Vi ser også at kostnadene 1Med kostnader mener vi her de kostnader Lånekassen har til stipend/støtte, ikke samlede kostnader med å delta på ordningen., representert ved samlet støttebeløp, ligger i størrelsesorden 43 000 kroner (regnet i faste priser), og at regionale variasjoner i dette synes å kunne forklares med varierende tildeling til innenlands transport til utreiseflyplass.

Hvilke skoler har vært med i denne perioden?

Vi ser klart en utvikling i retning av at flere skoler deltar. Datagrunnlaget for denne delen av analysen ligger i spørreundersøkelsen, der vi spurte hvilken skole i Norge eleven reiste ut fra.

Vi viser fordelingen på landsdelsnivå, splittet opp for de to årene undersøkelsen omfattet.

Tabell 5 Relativ fordeling av elever og skoler det to første år av prøveordningen. Fordelt etter landsdel

Fordelingen mellom landsdelene i data fra spørreundersøkelsen følger i stor grad samme fordeling som den vi så for alle elevene som hadde deltatt på ordningen, og tendensen er den samme: allerede andre år av ordningen kan vi observere en ganske jevn geografiskfordeling utover landet. Den initielle overhyppigheten vi observerte for skoler på Østlandet er sterkt redusert til fordel for skoler fra de andre landsdelene.

Vi ser også en viss utvikling i forholdet mellom antall elever og antall skoler. Til tross for at tallet på skoler som har elever med på ordningen øker sterkt, ser vi at gjennomsnittstallet på elever per skole øker fra 1,3 til 1,8 på landsbasis. Dette betyr at vi både kan observere at det blir stadig flere skoler som deltar, men også at det er stadig flere elever fra hver skole som deltar. Med andre ord en viss smitteeffekt både innad på skolene som deltar og utad til nye skoler.

Vi må her ta hensyn til at dette dreier seg om de to første år av ordningen, og spesielt at det første året var det bare et lite antall som deltok. For de fleste kom prøveordningen sent i forhold til deres søkeprosess for utvekslingsoppholdet, og informasjonen om muligheten til å søke støtte kom ikke alle potensielle brukere i hende.

Men når vi ser disse tallene i sammenheng med totaltallene for de som fikk støtte de tre første årene, kan man hevde at der har skjedd en utvikling i retning av at det deltar stadig flere skoler, fra en stadig større del av landet.

Tallene våre fra 1999 og 2000 viser her at omtrent 1/3 av skolene som deltok første året ikke deltok andre (10 av 31). Vi har sett nærmere på tallene bak tabellen, og finner der at dette i all hovedsak er skoler som første året sendte bare en elev ut.

Hvem er det som drar ut?

I det følgende vil vi se litt nærmere på en del karakteristika ved elevene. Disse er bl.a. koblet opp til elevenes kjønn og alder, når i skoleløpet man reiste ut og hvordan man så på sitt faglige nivå før utreise, hvilken organisasjon man valgte, forhold knyttet til familien, som for eksempel utdanningsnivå og inntektsforhold.

Kjønn

I vårt materiale ser vi at det er en sterk overrepresentasjon av jenter. Første året var andelen 70 %, andre året 76 %. Dette er avvikende fra fordelingen i elevmassen, der andelen for allmennfag som er den dominerende studieretningen i vårt materiale, ligger på ca 50 – 52 %.

Figur 5 Elever som deltok på prøveordningen fordelt etter kjønn og hvilket år de reiste ut

I vårt materiale mangler vi informasjon om hva som kan forklare denne kjønnsdifferansen. Fra organisasjonene har vi fått vite at kjønnsfordelingen i regelen ligger sånn ca på 60/40 i jentenes favør. Om vi sammenligner dette med våre tall, ser vi at de som har svart ligger noe høyere i jenteandel (72 %), men ellers at tendensen er den samme. En av organisasjonene, som også driver med rene språkreiser, kunne opplyse at det for dette spesielle tilbudet er en jenteandel på opp mot 90 %. Vi kan videre vise til at andelen jenter som tar høyere utdanning i utlandet ligger på knapt 60 % (SSB, 6/2001).

Vi har sett på hvilke grunner man har lagt vekt på for å ville reise ut et år, og presenterer disse i Figur 6 nedenfor. Denne figuren sammenligner hvordan jenter og gutter har svart på fire påstander om hvor viktige de ulike var i deres øyne. De ble bedt om å vurdere påstandene på en skala fra 1 til 6 der 1 representerte at de fant påstanden lite viktig for seg, 6 at de fant påstanden svært viktig. Figuren viser gjennomsnittsskåre for påstandene.

Det vi kan merke oss her er at for alle påstandene, bortsett fra den siste skårer jentene høyere enn guttene. De finner i sterkere grad at det er en fin måte å lære fremmedspråk på (5,4 mot 5), at det er fin måte å bli mer selvstendig på (5,2 mot 4,9) og ser dette som fin måte å bli kjent med en annen kultur på (5,1 mot 4,7). Videre er de langt mer enige i at et år i utlandet vil kunne være nyttig for deres fremtidige karriere (4,6 mot 4) Bare for påstanden om at de trengte til forandring i livet sitt ser vi at det er noe høyere tilslutning blant guttene (4,5 mot 4,6).

Figur 6 Årsaker til at elevene ønsket ta et år av videregående i utlandet. Fordelt etter kjønn. Vist som gjennomsnittsverdier for de enkelte påstander

Ut fra dette skulle våre data tyde på at jenter er seg noe mer bevisst å kunne utnytte de muligheter et år ute vil kunne gi, men vi kan ikke med sikkerhet si hva dette skyldes. Det er kjent at jenter er tidligere modne enn gutter, fra flytteundersøkelser vet man at jenter vanligvis flytter ut tidligere enn gutter og at det i dag er et flertall av jenter i høyere utdanning.

Alder

Tabell 6 Aldersfordeling i utreiseåret. Absolutte tall og prosenter

I og med at denne ordningen i hovedsak sikter seg inn mot elever i videregående som har fullført grunnkurs og skal opp i VK1, vil alderen i mye være gitt ved at de fleste starter i videregående rett etter avsluttet ungdomsskole. Vi viser aldersfordelingen i en tabell, delt etter hvilket år eleven reiste ut. Vi ser at ca 90 % av elevene reiser ut i sitt 17 år. Elevene som er 18 når de reiser ut har i regelen reist ut etter et år på VK1, eventuelt etter et ½ år på VK1. De som reiser i sitt 16. år har vanligvis sin forklaring i at de reiser ut etter ½ år på GK. Men som vi ser fra aldersfordelingen, langt de fleste reiser rett etter GK. På dette området viser svarfordelingen samme tendens som vi får meldt fra organisasjonene for utvekslingsstudenter: de langt fleste reiser ut etter første år på videregående.

Fra noen organisasjoner ble det bemerket at de etter prøveordningen ble innført har opplevd et bortfall av elever som ville reise ut før GK. At det for noen har passet bedre å ta utvekslingsåret før man tok til på videregående her i Norge. Men disse elevene vil falle utenom prøveordningen slik denne er definert:

…Det blir ikkje gitt støtte til kurs på grunnkursnivå…. (Forskrifter, kap V. 2.2.6 )

Og det ser ut som om vissheten om dette har påvirket mange av disse til i stedet å vente et år før de reiser ut. De søker seg i alle fall ikke inn under ordningen.

Studieretning

På samme måte som for alder, ser vi når det gjelder studieretning at det er en som dominerer. 96 % svarer at de kommer fra Allmennfaglig linje. Den viktigste årsaken til den observerte fordelingen ligger det som står i informasjonen fra Lånekassen. Der heter det at hovedprinsippet er at:

” For å få støtte må skoleåret ved en utenlandsk videregående skole, med hovedvekt på allmennteoretiske fag, godkjennes som likeverdig med et skoleår ved en norsk videregående skole i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag”. (Veiledning til forskriftene, Lånekassen)

Tabell 7 Hvilken studieretning gikk du på før du reiste ut. Fordelt etter utreiseår, absolutte tall og prosenter

I intervjuer med skolene har det kommet fram at man særlig det siste året har opplevd et visst trykk fra andre retninger, men at man fremdeles ikke har rutiner for å håndtere disse. Fra Lånekassen har vi fått vite at man der i prinsippet er åpne for å støtte de retninger man kan dokumentere tilfredsstillende og godkjente opplegg for. Fra organisasjonene sies det at man vil prøve å bevirke til at elever som søker fra andre studieretninger vil bli tatt spesielt hensyn til i forsøk på å skaffe tilfredsstillende vertsskoler.

Studieprogresjon før avreise

Vi spurte elevene om de hadde fulgt normal studieprogresjon før de reiste ut, og svaret vi fikk var et entydig ja. 100% av elevene svarer at de har fulgt normal studieprogresjon. I og med at de aller fleste reiste ut etter grunnkurset, samt at det fra flere av utvekslingsorganisasjonene stilles krav om at man skal ha et visst karakternivå, er dette som vi ventet.

Faglig nivå før utreise

Videre bad vi elevene karakterisere sitt eget faglige nivå i forhold til nivået i klassen. Vi brukte betegnelsene ”under middels”, ”middels” og ”over middels”. Hensikten med dette spørsmålet var å se i hvilken grad de som reiser ut skiller seg fra elever flest. Innhenting av nøyaktige data for karakterer var i denne omgang ikke mulig, så vi valgte derfor denne noe mer omtrentlige metoden, ut fra at vi antok dette ville gi et brukbart bilde av situasjonen.

Tabell 8 Hvordan vil du karakterisere ditt faglige nivå før utreisen (i forhold til nivået i klassen). Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Vi ser her at alle svarer at deres nivå er middels eller over middels. Videre at der er en forskjell mellom første og andre året, slik at de som dro ut i –99 i sterkere grad svarer over middels (71 mot 56 %). I og med at ordningen var lite kjent første året og informasjon om muligheten til å søke kom heller sent, virker det realistisk å anta at det da ville være en overrepresentasjon av ”de beste” elevene, de som ofte vil være best i stand til å finne frem i de muligheter som finnes.

Vi må her skyte inn at organisasjonene vanligvis stiller et krav om at karakterene skal ligge på/over 3 i snitt, og at det til enkelte land i praksis blir vurdert som nødvendig at elevene har enda bedre karakterer fra Norge for å kunne henge med faglig. Dette er nok også en viktig forklaring på at ingen svarte ”under gjennomsnittet”. Samt at det også fra elevens side vil være en trygghet å vite at man i året ute i alle fall ikke skal få for store problemer på grunn av manglende faglig kompetanse.

Når i skoleløpet reiste elevene til utlandet?

Grunnkursnivå (GK) er som nevnt ikke støtteberettiget, videre blir det bl.a. i den informasjon som organisasjonene og Statens utdanningskontor i fylkene har lagt ut sagt at det kan være problematisk å tilpasse et år ute til VK2, selv om dette formelt kan være støtteberettiget. Likevel har vi i svarene fått inn eksempler på begge disse. Videre har vi eksempler på at elever har reist midt i et år, enten til jul GK eller til jul VK1. Dette dreier seg da om elever som skal gå på skole på den sørlige halvkule (Australia, New Zealand etc.). Vi har også svar fra en elev som søkte for et år ute etter VK2. Denne er ikke støtteberettiget, og skulle ikke vært inkludert i populasjonen i utgangspunktet Vi viser fordelingen i tabell nedenfor:

Vi ser fra Tabell 9 at andelen som reiser etter GK ligger fra 85,4 til 88,8 %, om vi tar med de som reiste ut etter halvgått GK, ligger den på 87,8 respektive 89,7 %. Dvs nesten 9 av 10 reiser ut etter/under GK. Andel under/etter VK1 ligger på 9,8 respektive 8,4 % for de to årene. Om vi ser utreisetidspunkt fordelt etter kjønn, kan vi legge merke til at det hos guttene er noe flere som reiser ut etter VK1 enn hos jentene. Andelen av gutter var noe høyere første enn andre året, da var også andelen som reiste ut etter VK1 som vi så noe høyere. Men totalantallet er lite for det første året, og forskjellene er små, så vi vil ikke gå videre på dette, annet enn å slå fast at 9 av 10 reiste etter GK, 1 av 10 etter VK1.

Tabell 9 Når i studieløpet reiste du ut ? Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Hvilken utvekslingsorganisasjon organiserte oppholdet?

Her er det viktig å ha klart for seg at første året (99/00) var det bare AFS (63 %) og YFU (37 %) som var omfattet av ordningen. Det ligger ikke til dette oppdragets mandat å drøfte hvorfor bare disse var med, eller hvorfor de andre etter hvert også ble omfattet av ordningen. I dag omfatter ordningen i alt 9 organisasjoner, men ikke alle har ennå hatt elever ute under denne ordningen, da noen først ble omfattet av den for skoleåret 2001/02. Tabellen viser fordelingen for elevene som svarte:

Tabell 10 Hvilken utvekslingsorganisasjon organiserte oppholdet? Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Vi ser at også etter utvidelsen til flere organisasjoner er det AFS (38 %) og YFU (27 %) som er størst. For 2000/01 har YFU økt sin relative andel noe i forhold til AFS. Neste gruppe er EF og STS, begge med 13 %, ASSE/Aspect ligger på 7 % og Rotary på 2 %. Ut fra det vi har fått vite fra organisasjonene ser det ikke ut til at deres andeler her avviker særlig mye fra deres andeler av utvekslingselever i alt. Vi forsøkte å innhente mer nøyaktige tall for dette, men fikk ikke et fullstendig nok grunnlag til å kunne si noe med sikkerhet. Men ut fra intervjuene med organisasjonene ser det ut til at den relative fordeling blant svarerne er ganske representativ.

Fullførte du året i utlandet etter planen?

I løpet av et år kan mye skje, og man må regne med at det alltid vil være dem som av en eller annen grunn må avbryte oppholdet før det er fullført, eller som ikke får gjennomført skolegangen som planlagt ved skolen i utlandet.

Vi spurte derfor om eleven fullførte året ute etter planen, svarene vi fikk var entydige. Bare 7 av 256 elever fullførte ikke etter planen, dette utgjør mindre enn 3 %.

Tabell 11 Fullførte du året i utlandet etter planen? Fordelt etter hvilket semester man reiste ut. Absolutte tall og prosenter

Som nevnt ovenfor kan det være ulike grunner til at man må avbryte året, men man vil da ofte ha muligheten til å fortsette fortløpende på året i sin norske skole, og slik kunne unngå forsinkelser i det videre løp. I vårt materiale svarer 3 av de 7 som ikke fullførte at de ble flyttet opp til neste trinn på normalt vis, og at avbruddet slik ikke fikk konsekvenser. Med andre ord var det mindre enn to prosent som ikke ble flyttet opp som følge av at de ikke fullførte året ute etter planen.

Foreldrenes utdanningsbakgrunn

Studier av og statistikk for videregående utdanning har vist at foreldres utdanningsbakgrunn har stor betydning for de valg elevene gjør, og også er et godt bilde på elevenes sosiale bakgrunn. Vi spurte derfor elevene om å krysse av for hver av foreldrenes høyeste utdanningsnivå etter en mye brukt 4-delt skala.

Tabell 12 Foreldres utdanningsnivå, høyeste av far eller mor. Fordelt etter utreiseår og sammenlignet med data for alle elever i videregående, 1999. Absolutte tall og prosenter

(*)Kilde: Statistisk årbok 2001,Tabell178 Elever og studenter, etter foreldrenes utdanningsnivå og skoleslag. 1. oktober 1999. Prosent

Vi ser at det har skjedd en endring fra første til andre året. Andelen med høyere utdanning over 4 år er redusert til fordel for de tre andre kategoriene. Men vi kan likevel se at det blant utvekslingselevene fremdeles er høye andeler som har foreldre med høy utdanning, langt høyere enn det man finner i et tverrsnitt av befolkningen. I tabellen har vi satt inn tall for foreldrebakgrunn blant alle elever i videregående skole, allmennfag. Vi ser da at andelen med lang høyere utdanning er ganske mye større i vårt materiale enn blant elever flest på allmennfag.

Familiens inntektsforhold

Et annet karakteristika er familiens økonomiske situasjon. Vi vet fra før prøveordningen at utvekslingsopphold i utlandet har hatt en tendens til å være dominert av elever fra familier i de øvre og høyere inntektsskikt. Dette i hovedsak på grunn av at et slikt år medførte en ganske stor kostnad for familien, og at der før denne prøveordningen kom ikke fantes særlig med støtteordninger.

Et av de konkrete siktemål med denne ordningen var nettopp å redusere familiens økonomi som hinder for å kunne delta, for slik å kunne gjøre dette tilbudet tilgjengelig også for andre grupper enn de som tidligere deltok. Dette er bakgrunnen for at vi bad elevene om å opplyse om familiens inntektsnivå.

Inntektsnivå er ikke et entydig begrep, og vi valgte bevisst å være litt ”omtrentlige” i vår formulering, ut fra erfaring med at de svar man får på denne type spørsmål ofte har en tendens til å ha et noe varierende meningsinnhold, uansett formulering. Vi ønsket derfor bare å få en enkel beskrivelse, og bad elevene å krysse av for hvilket intervall familiens inntekt i 2001 lå på. Dette betyr bl.a. at vi ikke kan si med sikkerhet om svarene representerer enkeltforsørgere eller toinntektsfamilier (ikke korrigert for skilsmisser etc.) og det kan være elementer av sammenblanding av inntekt før-etter skatt. Men for vårt formål trengtes her tall mer som illustrasjon enn som absolutte fakta.

Tabell 13 Familiens samlede inntekt i 2001. Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Vi ser her at ut fra opplysningene vi har fått, gir dette et bilde som passer godt til opplysningene ovenfor om utdanningsbakgrunn: når en relativt stor andel kommer fra familier med høyere akademisk utdanning, der vi kan gå ut fra at hovedregelen er at begge foreldrene er i arbeid, vil vi forvente at tyngdepunktet skulle ligge rundt 500.000 kroner (som eksempel kan nevnes at gjennomsnittsinntekten for ansatte i staten ligger rundt 275.000 kroner).

I og med at det er publisert lite statistikk for familiers inntektsforhold før skatt, er det vanskelig å sammenligne våre tall med for eksempel gjennomsnittstall for norske husholdninger. Vi har i stedet valgt å se nærmere på våre data etter hvilke økonomiske regioner elevenes skoler ligger i (Figur 7). De økonomiske regionene er som tidligere nevnt et bilde på sentralitet, størrelse og aktivitet. Slik at region 4, Oslo/Asker/Bærum, Trondheim og Bergen representerer storbyområdene, de mest sentrale og også områdene der vi finner de høyeste gjennomsnittsinntekter, mens region 0, Minst sentrale økonomiske regioner representerer kommuner i utkantene uten spesiell tilknytning til større senter.

Det vi kan se er at det er et klart skille mellom de mest sentrale områdene (4 og 3) og de andre. I disse finner vi at ca 60 % av familiene har inntekter fra 500.000 kroner og oppover, og ca halvparten av disse over 700.000. For de andre regiontypene ser vi at andelen høyinntektsfamilier går ned etter som ”sentraliteten” avtar.

Figur 7 Familiens samlede inntekt i 2001. Fordelt etter SSB's økonomiske regioner

I og med at vi har sett at deltagelsen på prøveordningen fordeler seg ganske proporsjonalt på de ulike regiontypene, sett i forhold til regionenes andel av folketallet, gir disse tallene et bilde av at det i de mindre sentrale regionene i større grad blir rekruttert inn elever fra lavere inntektsgrupper. Delvis fordi disse områdene har lavere andel høyinntektsfamilier generelt, men trolig også fordi ordningens fordelingsmessige effekter slår ut. Familieøkonomien blir ikke lenger et så stort hinder for å kunne delta.

Har noen i familien deltatt på utveksling før?

I og med at dette dreier seg om en prøveordning som bare har vært i virksomhet siden våren 1999, og vår undersøkelse dreier seg om elever som reiste ut de to første skoleårene, ville det være naturlig at ordningen ennå ikke var kjent for mange av elevene i videregående.

Fra intervjuene med organisasjonene har vi fått opplyst at, særlig første året, kom informasjonen om at ordningen fantes så sent at det ikke var mulig for alle som kunne ha ønsket å benytte seg av den. Fra intervju med skolene, Lånekassen og organisasjonene har vi fått vite at også fra skolene sin side var det mangel på informasjon og kompetanse, som kunne medføre at potensielle brukere, spesielt første året, ikke gjorde bruk av ordningen.

Det er derfor interessant å se på om de som valgte å delta hadde spesielle forutsetninger, som for eksempel spesielt god kontakt inn mot organisasjonene ved at noen i nærmeste familie hadde deltatt i utvekslingsopphold tidligere. Vi viser resultatet i Tabell 14. Vi ser at tabellen gir en viss støtte for å hevde dette – blant de som deltok første året svarer hele 44 % at de har noen i familien som har deltatt, mens denne andelen andre året har falt til 24 %. Dette skulle peke på at elever fra familier med en ”utvekslingshistorie”, hadde bedre tilgang på informasjon om at denne ordningen ble gjort tilgjengelig. Fra intervjuer med organisasjonene vet vi bl.a. at det er vanlig at det eksisterer ulike former for nettverk for tidligere utvekslingselever, slik at man ofte holder kontakten med organisasjonen og ”vet mer” enn dem som ikke står utenfor dette nettverket.

Tabell 14 Har noen i nærmeste familie deltatt i utvekslingsopphold tidligere? Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Hvor fikk de informasjon om denne ordningen fra?

Vi spurte elevene hvor de først fikk kjennskap til at det var mulig å ta et ordinært år ute, og viser svarene på dette, fordelt etter om man har hatt familiemedlemmer ute før eller ei (Tabell 15). Her ser vi at det er forskjeller mellom de to gruppene i hvor de fikk informasjonen fra. Blant de som har hatt familiemedlemmer ute tidligere svarer hele 46 % at familien først var den som ga dem kjennskap til ordningen, mot bare 9 % for de andre. For de andre er det venner og kjente som er den viktigste informantgruppen – hele 49 % (mot 26 % i den andre) oppgir venner og kjente som første informant. Ellers kan vi se at skolen og organisasjonene også er en hyppigere kilde blant de som ikke har hatt familie ute.

Tabell 15 Hvordan fikk du først kjennskap til at ordningen eksisterte? Fordelt etter om skolen har hatt elever ute på ordningen før. Vist for elever som deltok 2. året. Absolutte tall og prosenter

Om vi ser på utviklingen over tid, så er det ikke så store endringer fra første til andre året for hvor man fikk vite om ordningen, bortsett fra for skolene sitt vedkommende, der andelen har økt fra 5 til 16 % og for familien som er redusert fra 25 til 19 %.

Tabell 16 Hvordan fikk du først kjennskap til at ordningen eksisterte? Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Dette er godt i samsvar med hva rådgivere på skolene har sagt i intervjuer: at de innledningsvis ikke hadde særlig god tilgang på informasjon om at ordningen fantes, og at de særlig første året ble kontaktet av elever som trengte hjelp i arbeidet med å få oppholdet sitt godkjent, m.a.o. at elevene hadde kjennskap til ordningen før de kom til skolen for å få hjelp.

Ut fra intervjuene har vi videre fått et bilde av at informasjonsstrømmen nå er endret i forhold til dette.

2. At skolene nå har informasjon om at ordningen fins og etter hvert erfaring i hvordan den kan brukes/hva som kreves for å få godkjenning
3. At elever som har vært ute et år blir brukt i skolens informasjonsarbeid til nye elever for å få fram hvilke muligheter som finnes
4. At Lånekassen har innarbeidet informasjon om ordningen i sine rutiner for møter med rådgivere/kontorpersonell om våren, der forutsetninger for og endringer i støtteordningene blir presentert

Men det at dette er en prøveordning har gjort – og gjør fortsatt – at man er noe tilbakeholdne med å etablere for faste rutiner på området. Man vil ikke binde seg, for eksempel er ikke organisasjonene så lystne på å presentere detaljer om ordningen i sitt materiell, fordi man ikke vet om den vil bli permanent. Et stort informasjonsarbeid vil da kunne bli forgjeves om forutsetningene endres, enten at ordningen faller bort eller endres vesentlig. Organisasjonene sier derfor at deres primære strategi er – og vil være – å linke sin informasjon til de forskrifter og regler som presenteres fra Lånekassen. Framstille ordningen som en mulighet som eksisterer i dag, der Lånekassen er de som ”gir vilkårene”, men uten å si at dette er noe man alltid vil kunne benytte seg av. Også hos de andre aktørene ble dette at ordningen er et tidsavgrenset forsøk trekt fram som forklaringsfaktor.

Ser deltagerne på seg selv som spesielt aktive ungdommer?

Det å ta et år i utlandet, borte fra familie, hjemsted og venner, i en ny kultur og på mange måter uten ”sikkerhetsnett” er for de fleste et stort skritt å ta. Dette skulle bety at de som ønsker delta som utvekslingselever trolig vil være slike som ”stikker seg fram” i positiv forstand. Vi kunne vente at de er skoleflinke (det blir støttet av de funn vi har for elevenes faglige nivå før utreise), men også at de trolig vil være naturlig å karakterisere dem som mer enn vanlig aktive ungdommer, ungdommer som er engasjert i frivillig arbeid, idrett, politikk etc. Vi spurte derfor om de ville karakterisere seg som dette: spesielt aktive ungdommer. Vi viser svarfordelingen fordelt etter hvilket år de reiste ut.

Tabell 17 Vil du karakterisere deg som en spesielt aktiv ungdom? Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Som tabellen viser var det vel 6 av 10 elever som mente at de kunne karakterisere seg som spesielt aktive, noe flere første (68 %) enn andre året (60 %). Dette er en indikasjon på at de som deltar skiller seg noe fra den typiske eleven.

Men at det er slik er nettopp noe vi ville måtte regne med å finne. I og med at (som nevnt ovenfor) et år ute uansett finansieringsmulighet vil kreve noe ekstra av eleven, vil det måtte være slik at de som reiser ut er de som har lyst til dette og som tror de mestrer en slik utfordring. Dette vil man ikke i særlig grad rokke ved - uansett hvor gode støttemuligheter som finnes.

Dette forholdet er også noe som kom klart frem i intervjuene med rådgiverne. Her ble det trekt fram at man ikke som rådgiver hadde muligheter til å hindre elever å søke under ordningen, selv om man mente eleven ikke burde gjøre det. Men at dette i praksis ikke viste seg å være en aktuell problemstilling fordi det i regelen ikke var denne type elever som kom for å søke.

Videre forhold som gjør denne type problemstilling uaktuell er at det forut for denne søke/godkjenningsprosessen i henhold til prøveordningen har funnet sted en vurdering fra organisasjonene sin side. Disse er også interessert i å sende ut de elever som er best ”egnet for” et år ute, dette går på faglige, men ikke minst også sosiale ferdigheter, holdninger etc. I intervju med organisasjonene ble det presisert for oss at de anser det som sin viktigste oppgave at elevene skulle være i stand til å fungere alene, i nytt miljø, der det skolefaglige bare var en av flere faktorer som spilte inn. De har en egen utvelgelsesprosess med intervjuer og vurderinger som er utformet for å ivareta dette.

Dermed opplevde rådgiverne i regelen at de som kom for å få hjelp til forhåndsgodkjenning vanligvis var elever som også i praksis burde ha muligheter til å kunne greie seg et år ute.

Tabell 18 Om du karakteriserte deg som en spesielt aktiv ungdom, hva var du aktiv innenfor? Prosent

Vi spurte de som karakteriserte seg som spesielt aktive hvorfor de mente dette, og viser dette i tabell nedenfor (merk at kategoriene ikke var gjensidig utelukkende, så totalsummene for hver linje vil ikke summeres til 100 %). Vi ser her at 80 % var spesielt aktive innen idrett, 40 % innen organisasjonslivet og 16 % innen politisk arbeid. Videre at det første året var andelen aktive innen organisasjonsliv og politisk arbeid en del høyere på bekostning av idrett.

Hvorfor ville man ta et ordinært år av videregående i utlandet?

Å være utvekslingselev er ikke et nytt fenomen, men har en lang historie i Norge. Både å sende elever ut og å ta imot elever. Men fram til denne prøveordningen kom i stand var det bare i mindre grad mulig å få støtte til slike opphold, slik at de i all hovedsak ble begrenset til den del av befolkningen som hadde romslig økonomi og/eller var svært bevisst på å gi muligheter til internasjonalisering. Fra organisasjonene vet vi at det finnes (fantes) ulike støtte/stipendordninger, men at disse er (var) av svært varierende omfang. Fra å i gitte tilfelle dekke så å si hele kostnaden til å være av mer symbolsk karakter. I praksis ville familien måtte regne med å dekke langt det meste selv, en kostnad som etter dagens nivå ligger fra 40.000 til 60.000 kroner.

I og med at denne ordningen ble lansert, ble de økonomiske begrensninger langt på vei ryddet bort. Noe varierende fra organisasjon til organisasjon, men i hovedsak betyr ordningen at elevene kan få dekket langt størsteparten av de direkte merkostnadene ved å bo et år utenfor hjemmet. Ut fra de opplysninger vi har fått, ser støttebeløpene ut til å dekke fra ca 80 til opp mot 100 % av de direkte utlegg en elev vil ha ved et år ute. I tillegg kommer vanligvis lommepenger, penger til klær etc. Men sett fra familiens ståsted vil man også få en hjemlig kostnadsreduksjon (spesielt på matbudsjettet), slik at totalkostnaden ved å være ute ikke vil avvike svært mye fra den støtte man mottar. Det er i tillegg mulig å motta støtte/stipendier fra utvekslingsorganisasjonen, spesielt fordi disse ikke har fullstendig oversikt over hvilke elever som er omfattet av prøveordningen eller ikke. Denne støtten kommer heller ikke i konflikt med Lånekassens regler for tildeling av støtte fordi det vanligvis dreier seg om beløp som ligger under eventuelle avkortingsgrenser.

Dette betyr at den gode økonomiske støtten vil måtte være et viktig argument for de aller fleste av elevene som søker på denne prøveordningen. De resultater vi har sett fra hvordan elevene fordeler seg geografisk og sosialt støtter opp under dette – det er tydelig at man ved denne ordningen har nådd ut til grupper som tidligere ikke ofte benyttet utvekslingsordningen. I våre data kan vi ellers se dette fra spørsmålene om man ville ha reist uten støtteordningen, og om man ville ha anbefalt venner å dra ut på ordningen.

Tabell 19 Ville du ha dratt ut om støtteordningen ikke fantes? Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Vi ser her at 4 av 10 sier støtten har vært avgjørende for at de har dratt ut, og vi kan merke oss at det er en forskjell mellom første og andre året, første året svarer 15 % at de ikke ville dratt uten støtten, andre året 43 %.

Den store forskjellen her er sikkert betinget av at dette var første året, og at de som hadde planlagt å dra i hovedsak hadde planlagt dette før prøveordningen ble kjent. På den andre side vil vi måtte kunne anta at det i den høye nei-andelen andre året kan ligge elementer av etterrasjonalisering. At man ville ha dratt uansett, men kunne hatt mer problem med å skaffe pengene. Det var for eksempel flere som på spørsmålet om de ville dratt uten støtten, utdypet svaret med å si at de ikke visste hvor de ville skaffe pengene, men at de ville ha dratt og heller tatt dette problemet etterpå.

Vi har også opplysninger fra organisasjonene om at ordningen ikke har medført en økning i antall utvekslingselever på linje med det svarfordelingen fra 2000/01 skulle tilsi. De har opplevd en økning, men ikke en svært stor økning. For eksempel EF, som ikke var med i –99, hadde det året 161 utvekslingselever, i 2001 har de totalt 164 (av disse ca 50 % med støtte fra Lånekassen). For AFS har antallet de tre årene –99, -00 og –01 variert fra 344 første året, 358 andre og 343 tredje. AFS deltok også i –99, og har opplyst at antallet steg noe som følge av ordningen.

Vi vil derfor begrense oss til å si at det reelle nivået vil ligge et sted mellom 15 og 43 %. Så dette skulle bety at det at prøveordningen eksisterer er avgjørende grunn for mellom ¼ og 1/3 av de som reiser ut.

Fordeling basert på SSB’s økonomiske regioner

I denne figuren ser vi det er en klar tendens i retning av at støtten blir ansett som mer viktig dess lenger ”utover” man kommer. Den er minst viktig i sentrale strøk, der 32 % svarer de ikke ville reist uten ordningen, og i de mest utkantpregete ligger andelen på 53 %, dvs at mer enn hver andre elev anser at støtten var avgjørende for at man reiste.

Figur 8 Ville du ha tatt et år ute om ordningen ikke fantes? Fordelt etter SSB's økonomiske regioner

Et annet element som kan trekkes frem her er at i intervju med saksbehandler ved et av østlandskontorene i Lånekassen, ble det nevnt at vedkommende hadde et inntrykk av at en del av de som søkte på denne ordningen var elever man ikke hadde kontakt med verken før eller etter dette året. Med andre ord hjemmeboende elever fra familier med god økonomi. At det ikke nødvendigvis var det at de trengte støtte for å reise ut, men heller at man var godt orientert om mulige støtteordninger og valgte å benytte de muligheter som eksisterte. Dette blir underbygget bl.a. av at vi finner at elever fra Oslo/Akershus totalt sett har langt lavere nei-andel enn elever generelt (27 mot 39 %).

På spørsmålet om elevene ville ha anbefalt venner som spør om å dra ut på ordningen, er det så å si alle (96 %) som svarer bekreftende. Det som er interessant for oss her, er at i kommentarene til dette spørsmålet finner vi relativt ofte at man har nevnt støtteordningen konkret som et viktig argument men kan bruke overfor de som eventuelt måtte spørre om råd. De fleste kommentarer går på at man ville argumentere med at det er utviklende, at man lærer mye om seg selv, om andre kulturer, språk etc, men påfallende mange trekker frem at ordningen gjør dette oppnåelig for langt flere enn tidligere. Også de som svarer at de likevel ville ha reist, har trukket fram dette som et viktig pre ved ordningen.

Gjennom intervjuene har vi også fått tilbakemelding om at en viktig årsak til at man ville ta året ute som et ordinært år var at man ikke ønsket å bruke et ekstra år på videregående. Dette kan delvis henge sammen med reglene for utdanningsstøtte, der det er ulike regler for om man er under/over 19 år, noe som har gjort det mer interessant å fullføre på normert tid. Men tall for gjennomstrømming i videregående viser at andelen som fullfører på normert tid ligger rundt 59 % (Aktuell utdanningsstatistikk, 9/2001 tab.4.1).) Så for elever i videregående generelt skulle dette gi en pekepinn om at slike forhold ikke alltid vil være de mest vesentlige – forsinkelser av ulike årsaker skjer ganske hyppig.

Det som derimot har kommet fram som viktig for mange, er at man ønsker å ta det som et ordinært år for å kunne komme tilbake til klassen sin, komme tilbake og være russ sammen med sitt eget kull. Så selv om man i utgangspunktet ikke alltid vil være garantert å komme tilbake i sin gamle klasse, er det å fullføre blant sine jevnaldrende et viktig element.

Et annet element som trekkes fram er at en del av de som deltar er elever som ikke finner at utfordringene i norsk videregående skole er store nok. Man ønsker i tillegg enten større faglige utfordringer, og velger et år i land med skolesystem man tror stiller større krav til den enkelte, eller man velger et år med et annet undervisningsspråk, for dermed å gi fagene en ekstra dimensjon.

De videre grunner for å ta et år ute, vil i all hovedsak følge de samme hovedlinjer som for elever generelt som drar ut. Vi viser de resultater vi fikk i tabellen nedenfor.

Tabell 20 Hvorfor var du interessert i å ta et år av videregående skole i utlandet? Prosent

Vi ser fra denne tabellen at nesten ingen ser på disse påstandene som lite viktige (1 og 2). Ellers er der en viss variasjon påstandene i mellom i hvor sterkt man slutter opp om dem, men gjennomsnittsskåren for alle ligger fra 4,5 og opp til 5,3.

Data blir i Tabell 21 representert ved gjennomsnittsskåren for hver påstand. For svarene i alt, fordelt etter år man reiste ut og etter kjønn. Basis for gjennomsnittstallene er avkryssinger på en skala fra 1 til 6 der 6 representerte at påstanden var svært viktig for den enkelte, 1 at den var lite viktig. Gjennomsnittet vil dermed kunne variere mellom 1 og 6. Dess nærmere 6 dess mer viktig anså man påstanden å være. Det vi først kan merke oss er at alle påstandene skårer ganske høyt, varierende fra 4,5 i snitt for påstanden om at internasjonalisering er viktig for framtidig karriere til 5,3 for påstanden om at dette var en fin måte å lære fremmedspråk.

Tabell 21 Hvorfor var du interessert i å ta et år av videregående skole i utlandet? Gjennomsnittsskåre, vist for utreiseår og kjønn

I og med at man stilte de samme påstandene i den undersøkelsen som ble gjort av Hasselø og Tornes i 1999 (Hasselø og Tornes, 1999), gir dette oss mulighet til å sammenligne svarfordelingen for de to undersøkelsene. Her er det viktig å merke seg at Hasselø/Tornes undersøkte en ordning der hele/deler av klasser reiste ut for å ta et år i utlandet, mens denne undersøkelsen retter seg mot elever som drar ut på individuelt grunnlag. Det er derfor grunn til å regne med at denne undersøkelsen vil vise noe andre resultater. Vi viser dataene i Figur 9 nedenfor.

Figur 9 Hvorfor var du interessert i å ta et år av videregående ute? Sammenligning mellom klasseutveksling (97 og 98) og individuell utveksling (99 og 00). Gjennomsnittsskåre

Vi finner her er et klart skille mellom de to undersøkelsene, markert ved at andel som mente påstanden var viktig (tilordnet den høye verdier), har økt for alle påstandene. Økningen varierer mellom 15 % (for påstanden om fremmedspråk) til 70 % (for påstanden om å trenge forandring i livet). Men vi ser også at den relative, innbyrdes rangering av påstandene, er uendret.

Dersom vi tar hensyn til at den siste undersøkelsen i hovedsak beskriver elevenes individuelt betingede valg mens den første vil være farget av det å være del av en klasse, er de endringer vi ser omtrent som vi kunne vente. Det er naturlig at påstanden om å trenge forandring i livet vil kunne telle høyere når men gjør et eget valg framfor når man velger å gå i en klasse som har utveksling som målsetting. Dette slår også ut på de andre påstandene. Vi kan anta at den sterkere fokusering i samfunnet generelt på internasjonalisering vil kunne forklare noe av forskjellene her, samt at mange skoler er blitt seg mer bevisst å fokusere på internasjonalisering.

Ordningen som strategisk virkemiddel

Internasjonalisering er i dag regnet som en viktig strategi både for næringslivet og innen det offentlige. Innen næringslivet har dette vært sentralt over lang tid, innen det offentlige ser man at det stadig tillegges sterkere vekt. Et resultat av dette er gjerne at de fleste fylkeskommuner gjerne utarbeider strategier for internasjonalisering innen de fleste av sine virksomhetsområder samt på mer overordnet nivå.

Som eiere er det naturlig å se til fylkeskommunene for å finne internasjonaliseringsstrategier for den videregående skolen. Vi har derfor gjennomført et enkelt søk på Internett til et utvalg av fylkeskommuner, for å se i hvilken grad man har nevnt denne ordningen under sine strategier.

Vårt søk fant lite med direkte referanse til prøveordningen med støtte til videregående opplæring, det som var å finne relaterte seg i regelen til andre kontakt-/utvekslingsformer som for eksempel Leonardo, Comenius, etc

I dette søket fant vi videre at prøveordningen var nevnt på sidene til Statens utdanningskontor i Vest Agder ( http://www.suva.no/suva2000/internasjonal/andre.htm) og vi fant litt informasjon på nettstedet Din Utdanning ( http://www.dinutdanning.no/) administrert og drevet av Statens utdanningskontor i Sør-Trøndelag.

Vi har gjort tilsvarende søk for videregående skoler i Akershus, Buskerud og Møre og Romsdal, og resultatet er mye det samme. Internasjonalisering blir omtalt som en mulighet, man nevner ofte at skolen er knyttet opp til en eller flere av de etablerte ordninger, men denne spesielle prøveordningen blir vanligvis bare nevnt summarisk som en mulighet som eksisterer for den som måtte ønske prøve det. Inntrykket vi får er at internasjonalisering er et aktuelt tema, men at man som skole heller fokuserer på ordninger knyttet til klasse og faste samarbeidsskoler ute enn denne spesielle prøveordningen.

Der er trolig flere årsaker til dette, en viktig årsak ligger nok i at dette ennå er en prøveordning. Den skulle vært avsluttet i vår men ble forlenget et år. Strategier skal gi føringer for langsiktige satsinger, dermed vil det være lite interessant å knytte disse sterkt opp mot noe som man ikke vet om kommer til å bli værende.

Et begrep som ”manglende eierskap” kan kanskje brukes her: en avgrenset forsøksordning, utformet fra sentralt hold, basert på tradisjonell individuell utveksling. Likeså har det ikke vært drevet særlig informasjon ut over direkte info til elev/skole og organisasjoner.

I evalueringsrapporten for ordningen med støtte til elever som deltok i godkjent utdanningsprogram i land utenfor Norden gjennom et samarbeid mellom norsk videregående skole og utenlandsk skole (Hasselø og Tornes, 1999) fant man bl.a. et ønske om at internasjonalisering skulle være noe mer enn tradisjonell elevutveksling. I tillegg til å skulle virke utjevnende (sosialt og geografisk), samt gi et godkjent år inn mot norsk videregående, fikk ordningen bieffekt på lærersiden vad at dette virkemiddelet fungerte som en arena for etterutdanning for den norske lærerstaben, noe som gav dette arbeidet høy status blant lærerne.

Vi kan ikke si at vi har støtt på tilsvarende når det gjelder denne forsøksordningen. Det har ikke i intervjuene blitt trekt fram at dette har motivert lærerne til å søke etterutdanning eller til å ha utvekslingsopphold ved skole i utlandet. Heller ikke at det er lagt opp til mye oppfølging av eleven mens de er ute.

Men i intervjuer med rådgivere på skoler kommer det fram at man har gjort seg visse tanker også knyttet til denne prøveordningen. Vel er elevutvekslingsordningen individuell og sterkt avhengig av den enkelte elevs innsats og ønsker, men man ønsker likevel å bruke hjemvendte elevers kompetanse, m.a. i å drive ulike typer informasjonsarbeid overfor medelever om det å gå på skole/studere i utlandet. Samt å kunne bruke av deres spesialkunnskaper om forhold i andre land også inn mot den ordinære undervisning.

Videre kommer det fram at man ser positivt på de utjamningsmessige sider av denne prøveordningen, og at det slik kan være en mulighet også for den enkelte skole til å gi bredere grupper et år ute. I intervjuene ble det bl.a. tatt opp som en utfordring hvordan man kan utvikle gode rutiner for at også de yrkesfaglige studieretninger skal kunne tilpasses under ordningen. Som det er lagt opp i dag har man funnet greie arbeidsmetoder i godkjenning av faglig innhold for allmennfag, samt at man har brukbare erfaringer for musikk- og idrettsfag. Men for de andre retningene er det mer uklart for skolene om og hvordan en tilpasning skal kunne skje.

Som en oppsummering vil det kunne sies at det spesielle ved denne ordningen er at man her har en forsøksordning som for så vidt retter seg inn mot et allerede etablert system (tradisjonell elevutveksling), uten at det blir lagt andre føringer enn målsetting om at man skal kunne gå direkte videre i skoleløpet når man kommer hjem. Det er fremdeles eleven/organisasjonen som bestemmer hvor man skal dra, og det er år om annet så pass få elever fra den enkelte skole som drar ut at det i liten grad er gjennomførlig å lage spesielle opplegg for dette. Vi vil også se lenger fremme at elevene ender opp i svært mange forskjellige vertsskoler, slik at det ikke ville være til særlig nytte å etablere kontakter mellom hjemme- og vertsskole, for man aldri vil vite om det ville komme elever til den samme skolen igjen.

På den andre siden vil det kunne utvikle seg ”bånd” mellom hjemme- og vertsskoler, spesielt dersom også andre studieretninger kommer til. Videre representerer ordningen en mulighet for skoleeiere og regionalt næringsliv til å kunne samarbeide om å få elever til å dra til land man ønsker å utvikle samarbeid og handel med. Så der ligger et visst potensial i ordningen, uten at det ser ut til at dette har blitt oppdaget av skoleeiere, regionalt næringsliv og lokale utviklingsorganisasjoner.

Forsinkelser som følge av utenlandsoppholdet

En av forutsetningene denne prøveordningen baserer seg på er at den som deltar ikke skal bli forsinket i utdanningen i Norge.

…Det er vidare ein føresetnad at søkjaren dokumenterer at utdanninga inngår som ein del av ei utdanning i vidaregåande skole som søkjaren er i gang med i Noreg, og at opphaldet i utlandet ikkje vil føre til at søkjaren blir forseinka i denne utdanninga. (Forskrifter, kap V. 2.2.6)

Har du fått støtte under ordningen har du forpliktet deg til et opplegg der skolen bekrefter at du kan fortsette direkte på VK2 nivå (vanligvis) i Norge. På den andre side er det ikke slik at dersom du ikke blir flyttet opp, så må du betale tilbake støtten. Støtten er gitt på basis av at det foreligger bekreftelse fra skolen på at det er lagt et opplegg som, dersom det blir gjennomført, vil medføre at eleven vil bli flyttet opp. Men det ligger ikke noe absolutt krav om at så må skje. Som det ble sagt i intervjuene: ”det må være lov å feile”. Mye kan skje, mye kan gå galt, men konsekvensene av å feile under denne forsøksordningen er ikke andre enn for de som blir forsinket ellers: man må ta året opp igjen, men uten konsekvenser for den støtten man har fått.

I intervju med skolene har vi spurt om forsinkelse er en aktuell problematikk; om det ofte er slik at elever som deltar ikke gjennomfører etter planen. Svaret var ganske entydig at det er det ikke. Det rapporteres at fullføringsgraden er svært høy. Har man først bestemt seg for å ta året som et ordinært år, satser man på å greie dette – endatil i de tilfelle der skolen/rådgiver har ment at det burde ha vært mer nyttig for vedkommende å ta VK1 på nytt her hjemme.

Det ble også sagt at man så at enkelte elever fikk et svært hardt press på seg etter de kom tilbake, fordi de manglet en del kunnskaper som deres medelever hadde, men at det likevel ikke ble gitt uttrykk for at man ønsket ”hoppe av”. Langt de fleste ville forsøke å jobbe inn det tapte for å kunne fullføre skoleløpet etter planen.

I spørreundersøkelsen ble elevene spurt om de ble flyttet opp (i regelen til VK2) når de kom tilbake etter utvekslingsoppholdet. I vårt materiale svarte 87 % at de ble flyttet opp på ordinært vis, 83 % i –99 og 88 i 2000. At det er en forskjell mellom disse to årene kan dels skyldes at det første året var så få totalt sett slik at tilfeldigheter slår sterkere ut (hver respondent utgjorde det året vel 2 prosentpoeng). Samtidig kan det ha spilt inn at man da også hadde hatt mindre tid til å gjøre godt forarbeid i godkjenningsprosessen. Informasjon om ordningen kom til organisasjonene først rundt 15. juni.

I intervju med organisasjonene ble det trekt fram at man første året i mange tilfeller var kommet så langt i prosessen at det ikke var tid til skikkelig forhåndsgodkjenning, samt at skolene ikke hadde opparbeidet kompetanse på hvordan dette skulle gjøres. Videre nevnes at det ved enkelte regionkontorer heller ikke var særlig kompetanse å oppdrive. Dermed vil vi måtte regne med at noe flere elever opplevde prosessen som uklar, og slik kunne få problem med å bli flyttet opp når de kom tilbake. Fra kommentarer på spørreskjemaene har vi fra elevene fått vite at for enkelte kunne denne godkjenningsprosessen strekke seg langt inn i utvekslingsåret.

Tabell 22 Ble du flyttet opp til neste årskurs når du kom tilbake etter oppholdet? Fordelt etter utreiseår. Absolutte tall og prosenter

Vi har svar fra nesten 70 % av alle elevene som har deltatt på ordningen, men det er trolig at svarprosenten er noe lavere blant de som har negative erfaringer knyttet til oppholdet/ordningen med støtte. I regi av Lånekassen ble det gjort en forespørsel til skolene som hadde elever ute første året. Denne undersøkelsen er ikke publisert, men vi har fått tilgang til resultatene. Om vi sammenligner våre data med denne, viser det som ventet at våre tall for det å bli flyttet opp er noe høyere enn de man fikk når Lånekassen spurte skolene direkte. Der var det for 1999-kullet en andel på 78 % som fikk faglig uttelling (ble flyttet opp), i vårt materiale altså 83 %.

Likevel, resultatene ligger innenfor samme størrelsesorden (”rundt 80 %”). Kombinert med den informasjon vi får fra intervjuer med rådgiverne: at det bare er unntaksvis at eleven ikke blir flyttet opp, gjør at vi kan hevde at gjennomføringsgraden er svært høy.

Det er vanskelig å måle denne opp mot elever som gjennomfører videregående helt ved norske skoler, men i tilgjengelig statistikk (Aktuell utdanningsstatistikk Videregående opplæring Nøkkeltall 2001, SSB 9/2001) finner vi tall for hvor stor andel av elevene generelt som fullfører videregående på/under den normerte tid på tre år. Denne andelen ligger på ca 59 % for elever som skulle ha fullført videregående våren 2000. Sett opp mot disse tallene er det ingen grunn til å hevde at elever på denne ordningen har dårligere gjennomføringsgrad enn elever generelt.

På spørsmål om årsakene til at man ikke ble flyttet opp, svarer de fleste at dette skyldes at året ute ikke ble godkjent (25 av 33) eller at det var mangler ved dokumentasjonen som var utslagsgivende (4 av 33).

Forskjellig suksessrate mellom de områder elevene reiser til?

I intervjuene med rådgivere og organisasjoner ble det trukket frem at det forekom å være forskjeller mellom de områder man reiste til når det gjaldt hvilket faglig utbytte man hadde. Spesielt ble det nevnt at det kunne observeres en forskjell mellom dem som reiste til Asia og Sør/Latin Amerika og de som dro til USA/Canada, EU-land og Australia/New Zealand, slik at de førstnevnte så ut til å få et lavere faglig utbytte. Og at dette mye hang sammen med følgende årsaker:

5. at eleven ikke hadde tilstrekkelig gode forutsetninger i språket (ofte spansk)
6. at kunnskapen om det lokale skolesystemet i landet generelt var dårligere i Norge
7. at det var større lokale variasjoner mellom skolene i landet
8. at nivået i en del fag var lavere enn i Norge
9. at det var en mer e nasjonal/regional vinkling på innholdet

Dette skulle innebære at vi ventet å finne relativt flere elever som hadde problemer i forhold til å bli flyttet opp fra disse landene enn fra de andre. Vi viser derfor denne fordelingen i tabellen nedenfor.

Tabell 23 Ble du flyttet opp til neste årskurs etter oppholdet? Fordelt etter område man reiste til. Prosent

Her kan vi se nettopp dette. Sør/Latin Amerika har en andel på 36 % som ikke ble flyttet opp (9 av 25). Om vi ser nærmere på tallene for EU, finner vi at om vi skiller ut Tyskland, så ligger gjennomføringsprosenten på 93 %, dvs. på linje med USA/Canada. Og vi vet fra kommentarer på svarskjemaene at de elevene som har hatt oppholdet i Tyskland har rapportert at de støtte på problemer i forhold til at det var vanskelig å få ut informasjon om fagplaner og lignende

… Tyskland hadde ingen faste læreplaner så det ble en del ”styr” å få fatt i dem… (Sitat fra en besvarelse)

I og med at det ennå bare er et fåtall av elevene som har avlagt endelig eksamen i videregående, har vi ikke data om det endelige resultatet for disse elevene.

Videre trekkes det fram at en del av disse elevene som tar til i VK2 får ekstra problemer gjennom året som resultat av at de mangler en del spesifikk kunnskap.