Kapittel 2 Utviklingen av den statlige utdanningsadministrasjonen i årene 1990-2001 og oversikt over situasjonen i Danmark, Finland og Sverige

I dette kapitlet gis et kort riss av utviklingen av den statlige utdanningsadministrasjonen de siste ti år og bakgrunnen for endringene, foruten en oversikt over statlig styring og administrasjon av grunnskole og videregående opplæring i våre naboland.

2.1 Statens utdanningskontorer og Nasjonalt læremiddelsenter

Ved inngangen til 1990-tallet var organiseringen av den statlige utdanningsadministrasjonen kjennetegnet ved sterk oppdeling etter utdanningsområder og skoleslag (grunnskole, videregående opplæring, universiteter og høgskoler, folkehøgskoler, fagopplæring i arbeidslivet osv.) På nasjonalt nivå var det et stort antall rådsorganer innen ulike deler av utdanningsfeltet. Noen var rene sakkyndige råd, andre hadde også visse forvaltningsoppgaver. På regionalt statlig nivå var skoledirektørembetene den viktigste enheten innen utdanningsadministrasjonen, med grunnskolen og delvis voksenopplæringen som arbeidsfelt. De regionale høgskolene hadde felles styre for høgskolene innen hver region, med unntak for høgskolene i Oslo og Akershus hvor det var felles styre for høgskolene.

Organisasjonsstrukturen var etter dette oppdelt og kunne oppfattes som relativt uoversiktlig, særlig når rådsstrukturen medregnes. De enkelte lovene innen utdanningssektoren var kommet til på ulik tid og regulerte hver for seg de ulike utdanningsområdene. Ved inngangen til 1990-tallet var organiseringen og styringen av utdanningssektoren preget av klare svakheter med hensyn til samordnet, konsistent og helhetlig styring.

I St.meld. nr. 37 (1990-91) Om organisering og styring i utdanningssektoren drøftet departementet de organisatoriske og styringsmessige utfordringene som den aktuelle organisasjons- og styringsstrukturen innen utdanningssektoren skapte. I meldingen framholdt departementet:

I stortingsmeldingen viste departementet til at målstyring var innført som overordnet styringsprinsipp i statsforvaltningen, og tilsvarende måtte legges til grunn som overordnet styringsprinsipp for utdanningssektoren, tilpasset sektorens egenart. Departementet understreket at målstyringsprinsippet stiller krav om et effektivt evaluerings- og tilbakemeldingssystem, og at sentralnivåets kompetanse i å innhente og analysere kvantitative og kvalitative data måtte styrkes. Departementet stilte i meldingen opp disse hovedprinsippene for organisering og styring i utdanningssektoren:

• Klar og entydig statlig styring på områder som er av nasjonal karakter.
• Delegasjon av statlige oppgaver som bedre kan utføres på et lavere statlig nivå.
• Desentralisering av oppgaver som ikke bør være et nasjonalt ansvar.
• Samordning av utdanningspolitikken for å sikre god sammenheng på tvers av utdanningsområder
• God ressursutnytting.
• Oversiktlig og brukervennlig utdanningsadministrasjon med god informasjonsflyt i systemet.

I meldingen konkluderte departementet med at det fortsatt var behov for et regionalt statlig ledd innen utdanningssektoren, men at dette burde utvikles og få til dels andre oppgaver enn tidligere. Det regionale leddet skulle bygge på skoledirektørembetene og få betegnelsen Statens utdanningskontor. Utdanningskontorene skulle være direkte underlagt KUF, med oppgaver delegert fra KUF, sørge for samordning mellom utdanningsområdene i regionen, informere og veilede om nasjonale mål, ha kunnskap om hvordan utdanningssektoren fungerte i regionen, ha ansvar for evaluering og resultatoppfølging i henhold til målstyringsprinsippet, og bearbeide og formidle nødvendig styringsinformasjon til departementet. Skoledirektørembetene skulle samtidig legges ned.

I meldingen drøftet departementet spørsmålet om å etablere et utdanningsdirektorat, men framholdt at målet om desentralisering og delegering av oppgaver til lavere forvaltningsnivåer sto i et motsetningsforhold til direktoratsmodellen, som derfor ble ansett som lite hensiktsmessig.

Flere av de eksisterende rådene ble i meldingen foreslått nedlagt: Grunnskolerådet, Rådet for videregående opplæring, Voksenopplæringsrådet og Brevskolerådet. Oppgavene ble foreslått dels avviklet, dels lagt til departementet eller de nye utdanningskontorene, eller lagt til det nye Nasjonalt læremiddelsenter. Senteret skulle være et nasjonalt servicesenter for utvikling av faglig og pedagogisk hjelpemateriell til bruk i utdanningssystemet.

Stortinget sluttet seg til hovedpunktene i St.meld. nr. 37, jf. Innst. S. nr. 186 (1990-91). Nødvendige endringer i lovverket ble deretter fremmet av departementet. I St.prp. nr. 75 (1991-92) Om organisering av utdanningsadministrasjonen mv. tok departementet opp bl.a. de bevilgningsmessige konsekvensene av en endret organisering av utdanningsadministrasjonen. Statens utdanningskontorer og Nasjonalt læremiddelsenter ble opprettet fra 1. august 1992. Skoledirektørkontorene og de ovennevnte rådene ble nedlagt fra samme tid. Ved nedleggelsen av rådene ble relativt mange oppgaver lagt direkte til KUF. Statens utdanningskontorer ble organisert etter funksjoner, ikke etter utdanningsområder. Enkelte av utdanningskontorene ble tildelt oppgaver av nasjonal karakter.

I en periode fra 1. august 1992 var sekretariatene for de regionale høgskolestyrene innlemmet som en egen seksjon i utdanningskontorene. Fra 1. august 1994 ble det etablert et nytt mønster og ny styringsstruktur for de regionale høgskolene. 98 høgskoler ble omorganisert til 26 høgskoler for å oppnå større og bredere fagmiljøer og etablering av faglige knutepunktfunksjoner i høgskolesystemet.

Endringene i utdanningsadministrasjonen i 1992 var grunngitt ut fra generelle utviklingstrekk i statens styringssystem, særlig overgangen til et mål- og resultatorientert styringssystem, og – for utdanningssektoren spesielt – i behovet for en oppgavefordeling, styrings- og organisasjonsstruktur som fremmet desentralisering, delegasjon, kostnadseffektivitet, helhet og sammenheng.

Betydelige endringer i kommunelovgivningen ble gjennomført fra 1. januar 1993. Bl.a. fikk kommunesektoren større frihet i å organisere sin virksomhet, uten for sterke legale bindinger. Endringene her hadde betydning for utdanningssektoren. Bl.a. ble tidligere lovpålagte organer i kommunesektoren med spesifikke oppgaver på utdanningsområdet, bl.a. skolestyrene, avviklet. I St. meld. nr. 23 (1992-93) Om forholdet mellom staten og kommunane ble det lagt til grunn at styringen av kommunesektoren skulle skje med grunnlag i et mål- og resultatstyringsperspektiv. Staten skulle styre ved å sette rammer for den kommunale virksomhet, med oppmerksomhet mot resultater, i mindre grad mot anvendelse av ressurser og organisering. Samtidig ble det understreket at styringsforholdet mellom staten og kommunesektoren skulle bygge på dialog og samspill, på respekt og gjensidig tillit mellom likeverdige parter.

Omorganiseringen av utdanningsadministrasjonen i 1992 hadde bl.a. bakgrunn i behovet for å fremme helhet og sammenheng innen utdanningsfeltet. Den oppdelte og innbyrdes lite samordnede styrings- og organisasjonsstrukturen innen utdanningsfeltet hadde sin parallell i utdanningslovgivningen og var delvis et resultat av denne. I Ot.prp. nr. 46 (1996-97) ble det fremmet forslag om en felles opplæringslov for grunnskole og videregående opplæring, som særlig var begrunnet i behovet for større helhet og sammenheng mellom skoleslagene. Også styringsprinsippene sto sentralt i denne sammenheng, med understrekning av at det nasjonale målet om et likeverdig opplæringstilbud best kunne sikres gjennom fastsettelse av individuelle rettigheter sammen med standardkrav for undervisningen (bl.a. læreplaner). På grunnlag av de individuelle rettighetene og innenfor de nasjonale standardkravene skulle det være rom for lokal tilpasning og pedagogisk frihet.

Med unntak fra de to årene 1992-1994 da sekretariatet for høgskolestyrene var innlemmet i utdanningskontorene, har utdanningskontorene i perioden fra 1992 til i dag vært preget av organisatorisk stabilitet. På oppgavesiden har det skjedd visse endringer eller forskyvninger over tid, men i store trekk har utdanningskontorene hele tiden hatt følgende hovedoppgaver: Formidling av nasjonale utdanningspolitiske mål, resultatrapportering, kontroll- og tilsynsfunksjoner, veiledning vedrørende utviklingsarbeid, klage- og annen saksbehandling, samt informasjonsarbeid. De fleste oppgavene er knyttet til grunnskolen og videregående opplæring, men også innen voksenopplæringen har utdanningskontorene oppgaver. Innen høyere utdanning har utdanningskontorene relativt begrensede oppgaver. I det vesentlige handler det her om å være et kontaktpunkt mellom skolesektoren og høgskoletilbudene i regionen.

I St.meld. nr. 31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat – en bedre oppgavefordeling ble det fremmet forslag om endringer i oppgave- og ansvarsfordelingen mellom staten og kommunesektoren. I meldingen ble det bl.a. foreslått at statens utdanningskontorer skulle innlemmes i fylkesmannsembetene. Innst. S. nr. 307 (2000-2001) innebar en tilslutning til dette, og det er forutsatt at utdanningskontorene skal integreres i fylkesmannsembetene fra 2003.

2.2 Læringssenteret

I St.meld. nr. 28 (1998-99) Mot rikare mål bekreftet og utdypet departementet de styringsprinsippene for utdanningssektoren og utdanningsadministrasjonen som var nedfelt i St.meld. nr. 37 (1990-91) og St.prp. nr. 75 (1991-92). I meldingen la departementet fram forslag om visse justeringer i den organisasjonsstrukturen for utdanningsadministrasjonen som ble lagt i 1992, hvorav den viktigste endringen var forslaget om opprettelsen av et nytt nasjonalt lærings- og utviklingssenter. Læringssenteret ble etter dette opprettet fra 1. september 2000 og representerer en videreføring av Nasjonalt læremiddelsenter og Eksamenssekretariatet. Eksamenssekretariatet hadde til da vært en organisatorisk del av Statens utdanningskontor i Oslo og Akershus. Til Læringssenteret ble det overført oppgaver og ressurser (ca. 30 årsverk) fra KUF. Læringssenteret har bl.a. oppgaver knyttet til utvikling av læreplaner.

2.3 VOX – Voksenopplæringsinstituttet

I St.prp. nr. 63 (1999-2000) ble det foreslått å opprette et nytt, nasjonalt voksenopplæringsinstitutt. VOX ble etter dette opprettet fra 1. januar 2001 og førte videre mange av de oppgavene som tidligere hadde ligget til nasjonale institusjoner innen voksenopplæringen (Norsk Fjernundervisning, Norsk voksenpedagogisk institutt og Statens ressurs- og voksenopplæringssenter), som ble nedlagt ved opprettelsen av VOX.

2.4 Statlig spesialpedagogisk støttesystem

Innen det spesialpedagogiske området ble det med virkning fra 1. september 1992 etablert 18 statlige spesialpedagogiske kompetansesentra ved en omstrukturering av de statlige spesialskolene, jf. Innst. S. nr. 160 (1990-91), St.meld. nr. 54 (1989-90) og St.meld. nr. 35 (1990-91). Omstruktureringen bygget på at kommunene og fylkeskommunene skulle ha ansvaret for at alle elever med særskilte opplæringsbehov fikk den opplæringen de hadde rett til, i sitt nærmiljø. Samtidig skulle staten bistå kommunene og fylkeskommunene i å ivareta dette ansvaret. De statlige spesialpedagogiske kompetansesentrene ble ved endringen i 1992 styrt gjennom tre styrer som da ble opprettet: ett for de landsdekkende institusjonene, ett for de regionale institusjonene og ett for Program for Nord-Norge. Etter en evaluering av statens innsats på det spesialpedagogiske feltet gjennom kompetansesentrene, og av Program for Nord-Norge, jf. bl.a. Innst. S. nr. 228 (1997-98) og St.meld. nr. 23 (1997-98), ble det fra 1. januar 1999 og 1. januar 2000 foretatt visse endringer. Bl.a. ble ressurser tilsvarende ca. 250 årsverk overført fra det statlige støttesystemet til kommunesektoren for å styrke den kommunale PP-tjenesten. Programmet for Nord-Norge ble avviklet og det ble etablert ett felles styre for hele det statlige spesialpedagogiske støttesystemet.

2.5 Statlig styring og administrasjon av grunnskole og videregående opplæring i Danmark, Finland og Sverige

2.5.1 Innledning

Det har i løpet av 1990-årene foregått omorganisering av den statlige styring og administrasjon av grunnskole og videregående opplæring i en rekke europeiske land. Arbeidsgruppen har funnet det tjenlig å presentere noen eksempler fra andre land selv om det av tidsmessige grunner ikke har vært mulig å gå grundig inn på sammenligning og analyse. I det følgende presenteres situasjonen i Danmark, Sverige og Finland, jf. ellers vedlegg 4 om det norske utdanningssystemet i et internasjonalt perspektiv.

Begrunnelsen for å endre den statlige styringen og administrasjonen av utdanningssektoren er for mange land at man har gått fra et system med regelstyring til et system med mål- og resultatstyring. En konsekvens av dette er at man i større grad enn før har plassert ansvaret for gjennomføringen av utdanningspolitikken på det lokale plan. Denne omleggingen har dels medført behov for slankere organisasjoner på statlig plan og dels til en vesentlig omlegging av arbeidsoppgavene for staten mot større vekt på kvalitetssikring og kvalitetsutvikling av den lokale utviklingen av skoleverket.

Dette er fellestrekk i utviklingen både i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Men selv om utgangspunktet for endringene er det samme, har det enkelte land valgt ulike praktiske organisatoriske løsninger. Dette skyldes dels ulikheter i tradisjon hva gjelder organisatoriske virkemidler på statlig nivå, dels forskjeller i politisk vilje til å foreta store omlegginger.

2.5.2 Danmark

I Danmark har man de siste ti årene gjennomført flere omlegginger av den statlige styringen og administrasjonen av utdanningen. Fram til 1989 var ministeriet organisert i et departement og seks underliggende direktorater. Departementet hadde ansvaret for lovgivning og overordnet økonomistyring og planlegging. Direktoratene sto for den konkrete administrasjon av hvert sitt skole- eller utdanningsområde. Det var nær kontakt mellom minister, departement og direktorat.

Fra 1989 ble direktoratene lagt direkte inn i departementet på linje med eksisterende avdelinger i en enhetlig struktur. Hensikten med denne omleggingen var dels å forenkle saksgangen, samtidig som endringen også var en naturlig konsekvens av innføring av mål- og rammestyring, noe som medførte en stor grad av desentralisering til institusjonene. Svakheten ved denne omorganiseringen var at man fortsatt hadde en sektorvis oppdeling, noe som medførte at man primært tok utgangspunkt i sektorpolitiske hensyn og for lite i sektorovergripende hensyn. Koordineringen av utdanningspolitiske spørsmål var ikke innebygget i selve oppgaveutførelsen. Man måtte derfor ta særlige initiativ for å oppnå koordinering. Den flate strukturen medførte også at en stor mengde løpende konkrete saker ble lagt fram for ministeren.

Fra 1. september 1998 ble det gjennomført en ny omstrukturering av den danske statlige styringen og administrasjonen av utdanningsområdet. Hovedformålet med den nye organiseringen er bl.a. å sikre at utdanningspolitikken og de faglige mål henger sammen på tvers av utdanningssystemet. Man ønsker å fokusere sterkere på innhold og kvalitet i utdanningene i årene som kommer. Kvalitetsutvikling av både utdanninger og institusjoner skal stå i sentrum.

Undervisningsministeriet

Regjeringen og Folketinget har det overordnede ansvar for lovgivningen av utdanning i Danmark og for utdanningens mål og økonomiske rammer. Ministeriet er fortsatt en enhetlig organisasjon som nå er strukturert i et lite departement og tre store styrelser: utdanningsstyrelsen, institusjonsstyrelsen og SU-styrelsen (tilsvarende Statens lånekasse for utdanning i Norge). Departementet har en stabsfunksjon for ministeren. Utdanningsstyrelsen har ansvar for alle forvaltningsoppgaver, forslag til og oppfølging av utdanningspolitiske initiativ og for utarbeiding av lovforslag angående de ulike utdanningene. Styrelsen har også ansvaret for samarbeidet med nemnder, råd og utvalg samt lærer-, elev og studentorganisasjoner, rektorforsamlinger, skoleledere med mer, om utdanningsspørsmål. Institusjonsstyrelsen har ansvar for alle forvaltningsoppgaver, forslag til og oppfølging av institusjonspolitiske initiativer og utarbeiding av lovforslag angående institusjoner og tilskudd. Institusjonsstyrelsen har også ansvaret for samarbeidet med skoleorganisasjoner om institusjonsforhold og med lærerorganisasjoner om lønns- og arbeidsforhold. Videre har styrelsen ansvar for Undervisningsdepartementets overordnede økonomi. SU-styrelsen har bl.a. ansvaret for lån og stipend til studenter i ulike utdanninger. Den nye strukturen av den statlige styringen og administrasjonen av utdanningsområdet har vært i funksjon i tre år. Det er tidlig å si noe om erfaringene med denne.

2.5.3 Finland

I Finland har man også de siste ti årene gjennomført flere endringer både i lovgivningen innen utdanningssektoren spesielt, og innen kommunesektoren generelt, noe som har fått og som vil få store konsekvenser for den statlige styringen og administrasjonen av utdanningen. I Finland gjelder følgende ordning for statlig styring og administrasjon av grunnskole og videregående skole:

Undervisningsministeriet

Regjeringen og Riksdagen har det overordnede ansvaret for lovgivning innen utdanning i Finland og for utdanningens mål og økonomiske rammer. Undervisningsministeriet har ansvaret for to hovedfelt innen politikken, nemlig utdanning og kultur. Avdelingen for utdanning og forskning styres av undervisningsministeren og avdelingen for kultur av kulturministeren. Ministeriet har det overordnede ansvar for følgende deler av utdanningen:

• Grunnskole
• Allmennfaglig og videregående opplæring
• Yrkesopplæringen
• Yrkeshøgskoler
• Universitetene
• Voksenundervisningen
• Forskningspolitikken

Utbildningsstyrelsen

Utbildningsstyrelsen er et faglig embetsverk som har ansvaret for å utvikle mål, innhold og metoder innen bl.a. grunnskole og videregående opplæring. Utbildningsstyrelsen utarbeider og godkjenner læreplanene og har ansvaret for vurderingen av utdanningssystemet i Finland. Utbildningsstyrelsen ønsker å være et nasjonalt senter for sakkunnskap og utvikling, vurdering og informasjon og tjenester innen utdanningsområdet. Til å gjøre arbeidet har man ca. 300 ansatte.

Det finnes ikke noe separat inspeksjonsvesen for skolene i Finland. Synspunkter på hvordan utdanningssystemet fungerer innhentes gjennom statistiske undersøkelser og gjennom vurderinger.

Regional og lokal forvaltning

Den regionale statlige forvaltningen i Finland er inndelt i 6 län. I hvert län er det en länsstyrelse som ledes av en landshøvding. Den lokale forvaltningen er lagt til kommunene som kan ha ansvar for både grunnskole og videregående opplæring. Videregående opplæring kan også organiseres gjennom samarbeid mellom flere kommuner.

Reformering av lovgivningen innen utdanningssektoren

Utdanningslovene har blitt endret flere ganger de siste årene. Men endringene har vært delreformer for å møte akutte behov for oppdatering og tilpassing. Finland har et meget stort antall lover innen utdanningssektoren. Det finnes flere lover angående samme skoletype. Det anses ikke lenger fornuftig å ha så mange og til dels detaljerte lover innen denne sektoren. Derfor arbeider man nå med en omfattende reformering av lovgivningen på dette området. Det foreligger en proposisjon som skal sørge for en mer helhetlig og mindre splittet utdanningslovgivning. Lovgivningen tar hensyn til den økte vekt som man legger på lokal beslutningsrett innen utdanning. Staten skal styre gjennom mål- og resultatstyring, ikke gjennom detaljert regelstyring. Dette betyr at staten må skaffe seg tilstrekkelige hjemler for et system for vurdering av kvalitet og resultat innen sektoren.

Gjennom de nye lovene tar man sikte på å fortsette delegeringen av beslutningsretten til kommuner og skoler. En slik delegering skal gi økt fleksibilitet og effektivitet innen undervisningssektoren. Kommunenes ansvar og mulighet for å beslutte om midler for å nå målene, betones.

Lovgivningen tar også sikte på å sikre kvaliteten i utdanningen. Dette gjøres ved å gi bestemmelser om vurdering, både selvvurdering og ekstern vurdering.

2.5.4 Sverige

I Sverige har man i dag følgende ordning for statlig styring og administrasjon av grunnskole og videregående opplæring:

Utbildningsdepartementet

Regjeringen og Riksdagen har det overordnede ansvar for lovgivning innen utdanning i Sverige og for utdanningens mål og økonomiske rammer. Departementet har det overordnede ansvar for:

• Førskolevirksomhet og skolebarnomsorg.
• Førskoleklasser.
• Grunnskole og videregående opplæring.
• Voksenopplæring.
• Folkeopplysning.
• Universitets- og høgskolesystemet.
• Forskning.
• Studiestøtte og studiososiale spørsmål.

Utbildningsministeren er departementssjef. Det er ytterligere en statsråd i departementet – skoleministeren –som har ansvaret for barneomsorg og grunnskole og videregående opplæring.

Skolverket

Sverige har en lang tradisjon med å bruke statlige verk (direktorater) i den praktiske gjennomføringen av vedtatt politikk, noe som også gjelder på skolens område. Inntil 1991 hadde man Skolöverstyrelsen som med sentrale og regionale medarbeidere utgjorde ca. 1000. I 1991 vedtok man å gå over til et målstyrt system med stort lokalt gjennomføringsansvar på skolens område. Kommunene fikk ansvar for organisasjon, personell og ressurser til skolen. Samtidig ble Skolöverstyrelsen lagt ned og man opprettet et nytt statlig verk: Skolverket. Skolverket skal bl.a. aktivt arbeide for at de nasjonale målene for grunnskole og videregående oppnås. Skolverket arbeider med:

• Oppfølging: gjennom statistikk og meningsmålinger.
• Evaluering: fordypningsstudier i et utvalg kommuner.
• Utvikling: dette er kommunens hovedansvar, men Skolverket støtter lokal utvikling som antas å være viktig ut fra et nasjonalt perspektiv.
• Forskning: gjennom analyse av behov, fordeling av penger og informasjon om forskningsresultater.
• Tilsyn: gjennom å kontrollere at skolen oppfyller nasjonale krav i lov og læreplaner.

Skolverket er organisert i en sentral enhet i Stockholm og 11 regionale kontorer. Skolverket har selv myndighet til å opprette og nedlegge regionale kontorer. Det er ca. 250 ansatte. I tillegg har man midler til å engasjere inntil 75 personer på kortere oppdrag.

Erfaringene med Skolverket har bl.a. medført at man fra departementets side nå understreker sterkere enn før at man ønsker et mer kraftfullt og aktivt tilsyn. Et desentralisert og mål- og resultatstyrt skolesystem krever en sterk sentral myndighet som aktivt følger opp og hevder utdanningens likeverdighet og kvalitet og som aktivt påvirker skolens utvikling. Samtidig understrekes det at Skolverket er regjeringens og departementets stabsorgan. Balansen i denne dobbeltrollen har skiftet noe siden verket ble opprettet og vil nok fortsatt skifte avhengig av den politiske ledelsens syn og ønsker og hvem som sitter som leder i Skolverket. Skolverket har fått utvidet sitt område til også å omfatte førskole og barneomsorg, satsingen på voksenopplæringen gjennom prosjektet "Kunskapslyftet" og nasjonale kvalitetsgranskinger.

2.6 Kapittelsammendrag

I dette kapitlet er gitt et historisk riss av de endringer den statlige utdanningsadministrasjonen har gjennomgått de seneste ti år. Utdanningsadministrasjonen gjennomgikk en omfattende reorganisering i 1992. Flere nasjonale råd samt skoledirektørembetene ble nedlagt. Oppgavene ved de nasjonale rådene ble i stor grad lagt til KUF, delvis også til det nye Nasjonalt læremiddelsenter og til de nye statens utdanningskontorer, som ble opprettet i alle fylker. Nasjonalt læremiddelsenter ble fra 1. september 2000 innlemmet i Læringssenteret, som fikk utvidede oppgaver i forhold til Nasjonalt læremiddelsenter, bl.a. ansvaret for læreplanarbeidet. Tre nasjonale voksenopplæringsinstitusjoner ble avviklet fra 1. januar 2001 ved opprettelsen av VOX-Voksenopplæringsinstituttet. Endringene i organisering og oppgavefordeling innen den statlige utdanningsadministrasjonen har i overveiende grad vært motivert ut fra behovet for å få større helhet og sammenheng i styringen av opplæringen innen grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring. Også det statlige spesialpedagogiske støttesystemet har gjennom 1990-tallet vært gjennom organisatoriske og oppgavemessige endringer, i første rekke ved omstruktureringen i 1992 av de statlige spesialskolene og etableringen av 18 statlige spesialpedagogiske kompetansesentra. Visse andre justeringer er senere gjennomført, bl.a. etableringen av et felles styre og en felles ledelse for hele det statlige spesialpedagogiske støttesystemet fra 1. januar 1999.

I dette kapitlet er også gitt en sammenfattende oversikt over den statlige styring og administrasjon av grunnskolen og videregående opplæring i henholdsvis Danmark, Finland og Sverige, jf. ellers vedlegg 4.