Historisk arkiv

Endringer i sammensetningen...

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Endringer i sammensetningen av studietilbudet

I denne delen av rapporten ønsker vi å undersøke om det har vært en dreining av studietilbudet mot mindre ressurskrevende studieretninger. Når vi betrakter endringene i fordelingen av grunnkurselever på studieretninger, vist i tabell 3, er det motstridende utviklingstrekk som trer fram. Andelen elever på allmennfag og helse- og sosialfag er redusert, noe som innebærer en dreining mot mer ressurskrevende studieretninger. Samtidig observerer vi at enkelte av de mest ressurskrevende kursene på yrkesfag, slik som mekaniske fag og trearbeidsfag, også har fått lavere elevandel.

Tabell 3: Fordeling av grunnkurselever på studieretninger og relativ kostnad for de ulike studieretninger.

Fordeling av elever (%)

1997 1998 1999 2000

Relativ kostnad

Byggfag

4.3

4.5

4

4.5

130.3

Elektrofag

6.3

6.2

6.7

7.2

128.9

Formgivningsfag

8.5

9

9.3

9.8

111.2

Hotell- og næringsmiddelsfag

5.7

5.5

5.7

5.9

131.6

Helse- og sosialfag

12.7

12.5

12.1

11.8

102.8

Idrettsfag

3.5

3.6

3.7

3.7

83.9

Kjemi- og prosessfag

0.7

0.8

0.7

0.7

117.8

Musikk, dans og drama

2.4

2.4

2.6

2.8

127.8

Mekaniske fag

9.6

9.6

9.3

9

140.7

Media og kommunikasjon

-

-

-

-

-

Naturbruk

2.4

2.4

2.6

2.7

235.4

Salg og service

-

-

-

-

-

Tekniske byggfag

1.4

1.4

1.4

1.6

124.3

Trearbeidsfag

0.9

0.7

0.7

0.6

160.1

Allmenne, økonomiske og adm. fag

41.6

41.4

41.2

39.7

71.6

Sum

100.0

100.0

100.0

100.0

Merknader: Relativ kostnad for de ulike studieretninger er basert på KOSTRA-dataene for utgift per elev i tabell 1, og er beregnet som en indeks hvor landsgjennomsnittet er lik 100.

Det bør bemerkes at tallene i tabell 3 ikke inkluderer samtlige videregående skoler. Når vi sammenlikner med Utdanningsstatistikken til Statistisk sentralbyrå, finner vi imidlertid at vårt utvalg av skoler omfattet om lag 95 prosent av elevene i 1999 og 2000. Tallene bør derfor gi et godt bilde av den faktiske utviklingen i fordelingen av elever på studieretninger.

Vi vil beregne nettoeffekten av endret elevfordeling med to litt ulike tilnærminger. I den første tilnærmingen benyttes tallene for lærertimer per elev for de ulike studieretninger (rapportert i tabell 3) som datagrunnlag. Basert på den faktiske utviklingen i lærertimer per elev for de enkelte studieretninger beregner vi hvordan utviklingen i gjennomsnittlig lærertimer per elev (på tvers av studieretninger) ville vært i de påfølgende år dersom fordelingen av elever på studieretninger hadde vært den samme som i 1997. De to første radene i tabell 4 viser den faktiske og den beregnede utviklingen i lærertimer per elev. Det framgår at beregnede lærertimer per elev er noe høyere enn de faktiske lærertimer i de tre årene etter 1997, noe som indikerer at det har skjedd en dreining mot mindre ressurskrevende studieretninger. Forskjellen mellom beregnede og faktiske timer er imidlertid liten, i størrelsesorden 0,3 prosent i 2000.

Tabell 4. Utvikling i ressursbruk per elev på grunnkurs, faktiske og beregnede tall.

1997

1998

1999

2000

Lærertimer per elev

104.2

100.6

99.1

100.6

Beregnede lærertimer per elev gitt konstant sammensetning av elever på studieretningene

104.2

101.2

100.2

100.9

Beregnet utgift per elev

100.00

99.68

99.71

100.61

Merknader: Beregnet utgift per elev er målt som en indeks hvor det faktiske nivået i 1997 er satt lik 100.

I den andre tilnærmingen benyttes KOSTRA-data for utgift per elev i 2002 til å beregne en indikator for hvor ressurskrevende de ulike studieretninger er. Indikatoren er rapportert i siste kolonne i tabell 3, og er beregnet som utgift per elev i den enkelte studieretning i forholdet til gjennomsnittlig utgift per elev (eksklusive fellesutgifter) for alle studieretninger. Med utgangspunkt i dette har vi utført en kontrafaktisk beregning av hvordan den endrede fordelingen av elever på studieretninger i perioden 1997-2000 kan antas å ha påvirket gjennomsnittlig utgift per elev (på tvers av studieretninger). Beregningene er rapportert i tredje rad i tabell 4. Det framgår at endret elevsammensetning har bidratt til 0,3 prosent lavere utgift per elev i 1998 og 1999, og 0,6 prosent høyere utgift per elev i 2000. I perioden sett under ett synes det altså å ha vært en dreining mot mer ressurskrevende kurs, men den kvantitative effekten er meget beskjeden.

Ingen av de to beregningsmetodene gir grunnlag for å si at det samlet sett har skjedd en dreining mot mindre ressurskrevende studieretninger på grunnkursnivå, verken på nasjonalt nivå eller for enkelte fylkeskommuner. Lavere elevandel for de minst ressurskrevende studieretningene er motvirket av lavere elevandel også blant enkelte av de mest ressurskrevende.

Tabell 4 sier noe om utviklingen for landet som helhet. Det kan imidlertid være av interesse å undersøke om utviklingen har vært forskjellig for ulike fylkeskommuner og om eventuell ulik utvikling har sammenheng med forskjeller i inntektsnivå. For å studere dette er indeksen i tredje rad i tabell 4 beregnet for hver enkelt fylkeskommune. Ved å ta differensen mellom tallene for 2000 og 1997 får vi en indikator for utgiftsendring på grunn av endringer i sammensetningen av studietilbudet. Denne indikatoren omtales heretter som beregnet utgiftsendring, og er normalisert slik at gjennomsnittsverdien for alle fylkeskommuner er 100 i 1997.

For 12 av de 19 fylkeskommunene er beregnet utgiftsendring mindre enn 1 prosentpoeng. For 16 fylkeskommuner er beregnet utgiftsendring positiv, noe som indikerer en dreining mot mer ressurskrevende kurs. Veksten var størst i Buskerud med en økning på 3,35 prosentpoeng. Kun for Oslo, Hedmark og Oppland falt verdien på indeksen i perioden, med en reduksjon på 0,14 prosentpoeng i Oppland som største fall. Ettersom forskjellene i inntekt mellom fylkeskommunene har vært relativt stabil over tid bruker vi korrigert inntekt for ett av årene (1998) som mål på inntekt. Resultatene rapporteres i tabell 5 og indikerer at inntekt ikke har noen betydning for endring i utgiftsindeksen. Dette kan nok også være et resultat av at variasjonen i den avhengige variabelen er svært begrenset.

Tabell 5. Regresjonsanalyse. Avhengig variabel er beregnet utgiftsendring. Grunnkurs.

t-verdier i parentes.

I

Konstant

0.71

(0.31)

Korrigert inntekt

0.002

(0.08)

R 2>

0.004