7. Arbeidsgruppens forslag

7.1 Innledning

Arbeidsgruppen har lagt til grunn at kvotestudentene ønsker seg et faglig godt tilbud som gir en verdifull, anerkjent kompetanse i yrkeslivet eller for videre utdanning, og at institusjonene ønsker faglig dyktige, godt motiverte studenter. I tillegg skal den utdanningen studentene gis komme deres hjemland til gode. For å nå disse målene er både opptaksprosessen av studenter og utdanningsprogrammenes innhold av avgjørende betydning.

7.2 Opptak av studenter

De første årene med kvoteordningen var det et relativt stort innslag av studenter som fikk opptak etter søknader på eget initiativ. Dette gjaldt i større grad for høgskolene enn for universitetene og oftere for studenter fra Øst-Europa enn for studenter fra utviklingsland. Etter hvert som ordningen ble kjent, økte antallet søkere, og det ble nærmest en umulig oppgave for institusjonene å velge ut de best kvalifiserte studentene ut fra en søkermasse på mange hundre eller kanskje tusen.

For i størst mulig grad å sikre at man tar opp dyktige og motiverte studenter, som ønsker å vende tilbake og bruke utdanningen i hjemlandet, har løsningen både for institusjonene og departementet vært å bruke plassene på kvoteordningen først og fremst som ledd i et samarbeid mellom en norsk institusjon og en institusjon i studentens hjemland. Universitetene og bl a NLH har hele tiden stort sett brukt sine plasser til studenter fra samarbeidende institusjoner, og gitt meget positive tilbakemeldinger om hvordan dette har fungert. De siste par årene har departementet i økende grad tildelt plassene til slike samarbeidsopplegg.

Arbeidsgruppen vil sterkt anbefale at institusjonene intensiverer arbeidet med å få laget samarbeidsavtaler med utdanningsinstitusjoner i andre land, og at plassene på kvoteordningen i stor grad brukes som ledd i samarbeidet. Ved siden av at man sikrer kvaliteten på opptaket, vil samarbeidsavtalene kunne ha en rekke andre virkninger som vil være positive for begge institusjoner. Den norske institusjonen vil være kjent med studentenes forkunnskaper, utdanningsbehovet på feltet i studentens hjemland, forhold som må tilrettelegges spesielt i Norge både sosialt og i utdanningen. For studenten vil det være en styrke at det har vært studenter fra institusjonen i Norge tidligere og at det er kontakt mellom forskere og på administrativt nivå mellom landene.

Selv om arbeidsgruppen altså er meget positiv til samarbeidsavtaler, mener man at det likevel må være et visst rom for institusjonene i Norge til å ta opp enkeltstudenter. Det kan være studenter som av forskjellige grunner ikke blir innstilt av egen institusjon eller hvor Norge har andre prioriteringer enn hjemlandet, f eks opptak av kvinner. Innen felt som for eksempel teoretisk fysikk og matematikk har studenter gjennom kvoteordningen betydd mye for de norske fagmiljøene hvor tilgang på gode norske studenter er svært mangelfull.

Forslag

Institusjonssamarbeid tillegges mer vekt og tildelingen bør i større grad enn tidligere baseres på at institusjonene kan dokumentere at et slikt samarbeid foreligger eller at opptaket er et element i utviklingen av et slikt samarbeid. Studentene bør tas opp i samarbeid med samarbeidsinstitusjonen, men avgjørelsen om opptaket skal tilligge den norske institusjonen. Der studentene tas opp til korte profesjonsutdanninger mener arbeidsgruppen at det bør søkes demonstrert en utviklingsstrategi bak opptaket.

For å sikre institusjonenes frihet og studentopptakets mangfold kan opp mot 25 prosent av studentene være individuelle søkere, "free movers".

Arbeidsgruppen foreslår at institusjonene tilstreber å ta opp minst 75 prosent av studentene på bakgrunn av samarbeidsavtaler.

Opptaket bør foregå tidligere enn hva som nå er tilfelle. Studentene får da bedre tid til å forberede seg til oppholdet i Norge og til å ordne med bl a oppholdstillatelse. Et tidligere opptak er i sin tur avhengig av en tidligere tildeling av plasser. Arbeidsgruppen mener at søknadsfristen for tildeling av kvoteplasser bør vær 1. november og at tildelingen bør skje før årsskiftet.

Tildelingen av plasser bør kunne gjøres for en lengre periode enn for ett år ad gangen slik dagens ordning er. To år bør være et minimum av hensyn til institusjonenes behov for forutsigbarhet i opptaket. Et lengre perspektiv her vil styrke kvoteordningen inn mot mer systematiske stabsutvikling og sektorutviklingprogrammer i Sør.

7.3 Utdanningsprogrammenes innhold og omfang

Som det er redegjort for i punkt 4.1, var det opprinnelig bare adgang til å ta opp kvotestudenter til korte, engelskspråklige utdanningsprogrammer på høyere nivå. Man regnet med at det var større sjanse for at studentene vendte tilbake til hjemlandet, hvis de ikke etablerte seg fast i Norge. Dette vilkåret ble etter kort tid fjernet ved at Stortinget åpnet for tildeling av kvoteplasser til norskspråklige profesjonsutdanninger.

Arbeidsgruppen ser det som lite realistisk å foreslå at kvoteordningen bare skal omfatte engelskspråklige programmer på høyere nivå, men ønsker gjennom sitt forslag om styrking av engelskspråklige mastergradsopplegg å stimulere også høgskolene til å utarbeide slike. Overfor visse land, f eks Russland, kan for øvrig et norskspråklig opplegg være meget effektivt. Rapportene og møtet med institusjonene viser at mange av høgskolene har gode opplegg for kvotestudentene. Et forslag som snevrer inn adgangen til å ta opp studenter ville derfor være et stort skritt tilbake for det internasjonaliseringsarbeidet som pågår i høgskolesektoren. Med utgangspunkt i internasjonaliseringsargumentet mener arbeidsgruppen derfor at høgskolene fortsatt må få anledning til å ta opp til norskspråklige profesjonsutdanninger, men at dette må settes inn i en utviklingskontekst. Det bør prinsipielt ikke åpnes for opptak til toårige norskspråklige programmer.

Arbeidsgruppen mener at det skal bare kunne tildeles plasser til utdanninger som gir en formell kompetanse i studentens hjemland. Bakgrunnen for forslaget er tilbakemeldinger om at utdanninger som blir gitt i Norge i en del tilfeller ikke anerkjennes i hjemlandet. Institusjonene må kunne avklare og sikre dette gjennom forhåndskontakt med utdanningsmyndighetene og eventuelt gjennom avtaler om tilleggsutdanning i hjemlandet.

Arbeidsgruppens mener dessuten at den enkelte norske institusjon må dokumentere en klar institusjonell forankring i studentens hjemland, et eget miljø som er tilstrekkelig stort og veldefinert nok til et utdanningsløp for de programmene det søkes studenter til. Slik det er i dag kan det være en tendens til ad hoc søknader fra små miljøer basert på enkelte vitenskapelige ansattes interesse. Det kan være et godt utgangspunkt, men arbeidsgruppen mener at institusjonene bør konsentrere innsatsen innenfor enkelte fag og ut fra en institusjonell strategi. Spesielt vil dette gjelde de mindre institusjonene. Arbeidsgruppen ser at for å opprettholde gode studietilbud innenfor spesielle fagfelt, bør institusjonene ha en viss kritisk masse av kvotestudenter på det enkelte program og tilgodesees over en lengre periode, minimum fra 2 til 4 år.

For å sikre internasjonal aksept, og også som en generelt prinsipp for å sikre at engelskspråklige program for utenlandske studenter ikke særbehandles, foreslår arbeidsgruppen at det skal være et krav at alle program har deltakelse av norske studenter.

Arbeidsgruppen mener at dersom samarbeidslandets utviklingsbehov skal være styrende bør

doktorgradsutdanningen vies spesiell oppmerksomhet. Som Verdensbankens rapport påpeker kan det ha en spesiell utviklingseffekt å utdanne lærere og forskere som igjen er i stand til å dra nytte av internasjonal kompetanseutvikling og formidle denne utviklingen i sitt nærmiljø.

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at et oppfølgingsprogram for hjemvendte studenter vil være viktig og tror at et institusjonssamarbeid mellom norske institusjoner kan være en nøkkel.(jfr. NORAD Fellowship Network) Det vil være avgjørende for å lykkes at de rette studentene rekrutteres, men også at de følges opp videre innenfor en strategi. Etter arbeidsgruppens mening bør norske institusjoner stimuleres til å opprettholde kontakten med tidligere studenter og at det uansett må kreves en bedre oppfølging av tidligere studenter enn det som skjer i dag. Gruppen mener at institusjonenes arbeid på dette feltet bør være med i avveiningen når nye kvoteplasser skal tildeles.

Forslag:

Institusjonene bør oppmuntres til å utvikle engelskspråklige mastergrader for både norske og utenlandske studenter.

Institusjonene bør utvikle sine internasjonale programmer innenfor faglig sterke felt. Kvaliteten på tilbudet må være et avgjørende kriterium for at de skal godkjennes for kvoteplasser.

Det skal likevel tillegges vekt at programmene presenteres innenfor en institusjonell internasjonaliseringsstrategi og i nært samarbeid med samarbeidende institusjoner. Institusjonene bør sikres en viss kritisk masse av studenter innenfor fastlagte studieprogram ( f eks ved mastergradsopplegg)

Det bør på forhånd sikres at alle utdanningene er godkjent som kompetansegivende i hjemlandet

Det bør vurderes om doktorgradsutdanning bør styrkes

Institusjonenes oppfølging av studentene kan være et kriterium ved tildeling av kvoteplasser

Alle program, beregnet på utenlandske studenter, skal også ha deltakelse av norske

7.4 Reglene for støtte fra Lånekassen

Under NORADs stipendprogram tildeler institusjonene selv stipend til sine respektive studenter. Beløpene og andre vilkår blir fastsatt av NORAD, og omfatter ingen andre enn dem som er inne på stipendprogrammet. Kvotestudentene derimot følger stort sett det samme regelverket som alle norske og utenlandske studenter som er berettiget til støtte fra Lånekassen. Av hensyn til saksbehandlingen og likebehandling av norske studenter og kvotestudenter har man ønsket færrest mulig unntak fra regelverket for kvotestudentene.

Som nevnt innledningsvis er kvoteordningens utgangspunkt at institusjonene stiller studieplasser til rådighet innefor de rammebevilgninger som til enhver tid er gitt. Slik sett behandles kvotestudentene i prinsippet på linje med andre norske studenter. Det er selve grunnlaget for ordningen. Arbeidsgruppen ser det som ønskelig at dette prinsipielle grunnlaget styrkes og føres videre.

Arbeidsgruppen mener at støtte til doktorgradsstudenter bør gis for 12 måneder og ikke for 10 som i dag. Disse har ikke et vanlig studieår med eksamen før sommeren og ny semesterstart om høsten, men arbeider sammenhengende med oppgaven gjennom året. Når arbeidsgruppen foreslår en støtteordning uten avbrudd for sommermånedene, mener man at dette vil gi kontinuitet i arbeidet og bedre studentens muligheter for å fullføre innenfor den normerte tiden. Generelt mener arbeidsgruppen at dersom institusjonenes faglige opplegg krever arbeidsinnsats gjennom et fullt år bør studiefinansieringen reflektere dette.

Arbeidsgruppen anbefaler også at maksimumsgrensen på fire år utvides til fem for studenter som tar mastergrad/hovedfag på to år og som institusjonen ønsker å ta opp til doktorgradsstudier. Flere institusjoner melder at dyktige studenter med fullført mastergrad søker seg videre til tredjeland for å ta doktorgrad der, fordi den øvre grensen på fire år stenger for videre studier i Norge. Arbeidsgruppen mener at en utvidelse av studietiden til fem år for nettopp denne gruppen vil gjøre det mulig for institusjonene å beholde spesielt kvalifiserte studenter i Norge. For alle utdanningsløp mener arbeidsgruppen at det skal være mulig å om utvidelse av studietiden med ett år ut over normert tid. En slik utvidelse kan innvilges ut fra en totalvurdering av studentens situasjon og studiets krav.

Arbeidsgruppen vil peke på at den økning i støtten som er foreslått i stortingsmelding 27(2000-2001) vil føre støtten til kvotestudentene opp på minst samme nivå som NORADs stipendiater. Andre forskjeller som følger av at kvotestudentene behandles etter Lånekassens ordinære regler, er etter arbeidsgruppens mening konsistente med de prinsipielle forskjeller som bør eksistere mellom de to stipendiatgruppene. Arbeidsgruppen peker også på at man vil kunne få en ytterligere utligning av vilkårene om arbeidsgruppens forslag i punkt 7.7 om midler til institusjonene blir fulgt opp.

Ettergivelsesordningen til studenter som vender tilbake til hjemlandet må opprettholdes uforandret. Arbeidsgruppen vil imidlertid anbefale at man utvider ordningen til også å omfatte de kandidater som tar arbeid i et annet utviklingsland i hjemlandets region. Forutsetningen må være at også dette landet er på OECD-listen over godkjente mottakere av offentlig bistand (ODA-godkjente land). Man må anta at ordningen stimulerer til retur, samtidig må man slå fast at det neppe vil være mulig for studenter bosatt i utviklingsland å oppnå et lønnsnivå som gjør det mulig å betale tilbake til Norge.

Arbeidsgruppen peker på at studenter med støtte etter den tidligere u-landsparagrafen ikke får avskrevet sin gjeld, selv om de har vendt tilbake til hjemlandet. Disse studentene er ikke i stand til å tilbakebetale gjelden til Norge, og Lånekassen har ikke hjemmel til å avskrive den. Siden man ikke vil kunne inndrive de fordringene den norske staten har på disse studentene, er beløpene i praksis tapt.

På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at man må kunne finne en løsning, slik at studenter med støtte etter utviklingslandsparagrafen får avskrevet gjelden på samme måte som kvotestudentene.

Forslag:

Låneperioden utvides fra 10 til 12 måneder for doktorgradsstudenter.

Studietiden skal som tidligere være normert studietid, pluss ett år for forsinkelse grunnet spesielle omstendigheter. Ordningen utvides til å omfatte to års hovedfags-, pluss treårig doktorgradsstudium

Gjeld som er opparbeidet under u-landsparagrafen ettergis på linje med de ordninger som gjelder for kvotestudenter

Tilbakevending til utviklingsland i hjemlandets region godkjennes for avskrivning av lån

7.5 Oppholdstillatelse

Regelverket for oppholdstillatelse har vært kritisert fordi det i mange tilfeller tar for lang tid å få innvilget tillatelse. Studentene og institusjonen i Norge vet ikke når oppholdstillatelsen vil foreligge, og dette gjør situasjonen usikker både med hensyn til studiestart og f eks bolig.

Utlendingsdirektoratet har i brev til Kommunal- og regionaldepartementet av 29.11.00 kommet med diverse forslag til liberaliseringer og forenklinger av utlendingsregelverket. Noen av UDIs forslag gjelder studenter. Det foreslås at studenter med stipend fra NORAD eller andre offentlige instanser får komme til Norge straks studieopptaket er klart. Det foreslås også at første gangs oppholdstillatelse, eller foreløpig oppholdstillatelse, gis av politiet rett etter ankomst, når studenten fremviser opptakspapirer og dokumentasjon på finansiering. I dag kan politiet bare gi foreløpig oppholdstillatelse til visse visumfrie studenter.

Kommunal- og regionaldepartementet og Utlendingsdirektoratet arbeider for tiden med en forenkling og oppmykning av utlendingsregelverket, bl.a. i forlengelse av Utlendingsdirektoratets forslag fra 29.11.00. Om forslagene blir fulgt opp, innebærer det at saksbehandlingstiden i direktoratet blir mindre viktig for denne typen tillatelse.

Arbeidsgruppen mener at disse forslagene må vurderes nøye med henblikk på å redusere saksbehandlingstiden i forbindelse med oppholdstillatelse for studenter.

Departementet tar bl.a. sikte på å sende ut på høring forslag om å oppheve karantenebestemmelsen for studenter. Det har vært vist til at Norge har et stort udekket behov for arbeidskraft innenfor flere sektorer. Rekruttering av arbeidskraft fra utlandet er ett blant flere aktuelle virkemidler for å dekke dette behovet. Forslaget om å oppheve karantenebestemmelsen er begrunnet med at det virker urimelig å nekte personer som har etterspurt utdanning, snakker norsk og kjenner det norske samfunnet, å arbeide i Norge. Særlig problematisk blir det når vi samtidig forsøker å rekruttere kvalifisert arbeidskraft med utdanning fra de samme land som de ferdigutdannede studentene i Norge kommer fra. Det har også vært påpekt at karantenebestemmelsen ikke sikrer at personer som har fått utdanning i Norge, returnerer til hjemlandet. De kan også velge å reise til andre land som etterspør deres kompetanse. På denne bakgrunn synes ikke utlendingslovgivningen lenger å være et egnet virkemiddel for å sikre utviklingseffekt av studieopphold i Norge. Det vil således være opp til utdannings- og bistandsmyndighetene å legge til rette for ordninger som er egnede som bistandspolitiske virkemiddel.

Forslag:

Arbeidsgruppen mener at man i arbeidet med å forenkle utlendingsregelverket bør vurdere tiltak som kan redusere saksbehandlingstiden i forbindelse med oppholdstillatelse for studenter

7.6 Mottak av studentene

Institusjonene og studentene har vært kritiske til at kvoteordningen ikke har fungert smidig nok når studentene skal begynne på studiene i Norge. Kritikken har gått på tiden for innvilgelse av oppholdstillatelse, støtte til reise, tildeling av personnummer, utbetaling av lån fra Lånekassen, utstyr til hybel, klær mm. Rapportene arbeidsgruppen har bedt om, viser at institusjonene har løst de praktiske problemene på forskjellige måter.

Studentsamskipnadene har vært en svært viktig støttespiller for institusjonene ved mottaket av studentene i Norge både ved den praktiske tilretteleggingen og i den sosiale integreringen av studentene. Særlig har det vært viktig at studentsamskipnadene har prioritert kvotestudentene i forbindelse med tildeling av boliger. Dette kan vær svært krevende i en situasjon der mange studiesteder lider under mangel på studentboliger. Ved en eventuell utvidelse av ordningen vil dette problemet øke ytterligere.

Arbeidsgruppen vil understreke at samarbeidet mellom institusjon og samskipnad mange steder bør kunne bygges ut ytterligere, slik at de utenlandske studentene (og ikke bare kvotestudenter, men også studentene på andre programmer) gis en god start på studieoppholdet i Norge.

Det problemet som synes vanskeligst for institusjonene å finne en løsning på, er det midlertidige lånet som studenten må ha før støtten fra Lånekassen blir utbetalt. Men også er det mange som viser til at de har funnet løsninger ved at samskipnaden eller en lokal bank forskutterer studentene et engangsbeløp eller et visst beløp per uke til lånet kommer.

Forslag:

Studentsamskipnadenes behov for studentboliger må sees i lys av internasjonaliseringen av norsk høyere utdanning

Institusjon og samskipnad utarbeider ordninger for fleksible overgangsordninger i forbindelse med utbetaling av første studielån.

Det utarbeides orienteringsprogram for alle nyankomne utenlandske studenter

7.7 Midler til institusjonene

Et flertall i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen gikk ved behandlingen av St meld nr 19 (1996-97) inn for å "opprette et stimuleringsfond på 25 mill kroner for å stimulere til at norske institusjoner oppretter gjensidige utvekslingsavtaler med institusjoner utenfor Vest-Europa. På denne måten vil det også bli større geografisk spredning på de studentene som får muligheten til å studere i Norge. Studieinstitusjoner i Norge kan søke om stimuleringstilskudd for tilrettelegging av studentutveksling og utvikling av internasjonale studietilbud". Komitéinnstillingen ble ikke tatt til følge i budsjettbehandlingen.

I sin utredning fra desember 2000 tar rådgivende utvalg for gebyr- og tilleggsstipend (Lykke-utvalget) opp forslaget om et stimuleringsfond på nytt. Utvalget mener at et slikt fond vil være av stor betydning for institusjonenes arbeid med organisert utveksling Utvalget uttaler: "En stimuleringsordning som legger vekt på gjensidige utvekslingsavtaler, mottak av utenlandske studenter fra et bredt spekter av land, institusjonelle tilretteleggingstiltak, og ikke minst, faglig nyskapning og utvikling, vil også virke sterkt støttende med hensyn til målsettingene om internasjonalisering av de norske utdanningsinstitusjonene." Lykke-utvalget tenker seg at det settes av midler til et fond, og at de norske institusjonene inviteres til å søke om støtte fra fondet til utvikling av tilbud, utveksling av administrativt og faglig personale for å etablere kontakter, mottaksprogrammer for innreisende studenter m .

Som nevnt tidligere består kvoteordningen av studieplasser ved universiteter og høgskoler og midler til livsopphold for studentene. Institusjonene får den samme tildelingen fra staten enten de tar opp en norsk eller en utenlandsk student. Det er ikke lagt inn noe midler som kompenserer institusjonene for merarbeidet med studenter fra utlandet og utvikling av studieprogrammer som kan trekke til seg utenlandske studenter. I likhet med Lykke-utvalget ser arbeidsgruppen det som nødvendig at det blir satt av penger spesielt til formålet, dersom målet om en sterkere internasjonalisering av norsk utdanning skal bli en realitet. Et første skritt kan etter arbeidsgruppen mening være at man innvilger et beløp per kvotestudent, som institusjonen kan bruke fritt til forskjellige tilretteleggingstiltak. Kvotestudentene vil da f eks kunne tilbys et introduksjonsseminar på samme måte som NORAD gjør for sine stipendiater, utvidede fadderordninger, etc. Det er på mange måter svært krevende å gjøre et studieopphold i Norge faglig og sosialt vellykket for studenter med til dels svært forskjellige forutsetninger og kulturbakgrunn. Med noen ekstra midler ville de utenlandske studentene også kunne bli en ressurs i lokalsamfunnet, delta på sosiale tiltak av forskjellig art, i skolenes arbeid for flerkulturell forståelse, osv. Med utgangspunkt både i ønske om en bredere utnyttelse av den ressurs kvotestudentene representerer, og dessuten nødvendigheten av å møte behovet for et bedre velferdstilbud foreslår arbeidsgruppen at det årlig bevilges 5 000 kr per student for slike formål.

I tillegg foreslår arbeidsgruppen at avsettes kr. 25 000 kroner per student til de institusjoner som tar opp kvotestudenter til master- og doktorgradsstudier. Dette begrunnes med at det er svært krevende for institusjonene å lage nye mastergradsopplegg i en budsjettsituasjon som i senere år har stilt stadig større krav til rasjonalisering av eksisterende tilbud. Et engelskspråklig mastergradsprogram er krevende både fordi det må utarbeides et eget engelskspråklig opplegg med spesielle krav til forberedelse og fordi vitenskapelig og administrativt personale må hentes ut av en eksisterende trang budsjettsituasjon.

Arbeidsgruppen mener at det riktig å kreve at institusjonene prioriterer internasjonaliseringstiltak innenfor egne budsjettrammer og etter den grad den enkelte institusjon vektlegger et internasjonalt og globalt perspektiv på sitt utdanningstilbud, men mener likevel at det vil være klokt av sentral myndigheter å stimulere til økt aktivitet på dette området. Slik det er i dag stiller nye internasjonaliseringsprogram for kvotestudenter urimelig krav til institusjonens økonomi. Arbeidet utføres dels uten kompensasjon, dels som ekstra arbeidsbelastning på personalet. I dag er det ingen belønning i finansieringsordningene for den enkelte institusjon om den engasjerer seg i et strategisk internasjonaliseringsarbeid. Det burde det etter arbeidsgruppens syn være. Et beløp på kroner 25 000 per mastergradsstudent vil på ingen måte kompensere for merkostnadene, men vil være et incitament som arbeidsgruppen sterkt anbefaler.

For doktorgradsstudentene er begrunnelsen den samme. Selv om disse studentene i stor grad bidrar til institusjonenes egen forskningsvirksomhet vil oppfølgingen av studentene arbeidskrevende langt ut over den kompensasjon som mottas over ordinære budsjetter. Spesielt kan individuell veiledning av studenter med annen språklig, faglig og kulturell bakgrunn være en særlig krevende oppgave.

Forslag:

Det avsettes et årlig beløp på kr. 5000 per student til velferdstiltak for utenlandske studenter og til aktivisering av studentene på ulike felt

Institusjonene mottar kr. 25 000 per student som opptas til mastergrad, hovedfag eller doktorgradsstudium

7.8 Administrasjonen av kvoteordningen

Kvoteordningen administreres i dag av departementet og Lånekassen. Departementet fastsetter forskrifter for Lånekassens arbeid, sender ut det årlige rundskrivet og fordeler plassene til institusjonene etter søknad. I Departementet blir videre utført en del saksbehandling i løpet av året som gjelder omdisponering av plasser, tolkning av regelverket, svar på spørsmål fra UDI og informasjon om kvoteordningen i forskjellige sammenhenger. Lånekassen har, bortsett fra tildeling og oppfølging av tilbakebetaling, oppgaver knyttet til fastsettelse av nærmere regler, tolkning av regelverket, utarbeidelse av brosjyrer og annen informasjonsmateriell og direkte kontakt med studentene. Departementet opplyser at man bruker mindre enn ett halvt årsverk på administrasjon av kvoteordningen, mens Lånekassen vurderer ressursbruken til drøyt ett årsverk.

Arbeidsgruppen mener at Departementets oppgave i fremtiden bør begrenses til å fastsette forskrifter for Lånekassens tildeling av støtte og avskrivning av gjeld og mener at SIU er det rette organ for å administrere den delen av ordningen som ikke omfattes av Lånekassens ansvar, fordi det springer ut av universitetenes og høgskolenes eget rådsorgan, har nær kjennskap til institusjonenes arbeid med internasjonalisering, har bred internasjonal erfaring og kompetanse og allerede i dag ivaretar en lang rekke koordinerende og rådgivende funksjoner. Arbeidsgruppen har også lagt vekt på at SIU driver en utstrakt nettbasert informasjonsvirksomhet om internasjonale høyere utdanning.

Det bør vurderes å om ett programstyre skal ta over ansvaret for begge stipendprogrammene. Arbeidsgruppen tar det for gitt at høgskoler og universiteter er representert i programstyret, så vel som representant(er) for studentene og vil, som nevnt ovenfor(6.3), tilrå at det vurderes å opprette ett programstyre for for NORADS stipendprogram og kvoteordningen og det også opprettes kontakt mellom dette programstyret og de koordinerende organ for andre stipendordninger(Øst- og Sørøst-Europa-programmene).

Samtidig må man være klar over at samskipnadenes og institusjonenes ansvar for den praktiske tilretteleggingen av studiene og integreringen av kvotestudentene i liten grad kan overtas av en sentralt organ. Arbeidsgruppen vil også her understreke at institusjonenes frihet til selv å utforme sin internasjonaliseringsstrategi ikke må innskrenkes.

Når det gjelder Lånekassens oppgaver er det vanskelig å se at en annen instans kan håndtere tildeling og innkreving like effektivt som Lånekassen. Under alle forhold må oppgaven ligge hos ett sentralt organ, fordi det vil være svært lite hensiktsmessig å bygge opp spesialkompetanse mange steder. Også av hensyn til forvaltningen av offentlige midler og til likebehandling av søkerne bør oppgaven holdes samlet i et kompetent organ.

Forslag:

Arbeidsgruppens vurdering er at Lånekassen er det naturlige og mest kompetente organ for behandling av studiefinansieringen også av kvotestudenter.

Universitets-og høgskolerådet v/SIU overtar administrasjonen av stipendordningen og blir den sentrale nasjonale instans for koordinering av alle stipendordninger

Det opprettes ett felles styringsorgan for NORADs stipendprogram og kvoteordningen

7.9 Utvidelse av kvoteordningen

For å kunne rekruttere flere utenlandske studenter til landet, må Norge, foruten å tilby studieplasser, i betydelig grad regne med å måtte finansiere livsopphold for studentene. Som nevnt ovenfor tror arbeidsgruppen at et systematisk arbeid med engelskspråklige mastergradsopplegg og en markedsføring av disse internasjonalt kan føre til at utenlandske studenter søker seg til Norge med egne studiemidler. Vi har allerede en rekke eksempler på dette, men det dreier seg foreløpig om små studenttall. En fortsatt satsing på dette området vil kunne bety at norsk høyere utdanning får en annen internasjonal posisjon enn i dag. I tillegg har kvoteprogrammet vært en stor inspirasjon for institusjonenes internasjonaliseringsinnsats og mange står klar med nye ideer og programopplegg. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at kvoteordningen på avgjørende vis kan bidra til å bringe en global dimensjon inn i alt arbeid på universiteter og høgskoler og på lengre sikt sikre vår posisjon i det internasjonale utdanningsfellesskap.

Arbeidsgruppen foreslår at antall plasser på kvoteordningen dobles over en fireårsperiode og at den prosentvise fordelingen mellom utviklingsland og Øst- og Sørøst-Europa opprettholdes. Sett fra et norsk internasjonaliseringsperspektiv og også fra institusjonenes side vil det være ønskelig at ordningen er så åpen som mulig i forhold til samarbeidsinstitusjoner og samarbeidsland, skjønt arbeidsgruppen er oppmerksom på at Utenriksdepartementet arbeider med planer om en noe sterkere konsentrasjon av innsatsen rettet mot utviklingsland. Arbeidsgruppen foreslår at en utvidelse, eventuelt en innskrenkning, av de institusjoner og land man kan arbeide mot besluttes i en dialog mellom Utenriksdepartementet og Universitets- og høgskolerådet.

Forslag:

Kvoteordningen utvides til å omfatte 1400 studenter fra utviklingsland og 800 studenter fra Øst-Europa.

7.10 Informasjon

Arbeidsgruppen mener at det bør gjøres mer med informasjon rundt ordningen, både utad og i forhold til studentene. Spørsmålet om søknadsskjema til Lånekassen på engelsk har vært tatt opp mange ganger, men er ikke blitt realisert av tekniske og økonomiske grunner. Arbeidsgruppen er klar over at Lånekassen har laget en rettledning på engelsk for utfylling av søknadsskjema, men mener at dette ikke er tilfredsstillende. Arbeidsgruppen vil derfor oppfordre Lånekassen til å vurdere på ny å lage et skjema på engelsk. Arbeidsgruppen ser også at det er behov for mer informasjon om forhold rundt studiene for å forberede studentene på oppholdet i Norge, og man foreslår derfor at det utarbeides en håndbok til studenter som får opptak. Her kan det bygges på allerede eksisterende håndbøker og f eks på SIUs nettbaserte katalog over norske mastergradsprogrammer.

Når det gjelder den utadrettede informasjonen, mener arbeidsgruppen at denne må balanseres. Det er på den ene siden svært nyttig både for norske myndigheter, utenlandske institusjoner og potensielle søkere å kunne få en oversikt over hva Norge kan tilby av studiemuligheter og stipend. På den andre siden kan en slik katalog ikke brukes for å rekruttere flere individuelle søkere til de norske institusjonene. Antallet søkere er allerede i dag et problem for mange av lærestedene og en aktiv markedsføring av kvoteordningen vil gjøre situasjonen enda vanskeligere. På tross av disse betenkelighetene vil arbeidsgruppen foreslå at det lages en engelskspråklig katalog eller oversikt som viser norske stipendprogram beregnet på utenlandske søkere. Ved å ta inn opplysninger om opptakskrav, samarbeidspartnere, etc mener arbeidsgruppen at man bør kunne gi et realistisk bilde av mulighetene for kvoteplass.

Forslag:

Det etableres en papir- og nettbasert oversiktskatalog over alle norske stipendtilbud rettet mot utenlandske studenter. Katalogen skal ikke være et rekrutteringsinstrument, men primært et informasjons- og opplysningsorgan rettet mot potensielle samarbeidspartnere og i generell informasjons- og profileringsøyemed.