2 De ulike velferdsområdene, lovverk og status på hvert område

2.1 Helhetlig læringsmiljø

Begrepet helhetlig læringsmiljø blir nå oftere benyttet når vi snakker om studentvelferd. Begrepet er et uttrykk for summen av alle de faktorene som påvirker studiesituasjonen for studenten. Disse faktorene er både knyttet til hvordan selve studiene, undervisningen, forelesninger, øvinger, lesesalplasser og veiledertilbudet er lagt opp og hvordan velferdstilbud som boliger, barnetilsyn, helsetjeneste, kultur- og idrettstilbud og servicetjenester er utformet. Den tredje gruppen faktorer er de virkemidlene som ligger i studiefinansieringen. De siste årene har vi fått en større forståelse av at disse faktorene må sees i sammenheng, og at alle disse sidene av læringsmiljøet er viktige for at studentene skal få mest mulig ut av studiesituasjonen og at samfunnet skal få best resultater av ressursene som blir satt inn.

Ansvaret for studiefinansieringen ligger til Statens lånekasse for utdanning, og vil ikke bli berørt i denne rapporten. Forholdene omkring selve studiet og undervisningen vil også i liten grad bli berørt her, da ansvaret for dette ligger til utdanningsinstitusjonene alene. Ansvaret for velferdstilbudene for studenter er delt mellom institusjon, samskipnad og studiekommune, og det er avklaringer og drøftinger av denne ansvarsfordelingen som er hovedtema for dette arbeidet. Arbeidsgruppa legger vekt på at eventuelle forslag fra gruppa skal ha for øye å bedre det helhetlige læringsmiljøet.

2.1.1 Lovverk

Lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995, baserer seg på NOU 1993: 24 Lov om universiteter og høgskoler ("Bernt-utvalget"), Ot prp nr 85 (1993-94) Om lov om høgre utdanning og Stortingets behandling av denne, jfr. Innst O nr 40 (1994-95). Begrunnelsen for arbeidet med ny lov finner vi helt tilbake i St meld nr 40 (1990-91) Fra visjon til virke og Stortingets behandling av denne, Innst S nr 230 (1990-91). St meld nr 40 bygger i hovedsak på arbeidet til Universitets- og høgskoleutvalget ("Hernes-utvalget") og deres innstilling NOU 1988:28 Med viten og vilje.

I Innst S nr 230 (1990-91), sa Stortingskomiteen at økt studiekvalitet må komme i stand ved et samspill mellom studentvelferd og forbedring av de enkelte studietilbud, og at læringsmiljøet derfor bør ses på som en helhet, slik at utdanningsinstitusjon og samskipnad sammen får muligheten til å gi et godt velferdstilbud og læringsmiljø. Komiteen mente at lærestedene i årene framover i sterkere grad burde ha ansvaret for studentvelferd.

I Ot prp nr 85 (1993-94) fulgte departementet opp dette punktet og viste til sammenhengen mellom studieeffektivitet og læringsmiljø. Her omtales både de ytre fysiske forhold (undervisningsrom, kantineforhold og lesesaler) og måten institusjonen organiserer sin undervisning og veiledning på. Det understrekes også at forholdene i fritiden er en viktig del av læringsmiljøet, der bl.a. boligforhold, fritidstilbud og sosialt nettverk kan ha stor betydning for studentens mulighet for å gjennomføre studiet på normert tid og med gode resultater. Stortinget ga sin tilslutning til dette, og viste også til det ansvaret institusjonene har for å tilrettelegge studier og studieforhold for studenter med ulike funksjonshemninger.

I den nye loven om universiteter og høgskoler kom det derfor inn en ny bestemmelse i §44.1 der det står: "Institusjonene har det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø. Institusjonens ledelse skal, i samarbeid med studentsamskipnadene, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet". Den gamle universitetsloven hadde ikke en slik bestemmelse. Ifølge J. F. Bernts kommentarer til loven (1996), er denne bestemmelsen uten rettslig innhold, men den gir et viktig ideologisk signal. Dette punktet i loven ble også fulgt opp og forsterket i ny Lov om studentsamskipnader.

Lov om studentsamskipnader av 18. juni 1996 erstattet lov om organisering av velferd for elever og studenter av 9. mai 1986. Begrunnelsen for arbeidet med ny lov finner vi også i St meld nr 40 (1990-91) Fra visjon til virke og Stortingets behandling, jfr. Innst S nr 230 (1990-91). "Magistadutvalget" avla de to innstillingene NOU 1992:33 og NOU 1993:13 Leve og lære I og II Om utdanningsfinansiering og studentvelferd. Departementet la først fram St meld nr 14 (1993-94) Studiefinansiering og studentvelferd, og fikk Stortingets kommentarer i form av Innst S nr 101 (1993-94). Forslaget til ny lov kom i Ot prp nr 56 (1995-96) Om lov om studentsamskipnader og loven ble vedtatt i Stortinget, jfr. Innst O nr 76(1995-96).

Loven sier at alle institusjoner som omfattes av lov om universiteter og høgskoler og av lov om eksamensrett for og tilskudd til private høyskoler skal være tilknyttet en studentsamskipnad. For private høgskoler kan det gjøres unntak fra denne bestemmelsen hvis institusjonen har andre tilfredsstillende velferdsordninger. Studentsamskipnadenes hovedoppgave er å ta seg av interesser som knytter seg til studentenes velferdsbehov ved det enkelte lærested.

Utdanningsinstitusjonenes overordnede ansvar for studentvelferden ble også nedfelt i Samskipnadsloven. §44.1 fra Lov om universiteter og høgskoler ble derfor gjentatt med nesten samme ordlyd i Samskipnadslovens §3, der det heter at: "Utdanningsinstitusjonen har det overordnete ansvar for studentenes læringsmiljø. Utdanningsinstitusjonens ledelse skal, i samarbeid med studentsamskipnadene, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre det helhetlige læringsmiljø ved utdanningsinstitusjonen." Dette forholdet blir forsterket i Samskipnadsloven ved at det tilføyes at "ansvaret omfatter også å stille egnede lokaler til rådighet for studentsamskipnaden."

Kommunelovens §1 om lovens formål er svært generell, og det viktigste budskapet i denne formålsparagrafen er at den viderefører "den etablerte forståelse av det kommunale selvstyres formål og rammer". Dette prinsippet danner derfor rammen for statlig styring av kommunesektoren.

Kommuneloven går i liten grad inn på de enkelte forpliktelser en kommune har overfor sine innbyggere, men konsentrerer seg om administrativ og politisk organisering. De enkelte forpliktelsene er nedfelt i særlover. De mest aktuelle særlovene er omtalt i dette kapittelet, under de enkelte velferdsområder. I §14 om valgbarhet heter det at for å være valgbar (og pliktig til å ta imot valg) må en ha stemmerett ved valg til kommunestyre og være innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen på valgdagen. (Se også omtale under valgloven.)

§4 pålegger kommunene å drive aktiv informasjon om sin virksomhet. Dette innebærer i første rekke at pressen skal ha god tilgang til den informasjon de har krav på etter offentlighetsloven. Bestemmelsen forutsetter også at kommunene bruker resurser på aktiv opplysningsvirksomhet. Det er naturlig at denne informasjonsplikten også omfatter studenter som er bosatt i kommunen. Dette er en generell bestemmelse, og den pålegger ikke kommunene noen forpliktelse til å informere alle innbyggere om sine rettigheter.

2.1.2 Status

Den nye universitets- og høgskoleloven ga utdanningsinstitusjonene et større ansvar for studentvelferden, med den begrunnelse at de vedtak som blir gjort i institusjonenes styrer har klare velferdspolitiske implikasjoner og at studentvelferd er et svært viktig utdanningspolitisk virkemiddel. Erfaringene tyder ikke på at dette har ført til at høgskole- og universitetsstyrene diskuterer studentvelferd i større grad enn tidligere, og det er fortsatt sjelden de har velferdssaker på sakskartet. Det råder også noe usikkerhet både blant utdanningsinstitusjonene og samskipnadene om hva som ligger i begrepet "strategisk ansvar". For videre drøftinger av det strategiske og operative ansvaret, viser vi til kapitel 3.2.

Ifølge samskipnadsloven skal utdanningsinstitusjonen(e) ha en representant i samskipnadsstyret. Det er ikke sagt noe om at denne personen skal ha forankring i institusjonens ledelse, selv om det ville styrke samarbeidet mellom institusjon og samskipnad at denne personen hadde en sentral funksjon i administrativ eller valgt ledelse ved institusjonen. I forarbeidene til samskipnadsloven signaliseres det at utdanningsinstitusjonenes representasjon i styret skal styrkes.

Det er i dag 25 studentsamskipnader i landet som dekker alle høgskolene og universitetene under loven, i tillegg til samskipnaden for studenter i utlandet (ANSA). Alle som skal melde seg opp til eksamen ved en utdanningsinstitusjon, må betale semesteravgift til samskipnaden. Det er i dag samskipnadsstyrene som har mest innflytelse på hvilke velferdstilbud den enkelte samskipnad skal ha.

Av aktuelle velferdstilbud ved studentsamskipnadene kan nevnes studentboliger, barnehage, kantiner, bokhandel, kopieringsordning, helsetjeneste eller ulike refusjonsordninger for egenandel hos lege, psykolog, studentprest, sosial rådgiving/sosionomtjeneste, studenthus/-kafe, idrettstilbud/idrettshall, juridisk bistand, forsikringsordning, karriereplanlegging og reisebyrå. Både omfanget og kvaliteten på tilbudene varierer mellom samskipnadene, både ut fra geografiske forskjeller og ut fra størrelse. I hovedsak er det de største og de eldste samskipnadene som har det bredeste tilbudet. Disse har kunnet bygge opp tilbudene over flere år, og de har såpass mange studenter at de kan forsvare å opprette flere enkelttilbud som er rettet mot bare en begrenset del av studentmassen. Når det gjelder tilskudd til studentboliger og barnehageplasser, er det konkrete behovsvurderinger og vurderinger av det alternative utleiemarkedet ved det enkelte studiested som har ligget til grunn for tildelingen fra departementet. Den siste faktoren som har betydning for omfang og innretning på velferdstilbudene, er samskipnadenes og utdanningsinstitusjonenes egne prioriteringer og vedtak.

Mjøs-utvalget, som la fram sin innstilling om høgre utdanning våren 2000, ønsker en ny vurdering av ansvaret for studentvelferden, i lys av deres forslag om større ansvar tillagt den enkelte utdanningsinstitusjon.

2.1.2.1 Fri stasjon-prinsippet

Fri stasjon-prinsippet går fram av rundskriv V-13/87 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og innebærer at utdanningsinstitusjonen skal stille gratis lokaler og tilhørende infrastruktur til rådighet for studentvelferdsformål. Ordningen er et resultat av en gradvis innarbeidet sedvane på bakgrunn av stortingsmeldinger, budsjettproposisjoner og enkeltvedtak. Ordningen var også nedfelt i den gamle Lov om organisering av velferd for elever og studenter. Begrepet "fri stasjon" står ikke i dagens lovtekst, men ble grundig drøftet i St meld nr 14 (1993-94) og i Innst S nr 101 (1993-94), og er omtalt både i Ot prp nr 56 (1995-96) og Innst O nr 76 (1995-96) om ny lov. Det er fri stasjon-prinsippet som ligger til grunn for formuleringen i §3 i Lov om studentsamskipnader: "Ansvaret omfatter også å stille egnede lokaler til rådighet for studentsamskipnaden. Egnede lokaler kan også gis til studentrettede tiltak som drives i regi av andre enn studentsamskipnaden. Departementet fastsetter nærmere regler om dette."

KUF-komiteen bemerket også i Innst O nr 76 (1995-96) at det i denne paragrafen "åpnes for at andre enn samskipnadene kan gis egnede lokaler for studentrettede tiltak. Flertallet forutsetter at dette betyr at studentdemokratiske organer skal omfattes av ordningen. Flertallet vil understreke at en viktig del av prinsippet for studentsamskipnadene er at overskudd skal overføres til andre studentrettede tiltak. Dersom andre skal gis de samme rettigheter som samskipnaden, skal dette bare skje der samskipnaden ikke ønsker eller ikke i stand til å utføre oppgaven, og at overskudd skal komme studentene til gode."

Institusjonenes overordnede ansvar for studentvelferden, gjør at institusjonene kan vurdere å gi fri stasjon til andre enn studentsamskipnaden, i de tilfellene samskipnaden ikke kan dekke alle behov. Kommunen kan være en slik aktuell samarbeidspart.

2.1.3 Oppsummering

Både universitets- og høgskoleloven og samskipnadsloven gir utdanningsinstitusjonene et overordnet (strategisk) ansvar for studentvelferden, men det tyder på at det er noe usikkerhet knyttet til hva dette innebærer for institusjonene.

Samskipnadene har etter loven et særskilt ansvar for å ta seg av interesser som knytter seg til studentenes velferdsbehov ved det enkelte lærested (operativt ansvar). Det er likevel bred politisk enighet om at samskipnadene skal være et supplement til ordinære velferdstilbud i kommunene, og ikke erstatte disse. At det eksisterer er egen lov om studentsamskipnader og om velferdstilbud for studenter, kan være en årsak til at det i noen tilfeller kan være usikkerhet om hvem som har ansvaret for studentvelferden.

Kommuneloven legger ikke noe spesielt ansvar på kommunene for studentvelferd, men det er klart at kommunene har et overordnet ansvar for alle innbyggere, også studenter.

2.2 Boliger for studenter og tomteproblematikken

2.2.1 Lovverk

Det er plan- og bygningsloven som først og fremst regulerer kommunens plikter når det gjelder tilrettelegging av boliger og boligområder for innbyggerne i kommunen. Denne forpliktelsen er ikke konkretisert i en enkelt paragraf, men kommer fram av formuleringene i flere ulike paragrafer. Under lovens formål står det at det skal legges til rette for at arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet.

Under kapittelet om kommuneplanlegging står det at det skal utarbeides en kommuneplan med en langsiktig del som skal omfatte mål for utviklingen i kommunen og en arealdel for forvaltningen av arealer og andre naturressurser. Den kortsiktige delen skal omfatte et samordnet handlingsprogram for sektorenes virksomhet de nærmeste år. Loven pålegger kommunene å søke samarbeid med offentlige myndigheter, organisasjoner mv som har særlige interesser i kommuneplanarbeidet, på et tidlig tidspunkt. Dette punktet vil omfatte studentsamskipnader og utdanningsinstitusjoner.

Kommunene har også ansvar for å utarbeide reguleringsplaner med reguleringsbestemmelser, i tråd med bl.a. arealdelen av kommuneplanen og rikspolitiske retningslinjer. I slike reguleringsbestemmelser inngår bl.a. eventuelle krav om garasjer eller parkeringsplasser, bestemmelser om utnyttelsesgrad og lignende i tilknytning til boligene.

Lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder gir kommunene anledning til å benytte forkjøpsretten ved salg av utleieeiendommer med minst fem boliger. Kommunen kan bruke denne retten på vegne av leierne når disse ønsker å overta leiegården som borettslag eller sameie. Retten innebærer at kommunen kan gå inn på det høyeste budet i budrunden, og overta gården. Loven hjemler i dag ikke forkjøpsrett på vegne av en samskipnad som vil benytte boligene til utleie til studenter.

I den nye loven om husleieavtaler (husleieloven), som ble gjeldende fra 1. januar 2000, er det en bestemmelse som blant annet gjelder studentboliger. Det er en bestemmelse som gir særlige unntak for boliger bestemt for personer med spesielle boligbehov av midlertidig karakter. Forutsetningen for å bruke denne bestemmelsen er at stat, fylkeskommune eller kommune har gjort vedtak om at boligen skal brukes av personer med spesielle boligbehov av midlertidig karakter, herunder til studenter. Ved inngåelsen av leieavtalen kan utleier bestemme at leieavtalen skal falle bort etter endt utdannelse.

Denne bestemmelsen gir det offentlige den samme muligheten som studentsamskipnader og boligstiftelser har hatt, til å avbryte leieforholdet når studentene er ferdig med utdannelsen. En slik bestemmelse bidrar til å gjøre leierne "husløse" i det øyeblikk de har avsluttet studiene. På den annen side bidrar bestemmelsen også til å sikre at utleieboliger kan reserveres for bare studenter, og til å bedre boligmarkedet for denne gruppen.

2.2.2 Status

2.2.2.1 Studentboliger

Tilskuddsordningen for studentboliger skal sikre at det bygges boliger for studenter, og skal bidra til en forutsigbar og rimelig boligsituasjon for studentene. Studentboligene skal supplere det private boligmarkedet. Fram til 1985 ble det gitt et tilskudd på 50% av totale byggekostnader til bygging av studentboliger. De resterende 50% ble gitt som lån i Husbanken. I årene 1985 til 1991 ble det endret til en fordeling på 60% tilskudd og 40% lån. I 1991 lå den øvre kostnadsrammen per hybelenhet på 250 000 kr. Dette var en lite kostnadseffektiv måte å finansiere studentboliger på, da det i mindre grad stimulerte utbygger til å minimalisere kostnadene.

Fra og med 1991 og fram til 1999 ble denne ordningen erstattet med et fast enhetstilskudd per hybelenhet. De siste årene lå øvre kostnadsramme for godkjenning av studentboligprosjekter på 300 000 kr per hybelenhet, med mulighet for å øke denne til 350 000 kr for boliger for funksjonshemmede og ved ekstra høye tomtekostnader. Effektiviseringsgevinsten ved innføringen av enhetstilskuddet var betydelig, og inntil høsten 1997 har tildelte tilskudd dekt mer enn 60 % av de gjennomsnittlige kostnadene. I 1991 og 1992 var enhetstilskuddet på hhv. 150 000 og 155 000 kr. Fra 1993 til 1999 har enhetstilskuddet ligget fast på kr 160 000 per ordinær hybelenhet og kr 180 000 per enhet tilpasset funksjonshemmede. Ved fastsettelsen av enhetstilskuddet ble det sagt at det skulle indeksreguleres årlig, men det lå på samme nivå på tross av at byggekostnadene har steget betydelig i denne perioden. Det ekstra tilskuddet for tilrettelegging av studentboliger for funksjonshemmede har altså vært på kr 20 000 i denne perioden. Noen samskipnader har operert med kostnader for en tilrettelagt bolig som ligger på det dobbelte av en ordinær studentbolig.

Ulempen med denne ordningen, som ikke går fram av utbetalingsstatistikken, har vært at flere store studentboligprosjekter ikke ble realisert de siste årene på grunn av at totalkostnadene har oversteget den øvre rammen på 300 000 (eventuelt 350 000) kr. Dette gjelder også planlagte studentboliger for funksjonshemmede. Disse prosjektene har derfor heller ikke fått tilskudd etter denne ordningen. I noen av disse tilfellene har kommune eller stat stått som grunneiere. Det er grunn til å tro at dette har påvirket utbyggingsmønsteret for studentboliger de siste årene. De fleste studentboligprosjektene ble i hovedsak realisert i de områdene som har hatt lave byggekostnader og tomtepriser, mens prosjekter i de store byene har hatt problemer eller har stoppet helt opp.

En annen ulempe med det faste enhetstilskuddet, var at samskipnadene ble tvunget til å velge billige løsninger, noe som i neste omgang kunne føre til høyere driftskostnader og økte renoveringsbehov.

For å avhjelpe tomtesituasjonen, har departementet ved et tilfelle festet bort en tomt til studentsamskipnaden i Oslo til en symbolsk pris, for at boligprosjektet skulle kunne realiseres (Gaustadbekkdalen i Oslo). Administrasjonsministeren i Bondevikregjeringen viste også til dette tiltaket under en spørretime i Stortinget i januar 1999, og svarte at regjeringen ikke ville utelukke å gjøre dette flere ganger, for å unngå at tomtekostnader skal velte studentboligprosjekter. Ved en oppfølging av denne saken i en senere spørretime, uttalte administrasjonsministeren at "Dersom det kommer forespørsler fra samskipnader utenfor Oslo om avhendelse til underpris av statlige tomter som jeg har ansvaret for, vil jeg på samme måte som overfor Studentsamskipnaden i Oslo, vurdere forespørselen og det videre initiativ i samråd med Kirke-, utdannings- og forskningsministeren og Finansministeren. Det bemerkes imidlertid at studenttallet i Oslo er høyt og boligmarkedet særlig presset, og at dette muligens setter Oslo i en spesiell stilling."

Etter initiativ fra komunalministeren i Stoltenbergregjeringen, skal det nå forhandles tilsvarende om bygging av studentboliger på området til det gamle Rikshospitalet i Oslo.

Under Stortingets behandling av statsbudsjettet for 1999, hadde et flertall i KUF-komiteen merknader til reglene for finansiering av studentboliger, og mente at disse måtte legges om ved å gjeninnføre ordningen med 60% tilskudd av forhåndsgodkjente byggekostnader. De mente tilskuddstaket på 160 000 kr per enhet burde fjernes, men ville i hovedsak beholde grensen for totalrammen på 300-350 000 kr. De åpnet likevel for at det kan godkjennes en høyere total utgiftsramme i pressområder som Oslo. Dette vedtaket ble fulgt opp i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og ble lagt til grunn ved tildelingen av tilskudd fra og med 1999.

KUF-komiteen mente også at studentboliger bør gis dispensasjon fra kommunale bestemmelser om garasjer. For å sikre finansiering av studentboliger for funksjonshemmede studenter, mente komiteen at disse må sees i sammenheng med Kommunal- og regionaldepartementets finansieringsordning for omsorgsboliger.

Når det gjelder muligheten for kjøp og rehabilitering av eksisterende boligmasse, understreket komiteen at dette var ønskelig og et viktig virkemiddel for å integrere studenter i andre bomiljø. Den finansieringsordningen vi har hatt, åpnet også for å kunne kjøpe opp eldre boliger og leiegårder, men svakheten med denne tilskuddsordningen er at samskipnadene må søke en gang i året basert på konkrete planer. I virkeligheten legges aktuelle boliger ut for salg i markedet på kort varsel, og samskipnadene har ikke midler til å kjøpe disse selv, uten tilskudd. Selv om ideen er god, mener Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at det vil være vanskelig å få til et godt fungerende opplegg for dette med dagens budsjettsystem med ettårige bevilgninger.

Komiteen ba også Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet lage en handlingsplan for økt satsing på studentboliger. En større kartlegging av boligbehovene hos alle samskipnadene våren 1999 er utgangspunkt for departementets videre arbeid med denne saken.

Det er KUF som forvalter tilskuddet til studentboliger, og fordeler tilsagn på grunnlag av søknader fra studentsamskipnadene og godkjente studentboligstiftelser. Ved tildeling av tilsagn legges det vekt på mange faktorer, bl.a. dekningsgrad på egne boliger og forholdene på boligmarkedet i kommunen. Rådgivende organ for studentboligbygging (ROS) er opprettet som et kompetanseorgan for KUF og byggherrene. ROS gjennomgår byggeplanene og gir råd og veiledning underveis for å sikre en effektiv bygging av studentboliger. Departementet godkjenner studentboligprosjekter etter tilråding fra ROS.

I St meld nr 49 (1997-98) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, fremmet Kommunal- og regionaldepartementet flere gode forslag om utvidet samarbeid mellom kommuner, samskipnader og boligbyggelag for å utvikle integrerte boligløsninger og flerbruk av utleieboliger. I tillegg til de vedtakene som ble gjort i Stortinget ved behandlingen av denne meldingen, uttalte komiteen at det var viktig å bygge flere studentboliger, både av hensyn til studentene, men også med tanke på å frigi boenheter til andre grupper. De uttalte også "Her er det imidlertid viktig at de store byene med utdanningsinstitusjoner, eventuelt i samarbeid med staten, stiller tomter til disposisjon som gjør studentboligene økonomisk forsvarlig."

Tabell 2.1 Oversikt over studentboliger og dekningsgrad ved utgangen av 1999

* Antall hybelenheter er summen av antall hybler + 2,5 x antall leiligheter + 2 x antall dubletter

Kilde: Nøkkeltall KUF 2000 (Innrapporterte tall fra Studentsamskipnadene 1999)

Ved utgangen av 1999 disponerte studentsamskipnadene altså 26 858,5 hybelenheter (HE). I 2000 ble det totalt fordelt 816 tilsagn. Dersom alle prosjekter ferdigstilles, kan det gi et tilbud på nærmere 27 800 HE ved utgangen av år 2000, og en dekningsgrad på 16,2 pst. ved uendret studenttall. Det foreslås midler til 1000 nye studentboliger i statsbudsjettet for 2001.

Tabellen viser store forskjeller mellom samskipnadene når det gjelder boligdekning. Dette har både historiske og politiske årsaker. En del av de eldre samskipnadene har relativt god dekning. Disse samskipnadene fikk bygd mange boliger i en periode da det ble bevilget mye penger til studentboliger (bl.a. på 1970-tallet). Det har også vært en bevisst politikk å bygge studentboliger på de studiestedene som har få alternativer på det private utleiemarkedet, det vil ofte si på de mindre tettstedene. For å imøtekomme det sterke behovet for studentboliger i Oslo, valgte departementet å prioritere Oslo høyt både i fordelingen av 1999- og 2000-midlene.

I 1999 disponerte samskipnadene 204 boliger for funksjonshemmede studenter. I tillegg ble det gitt tilsagn til bygging av 28 tilrettelagte parleiligheter. Disse er ikke tilrettelagt for sterkt bevegelseshemmede, men har livsløpsstandard. De studentboligene som har blitt bygd for funksjonshemmede studenter tidligere, er tilrettelagt med tanke på sterkt bevegelseshemmede studenter og for framkommelighet for rullestol. Disse boligene skiller seg derfor klart ut fra andre studentboliger både når det gjelder areal og utforming. Både i de funksjonshemmedes organisasjoner og hos sentrale myndigheter tenkes det nå mer i retning av "universell utforming". Dette innebærer at boliger (inkl. studentboliger) har en utforming som gjør dem beboelige for de fleste grupper studenter. Slik utforming kan dreie seg om brede døråpninger uten dørstokker, møbler og innredninger som kan reguleres med tanke på ulik arbeidshøyde o.l. Studentboliger med slik universell utforming vil gi mer fleksibilitet for samskipnadene, og vil i større grad bidra til å integrere funksjonshemmede studenter i bomiljøene.

2.2.2.2 Privat utleiemarked

Selv om tilgangen på studentboliger er viktig, er det utviklingen på det private utleiemarkedet som har størst betydning for flest studenter. Over halvparten av studentene leier bolig på det private markedet. I St meld nr 49 (1997-98) går det fram at det ble etablert 110 000 flere utleieboliger i den perioden studenttallet vokste kraftig (1988-95). Samtidig har etterspørselen etter utleieboliger økt.

St meld nr 49 viste også at mens den kommunale andelen av utleiemarkedet har holdt seg stabil, og den profesjonelle andelen er redusert, er det den private, uprofesjonelle andelen som har økt. En undersøkelse blant den profesjonelle delen av bransjen i Oslo, viste at de også ønsket å øke sin virksomhet framover, da boligutleieprosjekter har en høy avkastning i forhold til risiko, også på marginale tomter.

Prisene på utleiemarkedet har også hatt en sterk vekst de aller siste åra. Etter en pristopp rundt 1988, sank prisene sterkt i perioden 1988 til 1993. Etter 1993 økte prisene igjen, og passerte 1988-prisene etter få år. Tall fra SSB viser at utleieprisene i Oslo økte med 43 pst. i perioden 1993-98, og har fortsatt å øke. Pga. leiekontrakter og lignende har ikke leieprisene økt like mye som prisene på selveide boliger. Det er store geografiske forskjeller. Det er i de store byene, og spesielt Oslo, at prisene har steget mest. Det er også store forskjeller innad i byene, der sentrum og populære bydeler ligger høyere enn ytre bydeler og drabantbyer.

2.2.2.3 Kommunal tilrettelegging for studentboliger

Studentboliger har i mange tilfeller blitt etablert i egne studentbyer. Noen slike studentbyer er lokalisert nært utdanningsinstitusjonene, mens andre er lokalisert i egne områder utenfor sentrum og relativt langt fra universitet og høgskole. Denne typen studentboliger får ofte et "ghetto"-preg. Trenden blant både studenter og andre unge i dag, er at de ofte ønsker å bo i – eller svært nær – sentrum, med kort avstand til kulturtilbud og andre fasiliteter. Denne trenden har betydning både for prisutviklingen på det private utleiemarkedet, utnyttingen av eksisterende studentboligkomplekser, og for planleggingen av nye studentboliger. Det er ikke et statlig eller kommunalt ansvar å sørge for at studenter skal få sentralt beliggende boliger, men den sosiale dimensjonen ved boligstrukturen må være med i vurderingen av lokalisering. Det er viktig for det helhetlige læringsmiljøet at studentene har anledning til å delta i sosiale aktiviteter utenom studiet, og dette kan bli vanskeligere ved store reiseavstander eller dårlige kommunikasjonstilbud.

Flere kommuner har i det siste uttrykt klare målsettinger når det gjelder lokalisering av nye studentboliger, og ønsker integrering av studenter i de vanlige boområdene med tanke på by- eller tettstedsutviklingen. Andre kommuner har uttrykt skepsis til at studenter "beslaglegger" for mange sentrumsnære boliger. Disse utspillene kan også tolkes som en økt oppmerksomhet fra kommunenes side når det gjelder studentenes rolle i kommunen. For å redusere det daglige transportbehovet, kan det i mange tilfeller være en fordel å legge nye studentboliger relativt nært utdanningsinstitusjonene. I kommuner med gode kommunikasjonstilbud, er det viktig å legge studentboliger nær offentlig kommunikasjon.

Som omtalt under samskipnadsloven, er velferdstilbudene i studentsamskipnadene etablert som et supplement til de eksisterende, offentlige tilbudene. Det er likevel en fare for at flere kommuner til en viss grad oppfatter samskipnadenes tilbud som erstatninger for de offentlige tilbudene. For å bedre samarbeidet og kommunikasjonen mellom kommuneledelse, utdanningsinstitusjon(er) og samskipnad, er det i flere vertskommuner blitt etablert samarbeidsfora for å drøfte spørsmål av felles interesse (lokale vertskommuneutvalg). For eksempel i Bergen er det etablert et slikt forum som fungerer godt.

Den ulike praksisen og holdningene vertskommunene har når det gjelder tilrettelegging for boliger til studenter, er et område som er lite kartlagt og det er vanskelig å framskaffe noe statistikk. I forbindelse med arbeidet med denne rapporten foretok Samskipnadsrådet en rask undersøkelse hos alle samskipnadene for å kartlegge situasjonen på en del områder som var relevante for vertskommuneproblematikken. Svarene viser at det er visse forskjeller mellom kommunene når det gjelder prising av tomter.

I de aller fleste kommunene oppga samskipnadene at de enten får kommunal støtte til tomteervervelse, gratis tomter, tomter til redusert pris, rentefrie lån, lave festeavgifter, tomter til vederlagsfri disposisjon eller kombinasjoner av disse. Noen samskipnader i de største byene og i de aller minste kommunene opplyste at de ikke fikk slik støtte til tomteervervelse, og at begrunnelsen i hovedsak var kommuneøkonomien. Erfaringen hos samskipnadene er at de fleste kommuner er velvillig innstilte, både til å skaffe rimelige tomter for studentboliger og ved å bidra positivt i planprosessen ved bygging.

De spesielle tomteproblemene i Oslo var en av hovedårsakene til at arbeidet med denne rapporten ble satt i gang. På grunn av høye tomtepriser, var det flere planlagte boligprosjekter i Oslo som ikke ble realisert på grunn av at kostnadene ville overskride totalrammen for departementets tilskuddsordning. De aller siste årene har det skjedd mye nytenkning, og flere prosjekter er satt i gang, i tillegg til prosjektet i Gaustadbekkdalen som er omtalt foran. I et samarbeidsprosjekt mellom Studentsamskipnaden i Oslo og Oslo kommune om de såkalte "stjerneblokkene" ved Ullevål sykehus, har en kommet fram til en samarbeidsmodell som de ønsker å utvikle videre. Kommunen hadde behov for utleieboliger, men hadde ikke råd til å rehabilitere blokkene, mens samskipnadene på sin side hadde behov for studentboliger, men hadde ikke råd til å kjøpe slike leiegårder til markedspris. Samskipnaden kjøpte bygningene billig av kommunen, rehabiliterte og bygde om alle boligenhetene, leier noen enheter billig tilbake til kommunen og benytter resten til studenthybler. De omtaler dette som en "vinn/vinn"-modell, da både kommunen og samskipnaden har økonomiske og praktiske fordeler av samarbeidet.

2.2.2.4 Hva levekårsundersøkelsen blant studenter sa om boforhold

Det finnes noe informasjon om boforhold og bokostnader for de studentene som må leie på det private markedet i resultatene fra levekårsundersøkelsen blant studenter, som Statistisk sentralbyrå gjennomførte våren 1998 ("Sjung om studentens lyckliga dar", SSB 1999).

Som omtalt tidligere i rapporten, var det hele 25 pst. av studentene som var selveiere eller andelseiere i borettslag, mens 8 pst. bodde hjemme hos foreldre, 16 pst. oppga at de bodde i studentbolig, mens de resterende 51 pst. hovedsakelig leide i det private markedet. Av dem som leide, var det et flertall som leidde møblert. 37 pst. av studentmassen oppga at de bodde trangt, mens bare 10 pst. oppga at de bodde romslig. Henholdsvis 16 og 17 pst. av studentene hadde ikke egen WC eller bad/dusj, men måtte dele dette med andre. Det var også 12 pst. som oppga at de bodde i hus med fuktighet og råte, mens 16 pst. bodde i hus med kalde rom. Når vi sammenligner disse tallene med tilsvarende tall fra SSBs andre levekårsundersøkelser, ser vi at studenter jevnt over har en dårligere bostandard enn gjennomsnittet i befolkningen, men tallene er ikke overraskende høye.

Når det gjelder boutgifter for studenter, lå gjennomsnittlige utgifter på 37 500 kr per år. Det var geografiske forskjeller, og studenter som bodde i storbyer med omland betalte litt mer enn dette, mens de som bodde på mindre tettsteder betalte noen tusen mindre. I tillegg var det de største byene som hadde de høyeste boligprisene på det private utleiemarkedet og et generelt høyere prisnivå. Dette har nok sammenheng med at etterspørselen og presset på boligmarkedet er størst i byene, men det kan også ha en viss sammenheng med at det gjennomgående er flere av de minste studiestedene som har den beste hybeldekningen i studentsamskipnadene, mens de største byene har den dårligste dekningen. Lånekassens botillegg lå på ca. 2 000 kr per mnd., noe som tilsvarer 20 000 kr i året. Levekårsundersøkelsen viste at det var boutgiftene som ofte representerte de tyngste utgiftene og som skapte størst forskjeller mellom studenter. Studenter betaler ikke høyere husleie enn andre grupper, men de bruker en forholdsvis større andel av sine totale inntekter til å dekke boutgiftene.

15 pst. av de studentene som leidde bolig på det private markedet, ville foretrukket en samskipnadsbolig framfor den boligen de leidde. Hvis vi overfører disse tallene til hele studentmassen, vil det tilsi at det er om lag 13 000 flere studenter som ville foretrukket en hybel hos samskipnaden. Det går ikke fram av undersøkelsen hva som var begrunnelsen for dette valget, men det kan for eksempel knytte seg til forventninger om lavere pris, bedre tilgjengelighet eller spesielle forhold ved det leieforholdet de hadde. Hvis dette behovet skulle imøtekommes, ville det medføre en økning i antall studenthybler på ca. 50 pst. i forhold til boligmassen i 1998.

Studentsamskipnaden i Trondheim laget en utredning om studentboligbehovet i samskipnadene i januar 1996. De kom fram til at det var behov for 5 900 nye hybelenheter fram til år 2000. Denne undersøkelsen gir betydelig lavere tall for boligbehovet enn levekårsundersøkelsen gjør, men den er også foretatt på helt andre premisser. Mens levekårsundersøkelsen viser hvor mange studenter som kunne tenke seg en samskipnadshybel hvis de fikk tilbudet, gir samskipnadsundersøkelsen mer et uttrykk for hvor mange byggeprosjekter samskipnadene vurderte som realistisk å gjennomføre i denne perioden. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fikk i 1999 gjennomført en ny kartlegging hos samskipnadene, som grunnlag for utarbeidelsen av en handlingsplan for bygging av studentboliger. Denne undersøkelsen konkluderer med at det trengs et ekstraordinært krafttak i Oslo i åra framover, men at det fortsatt må investeres i en høyere dekning i de små kommunene som har få alternativer på det private markedet.

2.2.3 Oppsummering

Kommunene har et overordnet ansvar for å legge til rette for all boligbygging, men lovverket pålegger ikke noe spesielt ansvar for å skaffe boliger, verken til studenter eller andre grupper. De aller fleste kommunene viser en positiv holdning, både ved å skaffe rimelige tomter til studentboliger og i selve planprosessen. Det er lokale variasjoner mellom kommunene både når det gjelder tomtetilgang og prissetting. Det er de største byene og de aller minste landkommunene som i størst grad forlanger markedspris for tomter til studentboliger.

Studenter flest bruker en svært stor andel av sine inntekter (inkl. studielån) på boutgifter. En kartlegging av boligbehovet blant studenter, viste at ca. 13 000 flere studenter ville foretrekke en samskipnadsbolig, framfor den boligen de hadde.

Det er gjennomført flere vellykkede samarbeidsprosjekter mellom kommuner, utdanningsinstitusjoner og samskipnader noen steder i landet. Eksempler på dette er samarbeidsforumet i Bergen og "stjerneblokkene" i Oslo. Disse tiltakene kan stå som modeller for andre kommuner.

2.3 Barnehagetilbudet for studenter

2.3.1 Lovverk

Lov om barnehager sier at kommunen har ansvar for utbygging og drift av barnehager i kommunen. Denne bestemmelsen pålegger kommunen et overordnet ansvar for å sikre barn gode oppvekstvilkår gjennom å tilby gode barnehageplasser til flest mulig barn, men den legger ikke noe rettslig ansvar på kommunen. Kommunen er altså ikke pålagt å sikre at alle barn får plass i barnehage. Bestemmelsen markerer at barnehageutbygging først og fremst er en kommunal oppgave, men understreker også at kommunen skal arbeide for at det samlede barnehagetilbudet er godt og samsvarer med behovet. Loven pålegger også kommunen å føre tilsyn med private barnehager og se til at de følger bestemmelsene i loven. Det er også kommunen som forvalter de offentlige tilskuddene til de private barnehagene.

Lovens §9 pålegger kommunene å sikre at barn med funksjonshemming får tilbud om barnehageplass. Kommunene skal som tilsynsmyndighet også se til at private barnehager prioriterer barn med funksjonshemming. Utover dette inneholder ikke loven noen rettighetsbestemmelser eller bestemmelser om hvilke grupper som skal prioriteres.

2.3.2 Status

Hvert år fra og med 1990 er det gitt et driftstilskudd til studentbarnehageplasser i regi av studentsamskipnadene over KUFs budsjett. Hensikten med dette tilbudet er å gi studenter med barn muligheter for normal studieprogresjon. Alle samskipnadene har nå et slik tilbud. I 2000 blir det gitt tilskudd til ca. 2 330 studentbarnehageplasser. Tilskuddet kan nyttes til egne barnehageplasser eller til barnehageplasser som de samarbeider med andre om. Tilskuddet kan ikke nyttes til å kjøpe plasser i kommunale eller private barnehager etter dagens regler.

Studentbarnehagene mottar også tilskudd fra Barne- og familiedepartementet på lik linje med andre barnehager. Det er forutsatt at studentbarnehagetilbudet skal være et supplement til kommunale og private tilbud for øvrig.

2.3.3 Tabell 2.2 Oversikt over studentbarnehageplasser ved utgangen av 1999

Kilde: KUF Nøkkeltall 2000 (Innrapporterte tall fra studentsamskipnadene)

Dette gir en barnehagedekning i studentsamskipnadene på 1,3 %. Tallet gir oss liten informasjon, da vi ikke vet hvor stort behovet er. Vi har heller ingen oversikt over hvor mange studenter som har kommunal barnehageplass. Noen samskipnader har flere studentbarn i sine barnehager enn de får tilskudd for. I studentbarnehagene ligger prisen per plass i området 1 700 til 2 500 kr.

Studenter som har barn, og er bosatt i studiekommunen, er også bostedsregistrert i denne kommunen. De har i utgangspunktet samme rett til barnehageplass som andre innbyggere. Kommunene har likevel anledning til å lage egne tildelingsregler, og studentbarn kan ha ulik prioritering etter disse reglene. I de kommunene som har graderte satser, vil ofte studentene komme i den laveste priskategorien.

2.3.4 Oppsummering

Studenter med barn har like muligheter til å søke om kommunale barnehageplasser som andre innbyggere. Kommunene kan likevel lage egne tildelingskriterier, der de velger å prioritere enkelte grupper. Det er etablert mange studentbarnehageplasser de siste åra, men disse skal være et supplement til andre barnehageplasser.

Når det gjelder mulighetene for tomter til bygging av studentbarnehager, er problematikken i hovedsak den samme som for tomter til boliger.

2.4 Helsetjenester

2.4.1 Lovverk

§1-1 i lov om helsetjenesten i kommunene har en klar formulering når det gjelder ansvar: "Landets kommuner skal sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen." Med helsetjeneste menes ikke bare legetjeneste, men fysioterapi, helsestasjon og jordmortjenester inngår også.

Kommunehelsetjenesteloven § 2-1 lyder: "Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han bor eller midlertidig oppholder seg." Plikten til å yte hjelp påhviler kommunen som sådan og ikke den enkelte lege eller helsearbeider. Kommunens plikt til å yte nødvendig helsehjelp i henhold til nevnte bestemmelse er imidlertid ikke ubegrenset. Det fremgår av lovens forarbeider at plikten i noen grad er begrenset i forhold til det som økonomi, tilgang på helsepersonell og utstyr gjør mulig. Kommunene er imidlertid forpliktet til å holde en helsetjeneste av en viss minstestandard uten hensyn til ressurstilgang.

Etter loven skal studenter derfor ha fulle rettigheter til disse tilbudene i sine studiekommuner. Fra studenthold blir det hevdet at studenter kommer dårligere ut ved langtidssykdom. Dette problemet berører i hovedsak trygdeordningene, noe som er et statlig ansvar, og kommer av den grunn ikke inn under denne arbeidsgruppens arbeid.

2.4.2 Status

Som det går fram av omtalen av kommunehelsetjenesteloven, har studenter rett til primærhelsetjenester i studiekommunen. Ifølge resultatene fra en rask spørreundersøkelse hos alle samskipnadene, får studentene i hovedsak det samme legetilbudet som innbyggerne for øvrig. De stedene hvor studentene sier de har et dårlig tilbud, har dette ofte sammenheng med en generelt dårlig legedekning i kommunen.

Funksjonshemmede studenter kan oftere ha behov for helsetjenester enn andre studenter. Dette gjelder både allmennlege, hjemmesykepleie, fysioterapeut og ergoterapeut. Ansvaret for slike tjenester ligger til studiekommunen.

2.4.2.1 Studenthelsetjenestene

Tre av studentsamskipnadene har en egen studenthelsetjeneste med finansiering over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett. Universitetet i Oslo har det eldste og mest omfattende tilbudet, med både allmennmedisinsk og psykologisk/psykiatrisk tilbud. NTNU i Trondheim har også de samme tilbudene som i Oslo, men ikke i så stort omfang. Universitetet i Bergen har bare psykologtjeneste.

Denne spesielle tilskuddsordningen har historiske årsaker, og er ikke et resultat av en ideell fordeling av tilskudd til slike velferdsordninger. Studenthelsetjenestene skulle egentlig nedlegges ved innføringen av kommunehelsetjenesteloven i 1984, men for å sikre et videre helsetilbud til disse studentene, vedtok Stortinget at grunntilskuddet til studenthelsetjenestene skulle gis direkte til helsetjenestene i Oslo, Trondheim og Bergen over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett, i stedet for over de respektive kommunebudsjettene.

De fleste samskipnadene som ikke har egne studenthelsetjenester, har ulike tilbud og/eller ordninger for refusjon av utgifter til konsultasjoner. Flere har egne psykologtjenester, som i Bergen. Noen samskipnader refunderer alle utgifter til egenandeler ved bruk av kommunehelsetjenesten, mens andre refunderer beløp over et visst nivå. Noen samskipnader har verken tilbud om helsetjeneste eller refusjonsordninger for utgiftene. Dette er resultat av ulike prioriteringer i de forskjellige samskipnadene. Studentorganisasjonene arbeider for å få mer likeverdige tilbud og ordninger ved alle utdanningsinstitusjonene.

2.4.2.2 Fastlegeordningen

Fastlegeordningen er planlagt iverksatt fra 1.6. 2001. Denne ordningen gir nye rettigheter til pasientene og nye plikter til kommunene. Alle skal ha rett til å stå på liste hos en lege i sin kommune. Det innebærer at de skal få time hos denne legen innen rimelig tid. Hvis de søker time hos andre leger i denne eller i andre kommuner, har de ikke samme prioritet som listepasienter, og det er foreslått en høyere egenandel.

Studenter skal også omfattes av ordningen. Studentene vil kunne velge om de vil stå på liste hos en lege i vertskommunen eller i annen kommune. Hvis en student for eksempel ønsker å stå på liste hos en lege i hjemkommunen, vil hun/han ha rett på øyeblikkelig hjelp i studiekommunen, men for andre tjenester vil de ha lavere prioritet eller de må reise til hjemkommunen. Studiekommunene vil få refundert den kommunale andelen av tilskuddet fra studentenes hjemkommuner via Rikstrygdeverket, dersom studentene velger fastlege i studiekommunen.

De studentene som bor i hjemkommunen eller annen kommune i sommermånedene, og i særskilte tilfeller vil ha behov for lege i den perioden, kan fanges opp av ordningen ved at det tillates skifte av fastlege to ganger per år.

Leger i studenthelsetjenestene vil kunne defineres som fastleger og få tilskudd, også etter innføringen av fastlegeordningen. Forutsetningen er at de fyller alle kommunale funksjoner på sitt område, eller at de samarbeider med kommunehelsetjenesten om å fylle disse funksjonene. Fastlegeordningen legger opp til at kommuner kan samarbeide om tilbudene. Fastlegeordningen er heller ikke til hinder for etablering av flere studenthelsetjenester hvis dette er ønskelig.

Etter innføringen av fastlegeordningen, skal legenes driftsinntekter bestå av et per capita-tilskudd (som erstatter dagens kommunale driftstilskudd), refusjon fra folketrygden og egenbetaling fra pasienten. Studenthelsetjenestene må legge eventuelle økte egenbetalinger inn i semesteravgiften. Helsetjenestene vil i framtiden ikke få dekt utgiftene til alle pålagte oppgaver gjennom per capita-tilskuddet. Dette gjelder først og fremst vaksinering. Barn under 16 år blir egne listepasienter. Studenthelsetjenestene kan ta imot studentenes barn med den nye ordningen, men kun som et supplement til forebyggende helsetjenester som helsestasjon og skolehelsetjeneste.

Det understrekes at ovenstående beskrivelse av fastlegeordningen bygger på Sosial- og helsedepartementets høringsutkast "Legetjenesten i kommunene – trygghet og ansvar. Forslag til fastlegeordning", 1998.

2.4.2.3 Helsestasjon for ungdom

Dette er et tilbud som er under oppbygning i mange kommuner i landet, rettet mot ungdom og deres egendefinerte og individuelle behov for helsetjenester. Det er lokale forskjeller med hensyn til åpningstider, bemanning, tjenestens innhold og avgrensninger. Tilbudet omfatter som regel forebygging av uønskede graviditeter og seksuelt overførbare sykdommer, psykiske og sosiale problemer og bruk av alkohol, tobakk og narkotika. Tilbudet kan være godt egnet også som forebyggende og behandlende helsetjeneste i forhold til studenter.

2.4.3 Oppsummering

Lovverket er klart når det gjelder ansvarsforhold, og vertskommunen har ansvar for å gi tilbud om allmennhelsetjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Praksis viser at kommunene har ulike tilbud. Innbyggernes rettigheter til legetjenester skal bedres ved innføringen av fastlegeordningen. Studentenes rettigheter blir ivaretatt på linje med befolkningen ellers med denne ordningen.

De studiestedene som har egne studenthelsetjenester har et mer spesialtilpasset tilbud enn andre studiesteder. Flere samskipnader har ulike ordninger med refusjon av utgifter til helsetjenester, som gjør at studenter betaler forskjellig for de samme tjenestene, avhengig av hvor de studerer. Helsestasjon for ungdom er etablert i noen kommuner og kan ha et tilbud som også passer for studenter.

2.5 Sosialhjelp

2.5.1 Lovverk

I lov om sosiale tjenester §10-1 om oppholdskommunens ansvar, står det at: "Sosialtjenesten skal yte tjenester etter denne loven til alle som oppholder seg i kommunen." Denne bestemmelsen legger ansvaret for å yte hjelp og tjenester etter loven til den kommunen hvor vedkommende til enhver tid oppholder seg, enten vedkommende bor der eller oppholder seg der rent midlertidig. Dette er en innskjerping i forhold til den forrige lov om sosial omsorg, som ga oppholdskommunen adgang til å henvise søkerne til sine bostedskommuner. Denne nye bestemmelsen har som formål å forhindre at hjelpesøkende blir kasteballer mellom kommuner.

Lov om sosiale tjenester, herunder adgangen til å søke om sosial stønad etter § 5-1, gjelder i utgangspunktet for elever og studenter på lik linje med andre som oppholder seg i Norge, og uavhengig av statsborgerskap. Loven skal imidlertid ikke bidra til å finansiere høyere utdanning eller tjene til å redusere studentenes lån. Både norske og internasjonale studenter forutsettes å søke fullt lån og stipend i Statens lånekasse for utdanning. Dette skal i utgangspunktet dekke studentens utgifter i studieåret (normalt 10 måneder per år), og studenten må selv sørge for å disponere midlene slik at de strekker til. I samsvar med sosialhjelpens subsidiære karakter, kan sosialtjenesten henvise studenter som søker sosialhjelp til Lånekassen. Enslige forsørgere som er studenter henvises dessuten til folketrygden, da de kan være berettiget til ytelser derfra. Studenter oppfordres også til å søke legater og stipendier. Det finnes videre egne ordninger for studenter fra utviklingsland. Opplysninger om disse ordningene kan fås hos Lånekassen, NORAD eller Utlendingsdirektoratet.

Dersom en student har brukt opp alt studielån og stipend før semesteret er slutt, eller har problemer med økonomien i ferien mellom to semestre, uten at dette skyldes ekstraordinære forhold, bør det iht. merknadene til loven, gis begrenset hjelp i en kort periode. Det er imidlertid en forutsetning at studenten primært søker å dekke utgifter til livsopphold som ikke dekkes av studielån og stipend, på annen måte enn ved sosialhjelp, f eks gjennom å arbeide i ferier og ved siden av studiet.

Personer som har studert så lenge at Lånekassen ikke lenger gir lån/stipend, skal primært forsøke å skaffe inntekt på annet vis, f. eks. ved å ta opp privat lån, eller ved å ta lønnet arbeid. Sosialtjenesten har ikke plikt til å finansiere studier, men det kan iht. merknadene til loven, være rimelig å bidra mot slutten av studiet, for å gjøre det mulig for vedkommende å avlegge avsluttende eksamen. Dette vil ofte være i samsvar med formålet om hjelp til selvhjelp. Ved vurdering av søknader fra studenter, kan sosialtjenesten legge vekt på hvor realistisk det er at studiet vil bli gjennomført, og hvor lang tid det i tilfelle må antas å være igjen av studiet.

Merknadene til loven gir også uttrykk for at det kan være åpenbart urimelig ikke å gi stønad ved semesterstart før utbetaling av innvilget studielån/stipend, dersom dette medfører at vedkommende ikke kommer i gang med studiene. Det kan være hensiktsmessig å gi eventuell stønad i slike tilfeller som lån med avtale om tilbakebetaling ved neste utbetaling fra Lånekassen.

Det er den samme loven som hjemler rettighetene til pleie- og omsorgstjenester for funksjonshemmede studenter. Etter § 4-3 i sosialtjenesteloven har personer som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, krav på hjelp. Dette kan omfatte tjenester som praktisk bistand og opplæring, eller bolig med heldøgns omsorg. Brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ organisering av ulik praktisk og personlig bistand for sterkt funksjonshemmede som har behov for assistanse i dagliglivet, både i hjemmet og til ulike aktiviteter utenfor hjemmet. Stortinget vedtok høsten 1999 en endring i sosialtjenesteloven som innebærer at kommunene får en plikt til å etablere ordningen med brukerstyrt personlig assistanse, på lik linje med andre sosiale tjenester.

2.5.2 Status

I følge levekårsundersøkelsen blant studenter, er det 2% av studentene som mottar sosialhjelp i en eller annen form. Det tilsvarer ca. 3 500 studenter. I sosialstatistikken fra Statistisk sentralbyrå for 1997, gikk det fram at det var 10 500 personer under utdanning som mottok sosialhjelp, av disse hadde 3 563 personer lån og stipend i Statens lånekasse som viktigste inntektskilde. Disse tallene er vanskelig å bruke, da de er beregnet på årsbasis, og er ikke korrigert for om lån og stipend og sosialhjelp er mottatt forskjellige perioder på året. Oversikten omfatter også personer i videregående utdanning. Det er derfor nærliggende å tro at det riktige tallet på studenter er nærmere 3 500.

En rask kartlegging hos alle studentsamskipnadene i 1998, tyder på at vertskommunene har ulik praksis når det gjelder utbetaling av økonomisk sosialhjelp til studenter. Noen samskipnader oppgir at studenter blir behandlet på lik linje med andre søkere, mens noen opplyser at studentene blir forfordelt og dermed kommer dårligere ut. Noen oppgir at kommunen gir studenter halv støtte i forhold til hva andre søkere får, mens noen kommuner fortsatt henviser studentene til sine hjemkommuner. Studentorganisasjonene får også mange henvendelser fra studenter som mener de behandles ulikt i forhold til andre grupper. Informasjonen fra samskipnadene og studentorganisasjonene tyder på at noen kommuner ikke gir studentene individuell behandling og har en praksis som kan være i strid med loven.

Økt tilgjengelighet til universitet og høgskoler vil medføre at flere funksjonshemmede lettere kan ta høyere utdanning. For å sikre at også mennesker med omfattende funksjonshemninger kan få reelle studietilbud, ble det av KUF vurdert igangsatt et utdanningsprosjekt tilrettelagt for sterkt bevegelseshemmede. Et studietilbud for sterkt bevegelseshemmede vil ikke være reelt med mindre det er koblet til et tjenestetilbud som utløses ved opptak til studiet. En utvikling hvor stadig flere funksjonshemmede begynner å studere og har behov for omfattende tjenester, vil påføre vertskommunene store merutgifter. Vertskommunene har i dag ikke krav på å få disse merutgiftene kompensert.

Norges handicapforbund mener at tilretteleggingen av selve studiestedene for funksjonshemmede er kommet langt, men at det er de nødvendige tjenestene rundt studenten som er den største hindringen for mange funksjonshemmede studenter. De har erfaringer med at økonomiske forhandlinger mellom hjem- og studiekommune kan ta så lang tid, at studenten får problemer med å starte opp på studiet til riktig tid. I noen tilfeller sliter også funksjonshemmede studenter med at pleietjenestene er for lite fleksible, og de får problemer med å få hjelp til riktig tid for å kunne følge forelesninger, øvinger og lignende.

Det er ikke juridisk grunnlag for annet enn frivillige avtaler mellom oppholdskommune og opprinnelig bostedskommune hva gjelder økonomisk kompensasjon. Avtale om refusjon vil bryte med prinsippene i sosialtjenesteloven om oppholdskommunens ansvar. En slik praksis kan også føre til forskjellsbehandling for funksjonshemmede som ønsker å studere, samt skape usikkerhet for oppholdskommune når det gjelder dekning av de merutgifter som kommunen påføres. Tidligere erfaringer viser at det kan være vanskelig å etablere avtaler mellom oppholdskommune og opprinnelig bostedskommune for refusjon av utgifter knyttet til tjenester etter sosialtjenesteloven.

Flere studentsamskipnader har opprettet egne sosial- og rådgivningstjenester, og fra 1995-97 ble det bevilget midler til prøveprosjekter. Ordningen ble evaluert i 1998, og det ble bevilget midler til et nytt 3-årig prosjekt for perioden 1999-2001.

2.5.3 Oppsummering

Loven er klar på at det er studiekommunen som har ansvar for eventuell sosial stønad til studenter som oppholder seg i kommunen. Erfaringer fra studentsamskipnadene og studentorganisasjonene kan tyde på at det likevel finnes tilfeller der studenter blir diskriminert eller ikke får individuell behandling. Det kan virke som om både studenter og sosialkontorer trenger mer informasjon om studentenes rettigheter.

Det er oppholdskommune som har ansvar for å yte pleie- og omsorgstjenester etter sosialtjenesteloven. Dette gjelder også for studenter som oppholder seg i kommunen under studietiden. Dersom studenter har omfattende behov for tjenester, kan dette forårsake store merutgifter for vertskommune. Avtaler om refusjon fra opprinnelig bostedskommune bryter med prinsippet i sosialtjenesteloven. Det kan derfor være vanskelig å etablere slike avtaler mellom oppholdskommune og opprinnelig bostedskommune for refusjon av utgifter knyttet til tjenester etter sosialtjenesteloven.

2.6 Sykehustjenester og psykisk helsevern

2.6.1 Lovverk

Ifølge lov om sykehus m v av 19. juni 1969 nr 57, er sykehusene fylkeskommunenes ansvar. Fylkeskommunene er ansvarlige for planlegging, utbygging og drift av sykehus, slik at behovet for nødvendig tilbud vedrørende undersøkelser og behandling og opphold i helseinstitusjon blir dekket for befolkningen innen området, jf sykehusloven § 2. For innleggelse på offentlige sykehus kreves det i henhold til praksis, henvisning fra allmennlege eller legespesialist. Hvilket sykehus pasienten behandles ved, avgjøres grovt sett gjennom legens henvisning og fylkesgrensene. Det er således pasientens bostedsfylke som skal betale for behandlingen, jf. også sykehusloven § 12.

Sykehusloven inneholder ikke en generell lovfestet rett for pasientene til å få nødvendig helsehjelp, tilsvarende kommunehelsetjenesteloven § 2-1. Men i lovens § 6 har sykehus og fødehjem "plikt til uoppholdelig å motta en pasient når det etter de foreliggende opplysninger må antas at den hjelp institusjonen kan gi, er påtrengende nødvendig." Bestemmelsen innebærer at de sykehus som ikke er gitt fritak, har en plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Sykehusets vurdering av om hjelpen er "påtrengende nødvendig" må avgjøres ut fra vanlig forsvarlig medisinsk skjønn i det enkelte tilfelle.

Lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 § 2, pålegger fylkeskommunene å sørge for planlegging, oppføring og drift av institusjoner, slik at befolkningen innen området kan få det nødvendige psykiske helsevern. For pasienter som har bosted i annen fylkeskommune, refunderes forpleiningsutgiftene samt andre utgifter til gjennomføring av det psykiske helsevern, av vedkommendes bostedsfylke.

Ved en lovendring 12. juni 1981 ble lov om psykisk helsevern § 2 siste ledd lydende: "Hver fylkeskommune skal opprette og drive minst en psykiatrisk avdeling med plikt til å motta pasienter etter bestemmelsen i § 6 i sykehusloven." Dette innebærer at pasienter har et rettskrav på øyeblikkelig psykiatrisk hjelp. Etter legeloven § 27, plikter en lege snarest mulig å yte den hjelp han evner når han etter de opplysninger han har må anta at legehjelp er påtrengende nødvendig. Disse bestemmelsene om øyeblikkelig hjelp har blitt tolket slik at de gir pasienter et rettskrav på øyeblikkelig hjelp som korresponderer med institusjonens/legens plikter.

Lov om pasientrettigheter ble vedtatt i Stortinget i juni 1999 og gir pasientene visse nye rettigheter både når det gjelder vurdering, medvirkning, informasjon og innsyn. Loven gir også pasientene rett til fritt valg av offentlig sykehus. I tillegg gir loven rettighet til å få utarbeidet en individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte helsetjenester.

2.6.2 Status

Ut fra de opplysninger som studentorganisasjonene kan gi, får studenter den hjelp de har behov for i studiefylket ved akutt behov for sykehusinnleggelse. Problemene for studenter har oppstått ved kroniske sykdommer eller plager, eller der en sykehusinnleggelse er planlagt over tid. I slike tilfeller har hovedregelen tidligere vært at studenter ble henvist til sine hjemfylker for behandling. Denne praksisen har gitt ekstra problemer med å gjennomføre studiet for de studentene som har hatt flere lange sykehusbehandlinger langt borte fra studiestedet.

Det samme forholdet gjelder også for psykiatrisk behandling. Innen psykiatrien er de lange ventelistene et stort problem. For studentene kan dette medføre ekstra belastninger i form av utsatte eller avbrutte studier, og med det økte kostnader.

Noen helseregioner har innført fritt sykehusvalg innen sin region på et tidligere tidspunkt, og noen studenter har derfor hatt anledning til å velge et sykehus som ligger nærmere studiestedet. Den nye loven om pasientrettigheter vil sannsynligvis løse de problemene studenter har hatt, da de nye rettighetene også gjelder for studenter.

2.6.3 Oppsummering

Studenter har rett til å bli mottatt til øyeblikkelig hjelp ved akutte situasjoner i vertsfylket. Det har vært et problem for studenter at de har blitt henvist til hjemfylkene ved behandlinger over lengre tid eller ved planlagte innleggelser, og at dette har gitt større og flere avbrudd i studiene enn nødvendig. Dette problemet vil trolig bli løst med innføringen av ny lov om pasientrettigheter, der alle fritt kan velge sykehus.

2.7 Kollektivtransport

2.7.1 Lovverk

Tilrettelegging av kollektivtilbud og eventuelle rabattordninger er ikke underlagt noe lovverk. Samferdselsloven regulerer i hovedsak næringsdriften og konsesjoner for rutetrafikk. Det er opp til den enkelte fylkeskommune å bestemme hvilke tilbud de skal ha, og eventuelt hvilke rabatter de skal gi til ulike grupper. Dette gjelder også TT-tilbud til funksjonshemmede. Det er noen få unntak, da vi har statlig pålagte rabattordninger for honnør, militære og barn. I St prp nr 1 (1999-2000) ble det foreslått å oppheve de sentralt fastsatte honnør- og barnerabattordningene, og delegere slike avgjørelser til fylkeskommunene. Stortinget sluttet seg imidlertid ikke til regjeringens forslag.

Etter loven om utdanningsstøtte skal utdanning kunne gjennomføres uavhengig av geografiske forhold. For det offentlige ligger det derfor en forpliktelse til å finne virkemidler som sikrer at utgifter til reise mellom hjem og lærested ikke skal være til hinder for at ungdom skal kunne ta en utdanning. Dette baserer seg på St meld nr 14 (1993-94). Statlig subsidiering av reiser mellom hjem og utdanningssted for skoleelever og studenter, skjer i dag på to måter:

• Statens lånekasse for utdanning tildeler reisestipend (se lånekassens regelverk)

• Staten har avtale med enkelte transportselskaper. Avtalen omfatter NSB BA, Hurtigruta (Troms Fylkes Dampskibsselskap A/S) og Nord-Norgebussen, og selskapene gir reisemoderasjon for reiser over 150 km.

2.7.2 Status

Når det gjelder de lokale kollektivtilbudene, er det fylkeskommunene som er ansvarlige for tilbudene. I utgangspunktet er det etterspørselen og bruken som avgjør rutetilbudene. Fylkeskommunene kan drive egne selskaper eller ha avtaler med lokale selskaper om drift av ruter. Fylkeskommunene går inn med midler for å finansiere driften der dette er nødvendig for å starte opp eller opprettholde et ønsket tilbud. De må også finansiere et eventuelt underskudd når de pålegger selskapene å opprette nye tilbud.

For studentene er det to momenter som er viktige når det gjelder kollektivtrafikk, det er kvaliteten på selve rutetilbudet og prisene. Hvilke rabattordninger det skal være i et fylke, er et spørsmål om økonomisk prioritering og dermed et politisk spørsmål. Arbeidsgruppa kjenner ikke til at noen fylker har innført egne studentkort. Akershus fylkeskommune har i dag et ungdomskort for ungdom under 20 år. Dette kortet vil ikke omfatte mange studenter, men de utreder mulighetene for å utvide ordningen opp til 24 år. I Rogaland gjelder ungdomskortet opp til 21 år. Samferdselsdepartementet har vært svært restriktive med å innføre nye sentralt pålagte rabattordninger, selv om flere grupper har arbeidet for å få slike ordninger, bl.a. studenter.

Ved etablering av nye boligområder, skal kommunene følge rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- ogtransportplanlegging, som sier at planleggingen av nye boligområder og transportsystemer skal samordnes for å få en mest mulig effektiv, trygg og miljøvennlig transport, og slik at transportbehovet kan begrenses. Når det gjelder nye studentboliger, vil dette innebære at boliger må bygges nær utdanningsinstitusjonene, eller at det skal være gode kollektivtilbud mellom utdanningsinstitusjonene og nye studentboliger.

Samtlige fylkeskommuner har egne transporttilbud (TT-tjenester) for bevegelseshemmede innbyggerne. Det er stor variasjon mellom fylkene både når det gjelder organisering og omfang på tilbudet. Som eksempel har Akershus en ordning som bare omfatter fritidsreiser og et visst antall kuponger per år per person. Oslo har et stort TT-budsjett i forhold til andre fylker, og dekker til en viss grad både fritids-, arbeids- og utdanningsreiser, men de er strenge på at dette bare gjelder dem som er bostedsregistrerte i Oslo. Noen fylker har en sentralisert ordning, der kommunene får ansvar for brukergodkjenningen, mens fylkeskommunen tar seg av resten. Andre fylker bevilger årlige rammebeløp til kommunene som også ivaretar alle oppgavene med TT-ordningen.

TT-tjenestene skal betjene de innbyggerne som er bosatt i fylket. Funksjonshemmede studenter som studerer i andre fylker enn sine hjemfylker, får ofte problemer med å få dekket daglig transport mellom bolig og utdanningsinstitusjon. I noen tilfeller har funksjonshemmede studenter fått finansiert sitt transportbehov fra hjemkommunen. Mange kommuner har ikke midler til slike tjenester, og har måttet dekke dette over sosialbudsjettet. Dette er ikke noen god løsning for noen av partene.

Samferdselsdepartementet fikk gjennomført en statusundersøkelse om transport for funksjonshemmede (Agderforskning 1994). I denne undersøkelsen vurderte Agderforskning mulighetene for å etablere minstestandarder for de særlige transportordningene. De fant at det var vanskelig å fastsette slike standarder i praktisk arbeid under varierende forhold. Samferdselsdepartementet sier i sin Handlingsplan for funksjonshemmede på samferdselssektoren (1997) at det er viktig å videreføre ordningen med et samlet fylkeskommunalt ansvar både for spesialtransport og kollektivtransport ellers. Handlingsplanen inneholder også veiledende retningslinjer for den fylkeskommunale spesialtransporten. Et av punktene i disse retningslinjene sier at "Kupong- og oppgjørssystemer bør utformes på en slik måte at de muliggjør bruk av spesialtransport utenfor så vel egen kommune som fylkeskommune." Andre punkter i retningslinjene sier at "En godkjent TT-bruker bør selv bestemme hvilke formål vedkommende ønsker å bruke transporttilbudet til" og "Egenandelen bør ta utgangspunkt i kollektivtaksten, men må også kunne reflektere den kvalitet som ligger i individuelt tilpasset transport". Disse punktene legger føringer på fylkeskommunene både når det gjelder bruk av TT-ordningen, prisnivå og ikke minst om bruk av tjenester i andre kommuner/fylkeskommuner enn bostedskommunen.

I handlingsplanen blir det også åpnet for lokale forsøksordninger for utvidet transporttilbud i forbindelse med arbeid og høyere utdanning. Samferdselsdepartementet stiller midler til rådighet for slike prosjekter. Formålet med forsøkene skal være å skaffe kunnskap og erfaring om behov for, og utforming av, transporttilbud for funksjonshemmede i arbeids- eller utdanningssituasjoner.

Oppgavefordelingsutvalget, som la fram sin innstilling våren 2000, foreslo at kommunene bør få ansvar for spesialtransport. Denne innstillingen er nå ute til høring, og det er usikkert hva som blir oppfølgingen av dette forslaget.

2.7.3 Oppsummering

Dette området er ikke omfattet av noe lovverk, men det er opp til hver enkelt fylkeskommune å avgjøre både rutetilbud og eventuelle rabatter for studenter. Flere fylker har etablert ordninger med ungdomskort, men vi er ikke kjent med at noen har etablert ordninger med egne studentkort.

TT-tjenester for funksjonshemmede studenter er heller ikke omfattet av lovverk, og det er store variasjoner mellom fylkene på hva de dekker. Oslo har et av de beste tilbudene som også dekker daglige utdanningsreiser, men dette er forbeholdt egne innbyggere og gjelder ikke studenter som er registrert i andre kommuner og fylker.

2.8 Kulturtilbud

2.8.1 Lovverk

Dette er også et område som i liten grad er omfattet av lovverk, utover det generelle som går fram av samskipnadsloven og universitets- og høgskoleloven om ansvaret for studentenes læringsmiljø og velferdsbehov. For å skape et godt og helhetlig læringsmiljø ved en utdanningsinstitusjon, er kulturtilbudene sentrale. Plan- og bygningsloven har også fått forsterket det kulturelle og sosiale aspektet for innbyggerne gjennom de siste endringene.

2.8.2 Status

De fleste kulturtilbud er avhengig av tilgang til egnede lokaler. For studenter er dette enten i form av egne studentbygg eller gjennom et samarbeid med kommunen eller andre. Eksempler på slike lokaler kan være studentsamfunn/studenthus, kafé, kro, kino, idrettshall, idrettsanlegg, svømmehall, bibliotek. Det er også viktig at slike lokaler er tilgjengelige for alle, uavhengig av eventuell funksjonshemming. Staten har gjennom mange år finansiert eller delfinansiert flere studenthus, studentsamfunn og idrettsbygg for å sikre gode velferdstilbud for studenter. De senere åra har flere slike bygg vært delfinansiert gjennom tippemidler via Kulturdepartementet. Etterspørselen etter slike bygg er stor. Det er særlig de nyeste studiestedene som har liten tilgang på egne studentlokaler, og som arbeider for å få slike studenthus.

Mange kommuner bygger kultur- og grendehus eller idrettshaller, og fra myndighetenes side stimuleres det til fler- og sambruk. Kulturdepartementet har laget en veileder for forhåndsgodkjenning av planer for lokale og regionale kulturbygg, der det legges stor vekt på allsidighet og flerbruk. Det finnes gode eksempler på flerbrukshus der kommune og utdanningsinstitusjon/samskipnad samarbeider om både planlegging og bruk, men det er ikke alltid studiekommunene planlegger sine bygg med tanke på studentene i kommunen. De siste årene er det bygd noen kulturhus som er samarbeidsprosjekter mellom samskipnad, kommune og delvis andre aktører. I Alta og i Bø i Telemark er det eksempler på at samarbeidsprosjekter om kulturhus og studenthus har vært vellykkede. Også i Sogndal er det et samarbeid mellom kommune og høgskole om kombinert idretts- og studentanlegg. Noen grendehus / forsamlingshus brukes til undervisning på dagtid. Det finnes også eksempler på samarbeid som har skapt konflikter mellom kommune og studenter. I slike saker er det viktig at alle brukergrupper får innflytelse på utformingen og bruken av fasilitetene for at resultatet skal bli vellykket.

2.8.3 Oppsummering

Området er ikke regulert av lovverk, utover generelle formuleringer i samskipnadslov og universitets- og høgskolelov. Det er gjennomført både vellykkede og mislykkede samarbeidsprosjekter mellom kommuner og utdanningsinstitusjoner om bygging av nye kulturhus med flerbruk for både studenter og andre innbyggere.

2.9 Andre lover som berører studenters velferdsordninger

2.9.1 Lov om folkeregistrering

Føring av folkeregister er en statlig oppgave og de lokale folkeregistrene er statlige kontorer i kommunene. Denne loven er likevel viktig i en diskusjon omkring kommunenes ansvar, da noen av rettighetene som innbyggerne har i kommunen, er avhengig av registreringen i folkeregisteret.

I forskrift om folkeregistrering fastsatt av Skattedirektoratet den 4. mars 1994 blir elever og studenters situasjon regulert i §2 nr. 5: "Enslige personer som oppholder seg i en kommune for å få undervisning, regnes fortsatt som bosatt der de hadde sitt bosted før utdanningen ble påbegynt, med mindre bostedsforholdene der forandrer seg slik at det vil være naturlig å regne dem som bosatt annet sted. Har personen ikke lenger tilknytning til annet bosted, regnes han eller hun som bosatt på oppholdsstedet. Personer under utdanning som er gift eller registret som partner eller har barn, registreres etter reglene i §2 nr. 3." Skattedirektoratet sendte høsten 1996 ut et høringsutkast som gikk på å oppheve denne paragrafen for dem som har oppnådd myndighetsalder. Vi kommer tilbake med drøfting av dette forslaget i kapittel 4.

2.9.2 Lov om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg

Valgloven sier at for å kunne stemme ved valg til Storting, fylkesting eller kommunestyrer må den stemmeberettigede stå i manntallet på valgdagen. De som skal føres inn i manntallet, må ha stemmerett etter loven og må være registret som bosatt i kommunen 31. mars i valgåret. For å være valgbar til kommunestyre/fylkesting og til organer under disse, må vedkommende ha stemmerett i vedkommende kommune/fylke og være bosatt i kommunen/fylket på valgdagen.

Det er altså reglene under lov om folkeregistrering som regulerer hvilken kommune studenter kan stemme i, eller stille til valg i. Ifølge gjeldende forskrifter om folkeregistrering, er det i hovedsak bare studenter som er gift, har inngått partnerskap eller som har barn, og som sto registrert i studiekommunens folkeregister per 31. mars, som kan stemme i studiekommunen. For alle andre studenter er disse rettighetene knyttet til hjemkommunen eller til annen kommune de var bosatt i per 31. mars valgåret. Vi kommer tilbake med en større drøfting under kapittel 4 om bostedsregistrering av studenter.