Variasjon i ressursbruk per elev studeres ved å benytte KOSTRA-data for 2002. Disse dataene skiller mellom ulike studieretninger, men ikke mellom grunn- og videregående kurs innen samme studieretning. En første observasjon er at det er betydelig variasjon i landsgjennomsnittlig utgift per elev mellom studieretninger. Naturbruk er den mest ressurskrevende studieretningen med utgift per elev på vel 115.000 kroner i gjennomsnitt. I den andre enden av skalaen finner vi allmennfag hvor gjennomsnittlig utgift per elev er 35.000 kroner. 1Disse tallene inkluderer ikke felleskostnader som ikke er regnskapsført på de ulike studiretninger. Det må tas i betraktning at naturbruk er en liten studieretning målt i antall elever, men også de større yrkesfaglige studieretninger som elektrofag, formgivningsfag, helse- og sosialfag og mekaniske fag har utgift per elev klart høyere enn på allmennfag. Innen disse studieretningene er utgiftsnivået 50.000-70.000 kroner per elev.

Innenfor den enkelte studieretning er det betydelig variasjon i utgift per elev fylkeskommunene imellom. Variasjonen synes å være størst for små studieretninger med relativt høye utgifter per elev, og minst innen allmennfag og de større yrkesfaglige studieretninger. Disse funnene reflekterer trolig at det er større variasjon i gjennomsnittlig klassestørrelse fylkeskommunene imellom i de mindre og mest ressurskrevende studieretningene.

Forskjeller i økonomiske rammebetingelser fylkeskommunene imellom kan i liten grad forklare variasjonen i utgift per elev innen de enkelte studieretninger. Det er kun i studieretning for trearbeidsfag at vi finner en klar positiv samvariasjon mellom utgift per elev og korrigert inntekt per innbygger. Dette bildet endres når vi inkluderer felleskostnader (se fotnote 1) og ser på utgift per elev for alle studieretninger samlet. Da er det en klar positiv sammenheng mellom utgift per elev og korrigert inntekt. Én mulig tolkning av dette resultatet er at inntektsnivået generelt har større betydning for utgifter til lokaler og andre felleskostnader, enn for lærerlønn og andre utgifter som lettere kan henføres til de enkelte studieretninger. En annen tolkning er at et høyt inntektsnivå bidrar til en dreining mot studieretninger som står for en relativt høy andel av fellesutgiftene.

Utvikling i ressursbruk over tid

Siden KOSTRA bare er tilgjengelig for 2001 og 2002, benyttes lærertimer som mål på ressursinnsats for å studere utviklingen i ressursbruk per elev i perioden 1997-2000. 1997 er valgt som startår fordi dette var det første året hvor Reform 94 var fullt innfaset. Dataene for lærertimer kan fordeles både på studieretninger og på grunn- og videregående kurs.

På grunnkursnivå har vi studert utviklingen i lærertimer per elev for alle studieretninger. For de fleste studieretninger er det vanskelig å identifisere noen klar trend fordi det observeres relativt store endringer i lærertimer per elev fra år til år, og spesielt fra 1999 til 2000. Det eneste unntaket er allmennfag hvor det er en viss tendens i retning av færre lærertimer per elev. Fra 1997 til 2000 er antall lærertimer per elev redusert med om lag 5 prosent innen allmennfag.

Dreining mot mindre ressurskrevende studieretninger?

Dersom vi betrakter endringene i fordelingen av elever på studieretninger på grunnkurs i perioden 1997-2000, er det motstridende utviklingstrekk som trer fram. Andelen elever på allmennfag og helse- og sosialfag er redusert, noe som innebærer en dreining mot mer ressurskrevende studieretninger. Samtidig observerer vi at enkelte av de mest ressurskrevende kursene på yrkesfag, slik som mekaniske fag og trearbeidsfag, også har fått lavere elevandel.

Vi har beregnet nettoeffekten av endret elevfordeling med to litt ulike tilnærminger. I den første tilnærmingen benyttes lærertimer som datagrunnlag. Basert på den faktiske utviklingen i lærertimer per elev for de enkelte studieretninger beregner vi hva utviklingen i gjennomsnittlig lærertimer per elev (på tvers av studieretninger) ville vært i de påfølgende år dersom fordelingen av elever på studieretninger hadde vært den samme som i 1997. For 2000 finner vi at beregnede lærertimer per elev er noe høyere det faktiske, noe som indikerer at det har skjedd en dreining mot mindre ressurskrevende studieretninger. Forskjellen er imidlertid liten, i størrelsesorden 0,3 prosent.

I den andre tilnærmingen benyttes KOSTRA-dataene for utgift per elev i 2002 som indikator på hvor ressurskrevende de ulike studieretninger er. Med dette som utgangspunkt kan vi utføre en kontrafaktisk beregning av hvordan den endrede fordelingen av elever på studieretninger i perioden 1997-2000 kan antas å ha påvirket gjennomsnittlig utgift per elev (på tvers av studieretninger). Beregningene indikerer at den endrede fordelingen av elever på studieretninger isolert sett har bidratt til å øke utgiftene per elev med 0,6 prosent. Dette peker i retning av en dreining mot mer ressurskrevende studieretninger, men den kvantitative effekten er meget beskjeden.

Ingen av de to beregningsmetodene gir grunnlag for å si at det samlet sett har skjedd en dreining mot mindre ressurskrevende studieretninger på grunnkursnivå, verken på nasjonalt nivå eller for enkelte fylkeskommuner. Lavere elevandel for de minst ressurskrevende studieretningene er motvirket av lavere elevandel også blant enkelte av de mest ressurskrevende.

Geografisk sentralisering av studietilbudet?

Den siste hypotesen vi ønsker å undersøke er hvorvidt det har skjedd en geografisk sentralisering av kurstilbudet innen den enkelte fylkeskommune i den forstand at færre elever har tilgang på et bredt studietilbud i rimelig nærhet til hjemmet. Denne problemstillingen må analyseres på et nivå ’over’ den enkelte skole og ’under’ den enkelte fylkeskommune. Det er ikke bredden i tilbudet ved den enkelte skole som er det viktige, men snarere bredden i det samlede tilbud fra alle skoler i rimelig nærhet til bostedet. Fylke blir for ’høyt’ nivå fordi ’rimelig nærhet’ i de fleste tilfeller vil være et mindre geografisk område enn hele fylket.

Vi har studert bredden i studietilbud på grunnkurs på handelsdistriktnivå. Landet er delt inn i vel 100 handelsdistrikter. I samtlige handelsdistrikter finnes det allmennfaglig tilbud på grunnkursnivå, og praktisk talt alle har tilbud innen helse- og sosialfag og mekaniske fag. Mindre enn halvparten av handelsdistriktene har tilbud innen kjemi- og prosessfag, musikk, dans og drama, tekniske byggfag og trearbeidsfag. I gjennomsnitt tilbyr hvert handelsdistrikt om lag to tredeler av studieretningene.

En indikator for bredden i studietilbudet på fylkesnivå er konstruert med å beregne et veid gjennomsnitt av andelen studieretninger som tilbys i hvert handelsdistrikt. Antall elever på grunnkurs i de enkelte handelsdistrikt benyttes som vekter. Det vil være en indikasjon på geografisk sentralisering at denne indikatoren reduseres over tid.

Målt ved denne indikatoren har det i perioden 1997-2000 skjedd en geografisk sentralisering av studietilbudet på grunnkursnivå i 6 av de 17 fylkeskommunene som inngår i analysen, mens 5 har hatt en geografisk desentralisering av tilbudet. Vi har videre utført regresjonsanalyser for å undersøke hvorvidt sentralisering av studietilbudet har sammenheng med inntektsnivå og elevgrunnlag. Analysene viser at et høyt antall elever per handelsdistrikt bidrar stor bredde i kurstilbudet, mens inntektsnivået har liten betydning. Verken inntektsnivå eller elevgrunnlag synes å ha betydning for geografisk sentralisering over tid.

Vi har også studert utviklingen i åtte utvalgte VK1-kurs hvor det har vært relativt store endringer i antall skoler som tilbyr kurset. Som på grunnskursnivå, finner vi at et høyt antall elever per handelsdistrikt bidrar til stor bredde i kurstilbudet, mens høyt inntektsnivå ikke synes å gi økt bredde i kurstilbudet. I motsetning til på grunnkursnivå, viser analysene at lavt inntektsnivå har bidratt til sentralisering over tid. Analysene på VK-1 nivå kan imidlertid være lite representative fordi de omfatter relativt få kurs.