7 Hva med likestillingsarbeidet nå (etter EFTA-dommen)?

Av Arild Underdal, rektor ved Universitetet i Oslo

Først et lite tilbakeblikk: Øremerkingen av stillinger til kvinner i akademia var aldri fra vår side ment som det eneste - og heller ikke som det viktigste - virkemidlet for å rekruttere kvinner til forskerstillinger. Vi brukte derfor øremerking restriktivt, som en «murbrekker» der vi sto overfor tilnærmet én-kjønnede fagmiljøer (kvinneandel under 10%). Som det har vi hatt positive erfaringer med ordningen. Den har de to siste årene hjulpet oss til å nå vår målsetning om en kvinneandel på minst 30% ved nytilsettinger i professorstillinger. Nå må vi konsentrere oss helt om andre virkemidler. Heldigvis har vi en ganske rikholdig verktøykasse.

Allerede før dommen ble avsagt, ba vi et lite utvalg ledet av vår likestillingsrådgiver tenke gjennom hvordan vi kunne gjøre bedre bruk av andre virkemidler. Utvalget er ikke helt ferdig med sitt arbeid, men jeg har lest et utkast til rapport. Den skisserer tiltak på to ulike plan. Det ene er det vi kan kalle «systemreparasjon», og fokuserer på insentivordninger (belønning for gode resultater), tydeligere målformuleringer, klarere lederansvar, osv. Slike virkemidler fremheves spesielt av de som sitter i lederposisjoner, og resonnementene er ganske parallelle til de vi legger til grunn når vi søker virkemidler for å styrke forskningsinnsatsen eller heve studiekvaliteten. En annen del av rapporten bygger på innspill fra deltakerne i et mentorprogram vi har i gang, rettet mot unge kvinnelige forskere. De har tatt utgangspunkt i sin egen hverdag, og spurt hva som ville gjøre det lettere for dem å satse på en forskerkarriere. Svarene konsentrerer seg i høy grad om «brukernære» tiltak som større fleksibilitet i arbeidstiden, bedre støtteordninger for forskningsopphold i utlandet, osv. Vi skal nå forsøke å kople disse to sett av innspill, slik at vi sikrer oss at «systemoverhalingen» virkelig griper tak i de hverdagsproblemene unge kvinnelige forskere søker hjelp til å løse. Jeg har godt håp om at vi skal greie å skru sammen en pakke av tiltak som nettopp virker slik. Får vi det til, tror jeg vi på litt lengre sikt vil få frem en mer effektiv og nyansert likestillingspolitikk.

La meg avslutningsvis peke på at vi i videreutviklingen av vår likestillingspolitikk må erkjenne at vi har målsetninger som hver for seg er rosverdige, men som ikke går helt godt sammen. Vi ønsker å stimulere kvinner til å satse på en forskerkarriere, og støtte godt opp om dem som gjør det, slik at de kan kvalifisere seg til toppstillinger. Samtidig ønsker vi kvinner aktivt med (minst 40%) i styrer, utvalg og råd, og i ledende stillinger. Hvis 20 prosent av arbeidskraften (kvinnelige professorer) skal utføre 40 prosent av disse arbeidsoppgavene, blir belastningen på dem mellom to og tre ganger så høy som for deres mannlige kolleger. Jeg får selv stadig flere henvendelser fra kvinner i vitenskapelige stillinger som sier at de føler seg virkelig i klemme. Mitt syn er at når disse målsetningene kolliderer, må de kvinnene det gjelder ha lov å svare nei til forespørsler om flere styrer, utvalg og råd. Vi må i det minste våge å prioritere åpent mellom disse målsetningene der vi ser at de kommer i konflikt med hverandre. Inntil vi får flere kvinner inn i faste vitenskapelige stillinger, bør vi prioritere rekruttering og støtte over kravet om en jevnere kjønnsfordeling i alle organer.