Bakgrunn

Spørsmålet om å styrke arbeidstakernes rett til permisjon for å ta utdanning har vært fremme ved ulike anledninger. Avtaleverket mellom de ulike partene i arbeidslivet inneholder også bestemmelser om rett til permisjon for å ta utdanning. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har vedtatt en konvensjon om rett til betalt utdanningspermisjon (se punkt 6.4). Konvensjonen er ikke ratifisert av Norge.

I forbindelse med behandlingen av Innst S nr 133 (1995-96) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen fattet Stortinget 29. februar 1996 følgende enstemmige vedtak:

«Stortinget ber Regjeringa om å leggje fram ei stortingsmelding om ei livslang læringsreform i løpet av våren 1997. Målet for meldinga bør vere å skape grunnlag for ein nasjonal handlingsplan for etter- og vidareutdanning og vaksenopplæring. Meldinga bør m.a. vurdere spørsmål knytte til lovfesta rett til etter- og vidareutdanning, tilrettelegging av utdanningsinstitusjonane, vaksenopplæringsorganisasjonane sin plass, partane i arbeidslivet si rolle, og finansiering og kostnader ved ei reform for livslang læring.»

I stortingsmelding om langtidsprogrammet 1998-2001 informerte daværende regjering om at denne meldingen ville bli lagt frem våren 1998. Stortinget hadde ingen merknader til dette.

Som en oppfølging av Stortingets vedtak nedsatte daværende regjering ved kongelig resolusjon 27. september 1996 et utvalg (Buerutvalget) for å utrede blant annet de spørsmålene Stortinget ba om. Utvalget var bredt sammensatt og hadde et omfattende mandat. Utvalget ble blant annet bedt om å vurdere spørsmål knyttet til lovfestet rett til etter- og videreutdanning.

Buerutvalget la frem sin innstilling NOU 1997: 25 Ny kompetanse 1. oktober 1997. Når det gjelder spørsmålet om utdanningspermisjon foreslo utvalget at:

«[...]rettigheter til utdanningspermisjon lovfestes for å sikre likebehandling av alle arbeidsgivere og arbeidstakere. Loven må inneholde bestemmelser om utdanningsformål. Videre skal det fastsettes begrensninger i bruk av rettighetene slik at arbeidsgivers muligheter til å planlegge produksjon, og personaldisponeringer sikres. De nærmere regler avtales mellom partene i arbeidslivet.»

NOU 1997: 25 ble sendt på høring 2. oktober 1997 til ca 800 høringsinstanser. Det kom inn til sammen 253 høringsuttalelser.

I forkant av lønnsoppgjøret våren 1998 var det tett kontakt mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. I brev av 26. mars 1998 fra Statsministeren til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Kommunenes Sentralforbund (KS), Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Norsk Lærerlag, Akademikernes fellesorganisasjon (AF), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Landsorganisasjonen i Norge (LO), står det blant annet:

«Regjeringen er innstilt på å legge opp til lovgivning som gir rett til permisjon til etter- og videreutdanning hvor målsettingen med reguleringen må være å få til en god balanse mellom arbeidstakers behov for permisjon og de ulempene slike permisjoner kan skape for arbeidsgiver. Regjeringen er derfor innstilt på, sammen med representanter for organisasjonene i arbeidslivet og juridisk ekspertise, å utarbeide forslag til lovbestemmelser. Det bør utarbeides ulike permisjonsmodeller, og på dette grunnlag foreslås lovbestemmelser om alminnelige permisjonsbestemmelser til etter- og videreutdanning og kriterier for utløsning av permisjon. Kriteriene må blant annet omfatte bestemmelser som tar hensyn til bedriftenes behov for kompetanseutvikling, stabil arbeidskraft og hensiktsmessig planlegging av produksjon og ressursdisponering. Dette er særlig viktig for små og mellomstore virksomheter. Det skal også utredes hvordan uenighet om permisjon skal løses.»

I et nytt brev til LO og NHO 14. april 1998 presiserer Statsministeren at:

«Regjeringen er innstilt på å fremme lovforslag om individuell rett til permisjon på visse vilkår. Slike lovregler vil bli gjort gjeldende for hele arbeidslivet. I mitt brev av 26. mars 1998 pekte jeg på de hensyn man også i denne sammenheng må ta i forhold til bedriftene. For LO/NHO-områdets vedkommende, er jeg klar over at dette også er utdypet i Handlingsplan for LO-NHO om etter- og videreutdanningsreformen.»

Regjeringen la 28. mai 1998 frem St meld nr 42 (1997-98) Kompetansereformen. Om rett til permisjon står det blant annet:

«Permisjonsrettigheter ved kompetanseutvikling er i dag kun hjemlet i overenskomster. Dermed omfattes ikke alle arbeidstakere og virksomheter av ordningene. Regjeringen mener at det norske samfunnet er tjent med at alle virksomheter og alle arbeidstakere kommer inn under slike ordninger. Derfor bør det også være et offentlig ansvar å bidra til at det skjer. Regjeringen er innstilt på å legge opp til lovgivning som gir individuell rett til utdanningspermisjon. Målsettingen med loven må være å få til en god balanse mellom arbeidstakers behov for permisjon og de ulempene slike permisjoner kan skape for arbeidsgiver. Regjeringen er derfor innstilt på, sammen med representanter for organisasjonene i arbeidslivet og juridisk ekspertise, å utarbeide forslag til lovbestemmelser. Det bør utarbeides ulike permisjonsmodeller, og på dette grunnlaget foreslås lovbestemmelser om alminnelige permisjonsbestemmelser til kompetanseutvikling og kriterier for utløsning av permisjon. Kriteriene må blant annet omfatte bestemmelser som tar hensyn til bedriftenes behov for kompetanseutvikling, stabil arbeidskraft og hensiktsmessig planlegging av produksjon og ressursdisponering. Dette er særlig viktig for små og mellomstore virksomheter. Det skal også utredes hvordan uenighet om permisjon skal løses. Regjeringen vil bl a på bakgrunn av dette komme tilbake til Stortinget med en lovproposisjon om individuell rett til utdanningspermisjon.

Enmannsbedrifter står overfor helt andre utfordringer enn bedrifter med flere ansatte når det gjelder mulighetene til å ta grunn- og etterutdanning. Permisjonsrettigheter er i denne sammenhengen lite relevant. Forholdene må derfor legges til rette på annen måte for at denne gruppen skal ta del i reformen. For en del enmannsbedrifter vil det f eks være behov for avløsning i form av vikar i den tiden utdanningen foregår.»