10 forholdet til tilgrensende tjenester

10.1 Innledning

I løpet av 80- og 90-tallet har det vokst frem en stadig sterkere fokusering på samordning av velferdsstatens ulike tjenester for befolkningen. Også innen oppvekstpolitikken har dette vært et sentralt aspekt, noe som blant annet henger sammen med en erkjennelse av at den økende spesialisering og sektorisering i offentlig sektor vanskelig fanger opp barns og ungdoms komplekse og sammensatte virkelighet og problemer. Man vil bort fra en situasjon hvor velferdsstatens brukere blir kasteballer mellom ulike systemer, enten fordi ingen vil ta ansvar eller ved at summen av tiltak iverksatt av forskjellige instanser ikke svarer til den enkeltes helhetlige behov. Behovet for samordning av tjenester for barn og unge har spesielt vært synlig i det spesialpedagogiske feltet, og har fått stor oppmerksomhet de senere årene. Mange hevder at dersom barn og unge skal få et tilrettelagt og helhetlig tilbud lokalt, vil det være av avgjørende betydning at de ulike instansene som har med barnet å gjøre, samarbeider om å skape optimale løsninger.

Arbeidsgruppens hovedoppgave har vært å definere og avgrense hva som skal være det statlige støttesystemets oppgaver overfor barn, unge og voksne. Rammen omkring denne aktiviteten er regulert av opplæringsloven. Samtidig er det slik at de personer som støttesystemet utformer tilbud til, på grunn av sin hørselshemning, også vil være i kontakt med og ha behov for et videre spekter av instanser og tjenester. Både helse- og sosialetaten, arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og andre vil være sentrale instanser i å tilrettelegge for et godt tilbud for personer med hørselshemning.

Dermed vil det også være slik at tjenester som det statlige støttesystemet skal levere, må sees i sammenheng med tilgrensende tjenester. Det vil her særlig være viktig å fokusere på manglende eller svake tilbud, som kan skyldes manglende ansvarsavklaring, gråsoneproblematikk etc. Arbeidsgruppen har i punkt 10.2. pekt på noen områder hvor vi ser at der er behov for avklaring av ansvar og bedre koordinering av tjenester for at personer med hørselshemning skal få et fleksibelt og kvalitetsmessig godt tilbud.

10.2 Behov for styrking av tilbud, koordinering og samarbeid på noen særskilte områder

Utfra drøftinger i arbeidsgruppen, vil vi fremheve noen sentrale problemområder som det bør finnes funksjonelle løsninger på.

10.2.1 Tidlig avdekking og oppfølging av hørselstap hos barn

For barn som opplever hørselstap er det av avgjørende betydning at adekvat opplæring kommer i gang så fort som mulig, for å på den måten legge til rette for en god språklig og sosial utvikling. For at dette skal kunne skje, er det viktig å avklare samarbeidsrutiner mellom for eksempel helsestasjoner, hørselssentraler, ØNH-spesialister og audiopedagogtjenesten, for å sikre både at barn så tidlig som mulig får avdekket sine hørselstap og at den pedagogiske oppfølgingen av barnet og familien kan skje så målrettet og systematisk som mulig. I dag er omfanget av og kvaliteten på dette samarbeidet i stor grad opp til de enkelte fagpersoner som ivaretar de ulike funksjonene. Det vil være viktig å se nærmere på om enkelte samarbeidsrutiner bør fastlegges mer sentralt, for å sikre at koordinering skjer.

10.2.2 CI-opererte barn, unge og voksne

I dag blir de aller fleste døvfødte barn CI-operert, noe som stiller nye utfordringer både til kompetanse internt i de ulike miljøer, og til samordning mellom ulike tjenester. For at den språklige utviklingen skal ivaretas på best mulig måte er det vesentlig at der skjer en samordning og koordinering mellom medisinsk og pedagogisk personale, både sentralt og lokalt. Det vil også være behov for systematisk planlegging mellom instansene, slik at oppfølging av CI-opererte barn og unge blir ivaretatt på en faglig forsvarlig måte.

10.2.3 Barn og unge med psykiske vansker

Arbeidsgruppen erkjenner at kompetansesentrene har behov for styrket kompetanse når det gjelder barn og unge med hørselshemninger som fremviser problematisk adferd i faglige og sosiale sammenhenger. I skoleverket generelt har det de senere årene vært fokusert på dette problemområdet. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har etablert SAMTAK-programmet som tar sikte på å heve kompetansen blant skoleledere og PPT-ansatte blant annet når det gjelder problemadferd blant elever. Det er viktig at også de statlige kompetansesentrene utvikler kompetanse som i større grad sikrer et godt tilbud for barn og unge hørselshemmede med ulike forutsetninger også emosjonelt og sosialt. Arbeidsgruppen har derfor foreslått at ett av kompetansesentrene får et særskilt ansvar for kompetanseutvikling og rådgivning på dette feltet.

Samtidig vil det være en del barn og unge som, i tillegg til pedagogisk oppfølging, vil ha behov for behandling for sine psykiske vansker. Arbeidsgruppen har tidligere påpekt at situasjonen for barn og unge hørselshemmede med psykiske vansker er særdeles vanskelig, et fenomen som har vært slått fast gjennom et stort antall utredninger gjennom de siste 15-20 år uten at det har blitt etablert tilbud som tar sikte på å avhjelpe denne situasjonen. Arbeidsgruppen vil derfor benytte anledningen til å presisere at der er et stort og udekket behov for behandlingstilbud til barn og unge hørselshemmede med psykiske vansker, og at det også vil være viktig å etablere slike tilbud i et nært samarbeid med kompetansemiljøene for hørselshemmede.

10.2.4 Voksenopplæring

Arbeidsgruppen har tidligere påpekt at statlige kompetansesentre skal ha ansvar for kompetanseutvikling og rådgivning når det gjelder voksenopplæring for personer med hørselshemning. Dette er et område hvor tilbudet så langt ikke har vært tilstrekkelig, og arbeidsgruppen foreslår derfor en styrking av dette området, både gjennom audiopedagogtjenesten i fylkene, og ved å gi et senter særskilt ansvar for oppfølging av voksenopplæringsfeltet.

Forklaringene på at voksenopplæring så langt har vært svakt prioritert, kan være mange. En av forklaringene er imidlertid at grensene for hva som skal regnes som voksenopplæring og hva som vil betegnes som aktivitetstilbud, rehabilitering og så videre, ofte er vanskelige. Dette er grenseoppganger som etter arbeidsgruppens mening ikke lar seg klart definere, fordi hva som skal regnes som opplæring versus rehabilitering vil kunne variere i forhold til den enkelte bruker og hans eller hennes behov og situasjon. Det er derfor snarere behov for større fleksibilitet og samordning enn sterkere avgrensning og ansvarsfordeling.

Den nye rehabiliteringsmeldingen fra Sosial- og helsedepartementet (St meld nr 21 1998-99) bidrar ytterligere til å styrke en slik argumentasjon. Her legges det opp til et perspektiv på rehabilitering hvor den enkeltes behov skal være styrende for hvilke tjenester (og fra hvilke instanser) som vil være relevante.

Opplæringsloven slår fast kriterier for når voksne har rett på opplæring på grunnskolens og videregående opplærings område. Det vil være ulike grunner til slike behov, det kan både være voksne som har mottatt et ufullstendig skoletilbud i barne- og ungdomsalder, og det kan være voksne som i voksen alder har opplevd sykdom eller skade som gjør ny opplæring nødvendig. I begge tilfelle vil forholdet mellom opplæring og andre tiltak for voksne i slike situasjoner måtte være flytende og fleksibelt. Arbeidsgruppen vil derfor presisere betydningen av at voksenopplæring sees i en bred sammenheng, og at kompetansesentrenes aktiviteter på dette området med fordel kan samordnes med andre instanser som utformer tilbud til voksengruppa.

10.2.5 Tolketjenesten

Det er kommunene og fylkeskommunene som er ansvarlig for tilsetting av nødvendige tolker i undervisningen. Fra 01.01.2001 er ansvaret for tolker på høgskole- og universitetsnivå overført til de statlige hjelpemiddelsentralene.

Arbeidsgruppen vil peke på to forhold vedr. tolker i grunnskolen, videregående opplæring og voksenopplæring.

1. Det er mangel på tilgjengelige tolker

Kommuner og fylkeskommuner har store vansker med å skaffe til veie nok tolker. Dette skyldes mangel på tolker og mangel på klart regelverk for tilsettingsforhold og avlønning. Kapasiteten på tolkeutdanningen må økes.

2. Organiseringen av skoletolker er lite funksjonell

Det bør utvikles en ny modell for organisering av skoletolker i grunnskole og videregående opplæring. Arbeidsgruppen vil tilrå at hjelpemiddelsentralene også får ansvaret for tolker i kommunal og fylkeskommunal opplæring.

Det er viktig å få en helhetlig organisering på landsplan slik at både maksimal utnytting av tolkekapasiteten blir ivaretatt, og tolkene knyttes opp mot et fagmiljø.

I tillegg vil arbeidsgruppen vise til at det statlige støttesystemet har behov for morsmålstolker når en gir tjenester til fremmedspråklige brukere. Det har vist seg at det foreligger uklare sentrale retningslinjer for hvem som skal betale for disse utgiftene. Dette er et forhold som bør få en snarlig sentral avklaring.

10.2.6 Tekniske hjelpemidler til hørselshemmede

Hjelpemiddelsentralene i fylkene har ansvar for tildeling av hjelpemidler til hørselshemmede. Imidlertid vil det være av avgjørende betydning for å sikre kvalitet på tjenesten at tildeling av slike hjelpemidler skjer i nært samarbeid med andre faginstanser, så som audiopedagogtjenesten og høresentralene. Arbeidsgruppens erfaring er at graden av og kvaliteten på dette samarbeidet varierer sterkt mellom fylkene. Situasjoner har oppstått hvor kostbart utstyr blir levert, for eksempel til skolene, uten at faglig og pedagogisk oppfølging av bruken av hjelpemidlene er ivaretatt og koordinert.

Det rapporteres også en stor variasjon mellom fylkene når det gjelder hvilke hjelpemidler brukere får tilgang på. Dette er en situasjon som skaper stor ulikhet mellom brukere i tilgang på hjelpemidler, og strider mot prinsippet om likeverdige tilbud på tvers av kommuner og fylker.

Arbeidsgruppen vil derfor presisere at der er behov for større koordinering mellom hjelpemiddelsentralene og pedagogisk personale, både når det gjelder hvilke hjelpemidler som skal tildeles, og hvordan de skal benyttes.

10.2.7 Nettverksopplæring i tegnspråk

I regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede er det satt av egne midler til opplæring i tegnspråk til søsken, slekt og nærmiljø. Opplæringen blir i dag organisert av Norges Døveforbund.

Arbeidsgruppen vil tilrå at denne opplæringen organiseres lokalt av de regionale kompetansesentrene og at tilbudet blir finansiert med egne midler.

10.3 Forslag til avklarende samarbeidsrutiner og tiltak

Arbeidsgruppen har valgt å framheve noen områder som det skulle være realistisk å få bedre rutiner på:

Bedre rutiner når det gjelder tilmelding av barn fra høresentralene og ØNH-spesialistene til audiopedagogene i fylkene. Det bør være automatikk i at barn som har fått avdekket og diagnostisert hørselstap meldes til oppfølging hos audiopedagog

Samarbeid mellom Statlig spesialpedagogisk støttesystem og Rikstrygdeverket

Samarbeid – og eventuell samfinansiering av tiltak – mellom KUF og Sosial- og helsedepartementet når det gjelder voksenopplæring og rehabilitering. For eksempel kan ett av kompetansesentrene med særskilt ansvar for voksne få tilknyttet stillinger som er samfinansierte mellom de to departementene, hvor formålet er å utvikle mer helhetlige tjenester for voksne

Avklare hvem som har ansvaret for å dekke utgifter til morsmålstolker

Offentlig støtte til sosiale møteplasser for hørselshemmede i regi av brukerorganisasjonene

10.4 Tjenestetilbud fra hørselshemmedes organisasjoner

Hørselshemmedes organisasjoner (Norges Døveforbund og Hørselshemmedes Landsforbund) har en sentral rolle i å bidra til å styrke opplæringstilbudet for hørselshemmede barn, unge og voksne. Mens organisasjonene tradisjonelt har eksistert som et korrektiv til - på siden av og delvis isolert fra - de statlige tjenester for hørselshemmede, er det i dag et mer omfattende samarbeid mellom organisasjonene og den statlige hørselssektoren. Slikt samarbeid bidrar til å øke kvaliteten på de tjenester som tilbys, ved at kompetansemiljøene og organisasjonene kan utnytte hverandres kompetanse på en fruktbar måte.

Samtidig er det viktig å påpeke at "pådriverrollen" fremdeles er en viktig rolle for organisasjonene, som innebærer at organisasjonene fungerer som "vaktbikkjer" overfor det offentlige når det gjelder omfang av og kvalitet på tjenester som tilbys. Organisasjonenes nærhet til brukerne og mer fleksibel organisering gjør dem blant annet i stand til å oppdage, påpeke og løfte frem personer og grupper som ikke får et tilstrekkelig tilbud fra det offentlige.

Organisasjonene tilbyr også opplæring for sine medlemmer. Briskeby skole og kompetansesenter eies av HLF og drives gjennom avtale med staten. Ål folkehøgskole eies og drives av Norges Døveforbund. I tillegg driver organisasjonene kursvirksomhet både på sentralt, fylkes- og lokalnivå. Kursene berører tema som mestring av egen livssituasjon, skolering av tillitsvalgte, IKT og utadrettet virksomhet. I tillegg tilbyr organisasjonen rådgivning overfor enkeltpersoner, grupper og offentlige organer.