad i høgskolene er av en slik art at forskjellsbehandling er reellt, eller hvilke årsaker som ligger til grunn for denne oppfatningen.

Studentenes Landsforbund har i sitt vedtak, september 1998, gått inn for å lovfeste skikkethetsvurdering for helse- og sosialfagutdanningene. De ber om at det utarbeides nasjonale prosedyrer og vurderingskriterier som direkte kan anvendes i høgskolenes skikkethetsvurdering (StL 1998). Studentene ber om at det opprettes et nasjonalt register for studenter under utdanning som er funnet uskikket eller fått ikke bestått i praksis. Dette for å unngå at studenter søker seg til andre studiesteder innen samme utdanning i den periode de er utestengt.

Statens helsetilsyn (Htil 1998) rapporterer om økning av klagesaker på sykepleiere og at de på bakgrunn av informasjon fra ulike deler av helsetjenesten erfarer at utdanningssystemet i enkelte tilfeller ikke tar tilstrekkelig ansvar for kandidatenes skikkethet som sykepleiere. Det vises til eksempler der utdanningsinstitusjonene har unnlatt å handle adekvat ved forhold som har vært kjent. I andre tilfeller har de forsøkt å handle, men studentenes rettssikkerhet har i noen tilfeller vært så sterk at utdanningene ikke har kunnet forhindre at kandidaten ble uteksaminert. Disse forholdene er konkretisert med for eksempel rusmisbruk eller at studenter har vist avvikende adferd av en slik karakter at utdanningen finner studenten helt uegnet for yrkesfunksjonen.

Norsk Sykepleierforbund (NSF 1997) foreslår at begrepet skikkethet anvendes i rammeplan for sykepleierutdanning. De mener at læreroppfølgingen av studentene i praksis må styrkes og at utdanningsinstitusjonene må legge opp gode rutiner for oppfølging og veiledning av studentene gjennom hele studieforløpet. Ved slutten av utdanningen skal høgskolen ta endelig stilling til om kandidaten er skikket for sykepleieryrket eller ikke.

Norsk Pasientforening (Veirød 1998) har vurdert begrepet skikkethet i forhold til lovteksten i UH-lovens § 42. Der blir det i utestengningssammenheng anvendt begrep som "grovt klanderverdig" og "grovt usømmelig opptreden". Pasientforeningen foreslår at det i en skikkethetsvurdering blir anvendt mer oppnåelige formuleringer som; "Adferd som ikke lar seg forene med å ha ansvar for syke mennesker".

I det følgende vil utvalget beskrive tre områder som skiller mellom skikkethetsvurdering ved opptak, i løpet av studiet og etter utstedt vitnemål.

11.3.1 Skikkethetsvurdering ved opptak

I Lov om universiteter og høgskoler, nr. 22 1995 (KUF 1995), § 42 a om utestengning fra klinisk undervisning eller praksisopplæring grunnet straffbare forhold, står det i punkt 1 at i studier der studenter kommer i kontakt med pasienter og klienter kan det kreves at studentene legger frem politiattest ved opptak til studiet. I punkt 2 står det videre at politiattesten skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep, grove voldsforbrytelser eller straffbare forhold vedrørende besittelse og bruk eller omsetting av narkotiske stoffer eller medikamenter. KUF satte i 1998 ned et utvalg som skal vurdere hvilke utdanninger dette skal gjelde for og hvordan bestemmelsen skal praktiseres.

Mekki-utvalget er usikker på hvor stor betydning kravet om politiattest ved opptak har for skikkethetsvurderingen. En tar da i betraktning at det er svært få som vil nektes opptak på dette grunnlag, da en vet at det er forholdsvis få som blir dømt eller straffet for slike forhold. Det er også knyttet en del usikkerhetsmomenter til hvordan utskrivingen av politiattest rent praktisk skal foregå. En politiattest anses som et hjelpemiddel, men som er av begrenset betydning, da skikkethet omfatter mye mer enn straffbare forhold.

11.3.2 Skikkethetsvurdering i løpet av studiet

I forslag til ny helsepersonellov (SHD 1998) defineres i § 3 elever og studenter som yter helsehjelp som helsepersonell. Forslaget innebærer at sykepleierstudenter i kliniske studier

"skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra studentens kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig" (§ 4).

Forslaget regulerer plikter i arbeidstiden som i § 8 om pliktmessig avhold i arbeidstiden, taushetsplikt (§ 21) og dokumentasjonsplikt (§39).

I departementets (SHD) merknader til lovutkastet står det videre at:

"Det foreslås også at det skal stilles som vilkår at søker ikke er uegnet til yrket. Dette anses å være viktig for å kunne utelukke de som allerede under utdanningen har vist seg uegnet til et yrke som helsepersonell, for eksempel på grunn av omfattende rusproblemer. Dersom det foreligger forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon, anses søker uegnet".

Grunnlag for tilbakekall av autorisasjon er beskrevet i lovutkastets § 57:

"Statens helsetilsyn kan tilbakekalle autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika, eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen".

UH-lovens § 42 (Lov om universiteter og høgskoler) omhandler muligheter for å utestenge studenter som tross skriftlig advarsel gjentatte ganger opptrer på en sånn måte som virker grovt forstyrrende for medstudenters arbeid eller for virksomheten ved institusjonen ellers. Likeledes i punkt 2 kan en student utestenges som grovt klanderverdig har opptrådt på en slik måte at det er skapt fare for liv eller helse for pasienter eller klienter.

UH-lovens § 42 a sier også noe om muligheten til at studenter som er dømt for nevnte forhold kan utestenges fra klinisk undervisning hvis kontakt med pasienter/klienter må anses som uforsvarlig. Hvis studenten er siktet eller tiltalt for straffbart forhold nevnt under punkt 1 og 2, kan studenten utestenges fra klinisk undervisning til rettskraftig dom foreligger, eller at saken er henlagt.

I Ot. Prp. Nr. 85 (1993-94) foreslo Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet en disiplinærbestemmelse der utestengningsretten var knyttet til om studenten var tiltalt eller dømt for en straffbar handling som ikke er forenlig med senere yrkesutøvelse. Det ble foreslått hjemmel for å utestenge for alltid dersom det ble godtgjort at foholdet ville gjøre studenten varig uskikket til det yrket han eller hun utdannet seg til. Hensikten med bestemmelsen var å sikre at pasienter som kommer i kontakt med studenter i praktisk opplæring, skulle ha samme vern som de har i forhold til profesjonelle yrkesutøvere (SHD 1998). Forslaget ble tatt ut under stortingsbehandlingen med begrunnelsen i studentens rettsvern.

I Sosial- og helsedepartementets vurderinger av forslaget til ny helsepersonellov fremheves det at avgjørelser av en persons egnethet for et bestemt yrke krever personlig kunnskap om vedkommende som skal bedømmes. Ved egnethetsvurderingen må rettsikkerhetsaspektet gis en fremtredende stilling. De krav som stilles må være klart definerte og kjent for den som skal vurderes, ellers kan bedømmingen lett bli vilkårlig (SHD 1998).

Sosial- og helsedepartementet som autorisasjonsmyndighet ønsker informasjon fra utdanningene om kandidater som søker autorisasjon har vært utestengt fra studiet på grunn av disiplinærsaker som er hjemlet i UH-lovens § 42.

I Mekki-utvalgets forslag til rammeplan for sykepleierutdanningen står det under vurderingsordninger at de skal sikre "at studentene har tilegnet seg de kvalifikasjoner rammeplanen beskriver som nødvendige for yrkespraksis". Vurderingsordningene skal:

• sikre at studenten har tilegnet seg de nødvendige kvalifikasjoner for sykepleieutøvelse
• vise at studenten gjennom studiet holder et tilfredsstillende faglig nivå og stimulere til best mulig læring videre i studiet
• bidra til at studenten deltar aktivt i vurdering av egen og medstudenters læreprosess og studiesituasjon, og gjennom det oppøve sin vurderingsevne med sikte på en framtid som sykepleier

Videre står det i rammeplanen at

"Vurdering av studentens veiledede kliniske studier skal være basert på kontinuerlig veiledning av høgskolens undervisningspersonell og praksisstedets offentlig godkjente sykepleiere. - - - Høgskolens fagplaner viser hvilke kriterier som må oppfylles for å kunne bestå de kliniske studiene. - - -

Studentenes mestring i kliniske studier skal baseres på en totalvurdering av studentens evne til å utøve sykepleie. Det skal utarbeides retningslinjer for hvilke krav og forventninger som stilles til studentens sykepleiefaglige kompetanse og de elementer som inngår i denne".

Sykepleierutdanningen har en stor andel klinisk undervisning. EU-direktivene setter krav til 50 % eller 1,5 år til denne delen av utdanningen. I gjeldende rammeplan fra 1987 står det at

"vurdering underveis er knyttet til studiedeltaking, utført arbeid, ulike oppgaver, prøver og arbeidsmåter studenten nytter seg av i studiet".

Høgskolens fagplaner skal spesifisere kriterier for godkjente studieforløp og kan eksemplifiseres ved Høgskolen i Oslo, Avd. for sykepleierutdannings krav til studiedeltaking. I denne står det at

"konsekvenser ved manglende studiedeltaking kan være at studenten mister rett til avsluttende vurdering innenfor det området kravene er knyttet til, eller må avbryte sitt studieforløp". (HiO, SU-Studenthåndbok 1998)

I Mekki-utvalgets forslag til rammeplan (Mekki 1998) står det at

"høgskolens styre fastsetter vurderingsordninger, herunder hvilke krav som må være oppfylt før studenten kan gå opp til eksamen eller fortsette i studiet, og hvilke eksamen og prøver som må være bestått før en student kan starte kliniske studier".

Vurderingssystemet er slik at både teoretiske og praktiske kunnskaper og ferdigheter vurderes. De teoretiske i form av skoleeksamen eller hjemmeeksamen. I tillegg finnes en rekke vurderingsordninger som sikrer kvalitativt deltagelse i prosjekter og annet gruppearbeid.

De kliniske ferdighetene vurderes i form av oppfølging i det kliniske arbeidet, både av en erfaren kontaktsykepleier og av lærer fra høgskolen. Det er vanlig at midtveis i praksisperioden skal studenten ha melding hvis han/hun viser manglende mestring i praksis. Dette var forskriftsfestet i gjeldende rammeplan fra 1987. Studenten skulle ha skriftlig melding om hvilke mangler som var åpenbar, det skulle også være nedfelt hva studenten i løpet av praksisperioden måtte mestre for å oppnå bestått. Denne retningslinjen ble tatt ut etter at ny UH-lov trådte i kraft, men gjeninntatt i forslag til rammeplan fra Mekki-utvalget.

I Mekki-utvalgets forslag til rammeplan og forskrift for sykepleierutdanningen står det at

"Høgskolens styre skal spesifisere målene for den enkelte periode i fagplanen og utarbeide kriterier som må oppfylles for å kunne bestå de kliniske studiene"
(Mekki 1998).

Det er satt krav til minimum fire veiledede praksisperioder som skal vurderes til bestått/ikke bestått. Eksamen skal i følge det samme forslaget omfatte alle hovedemner i utdanningen, en eksamen skal som hovedregel ha et omfang mellom 5 og 20 vekttall. I tillegg kreves det feilfri prøve i medikamentregning for å kunne håndtere legemidler i praksis.

I en rapport utført av Handelshøyskolen BI etter oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet (Killingberg, Sjøvik og Skjervold 1996) fant en at frafallsprosenten ved sykepleierutdanninger gjennomsnittlig er 15,4 %. Frafallets årsaker beskrives som komplekst og individuelt motivert. Det finnes ikke kjente undersøkelser som beskriver tallmateriale om hvor stor andel er funnet uskikket eller manglende mestring av teori og/eller praksis.

11.3.3 Skikkethetsvurdering etter utstedt vitnemål

Et vitnemål fra sykepleierutdanning gir rett til offentlig godkjenning som sykepleier, dersom det ikke foreligger forhold som er grunnlag for tilbakekalling. I forslaget til helsepersonellov står det blant annet i § 48 at rett til autorisasjon har den som "ikke er uegnet for yrket".

Det er fylkeslegen som utsteder godkjenningen. Det har skjedd at søkere om godkjenning har blitt nektet dette, da oftest med begrunnelse i rusmisbruk eller straffbare forhold. De fleste klager omhandler rusmisbruk. Mange arbeidsplasser har et godt utbygget AKAN-tilbud og følger opp slike forhold. Sykepleiere som er under oppfølging fra AKAN skal uansett rapporteres til Statens helsetilsyn.

En offentlig godkjenning kan tilbakekalles. Fylkeslegen skal utrede saken, hvis denne finner grunnlag for tilbakekalling av godkjenningen, skal saken behandles i Statens helsetilsyn. Det er Statens helsetilsyn som har myndighet til å tilbakekalle en godkjenning. I perioden 1993 - 1997 fikk 35 sykepleiere advarsel og tilrettevisning som reaksjon på uforsvarlig yrkesutøvelse. 63 sykepleiere fikk i samme periode tilbakekalt sin offentlig godkjenning.

(Tall fra Statens helsetilsyn 1998).

Helsetilsynet har erfart at sykepleiere som har fått tilbakekalt godkjenningen som sykepleier, er blitt ansatt i helsetjenesten og tatt opp som studenter til utdanning der opptakskravet er offentlig godkjenning som sykepleier. Ansettelse/opptak er foretatt på bakgrunn av vitnemål fra sykepleier utdanning, uten at dette er sammenholdt med godkjenningsdokument. Arbeidsgiver og andre kan innhente opplysninger om en person har offentlig godkjenning gjennom Helsepersonellregisteret i Statens helsetilsyn.

11. 4 Utvalgets vurderinger

I rammeplanforslaget for utdanningen skisseres flere studiekrav og hvilken kompetanse som kan forventes av den nyutdannede sykepleieren. Hvis helsepersonelloven blir vedtatt som den foreligger i Ot prp nr 13 (SHD 1998) stiller denne flere krav til studenter som helsepersonell. Blant annet kravet til forsvarlighet og at personen ved autorisasjon ikke skal være uegnet for yrket. UH-loven hjemler også muligheter for utestengning og bortvisning ved adferd som er uforenlig med yrkesutøvelsen.

Nasjonale retningslinjer for skikkethetsvurdering kan være hensiktsmessig for å angi en retning for hva en kan forvente at en kommende sykepleiers skikkethet bør være. Men nasjonale retningslinjer må antas å bli overordnet og generelle og i liten grad normative og spesifikke. Rammeplanforslaget setter opp en rekke krav som omfatter vurdering av studentens skikkethet og mestring både i teori og praksis.

Som nevnt over er hver student gjenstand for kontinuerlig oppfølging i løpet av studietiden. Den teoretiske delen kan sies å bli ivaretatt av eksamen. Andre studiekrav i skolesituasjonen ivaretas ved kontroll av obligatorisk deltagelse og samarbeid om gjennomføring av prosjekt- og gruppeoppgaver. I praksis vurderes hver enkelt student individuelt i form av kontinuerlig veiledning av erfaren sykepleier og av lærer fra høgskolen. Vurdering til bestått/ikke bestått skjer vanligst ved en oppsummering midtveis i hver praksisperiode og en endelig vurdering ved slutten av samme periodene.

Endringer i helsetjenestetilbudet betyr at flere pasienter blir fulgt opp både sykepleiemessig og behandlingsmessig i hjemmet eller i mindre boenheter i kommunene. Det som skiller denne formen for sykepleietjeneste fra andre former er at den foregår i én til én relasjon, pasient - sykepleier. Dette stiller store krav til både teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter, men også evne til varhet i disse relasjonene. Metoder for utøvelse av sykepleie er ikke standardisert, for eksempel finnes det et utall av ulike dokumentasjons-systemer og metoder for yrkesutøvelse. Utvalget finner det også naturlig i denne sammenheng å presisere arbeidsgivers ansvar for opplæring og veiledning av nyutdannede og nytilsatte sykepleiere.

I mandatet ble utvalget bedt om å utrede kriterier for egnethetsvurderinger i praksisopplæringen. Utvalget finner det hensiktsmessig at vurdering av skikkethet i sykepleierutdanningen blir utredet nærmere. Skikkethetsbegrepet inneholder elementer av moral og krav til en bestemt adferd. Det er derfor av stor betydning at retningslinjer av denne art er skikkelig utredet. Utvalget foreslår at departementet utreder slike retningslinjer i den hensikt å definere hva sykepleierskikkethet innebærer, fordi krav til studentskikkethet vil måtte forankres i denne. Skikkethetsvurdering må ta hensyn til pasientens trygghet og sikkerhet, helsetjenestens krav om kompetente sykepleiere og studentenes krav på rettssikkerhet.

De områder en kan tenke seg omfattes av en skikkethetsvurdering følger Mekki-utvalgets

forslag til total sykepleiefaglig kompetanse innenfor delområdene:

• Fagkompetanse
• Metodekompetanse
• Læringskompetanse
• Sosial kompetanse
• Yrkesetisk kompetanse

En finner det naturlig at disse delområdene blir konkretisert og satt inn i en sammenheng med nasjonale retningslinjer for hva som menes med skikkethet som sykepleier.

Et eksempel for vurdering av skikkethet inkluderer også studentes evne til samhandling og samarbeid med medstudenter i forbindelse med prosjektarbeid og gruppearbeid.

NSFs yrkesetiske retningslinjer uttrykker også krav og forventninger som settes til en sykepleier.

Utvalget foreslår at det settes ned et utvalg som definerer skikkethet for sykepleiere og utarbeide klare definerte kriterier for å vurdere skikkethet.