Kvalsund - Adkomst, hytter, Skaidilia (reindrift)

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Miljøverndepartementet

Avgjørelse i innsigelsessak, 18.10.2000

Kvalsund – Adkomst, hytter, Skaidilia

Kvalsund kommune - Innsigelse til endring av reguleringsplan for Skaidilia og reguleringsplan for Nedre Trangdal

Det vises til oversendelse til departementet av ovennevnte saker ved brev av 13.04.2000.

Reguleringsplanene er oversendt departementet for endelig avgjørelse jf. plan- og bygningsloven § 27-2 nr.2, fordi områdestyret for Vest-Finnmark har reist innsigelse mot at det anlegges nye veier inn i etablerte hyttefelt. Det pekes på at reindriftens eksistensgrunnlag i Repparfjorddalen allerede er betydelig svekket ved store hyttefelt, veier etc, og at nye veier ytterligere vil fortrenge reinen fra viktige beiteområder.

Miljøverndepartementet stadfester ikke reguleringsplanene. Miljøverndepartementet kan ikke se at kommunen har foretatt en tilstrekkelig utredning og vurdering av konsekvensene for reindriften i Repparfjorddalen av veibygging inn i hytteområdene. Hensynet til reindriftens arealbehov og nødvendige ressursgrunnlag krever en helhetlig vurdering.


Bakgrunn:

Skaidilia og Nedre Trangdal er to av flere større hytteområder i Repparfjorddalen. Begge områdene er i kommuneplanen for Kvalsund, godkjent 24.01.95, lagt ut til byggeområde for hytter.

Skaidilia: Reguleringsplan for Skaidilia ble vedtatt 02.03.91. Planen omfatter 79 hytter. Den åpner ikke for nye veier inn i hytteområdet. Reguleringsendring for Skaidilia ble vedtatt av kommunestyret i møte den 21.10.99. Kommunestyret begrunner sitt vedtak med at en hyttevei midt i et allerede etablert hytteområde ikke vil føre til et betydelig inngrep i beiteområdene.

Nedre Trangdal:
For området foreligger en disposisjonsplan fra 1975 for punktfeste av 60 hytter. Eksisterende plan åpner ikke for veibygging. Reguleringsplanen for Nedre Trangdal ble vedtatt den 16.12.1999. Av sakspapirene til kommunestyremøtet fremgår at det ikke er kommet vesentlige merknader til planen. Innsigelsen fra reindrifts-myndighetene er ikke nevnt.


Reindriftsforvaltningen Vest-Finnmark har reist innsigelse til begge reguleringsplanene. Det vises til at Repparfjorddalen er et viktig beiteland for reinen både vår, sommer og høst. Repparfjorddalen er pr. i dag det område i Vest-Finnmark som har flest naturinngrep konsentrert i et område, med ca. 600-700 hytter samt utallige lovlige og ulovlige veier. Reindriftens eksistensgrunnlag i dalen er allerede betydelig svekket ved den utbygging som har funnet sted. Reindriften har også beiterett i regulerte hyttefelt. Nok en bilvei inn i dalen vil ytterligere fortrenge rein fra de viktige beiteområdene. Flere og flere søker om veier inn i hytteområdene, og på sikt står en i fare for å miste beiteområdene hvis utviklingen fortsetter. At naturinngrepene forverrer beitesituasjonen begrunnes med at:
- vei fram til hyttene vil føre til økt bruksfrekvens og derved økte forstyrrelser
- vei fram til hyttene vil føre til at biltrafikken flyttes lenger inn i beiteområdene
- hytteveiene vil være innfallsporter ut i terrenget også for andre enn hytteeierne og vil derved også kunne øke ferdselen til gjenværende uberørte reinbeiteområder
- dersom det skal bygges vei fram til alle hytter vil det vil det innebære et betydelig beitetap


Fylkesmannen tok initiativ til et møte med kommunen og reindriftsmyndigheten den 15.02.2000, der Områdestyrets innsigelser til nye veier i Nedre Trangdal og Skaidilia ble diskutert. Områdestyret varslet at hyttevei-problematikken ville bli tatt opp til ny helhetlig vurdering i fremtidig møte.

Områdestyret i Vest-Finnmark
fastholdt i nytt møte den 17. mars 2000 innsigelsen mot nye bilveier både i Nedre Trangdal og Skaidilia. Områdestyret mener det er uheldig dersom Bjørnliasaken skaper uheldig presedens. Områdestyret legger vekt på at hytteveiproblematikken må sees i sammenheng og viser til at de, etter Bjørnliasaken, har mottatt 5 nye søknader om reguleringsendringer som har til formål å tilrettelegge for nye inngrep/bilveier inn i hyttefelt i Repparfjorddalen. Etter Områdestyrets oppfatning vil det ikke ta mange år før hele dalen er forvandlet til en hytteby med bilveier i distriktets viktigste og eneste skogsbeiteområde for rein, som hittil har vært et kjerneområde for reindriften i distriktet.

Områdestyret viser til en forskningsrapport som er utarbeidet av Ingunn Vistnes og Christian Nellemann (Norges Landbrukshøgskole) om "Tap av kalvingsland som følge av forstyrrelse fra hyttefelt og kraftlinjer i Repparfjorddalen." I rapporten konkluderes det med at i et kalvingsområde i Repparfjorddalen i Vest-Finnmark er hele 75 % av de snøfrie områdene i kalvingtiden sterkt påvirket av forstyrrelser fra hyttefelt og kraftlinjer. Store deler av kalvingslandet blir ikke brukt fordi reinen unngår arealene som ligger inntil 4 km fra inngrepene. Dermed kan selv små arealinngrep medføre omfattende reduksjoner i tilgjengelig beite i tamreinområder. Reguleringsendringene i Nedre-Trangedal, Skaidilia og Bjørnlia ligger i det området hvor forskningen er utført.

På denne bakgrunn stiller Områdestyret spørsmål ved om beslutningsmyndighetene visste konsekvensene av vedtaket som ble fattet i Bjørnliasaken. Reindriftsnæringen har beiterett også i regulerte hyttefelt. Den bit for bit politikken som Bjørnliasaken har skapt presedens for, vil på sikt fortrenge reindrifta helt ut av Repparfjorddalen og er ikke akseptabelt for en helhetlig arealforvaltning som områdestyret prøver å legge opp til, bl.a ved å bidra med positive løsninger for begge parter i prosessen med kommunens arealplanarbeid. Områdestyrets erfaring tilsier at denne arealplan-arbeidsprosessen i noen sammenhenger er til ingen nytte fordi den uthules ved reguleringsendringer og dispensasjoner. Denne arealforvaltningspraksis kan ikke områdestyret akseptere, og anmoder beslutningsmyndighetene å klargjøre hvor grensen for naturinngrep går, før disse inngrepene truer den samiske reindriftas regionale og nasjonale interesser i et reinbeiteområde. Områdestyret stiller spørsmål ved hvor mange inngrep som må tåles før regionale - og nasjonale reindriftsinteresser anses truet.

Fylkesmannen i Finnmark har i sin oversendelse av sakene bl.a. vist til Miljøverndepartementets og Landbruksdepartementets behandling av Bjørnliasaken, og kan vanskelig forstå at de aktuelle veiene vil medføre betydelige merulemper for reindriften. Fylkesmannen har lagt til grunn at avgjørelsen i Bjørnliasaken er retningsgivende også for angjeldende innsigelsessaker og anså derfor at det var unødvendig å mekle før kommunestyret fattet vedtak.

Fylkesmannen viser til at dagens trafikk til hytteområdene gjør at områdets betydning som reinbeite allerede er betydelig redusert. Gjennom detaljplanene og kommuneplanens arealdel er det fastsatt at hyttebebyggelse skal være det primære bruksformålet i de aktuelle områdene. Vei inn i hyttefelt vil nok medføre økt biltrafikk, men i forhold til reinen er det, etter fylkesmannens oppfatning, ikke verre om folk kjører eller går fram til hyttene. Økt bruk av hyttene, herunder utvidelse av hyttene, standardheving og framførelse av elektrisitet og vei mener fylkesmannen reindriften må finne seg i. Som i resten av landet, stilles det også i Finnmark økte krav til bekvemmeligheter på hytta, herunder krav om god tilgjengelighet. Fylkesmannen tilrår at reguleringsplanene for Skaidilia og Nedre Trangdal stadfestes.

Miljøverndepartementet har følgende merknader:

Reindriftsmyndigheten har vist til at Repparfjorddalen er distriktets viktigste og eneste skogsbeiteområde for rein og dette har hittil vært et kjerneområde for reindriften i distriktet. Veier inn i hyttefeltene i Repparfjorddalen er derfor i sterk konflikt med reindriftens interesser.

Kommunen har på sin side vist til at det i dalens hytteområder har vært stor pågang av hytteeiere som ønsker vei til hytta si, samtidig som det er bygget en del ulovlige veier som kommunen ikke har hatt kapasitet til å følge opp.

Reindriftsmyndighetene har reist innsigelse i planprosessen med henvisning til at "bit for bit" utbygging over tid vil true reindriftens eksistensgrunnlag i hele Repparfjord-dalen. Kommunen har ikke beskrevet og vurdert konsekvensene av veibygging i lys av reindriftens ressursgrunnlag i hele beiteområdet og departementet har derfor ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt det er grunnlag for å stadfeste planene. Veier i hytte-området må bl.a. sees i sammenheng med hvilken virkning slik veibygging vil få for reindriften, tidligere inngrep i området, omfang av årstypiske beitearealer, om influensområdene er spesielt sårbare og ikke minst det faktum at stadig flere hytteeiere ønsker vei til hyttedøren.

At områdene i kommuneplanen allerede er disponert til hytteområder, betyr ikke nødvendigvis at fritidspregede interesser også skal veie tyngst dersom hytteeierne ønsker utvidet tilgjengelighet/bruk i området. Etter departementets mening må ønske om bedre tilgjengelighet veies opp mot konsekvenser for reindriften og reindriftens konkrete behov for ulike beitearealer. Ressurssituasjonen må sees i en helhetlig sammenheng.


Departementets avgjørelse i Bjørnliasaken kan i seg selv ikke danne presedens for at veibygging i hytteområdene generelt sett ikke er i strid med viktige regionale- eller nasjonale interesser knyttet til reindrift i Repparfjorddalen. Det vises i denne forbindelse også til at Landbruksdepartementet, i sin uttalelse til Bjørnliasaken, datert 2.12.98, gav utrykk for at kommunen, for å klargjøre og forenkle konflikten med reindriftsinteressene, bør gjøre seg opp en mening om hvordan man ønsker veitraseer i de eksisterende hyttefeltene, istedenfor den enkeltsaksbehandling som en rekke private reguleringsforslag vil medføre.


En utvikling som man her ser konturene av ved at hver søknad om hyttevei behandles som en reguleringsendring, uten at man har gjennomført en mer helhetlig arealvurdering der reindriftsinteressene er klarlagt, beskrevet og avveid i forhold til de interesser som anføres for utbygging, tilfredsstiller etter vårt syn ikke forvaltningslovens krav om nødvendig utredning, jf. forvaltningslovens § 17.

Der årstypiske beitearealer for rein er begrenset i omfang eller kvalitetsmessig redusert på grunn av eksisterende utbygging og menneskelig ferdsel, er det spesielt viktig at reindriftens interesser blir belyst og at konsekvensene blir vurdert i en større sammenheng. Miljøverndepartementet kan ikke se at kommunen, ved behandlingen av angjeldende planer, tilstrekkelig og konkret har utredet konsekvensene for reindriften i Repparfjorddalen.

På bakgrunn av ovenstående, finner Miljøverndepartementet ikke å kunne ta stilling til de arealkonflikter som her foreligger. Departementet viser også til at det både ved saksbehandlingen ellers og kartfremstillingen foreligger feil som medfører at saken ikke er tilstrekkelig forberedt for departementets behandling.

Vedtak:

I medhold av § 27-2 i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 finner ikke departementet å kunne stadfeste Kvalsund kommunes vedtak av 21.10.1999 om reguleringsendring av reguleringsplan for Skaidilia hyttefelt, eller kommunens vedtak av 16.12.1999 om reguleringsplan med bestemmelser for Nedre Trangdal.

Når det gjelder utarbeidelse av reguleringsplankart gjelder generelt at planen må være nøyaktig og at alle områder innenfor reguleringsgrensen må fargelegges i samsvar med det formål området har. Dette bør skje før utleggelse til offentlig ettersyn slik at berørte myndigheter og parter ikke er i tvil om innholdet i planen. Det vises i denne forbindelse til de tilbakemeldinger kommunen har fått fra fylkesmannen og fylkeskommunen.

Endring av reguleringsbestemmelser tilsier at samtlige hytteeiere trekkes inn i planprosessen jf. pbl. § 27-1 nr.1 andre ledd.

Om fremstilling av reguleringsplaner vises til Miljøverndepartementets veileder til regulerings- og bebyggelsesplaner T-1226 og veileder om kartgrunnlag for plan- og byggesaksbehandlingen T-1324. Når det gjelder saksdokumenter som skal følge innsigelsessaker vises til vårt brev til fylkesmennene av 15. mai 2000 om behandling av innsigelser.

Kommunen er orientert om departementets vedtak ved kopi av dette brev.