8 Innvandrerkvinner og utdanning

Av Rita Kumar, leder Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)

Jeg har blitt invitert til å si noe om innvandrerkvinner i høyere utdanning og videregående utdanning. Dette i et likestillingsperspektiv.

Som relativt nyoppnevnt leder i KIM, kan jeg melde at det i KIM har vært sterk fokus på innvandrerkvinners situasjon siden begynnelsen av 1990-tallet. Men vi har ikke arbeidet spesifikt med innvandrerkvinner og høyere utdanning i KIM, og jeg har opplevd at det er lettere å finne problemstillinger enn kunnskaper på dette området.

Mitt innlegg tar for seg både bakgrunn/problemstillinger så vel som ulike tilnærminger og tiltak.

Jeg vil starte med en påstand: nemlig at innvandrede kvinner av første generasjon sliter med en lang rekke problemer i forhold til høyere utdanning, men disse problemer er i liten grad kjønnspesifikke når det gjelder selve utdanningssystemet.

Innvandrede kvinner møter med andre ord omtrent de samme problemer som innvandrede menn når det gjelder

• Godkjenning av medbrakt utdanningskompetanse
• Tilleggsutdanninger
• Språkopplæring

Jeg kjenner i hvert fall ikke til forskning som med tydelighet viser noe annet.

Men når det er sagt, betyr ikke dette nødvendigvis at innvandrede kvinner er likestilt med sine menn når det gjelder tilgang til høyere utdanning. Det betyr heller ikke at de er likestilte med norske kvinner.

Det ligger, tror jeg, en lang rekke kjønnsspesifikke mekanismer innenfor den private sfære som gjør det vanskelig for innvandrerkvinner og hevde seg utdanningsmessig, og som hindrer likestilling.

Videre vil jeg påpeke at når det gjelder den neste generasjonen, finnes det både i den private og offentlige sfære, generelle og kjønnspesifikke mekanismer som påvirker minoritetsungdommenes prestasjoner i høyere utdanning, både for gutter og jenter.

Problemstillinger som berører minoriteter i høyere utdanning generelt

Sammenlignet med befolkningen for øvrig, er det forskjeller mellom nordmenns utdanning og innvandrernes utdanning. Den innvandrede delen av befolkningen sett under ett har vært lengre på skolebenken enn den norskfødte delen av befolkningen. Men herunder skjuler det meget store forskjeller mellom innvandrere. Det er for eksempel flere innvandrerkvinner som er analfabeter enn innvandrermenn. Det er i hovedtrekk flere innvandrermenn med høyere utdanning enn innvandrerkvinner. Det er i all sannsynlighet også store forskjeller mellom innvandrerkvinner og –menns valg av utdanning.

Men sett fra perspektivet av den nyankomne innvandrerfamilie, er kjønnsforskjeller av underordnet betydning når det gjelder å få uttelling for den utdanningen man har med seg. Hvis man har høyere utdanning, er det vanskelig å få den godkjent på en slik måte at det hjelper på arbeidsmarkedet eller utdanningsmarkedet.

Et problem som gjelder godkjenninger av høyere utdanning er en generell utbredelse av ”uspesifiserte” enheter. ”Uspesifisert” utdanning hjelper lite verken på arbeidsmarkedet eller utdanningsmarkedet. Spesifikke tilleggsutdanningtilbud som bygger ut utenlandsk utdanning til å bli norsk utdanning finnes alt for lite av.

Mange innvandrere har opplevd det som både raskere og enklere å ta hele utdanningen på nytt enn å finne veien gjennom godkjenningssystemet.

Grovt skissert, får innvandrere med høyere utdanning liten uttelling for sin utdanning på arbeidsmarkedet. Noen klarer seg bra, ja, men mitt inntrykk er at dette gjelder folk som med imponerende innsatsvilje trosser det motvillige utdanningssystemet over lang tid og sliter seg fram til en løsning. Men jeg har også inntrykk av at langt flere gir opp underveis.

Problemstillinger som berører innvandrerkvinner spesielt

Jeg tror det er en del skjevheter for kvinner som er innebygd i de livssituasjoner som vanligvis følger med innvandring

Flere kvinner enn menn kommer hit som gjenforente familiemedlemmer.

Mange innvandrerkvinner kommer hit med barn og i en del år prioriterer de familie fram for karriere.

I mange innvandrerfamilier prioriteres mennenes behov for kvalifisering og arbeid framfor kvinnenes.

Jeg har ikke sett tallmaterial eller forskning som bekrefter dette, men det er mitt inntrykk at mange av de innvandrerkvinner som har høyere utdanning når de kommer til Norge, utsetter å få godkjent sin utdanning og kvalifisert seg for arbeid eller å fullføre/supplementere sin utdanning etter ankomst, eller at mannen er ferdig.

Dette bør for de fleste norske kvinner være velkjente problemstillinger.

For innvandrerkvinner fra en lang rekke steder i verden, vil det komme i tillegg holdningsmessige, kulturelle og religiøse mekanismer som motvirker likestilling.

Min generasjon av innvandrerkvinner har snakket i en årrekke om at vår situasjon preges av dobbel diskriminering. Først blir vi diskriminert fordi vi er innvandrere, deretter blir vi diskriminert fordi vi er kvinner.

Men for å være ærlig, jeg tror ikke de tyngste problemer har rammet oss som hadde høyere utdanning når vi kom hit, og har tatt mer utdanning etter vi kom. Vi er tross alt også de innvandrerkvinner som hadde de fleste ressurser å stille opp mot den diskriminering.

Men for den unge analfabete mor som kommer til Norge som flyktning fra den 3. verden, er høyere utdanning en uoppnåelig drøm – uansett hvor hardt hun prøver og uansett hvilken intelligens og talent hun har. (Men jeg kjenner jenter som har greid det!)

Om den neste generasjonen

Jeg kommer ikke til å bruke uttrykket andregenerasjons innvandrere om mine barn. Det er jeg som har innvandret, ikke de…

Men jeg vil knytte litt oppmerksomhet til sammenhengen mellom generasjonen av innvandrede kvinner, og generasjonen av norske jenter med innvandrerkvinner som mødre.

Det finnes mye forskning som tyder på at minoritetselever som gruppe klarer seg dårligere i skolen enn majoritetselever. NRK Dagsnytt tok for kort tid siden kontakt med KIM for å få kommentarer på UDI sin rapport ”Rasisme og Diskriminering”. Den viste at hvert fjerde barn i Oslo-skolen har minoritetsbakgrunn og viser dårlige skoleprestasjoner.

Dette betyr ikke at alle minoritetselever greier seg litt dårligere enn sine ”norske” klassekamerater. Faktum er at gruppen er sterkt delt mellom de som greier seg bra og de som greier seg dårlig (dobbel gaus kurve uten mellomsjikt.

Blant de som kommer gjennom grunnskolen og videregående skole med gode nok karakterer til å komme inn på høyere utdanning (for eksempel NTNU), er det lite som tyder på at de møter spesielle problemer i høyere utdanning. Blant de som klarer seg dårlig på grunnskolen, er det stort frafall fra videregående skole, mange som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet, og mange som kommer på skråplanet. Det er denne gruppen vi burde vie spesiell oppmerksomhet.

Skoleforskningen viser med tydelighet at det er en sterk sammenheng mellom minoritetselevers skoleprestasjon og mødrenes utdanningsnivå. Dette gjelder både gutter og jenter. Barn med innvandrede mødre med lav utdanning har dårligere skoleprestasjoner, når kortere i utdanningssystemet og tar sjeldnere høyere utdanning.

I et likestillingsperspektiv vil det dermed være et sterkt og avgjørende innsatsområde for utdanningsmyndighetene å bedre mødrenes utdanning dersom man skal arbeide for større likestilling mellom minoritetselever og majoritetselever i skolen.

Tilnærminger til løsninger og tiltak

Før vi snakker om tiltak er det på tide å systematisere og oppsummere litt. Det finnes altså flere årsaker til at innvandrerkvinner er underrepresentert i videregående og høyere utdanning:

Man kan si at innvandrerkvinner møter et dobbelt sett med hindringer – møter alle hindringer norske kvinner møter, samtidig som de møter hindringene som kommer på bakgrunn av å ikke være norsk.

Det gir liten mening å snakke om løsninger og tiltak dersom målet ikke er klart. Målet må være den høyeste listen vi arbeider mot på kort og lang sikt.

Mål: At kvinner med minoritetsbakgrunn får reelle muligheter, på linje med alle andre innbyggere i Norge (kvinner og menn), til utdanning og utvikling av sine talenter og ambisjoner.

Målet er ikke at alle skal ha høyere utdanning, eller at alle barn skal tilbringe størsteparten av hverdagen i en barnehage. Målet er at alle mennesker, uavhengig av kjønn eller etnisk opprinnelse får muligheter til å utvikle seg personlig og faglig i den retning og til det nivået de selv ønsker,

Hvilke konkrete tiltak kan rette opp skjevheten som finnes?

Ikke alle tiltakene må nødvendigvis være kostbare. Det dreier seg mer om å bruke de tilgjengelige ressursene på en smartere måte!

Når det gjelder de kjønnspesifikke mekanismer som ligger i den private sfæren er det et tradisjonelt og vanskelig område for utenforstående å tre inn i, og å komme med tiltak for å endre. Det viktigste her må være å informere, gjennom innvandrerorganisasjoner og gjennom andre kanaler som er åpne:

Holdninger til voksenopplæringer. Det er slik i Norge at utdanning i voksen alder sees ned på.

Om det norske samfunnet og om arbeidsmarkedet – hvilke behov som finnes, hvilke utdanninger er fleksible, hvilke muligheter har man til å kombinere familieliv, utdanning og arbeid.

Om støtteordninger – mange vegrer seg for å ta opp studielån samtidig som familien er inne i en etableringsfase. Det må informeres om deltidsundervisning, fjernundervisning og andre fleksible løsninger for å skaffe seg utdanning og støtte til utdanning på.

Skape trygghet og motivasjon. Mange er utrygge på egen kompetanse, det kan være i forhold til tidligere utdanning, men også i forhold til det å være elev. Det bør arrangeres seminarer for å gjøre kvinnen trygge på seg og sitt, og derigjennom også skape nettverk og motivasjon for videre arbeid!

Oppfølging og videreutvikling av introduksjonsprogrammet. Her har vi muligheten til å fange opp kvinner som er under skolering! Her kan ambisjoner, talenter og interesser kartlegges. Det er allerede bestemt at det skal utvikles individuelle kvalifiseringsplaner – dette kan brukes i det videre arbeidet med å informere om rettigheter, muligheter og konkrete forslag til hvordan utdanning og hverdag kan kombineres.

Godkjenning av utenlandsk arbeidserfaring og/eller utdanning. Det pågår et arbeid ”Realkompetanseprosjektet” ble avsluttet i fjor høst.

Utvikle barnehage og SFO tilbudet. Ikke nødvendigvis i retning av MER og GRATIS, men for eksempel med mer finurlige løsninger i forhold til fleksibilitet i antall timer og tidspunkt på døgnet. Mange kvinner vil enklere kunne delta i kveldsundervisning/deltidsundervisning.

Rekrutteringsarbeid på videregående skoler, høgskoler og universiteter, med det mål å øke andelen innvandrere har pågått i flere år (i alle fall på høgskoler og universiteter). Rekruttering ev etnisk norske studenter har vært vellykket og kvinneandelen er høy. Vi ser altså positive resultater av innsatsen, og KIM ønsker at tilsvarende tiltak ble satt inn for minoritetskvinner

Uformelle hindringer. Kvinner generelt har lenge arbeidet for å slippe inn i de uformelle nettverkssfærene. Det ligger i kortene at det er ”dobbelt” så vanskelig for kvinner med minoritetsbakgrunn. Innvandrerkvinner mangler nettverk i Norge og kunnskap om det norske samfunnet og arbeidsmarkedet.

Informasjon generelt. Mange kvinner kommer hit som familiegjenforente og får ofte den informasjonen som familien gir, fra enkelte deler av verden er mange kvinner i tillegg analfabeter. Vi må tenke på nye måter å kommunisere til disse. Disse kvinnene har kontakt med offentlige kontorer og myndigheter i andre sammenhenger (helse, barn, introduksjonsprogram etc) og det bør vi benytte i informasjonsarbeidet.

Spesielle tiltak for bestemte grupper. Norge har ikke tradisjon for å forskjellsbehandle grupper. KIM mener det ikke er noe i veien for at de svakeste gruppene får spesiell oppmerksomhet. Vi vet at utdanningsandelen er høy blant innvandrere fra deler av Asia (Vietnam, Iran, India) men lav blant de som har innvandret fra en del afrikanske land (Kilde SSB ”Innvandring og innvandrere 2002”). KIM mener de som trenger mest også bør få mest. Ikke minst må vi tørre å snakke om spesielle behov!

Ikke er det viktig å skape trivsel og motivasjon for denne gruppa i utdanningssystemet. Vi må fokusere på disse spesielle behovene NÅ, ellers kan vi risikerer at om 20 år har vi A og B –borgere i dette samfunn.