5. Andre utdannings- og forskningsprogrammer

5.1 NORADs stipendprogram

NORADs stipendprogram har som målsetting å bidra til kompetanseheving i offentlig og privat sektor og i det sivile samfunn i et knippe nærmere bestemte utviklingsland gjennom å utlyse stipend for bistandsrelevant utdannelse på mastergradsnivå i Norge. Kursene er internasjonale og med åpen søkning. Opptak gjøres etter akademiske kriterier. Kompetansen skal være strategisk for offentlig sektor og for det sivile samfunn i stipendlandene. Den sterke koblingen mellom utdanning og arbeidsliv gjør at programmet har karakter av et etter- eller videreutdanningstilbud og er særlig innrettet for bærekraft i sør. I opptakskriteriene er det lagt vekt på at søkerne skal rekrutteres fra arbeidslivet og at kandidatene etter eksamen skal tilbake til arbeidslivet – primært til den organisasjonskonteksten de var rekruttert fra. NORAD krever at i den forbindelse at arbeidsgiver innvilger permisjon for studieoppholdet. Praktisk talt alle studentene i programmet returnerer til hjemlandet etter endt utdanning. De fleste kursene praktiserer feltarbeid med datainnsamling i studentens hjemland og med lokale veiledere. Feltarbeidet støttes etter lokale satser, med tillegg for spesielle prosjektutgifter.

I 1999 kjøpte Stipendprogrammet til sammen 242 studieplasser på 18 engelskspråklige kurs ved universiteter og vitenskapelige høgskoler i Norge. 6 av kursene har tatt imot studenter med stipend fra NORAD i 10-20 år. 54 av 58 studenter som var tatt inn på mastergradskurs, fikk eksamen i 1999 etter de normerte to års studier. Alle studentene som var tatt inn på diplomkursene bestod eksamen. Eksamensresultatene er tilfredsstillende, til dels svært gode. Studentene støttes med stipend i 12 måneder. Det månedlige stipendbeløpet er høyere enn det månedlige beløpet - lån og stipend - som tildeles kvotestudentene.

Universitet og høgskoler som leverer studieplasser til NORADs stipendprogram, forplikter seg til at kursutviklingen skal inngå i en internasjonaliseringsprosess ved institusjonen og fra 2000 er det et krav at alle kursene også skal ha norske deltakere.

Kursplassene varierte i pris pr. student pr. år fra vel NOK 200 000 ,- til vel NOK 300 000,-. Stipendprogrammet har med effekt fra 2001 satt maksimalprisen til NOK 260 000.

NORADs stipendprogram er fra sommeren 1998 administrert etter avtale mellom NORAD og (den gang) Det norske universitetsråd (UR). Sekretariatet er nå lagt til Norges Universitets- og høyskoleråds Senter for Internasjonalt Universitetssamarbeid (SIU) i Bergen. Det er inngått ny avtale gjeldende fra 2001.

5.2 NUFU

I 1991 inngikk Utenriksdepartementet og daværende Universitetsrådet avtale med formål om å bidra til en styrking av kapasitet og kompetanse innen høyere utdanning og forskning i utviklingsland. Virkemiddelet skulle være institusjonssamarbeid mellom norske universitetsinstitutter og tilsvarende institusjoner og institutter i samarbeidsland. Forvaltningsansvar for avtalen ble overført fra Utenriksdepartementet til NORAD med virkning fra 1. oktober 1999. Avtalen ble fornyet i 1995 og i januar 2001.

Det samlede NUFU engasjementet ligger per i dag på omkring NOK 60 mill. årlig. Samarbeidet involverer 335 norske forskere, 526 akademikere i Sør og har til nå produsert 81 doktorgrader (ytterligere 280 underveis), 165 mastergrader (726 underveis) og 1395 forskningspublikasjoner.

Avtalen som ble inngått i 2001 har en varighet på fem år og en finansiell ramme på NOK 60 mill per år, totalt NOK 300 mill. for hele avtaleperioden

Avtalens geografiske nedslagsfelt er avgrenset til Afrika sør for Sahara og regioner i Sør-Asia, Midt-Østen og Mellom-Amerika der Norge er involvert i utviklingssamarbeid.

Programmet skal bidra til kompetanseoverføring gjennom å legge til rette for langsiktig institusjonssamarbeid mellom norsk institusjon og partnerinstitusjon. Samarbeidet skal være likeverdig og i samsvar med samarbeidslandet og institusjonens prioriteringer.

Det institusjonssamarbeidet som NUFU-programmet er et eksempel på, har mange styrker I et utviklingsperspektiv. Utdanningsopplegget og forskerutdanningen skal møte samarbeidsinstitusjonenes kompetansebehov. Relevansen styrkes også ved at samarbeidsprogrammene sikrer institusjonelle og finansielle rammer for meningsfylt feltarbeid i hjemlandet for studentene. Endelig er det grunn til å peke på at samarbeidet følger opp studentene etter endt opphold og utdanning I Norge.

NUFU-samarbeidet var i 2000 gjenstand for en grundig ekstern evaluering gjennomført av et nederlandsk konsulentfirma, i regi av Utenriksdepartementet. Evalueringen kaller programmet en suksess og evalueringsteamet, nederlandske NUFFIC, ble meget imponert over innsatsen og entusiasmen i miljøene i Norge og i Sør.

5.3 Øst-Europa-programmet

Forskningsrådet, Universitets- og høgskolerådet og Utenriksdepartementet inngikk i 1997 en avtale om å etablere et samarbeidsprogram innen forskning og høyere utdanning med landene i Sentral- og Øst-Europa. Programmets overordnede mål er å bidra til omstrukturering med sikte på å trygge en demokratisk og økonomisk bærekraftig utvikling. Det er blitt stilt til rådighet 17 millioner kroner per år. 30 prosent er forutsatt å gå til samarbeid med de baltiske stater, mens minst 50 prosent skal gå til samarbeid med Nordvest-Russland. Faglige prioriteringer er samfunnsfag, helse og miljørelaterte problemstillinger for Nordvest-Russland og samfunnsfag for Baltikum. Noen svært få prosjekter er knyttet til andre land i Øst-Europa. SIU er sekretariat for programstyret., mens Forskningsrådet har et delansvar for administrasjonen, spesielt for forskningsprogrammet. Programmet har etablert et eget stipendprogram som administreres av Forskningsrådets stipendseksjon.

Stipenddelen av den årlige bevilgningen til programmet er på 2,5 millioner kroner. Midlene går til korttidsopphold for norske forskere ved institusjoner i regionen eller til forskere fra Russland og Baltikum som ønsker å oppholde seg ved en norsk institusjon. I tillegg ytes støtte til seminarer og konferanser knyttet til programmets prioriteringer. Oppholdene for utlendingene i Norge er på inntil 10 måneders varighet.

Utdanningsprosjektene og forskningsprosjektene blir tildelt en rundsumbevilgning. SIU og Forskningsrådet inngår kontrakt med en norsk institusjon, og det er den norske institusjonens ansvar å sørge for at samarbeidende institusjon får de midler som tilkommer dem i henhold til prosjektets opplegg. Programmet har til sammen støttet 28 prosjekter, hvorav 23 fremdeles pågår. Prosjektene omfatter ofte studentutveksling og gradsstudier.

I sin vurdering av satsningen understreker Forskningsrådet at man har gode erfaringer med programmets stipenddel, og at dette er et samarbeid som bør videreføres i en ny programperiode. Forskningsrådet mener videre at det vil være viktig å bidra til en styrking av forsknings- og utdanningsadminstrasjonen i samarbeidslandene. IKT er et annet område som bør kunne prioriteres. Muligheten for å tildele stipend for kortere opphold ved norske læresteders administrative enheter vurderes. Stipendprogrammet administreres i samarbeid med Senter for internasjonalt universitetssamarbeid (SIU).

5.4 Sørøst-Europa-programmet

Forskningsrådet, Universitets- og høgskolerådet og Utenriksdepartementet inngikk i mai 2000 en avtale om Samarbeidsprogrammet med Sørøst-Europa. Samarbeidet var en oppfølging av tilrådinger i St. meld. 13 (1999-2000) Hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst-Europa. Programmet skal gjennom forsknings- og utdanningssamarbeid med landene i regionen bidra til en demokratisk og økonomisk bærekraftig utvikling. Det er satt av 15 millioner kroner til samarbeidet pr. år. Midlene fordeles likt mellom forskning og høyere utdanning. Faglig er programmet rettet inn mot samfunnsfag og humaniora, jus og menneskerettigheter, næringsutvikling blant annet innenfor jordbruk og fiske, samt marinbiologi og andre felt der norske miljøer kan bidra faglig.

Det legges betydelig vekt på at programmet skal bidra til multi-etnisk samarbeid. Interessen for samarbeidet har vært meget stor. Da avtalen ble signert i mai 2000 gjaldt programmet samarbeid med Bosnia-Herzegovina, Montenegro, Makedonia, Albania og Kroatia. I løpet av høsten 2000 ble samarbeidet åpnet til også å gjelde Serbia.

Per 16. februar 2001 er det blitt tildelt prosjektmidler for til sammen 23 prosjekter, hvorav 12 er knyttet til forskningssamarbeid og 11 til utdanningssamarbeid. Alle landene i samarbeidsregionen er representert i prosjektene. De fleste av disse prosjektene er pilotprosjekter. Selve stipendprogrammet - med en ramme på 2 millioner kroner - er utlyst med frist i juni i år. Det er etablert samme styrings- og administrasjonsstruktur for dette som for Øst-Europaprogrammet. Det er for tidlig å vurdere erfaringer fra programmet.

5.5 Barentsprogrammet

Barentsamarbeidet ble etablert i 1993, og er nå inne i den fjerde programperioden, som strekker seg til 2003. Kompetanse og utdanning er et av de fem innsatsområdene i programperioden. Høyere utdanning og forskning ligger under dette området som i 2000 ble tildelt drøye 2,6 mill kr. Den største enkeltposten på dette innsatsområdet var utvekslingsprogrammet Barentsplus med en tildeling på 800 000 kroner. Barentsplus er et stipendprogram som gir mulighet til å søke delfinasiering av samarbeidprosjekter mellom høgere utdanningsinstitusjoner i Barentsregionen.

Barentsprogrammets midler til utdanning brukes primært innen følgende områder:

• Samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner i Norge og Russland
• CCID-programmet (CCID: Community College International Development), som er et trilateralt samarbeid mellom Norge, USA og Russland
• Konferanser, ekskursjoner og utdanningsprogrammet Barentsplus

Barentsprogrammets innsats skal hovedsakelig rettes mot russisk del av Barentsregionen. Tiltak som gjennomføres ensidig på norsk side er lavere prioritert enn tiltak som tenkes gjennomført på russisk side. Unntatt fra dette er kurs, seminarer o.a. der poenget er at kompetanseoverføringen skjer ved en norsk institusjon, eller at det er mest hensiktsmessig å legge arrangementet til Nord-Norge.

Barentsprogrammet har fleksible rammer. Regelverk, program og retningslinjer gir større fleksibilitet og handlefrihet enn andre norske støtte- og finansieringsordninger. Vurdering av prosjekt gjøres isolert opp i mot Barentsprogrammets intensjon, og støtte tildeles dermed også til lengre opphold hvis man finner dette hensiktsmessig.