Kapittel 7 Lov- og regelverk

Det sentrale spørsmålet når det gjelder personer med språk- og talevansker er hvilke rettigheter opplæringsloven gir til gruppen (7.1.2). Et annet spørsmål er om det finnes tilfeller der personer med språk- og talevansker ikke har rettigheter etter opplæringsloven, men har rett til stønad fra trygden (7.3.1).

7.1.1 Reguleringsmåten i § 5-1 Rett til spesialundervisning

Det livsområdet som blir regulert her, er både komplisert og mangfoldig. I arbeidet med ny opplæringslov fant lovutvalget at det er hensiktsmessig å bruke en reguleringsmåte som er kortfattet, og som forutsetter skjønn i det konkrete tilfelle det skal tas stilling til.

Loven gir anvisning om rettens innhold gjennom skjønnsmessige ord og uttrykksformer. Det er dermed vanskelig å gi bestemmelsene om spesialundervisning et klart, entydig og presist innhold. Lovutvalget kom i sin tid til at det verken var mulig eller ønskelig å gi uttømmende regler om hvilke eksakte behov eller vanskekategorier som skulle oppfylles for å få innfridd kravene for å få spesialundervisning. Det var heller ikke mulig å gi nøyaktige regler for innhold og omfang av de tiltak som skulle iverksettes.

Fordelen med denne reguleringsmåten er at den sikrer fleksible og utviklingsdyktige regler, som gir rom for hensiktsmessige løsninger i det enkelte tilfelle. Den åpenbare ulempen er at det kan bli variasjoner i skjønnet. Dette kan igjen medføre ulike vurderinger fra kommune til kommune.

7.1.2 Rettighetene etter opplæringsloven

Opplæringsloven er en felles lov om grunnskolen og den videregående opplæringen. Den gir rettigheter til barn, ungdom og voksne som får grunnskoleopplæring og videregående opplæring.

Den lovfestede retten til grunnskole og videregående opplæring gjelder uavhengig av elevens funksjonsnivå. Noen elever med språk- og talevansker vil kunne ha behov for grunnleggende opplæring eller opptrening i språk- og taleferdigheter for å kunne gjøre seg forstått ved muntlige framstillinger, prøver, eksamener osv. Slik opplæring må anses for å være en del av retten til grunnskole og videregående opplæring, når slik opplæring eller opptrening er nødvendig for at eleven skal kunne være i stand til å gjøre seg nytte av retten. Opplæring i grunnleggende språk- og taleferdigheter vil dermed være et tiltak for å gjøre opplæringsretten reell.

Opplæring i grunnleggende tale- og kommunikasjonsferdigheter kan også anses som grunnskoleopplæring uavhengig av om slike ferdigheter er nødvendig for å tilegne seg andre opplæringsmål.

Tilpasset opplæring er et generelt mål som er lovfestet i opplæringsloven § 1-2 femte ledd:

"Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen eller lærekandidaten."

Mye av språk- og taleundervisningen i grunn- og videregående skole vil være av en så generell art at den inngår i den ordinære, tilpassede undervisningen. For at brukerne skal få utbytte av opplæringen, er det nødvendig at undervisningspersonalet har kompetanse innen feltet.

7.1.4 Opplæringsloven § 5-1 Rett til spesialundervisning

Spesielt tilrettelagt språk- og taleinnlæring for elever i grunn- og videregående skole vil som oftest knyttes til retten til spesialundervisning. Retten til spesialundervisning i grunn- og videregående skole er regulert i opplæringsloven § 5-1. Retten går ut på at elever som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til å få spesialundervisning. Vilkåret for retten til spesialundervisning er med andre ord knyttet til en konkret vurdering av om eleven kan få et tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet. Dersom man etter en sakkyndig vurdering kommer til at en elev med språk- og talevansker ikke får tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har vedkommende rett til spesialundervisning (logopedhjelp med tilførsel av ekstra ressurser).

Retten til spesialundervisning gjelder uavhengig av årsaken til behovet, og det stilles ikke krav til diagnose eller lærevanskekategorisering. Det er elevens reelle behov for språk- og taleopplæring i forhold til om eleven får tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, som er det avgjørende.

Spesialundervisning innebærer at det på bakgrunn av enkeltvedtak settes i gang særskilte tiltak overfor den eleven det gjelder. Innhold og omfang av språk- og taleopplæring må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Både vilkåret for retten, innholdet i og omfanget av spesialundervisningen beror på en skjønnsmessig totalvurdering.

Retten til spesialundervisning gjelder barn og unge med særlige behov som er elever i grunnskole eller ordinær videregående skole. I tillegg omfatter retten alle voksne som oppfyller de foreskrevne kriterier. Retten til spesialundervisning gjelder også lærekandidater (jf. oppl § 4-2 fjerde ledd). Voksne som har rett til videregående opplæring spesielt organisert for voksne etter opplæringslovens § 4A-3, har ikke rett til spesialundervisning.

Kommunene og fylkeskommunene har plikt til å oppfylle retten til grunnskoleopplæring og videregående opplæring, inkludert retten til spesialundervisning, jf. opplæringsloven §§ 13-1 og 13-3.

Grensen opplæring – behandling. Forholdet til andre tjenester.

Enkelte elever i videregående skole og voksne med språk- og talevansker har hatt problemer med å få dekket utgifter til logoped, fordi tiltaksansvarlig har definert logopediske tiltak som behandling og ikke opplæring. Selv om folketrygden kan yte stønad til dekning av undersøkelser og behandling for språk- og taledefekter, er det ikke slik at all hjelp fra logoped faller innenfor folketrygdlovens bestemmelser. Det har vist seg at folketrygdlovens regelverk har medført uklarhet om ansvar i kommunene.

Kommuner og fylkeskommuner hadde ikke plikt til å dekke utgifter til behandling med hjemmel i de tidligere opplæringslovene, og har det heller ikke etter nåværende opplæringslov. Grensene mellom behandling og opplæring kan i enkelte tilfeller være uklare. I tillegg var reglene om spesialundervisning delvis uklare med hensyn til selve innholdet i retten før ny opplæringslov i 1998.

Lovutvalget som la fram forslag til ny opplæringslov uttalte følgende om grensen opplæring – behandling i NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring, side 104:

"Opplæring må imidlertid avgrenses mot behandling. Dersom det ikke er tale om innøving eller vedlikehold av kunnskaper eller ferdigheter hos eleven, synes det ikke rimelig å tale om opplæring. Men heller ikke en slik kategorisering gir en helt fast grense. For eksempel er opptrening av taleferdighet for pasienter med afasi i dag regulert i både voksenopplæringsloven og folketrygdloven (se folketrygdloven § 2-5 nr. 2c). Behandling og trening hos fysioterapeut et annet område der grensen mellom opplæring og behandling kan være flytende, selv om hovedregelen må være at slik behandling/trening ikke er opplæring i skolelovgivningens forstand. Hvor grensen går, vil måtte vurderes i hvert enkelt tilfelle."

Lovutvalget fant ikke grunn til å foreslå særlige bestemmelser om grensen mellom behandling og opplæring eller om forholdet mellom opplæring og andre tjenester (s. 115).

Når det gjelder hva som skal regnes som opplæring i den forstand at det svarer til elevenes rettigheter i medhold av opplæringsloven, må det prinsipielle utgangspunktet være: Opplæring skjer under skolens ledelse og ansvar, på bakgrunn av opplæringsplan og innenfor rammen av skolens undervisningstimetall.

Den nye opplæringsloven har klarere regler om spesialundervisning, både når det gjelder spørsmålet om hva retten innebærer og når det gjelder saksbehandlingsreglene knyttet til vedtaket om spesialundervisning (punkt 7.1.3). Selv om det fremdeles vil være tilfeller der det kan være tvil om et tiltak skal defineres som behandling eller opplæring, vil likevel de fleste tiltakene til elever med språk- og talevansker være kommunens eller fylkeskommunens ansvar etter opplæringsloven, jf. omtale under punkt 7.1.2.

Opplæringsloven § 5-2 Spesialundervisning for vaksne, jf. § 4A-2 Rett til spesialundervisning på grunnskolens område

Voksne som på grunn av sykdom eller skade, eller som mangler eller har mangelfull grunnskoleopplæring, har rett til spesialundervisning etter § 5-2. Det samme gjelder personer som har særlige behov for å utvikle eller vedlikeholde grunnleggende ferdigheter. Denne retten videreføres fullt ut under § 4A-2 i loven som trer i kraft fra høsten 2002. I merknadene til proposisjonen åpnes det for relæring av grunnleggende kommunikasjons-, lese- og skriveferdigheter.

Opplæringsloven § 5-7 Spesialpedagogisk hjelp før opplæringspliktig alder

Barn under opplæringspliktig alder som har særlige behov for spesialpedagogisk hjelp, har rett til slik hjelp. I visse tilfelle er det spesielt viktig at den spesialpedagogiske hjelpen blir satt inn tidlig i utviklingen, da hjelpen kan være grunnleggende for den senere utviklingen til barnet.

7.1.5 Saksbehandlingsregler i tilknytning til retten til spesialundervisning

Det er relativt omfattende saksbehandlingsregler i tilknytning til retten til spesialundervisning. I tillegg til de alminnelige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, er det fastsatt særlige saksbehandlingsregler i opplæringsloven. Den viktigste er at før kommunen fatter vedtak om spesialundervisning, skal det foretas en sakkyndig vurdering av brukerens spesielle behov. Vurderingen skal vise om eleven har behov for spesialundervisning og hvilket opplæringstilbud som bør gis (oppl § 5-3). Vedtaket om spesialundervisning er et enkeltvedtak.

Regler om brukermedvirkning og samtykke fra elev/foreldre framgår av oppl § 5-4, mens oppl § 5-5 blant annet sier at for elever som får spesialundervisning, skal det utarbeides individuell opplæringsplan. I tillegg skal det utarbeides skriftlige halvårsrapporter over den opplæringen som er gitt, med vurdering av utviklingen til eleven i forhold til de mål som er satt opp.

Saksbehandlingsreglene skal bidra til å sikre tilfredsstillende opplæring for elever med særskilte behov.

7.1.6 Rett til skyss

I henhold til opplæringsloven har voksne med rett til grunnskolepplæring etter oppl § 5-2 også rett til skyss, eventuell innlosjering, reisefølge og tilsyn. Dette tilsvarer retten som elever i opplæringspliktig alder har. Voksne som er tatt inn i vanlig videregående opplæring, har samme rett til gratis skyss som andre elever.

7.1.7 Oppsummering – Rettigheter/ansvar etter opplæringsloven

• Kommunene og fylkeskommunene har ansvar for å oppfylle retten til grunnskole og videregående opplæring etter opplæringsloven, jf. opplæringsloven §§ 13-1 og 13-3. Ansvaret omfatter også plikt til å gi spesialundervisning når vilkårene for dette foreligger. Spesialundervisning innebærer at det på bakgrunn av enkeltvedtak settes i gang særskilte tiltak overfor den eleven det gjelder.

• Det må foretas en konkret vurdering av om vilkårene for spesialundervisning er oppfylt i det enkelte tilfelle. Dersom en elev med språk- og talevansker ikke får tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har eleven rett til logopedhjelp/særlige tiltak som spesialundervisning. Det er elevens reelle behov for språk- og taleopplæring som er det avgjørende. Retten er helt uavhengig av årsaken til behovet, eventuell diagnose eller type lærevanske.

• Rettighetene etter opplæringsloven innebærer at i de fleste tilfeller vil utgifter til logopedtjenester for elever i grunn- og videregående skole dekkes av kommunene og fylkeskommunene med hjemmel i opplæringslovens regler om spesialundervisning. Innhold og omfang av ytelser/hjelp vil avhenge av vanskegrad, elevens kursvalg og andre omstendigheter rundt eleven.

• Retten til spesialundervisning gjelder barn som trenger spesialpedagogisk hjelp før opplæringspliktig alder (oppl § 5-7), barn i grunnskolen og ungdom og voksne som er elever i videregående skole (oppl § 5-1), lærekandidater (oppl § 4-2 fjerde ledd) og voksne med særlige opplæringsbehov på grunnskolens område (oppl § 5-2, jf. § 4A-2).

• Når det gjelder lærlinger og ungdom som ikke er elever i videregående opplæring, vises det til omtale under punkt 7.3.1.

7.2 Om folketrygdloven

Folketrygdloven kapittel 5 omhandler stønad ved helsetjenester. Bestemmelsene om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos logoped og audiopedagog står i lovens § 5-10. Bestemmelsene i § 5-10 må ses i sammenheng med formålsbestemmelsen i § 5-1.

§ 5-1 Formål m.m.

Formålet med stønad etter dette kapitlet er å gi hel eller delvis kompensasjon for medlemmets nødvendige utgifter til helsetjenester ved sykdom, skade, lyte , familieplanlegging, svangerskap, fødsel og svangerskapsavbrudd.

Det ytes ikke stønad til inngrep som vesentlig er begrunnet i kosmetiske hensyn, og heller ikke til behandling av påregnelige følger av slike inngrep.

I den utstrekning det offentlige yter stønad etter annen lovgivning , ytes det ikke stønad etter dette kapitlet.

§ 5-10 Behandling for språk- og taledefekter

Trygden yter stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling for språk- og taledefekter hos logoped og audiopedagog.

Det er et vilkår for rett til stønad at medlemmet er henvist fra lege. Behandlingen må være av vesentlig betydning for medlemmets sykdom og funksjonsevne.

Stønaden gis etter fastsatte satser.

Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

Med hjemmel i folketrygdloven § 5-10 fjerde ledd har Sosial- og helsedepartementet den 15. april 1997 gitt forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling for språk- og taledefekter hos logoped og audiopedagog.

Folketrygdens ansvar etter folketrygdloven § 5-10 med tilhørende forskrift er et rent finansieringsansvar. Trygdekontorene har ikke ansvar for planlegging, utbygging og drift av logopedtjenester.

7.2.1 Stønadsreglene i hovedtrekk

Gjennom trygden dekkes stønad ved undersøkelse og behandling som utføres av logoped eller audiopedagog som har godkjent norsk eksamen, eller som har tillatelse fra Rikstrygdeverket til å utføre undersøkelse og behandling for trygdens regning.

Det er et vilkår for rett til stønad at behandlingen er rekvirert av lege og er et ledd i behandling eller etterbehandling av sykdom, skade eller lyte. Behandlingen må være av vesentlig betydning for trygdemedlemmets sykdom og funksjonsevne.

Før behandlingen iverksettes må det foreligge uttalelse fra spesialist i vedkommende sykdom eller fra spesialavdeling ved sykehus, med mindre forholdene gjør det særlig vanskelig å skaffe slik uttalelse.

Trygdekontorets tilsagn om stønad må innhentes før behandlingen settes i verk. Selv om forhåndstilsagn ikke er innhentet, kan det likevel gis stønad dersom det er klart at tilsagn ville ha blitt gitt.

Det gis i utgangspunktet stønad for opptil 25 behandlinger. Etter ny begrunnet søknad fra lege og logoped eller audiopedagog kan det gis stønad til ytterligere behandling.

Stønad ytes som hovedregel bare til behandling som foregår individuelt. Hvis logopeden eller audiopedagogen etter en faglig vurdering tilrår gruppebehandling, kan det også gis stønad til slik behandling.

Trygden yter stønad etter satser som er fastsatt av departementet.

7.2.2 Reiseutgifter

Trygdekontorene yter stønad til dekning av nødvendige reise- og oppholdsutgifter når et medlem må reise for å få undersøkelse og behandling hos logoped eller audiopedagog. Trygden dekker også utgifter til nødvendig ledsager. Stønaden skal dekke nødvendige reise-og oppholdsutgifter og kompensere for ledsagerens tap av arbeidsinntekt.

Videre dekkes reiseutgifter for logoped og audiopedagog som må reise til brukeren for å utføre undersøkelse og behandling. Det er da et vilkår at vedkommende ikke kan møte fram på behandlingsstedet på grunn av sin helsetilstand.

7.23 Trygdemedlemmer under opphold utenfor Norge

Folketrygdloven § 5-24 har bestemmelser om stønad til helsetjenester for medlemmer i folketrygden som oppholder seg i utlandet. Ved behandling hos logoped og audiopedagog ytes det stønad etter de samme regler og satser som gjelder ved behandling i Norge.

Dersom vedkommende er medlem i trygden som bosatt eller arbeidstaker i Norge, ytes det bare stønad dersom behovet for helsetjenester oppstår i utlandet.

7.2.4 Avgrensning av trygdens forpliktelser

Folketrygdloven § 5-1 tredje ledd inneholder en generell bestemmelse om avgrensning av plikt til å yte stønad ved helsetjenester. Etter denne bestemmelsen faller retten til stønad gjennom trygden bort i den utstrekning det offentlige yter stønad etter annen lovgivning.

Bestemmelsen tolkes slik at det ikke skal ytes stønad fra trygden til undersøkelse og behandling hos logoped eller audiopedagog dersom medlemmet har rett til logopedtjenester etter opplæringsloven.

7.3 Forholdet mellom opplæringslov og folketrygdlov

Siden det gjennom folketrygdloven ytes stønad til helsetjenester, er det lite samsvar med begrepene som benyttes i opplæringsloven. Begrepene språk- og taledefekter samt logopedisk/audiopedagogisk behandling finnes ikke i opplæringsloven. At en person har språk- og talevansker er heller ikke i seg selv et kriterium for rett til spesialundervisning. Begrepet logopedisk behandling kan heller ikke uten videre knyttes til spesialundervisning, og det uttrykker heller ikke et mål for opplæringen. Hvis en person med språk- og talevansker har fått vurdert rettigheter etter opplæringsloven, vil det likevel være naturlig at en logoped/audiopedagog har hovedansvaret for opplæringen - ofte sammen med annet pedagogisk fagpersonale. Det er viktig å understreke at opplæringsrettighetene i mange tilfeller innebærer noe mer enn logopediske tiltak. Folketrygdlovens fokusering på språk- og talevanskene uten at dette blir satt i en mer helhetlig sammenheng, kan lett medføre at andre opplæringsaspekter ikke blir vurdert, og dermed ikke ivaretatt.

7.3.1 Personer som ikke har rettigheter etter opplæringsloven, men rett til refusjon etter folketrygdloven

Et sentralt spørsmål som kan stilles ved vurdering av rettighetene etter opplæringsloven og folketrygdloven, er om det finnes personer som ikke har rettigheter etter opplæringsloven, men rett til refusjon etter folketrygdloven.

7.3.2 Lærlinger

Lærlinger tar ut retten til videregående opplæring i lærebedrift med sikte på fag- eller svenneprøve. I læretiden er lærlingen arbeidstaker i bedriften med de retter og plikter som følger av lover og tariffavtaler. Reglene om spesialundervisning i opplæringsloven gjelder elever og lærekandidater, men ikke lærlinger. Det betyr at en lærling med språk- og talevansker med behov for logopedtjenester, ikke kan få dekket eventuelle utgifter til slike tjenester fra fylkeskommunen etter opplæringsloven, men ved refusjon etter folketrygdloven § 5-10, dersom lærlingene har behov for en slik helsetjeneste.

7.3.3 Ungdom som ikke er elever i videregående opplæring

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at skoleåret 1999-2000 var 90,3 % av årskullene 16-18-åringer registrert som elever eller lærlinger i videregående opplæring under opplæringsloven. Det vil si at 9,7 % eller 15 600 personer ikke var elever/lærlinger i videregående opplæring. Dette er ungdom som enten var i fast eller midlertidig arbeid, arbeidsledige eller opptatt med annen skolegang i Norge eller utlandet.

Personer som ikke er elever i videregående skole, har ikke rettigheter etter opplæringsloven. Utgifter til logopedhjelp til ungdom som ikke er elever i videregående skole dekkes i dag ved refusjon fra folketrygdloven § 5-10, dersom vilkårene for stønad er oppfylt.

7.3.4 Registrerte problem ved nåværende regelverk

Elever i grunnskole og videregående opplæring har etter opplæringsloven § 5-1 rett til spesialundervisning, herunder logopedtjenester, når vedkommende ikke har tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet. Kommuner og fylkeskommuner har et lovfestet ansvar for å finansiere nødvendig spesialundervisning. Parallelt med kommunens og fylkeskommunens ansvar har folketrygden en stønadsordning for undersøkelse og behandling hos privatpraktiserende logoped. Etter folketrygdloven § 5-1 tredje ledd faller plikt til å yte stønad etter lovens kap 5 bort "i den utstrekning det offentlige yter stønad etter annen lovgivning."

Det finnes eksempler på at tjenesteansvarlige instanser i kommuner og fylkeskommuner tolker lov- og regelverk ulikt og legger ulikt innhold i bestemmelsene. Det er sannsynlig at også klageinstansene vurderer samme sak forskjellig på bakgrunn av ulik lovfortolkning.

Møreforskings undersøkelse i 1999-2000 Fra rettighet til tilfeldighet (Alnes og Veddegjærde, 2000), viser at det er ulik praksis i kommunene når det gjelder anvendelsene av bestemmelsene i opplæringsloven og i folketrygdloven. Rapporten konkluderer med at noen kommuner har tilsatt og lønnet egne logopeder, mens andre kommuner finansierer logopedtilbudet via Trygdeetaten. De kommunene som på denne måten bruker trygdeytelsene for å finansiere en kommunal oppgave, omgår dermed sitt ansvar om å ivareta brukerens rettigheter etter opplæringslovgivningen. I disse tilfellene rettes oppmerksomheten mer mot tilgjengelighet til logoped enn mot relevant kommunal og fylkeskommunal tjenesteansvar. Fokus trekkes med andre ord bort fra brukerens helhetlige opplæringsbehov og rettigheter etter opplæringsloven og over mot behovet for en bestemt fagprofesjon fordi dette gir muligheter for ekstern finansiering (fra folketrygden).

De to finansieringskildene kan medføre at enkelte kommuner unnlater å ansette logoped fordi det kan føre til bortfall av midler fra trygden (Veddegjærde og Skårbrevik, 2000). Ulik praksis fra trygdekontorene og kommunenes skoleadministrasjon, kan ha også ha vært med på å forsterke disse forholdene, siden noen trygdekontor ofte har gitt trygdeytelser uten at det foreligger en avklaring fra skolemyndighetene om at vedkommende ikke har rettigheter etter opplæringsloven.

7.3.5 Oppsummering

Når en sammenholder de aktuelle bestemmelsene i de to lovene, vil de fleste tiltak som dekkes av folketrygdloven også dekkes med hjemmel i opplæringsloven. Det skulle dermed være relativt klart at det er kommunene som med hjemmel i opplæringsloven har ansvar for å etablere logopediske tiltak for elever i grunnskolen, mens fylkeskommunene har tilsvarende ansvar for elever i videregående opplæring.

Rettigheter etter opplæringsloven når det gjelder videregående opplæring er imidlertid betinget av at man er elev i videregående skole. Fylkeskommunen har derfor ikke ansvar for logopediske tiltak for lærlinger og ungdom som ikke er elever i videregående skole. Det vises til omtalen under punkt 7.3.1.

Folketrygdloven har bestemmelser om at i den utstrekning det offentlige yter stønad etter annen lovgivning, skal det ikke ytes stønad etter kapittel 5, jf. folketrygdloven § 5-1. Lærlinger og ungdom som ikke er elever i videregående skole har i dag rett til refusjon etter folketrygdloven § 5-1, men ikke rettigheter etter opplæringsloven.

• Rettighetene etter opplæringsloven omfatter tilpasset opplæring i grunnleggende kommunikasjonsferdigheter (språk- og tale)
• Ansvaret for å sørge for relevante tjenester ligger hos kommunene når det gjelder elever i grunnskolen, og hos fylkeskommunene når det gjelder elever i videregående opplæring.
• Lærlinger og ungdom som ikke er elever i videregående skole har ikke rettigheter etter opplæringsloven, men rett til stønad etter folketrygdloven § 5-1. Rettigheter etter opplæringsloven forutsetter at man er elev.
• Personer som oppholder seg i utlandet, har rett til stønad fra trygden etter de samme regler og satser som gjelder i Norge.