Historisk arkiv

Kvalitetsbegrepet og kvalitetssikring

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Kvalitetsbegrepet og kvalitetssikring

I diskusjoner om utdanning i utlandet rettes det gjerne fokus mot kvalitet, for eksempel om utenlandske institusjoner som tar imot norske studenter holder god nok kvalitet.

De fleste som er tilknyttet høyere utdanning, enten som studenter eller gjennom arbeid, har en bestemt oppfatning av hva kvalitet i høyere utdanning er. Kvalitetsbegrepet kan imidlertid ha ulikt innhold for en student, en forsker, en administrativt ansatt og for samfunnet ellers. Kvalitetsbegrepet kan, alt etter ståsted, knyttes til opptakskriterier, faglig innhold, læringsprosess, gjennomstrømning, studenttilfredshet, akademisk anerkjennelse og sluttprodukt for samfunnet. 6For en grundig diskusjon av kvalitetsbegrepet, se for eksempel NOU 2000: 14 Frihet med ansvar, kapittel 7. At kvalitetsbegrepet er komplekst, og ofte har ulikt innhold avhengig av ståsted, gjør at det er vanskelig å utforme en faglig fundert eller objektiv modell for kvalitetssikring av studier i utlandet som grunnlag for utarbeidelse av lister over godkjente studier.

Kvalitetssikringsystemer i ulike land

Fokuseringen på kvalitet i utdanningen har blitt stadig sterkere de senere år. I Norge har kvalitetsarbeidet i hovedsak materialisert seg gjennom Kvalitetsreformen, og på europeisk nivå er det gjort mye kvalitetsutviklingsarbeid gjennom Bologna-prosessen.

Prosessen bygger på gjensidig tillit og samarbeid. Utvikling av nasjonale kvalitetssikringsystemer skal sikre og utvikle kvaliteten i europeisk utdanning. Bologna-prosessen har som målsetting å bygge ned barrierer mellom de enkelte lands utdanningssystemer. Kravet om kvalitet er vesentlig for å få dette til.

Det eksisterer mange ulike modeller for kvalitetssikring av utdanning. Storbritannia og Australia har etablert omfattende systemer som dokumenterer kvalitet på et svært detaljert nivå. I disse to systemene gis institusjoner og fakulteter karakterer ut fra en felles nasjonal skala. I USA praktiseres derimot et relativt fragmentert system på ulike nivåer.

Et flertall av landene i Europa har på sin side etablert institusjoner som er ansvarlige for å sikre lærestedenes kvalitetssikringsystemer. Kvalitetssikringen gjøres dermed indirekte. I Norge er ansvaret for kvalitetssikringsarbeidet lagt til Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).

Högskoleverket er Sveriges organ for vurdering av kvaliteten på høyre utdanning. Organet vurderer universitetenes og høyskolenes eget kvalitetsarbeid og gjennomfører etterprøving av eksamener. Lærestedene er selvstendige enheter som har ansvar for å sikre og utvikle kvaliteten på egen virksomhet. Målet er derfor ikke å bedømme utdanningskvaliteten i seg selv, men de prosesser som sikrer og forbedrer kvaliteten. Systemet er således relativt likt det systemet Norge har gjennom NOKUT.

Danmarks evalueringsinstitut (EVA) ble opprettet i 1999 som et selvstendig institutt under undervisningsdepartementet. EVA har ansvaret for å evaluere alle høyere utdanningsinstitusjoner i Danmark. Utgangspunktet for kvalitetsvurderingene i Danmark er hensiktsmessighet. EVA benytter egenvurdering fra institusjonene, eksterne ekspertundersøkelser, brukerundersøkelser og besøk.

Godkjenning av utenlandsk utdanning for støtte gjennom Lånekassen

Forutsetningen for støtte gjennom Lånekassen til utdanning i utlandet er at utdanningen kan godkjennes som jevngod med, eller som en del av en norsk grad. Videre må utdanningen ha offentlig eller tilsvarende godkjenning i vertslandet. I dette ligger en anerkjennelse av andre lands utdanningssystemer og godkjenningsordninger, samt en erkjennelse av at det vil være vanskelig for Lånekassen å kvalitetssikre alle institusjoner og tilbud.

Det varierer i hvilken grad Lånekassen kontrollerer om utdanningen er på nivå med tilsvarende utdanning i Norge. Generelt kontrollerer Lånekassen ikke EØS-området, idet man gjennom EØS-avtalen automatisk anerkjenner de andre avtalelandenes utdanningssystemer. Lånekassen konsulterer imidlertid norske fagmiljøer dersom det søkes om midler til gradsstudier utenfor Europa.

Når det gjelder delstudier i utlandet har studentenes norske lærested ansvar for å kvalitetssikre studentenes utenlandsopphold, da lærestedene også skal godkjenne innpassing i norsk grad. Slik godkjenning skjer i forkant av studentens utenlandsopphold, og bekreftelse på godkjenning må foreligge før studenten får støtte.

Dersom utdanningen tilfredsstiller kvalitetskravene ovenfor, kan utdanningen også finansieres med gebyrstipend, forutsatt at utdanningen kommer inn under ordningen. Det gjelder således ikke egne kvalitetskrav for tildeling av gebyrstipend.

Tilleggstipendordningen inneholder derimot en viss kvalitetsvurdering. Ordningen begrenser seg til visse utdanninger ved utvalgte læresteder. Da listen over utdanninger og læresteder som gir rett til tilleggsstipend ble utarbeidet, lå det bl.a. en kvalitetsvurdering til grunn for utvalget.

Uavhengig av hvilke aspekter som vektlegges i kvalitetsbegrepet må en drøfting av kvalitet i denne sammenheng knyttes opp mot mulige finansieringsmodeller. Dersom finansiering av skolepenger skal baseres på lister eller vurderinger og godkjenning av utvalgte studiesteder, mener prosjektet at utvelgelse i størst mulig grad bør baseres på kvalitetsvurderinger.

En finansieringsmodell basert på lister utarbeidet på bakgrunn av kvalitetsvurderinger vil imidlertid kreve store administrative ressurser, dersom man skal sikre god og kontinuerlig oppdatering av listen. Det vil også være problematisk for et norsk organ å ”overprøve” andre lands kvalitetssikringssystemer. Videre kan lister og rangering av andre lands utdanningsinstitusjoner komme i konflikt med internasjonale avtaler. I lys av dette framstår bruk av lister og/eller rangering av andre lands utdanningsinstitusjoner som lite hensiktsmessig.