Historisk arkiv

3. Bakgrunnen for kvoteordningen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

3. Bakgrunnen for kvoteordningen

3.1 Støtte etter den såkalte u-landsparagrafen

Etter forslag fra Lånekassens styre ble en særskilt ordning med støtte til statsborgere fra visse utviklingsland satt i verk i 1978, med virkning fra studieåret 1977-78 ("u-landsparagrafen"). Bakgrunnen var en rekke henvendelser fra elever/studenter, skoler og organisasjoner om at enkelte studenter fra utviklingsland ved norske læresteder hadde store økonomiske problemer.

Ordningen gjaldt for elever/studenter som allerede var i Norge. Lånekassens styre presiserte at ordningen var ment å gjelde ressurssvake elever fra utviklingsland som fra før ikke hadde tilfredsstillende utdanning. Meningen var at søkerne skulle få finansiert en yrkesutdanning i Norge som kunne nyttes i hjemlandet, enten på videregående eller høgre utdanningsnivå.

Det viste seg etter hvert at mange av studentene hadde problemer med å delta aktivt i undervisningen på grunn av språkvanskeligheter, og dermed oppnådde de ikke tilfredsstillende resultater i den første tiden her. Gjennom samarbeid med universitetene i Bergen og Oslo, som hadde de fleste studentene i denne gruppen, ble det vedtatt å gi støtte til obligatoriske innføringskurs i norsk språk og norske samfunnsforhold. Slike innføringsprogram ble etterhvert også innført ved flere høgskoler og innen videregående opplæring i flere større kommuner. Gjennom disse programmene, kontrollert opptak og faglig oppfølging prøvde lærestedene å sikre bedre studieprogresjon.

Studenter og elever ble tatt opp etter u-landsparagrafen uten noen form for kvoteregulering fra sentralt hold. Dette ble sett som et problem ved ordningen, og var ett av forholdene som ble tatt opp fra flere hold. Uten et kvotesystem var det umulig å ha kontroll med antallet og kostnader forbundet med ordningen.

Det var klart delte meninger om nytten av denne særordningen for til dels ressurssvake søkere fra utviklingsland, og det ble påpekt at den hadde liten eller ingen utviklingseffekt. Ordningen ble en hjelp til enkeltstående søkere, og kom bare i liten grad søkers hjemland til nytte. Et problem som også ble tatt opp var at det gjennom reglene for oppholdstillatelse ikke var tiltak som sikret at søkerne vendte tilbake til hjemlandet etter endt utdanning. Det var heller ikke noen økonomisk gevinst i form av ettergivelse av lån ved tilbakevending til hjemlandet.

For 1978-79 innvilget Lånekassen støtte til i alt 1 576 utenlandske studenter og elever. Av disse var 473 (30%) fra utviklingsland, men bare 108 av dem fikk støtte etter den nye særordningen.

I 1986-87 ga Lånekassen støtte til ca. 5 000 utenlandske statsborgere, hvorav ca. 1 600 etter u-landsparagrafen. I 1991-92 fikk 1 176 av i alt 8 906 støtte etter denne regelen.

I det første året med den nye kvoteordningen, 1994-95, fikk 874 fortsatt støtte etter u-landsparagrafen, og 187 etter kvoteordningen.

Etter innføringen av kvoteordningen i 1994-95, er den gamle u-landsparagrafen beholdt som en overgangsordning i Lånekassens forskrifter. Det ble etter hvert åpnet for at søkerne etter denne regelen kunne fortsette sin utdanning f eks fram til hovedfag etter cand.mag.-graden. Mange har derfor fått støtte til et langt utdanningsprogram, og i 1999-2000 var det fortsatt 58 med støtte etter den gamle regelen.

3.2 NOU 1989:13 Grenseløs læring

I 1988 nedsatte Regjeringen et utvalg for å vurdere "mål, organisering og prioritering når det gjelder mottaket av utenlandske studenter frem mot år 2000". Utvalget avga sin innstilling i august 1989. I denne ble det framholdt at bistandstiltak bør innrettes mer mot utviklingslandenes kompetansebehov enn mot den enkelte students ønsker. Utvalget foreslo at støtte etter utviklingslandsparagrafen ble avviklet og erstattet med en stipendordning. Under denne ordningen skulle det gis årlig opptak til 110 studenter fra utviklingsland med en stipulert studietid på fire år. Det ble også foreslått å opprette et Senter for internasjonal utdanning til å administrere stipendordningen. Forvaltningen av midlene skulle imidlertid legges til Lånekassen.

3.3 Stortingsmelding nr 40 (1990-91)

Flatin-utvalgets forslag ble fulgt opp i St meld nr 40 (1990-91) Fra visjon til virke. Departementets intensjoner ble i meldingen beskrevet slik: "Ordningen bør innrettes slik at de ulike universiteter og vitenskapelige høgskoler kan ta opp et avtalt antall studenter, og at disse gis støtte etter u-landsparagrafen. På grunn av de rettslige problemene knyttet til omgjøring fra stipend til lån ved videre opphold i Norge, vil departementet gå inn for at støtten i første omgang gis som vanlig lån/stipend, og at lånet ettergis ved tilbakereise til hjemlandet." Departementet sa seg også enig i Flatin-utvalgets forslag om at den nye ordningen skulle forbeholdes studieopptak på høyere nivå og spesielt tilrettelagte undervisningsopplegg i engelsk språkdrakt. Departementet foreslo i tillegg en egen stipendordning for et visst antall studenter fra Øst-Europa etter samme opplegg som stipendordningen for studenter fra utviklingsland. Stipendene skulle gis til viderekomne studenter som tok sikte på hovedfags- eller doktorgradseksamen i Norge

3.4 Etablering av kvoteordningen

I Ot prp nr 14 (1992-93) fremmet departementet forslag om lovendring I utdanningsstøtteloven som åpnet for støtte til studenter fra utviklingsland og Øst-Europa og avskrivning av gjelden etter endt utdanning. Ved behandlingen av St prp nr 1 for 1994 bevilget Stortinget midler til 600 studenter fra utviklingsland og 150 fra Øst-Europa. Dermed var
kvoteordningen etablert, og de første plassene ble fordelt til studieåret 1994-95.