Historisk arkiv

To hovedløsninger for...

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

To hovedløsninger for organisering av studiestøtteordningene

Ved ulike former for konkurranseeksponering av offentlige virksomheter søkes det å etablere eller etterligne egenskaper ved frie markeder. En forutsetning er at det finnes alternative tilbydere av tjenester eller at det finnes noen å sammenlikne prestasjoner med. I prinsippet kan det være flere måter å utsette offentlig virksomhet for konkurranse. Den minst omfattende måten innebærer å innføre konkurranseeksponering er ved bruk av målestokk-konkurranse/benchmarking, og å knytte budsjettmidler til dette. Anbudskonkurranse, eller alternativt tilbudsinnhenting, for hele eller deler av virksomheten er en mulig form for konkurranseeksponering av offentlige tjenesteyting. Her har det offentlige fortsatt et overordnet ansvar for tjenestene det er snakk om, dvs. at det er et offentlig ansvar å sørge for at tjenestene finnes. Bruk av anbud innebærer at man auksjonerer ut retten til å produsere (deler av) varen eller tjenesten til eller på vegne av en offentlig virksomhet. Det vil da kunne oppnås en konkurransesituasjon ved at flere leverandører konkurrerer om anbudet og at tjenesten utføres på vegne av det offentlige etter inngåtte kontrakter. Anbudskonkurranse er ikke nytt i Norge og har tidligere vært mye benyttet innenfor bygg og anlegg og støttetjenester i offentlige virksomhet. Videre er det benyttet innenfor tekniske tjenester og renovasjon. I de senere år har dette kommet sterkere inn i "myke" sektorer med betydelige fordelingsmessige motiveringer, som for eksempel helse- og sosialtjenester. Formålet med offentlig tjenesteyting er at en skal sikre politisk kontroll og styring med tjenester som defineres som grunnleggende velferdstjenester. Konkurransen mellom ulike tjenesteprodusenter eller utsetting av tjenester på anbud må derfor reguleres slik at den ikke undergraver fordelingsmessige mål og andre hensyn som myndighetene ønsker ivaretatt.

Hensikten med konkurranseutsetting er å oppnå en mer kostnadseffektiv produksjon av tjenestene gjennom konkurranse om oppdraget, samtidig som fordelingshensyn kan ivaretas gjennom tildelingsregler etc. I enkelte tilfeller kan det også gi mulighet for bedre kvalitet på tjenestene. Dersom det er reell konkurranse mellom flere alternative tilbydere, vil en normalt kunne oppnå et effektivt og velegnet tilbud ved en anbudskonkurranse. For det første har de potensielle tilbyderne sterkt incentiv til å komme med et rimelig tilbud for å få kontrakten. For det andre kan en velge det beste tilbudet. Det kan også være betydelige problemer knyttet til bruk av anbudskonkurranse. Dersom det er liten reell konkurranse, kan tilbyder utnytte dette til å kreve en høy pris. Dette kan særlig være aktuelt når kontrakten skal fornyes, spesielt dersom det er store kostnader ved å endre tilbyder. For en del typer tjenester må en regne med at det vil være liten konkurranse, men for Lånekassens virksomhet vil dette trolig ikke være et problem, jf. omtale nedenfor.

I produksjonen av for eksempel betalingsformidlingstjenester er det totalt sett stordriftsfordeler, jf. NOU 2000:9 fra et offentlig utvalg som vurderte konkurranseflater i finansnæringen. Det skyldes store faste kostnader knyttet til elektronisk registrering og prosessering av kunders oppdrag, slik at det for betalingssystemer foreligger incentiver for tjenesteproduksjon i felles sentraler og stor grad av samordning. Mulige gevinster for banker, eller eventuelle andre operatører, ved å forestå de operative funksjoner knyttet til tildeling og tilbakebetaling av studiestøtte kan være salg av produksjonstjenester de utfører mer kostnadseffektivt enn Lånekassen, verdier knyttet til "branding" av studiestøtteordningene, eller det kan være kostnadsdeling knyttet til store utviklingskostnader til IT-systemer.

I arbeidsgruppens første rapport er det slått fast at Lånekassens kjerneoppgaver er å sørge for tildeling av lån og stipend, samt å sikre at lånene tilbakebetales. Om de selv bør utføre de operative tjenester er et pragmatisk spørsmål, avhengig av hvilke strategier for organisering av tjenesteproduksjonen som best kan tilfredsstille kundebehovene og kvalitetsmålene, og til hvilke kostnader disse kan imøtekommes.

Arbeidsgruppen ser at utviklingen av ny teknologi innenfor banksektoren har økt tilbudet av tjenester, gitt større grad av differensiering av tjenestetilbudet, og også forbedret informasjon om og tilgjengelighet til tjenestene. Antall tilsatte i bankene har over tid blitt betydelig redusert. Dette viser at utstrakt nettbruk og automatiserte telefonitjenester muliggjør kombinasjonen av forbedret kvalitet og redusert ressursbruk.

"Bankalternativet", som det ene av to rene hovedalternativer arbeidsgruppen har vurdert, tar utgangspunkt i at bankene kan ha etablert, eller kan ha bedre forutsetninger for å etablere, de funksjonene som må oppfylles for å tilby kundevennlige tjenester distribuert gjennom nettløsninger og automatiserte telefonitjenester, samt støttetjenester omkring disse, og at denne virksomheten har så mange felles funksjoner og forutsetninger med en modernisert lånekasse at arbeidsgruppen har vurdert om det kan være et alternativ å legge operative oppgaver ut av Lånekassen og over til banksystemet.

"Bankalternativet" innebærer at Lånekassen rendyrkes som faginstans som gjennom oppkjøp og overvåking av operative tjenester, som regelverksforvalter og analysemiljø og rådgiver for departementet, ivaretar en "sørge-for-rolle". Dette innebærer at arbeidsgruppen legger til grunn at de overordnede målene for utdanningsstøtten ikke endres.

Alternativet til dette er "Lånekassealternativet". Dette innebærer en videreføring av dagens hovedmodell, hvor det bygges videre på Lånekassens kompetanse og plattformer. Som del av dette alternativet kan det også være en strategi å foreta en betydelig endring av sourcing-strategier, hvor Lånekassen i langt større grad enn i dag legger ut oppgaver.

Nedenfor er hovedalternativene vurdert mer inngående.