Skriftlig spørsmål fra representanten Ketil Solvik-Olsen (FrP) til miljøvernministeren

Ved behandlingen av Kulturminnemeldingen ga Stortingsflertallet klare signaler om at private grunneiere skal oppleve bedre dialog og økonomiske støtteordninger ved pålagt vern av eiendom og areal. Reportasjer i NRK Østlandsendingen 16 og 17 november viser at flere bygårder i Oslo står og forfaller, fordi nødvendig vedlikehold vanskeliggjøres og fordyres av Riksantikvaren. Hva vil Statsråden gjøre for raskere og bedre løse konflikter mellom grunneiere og byråkrati, slik at nødvendig vedlikehold kan utføres?

Statsrådens svar:

Spørsmål nr. 151 fra stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen til skriftlig besvarelse – om rammebetingelser for eiere av fredete bygninger

Jeg viser Deres oversendelse av 21. november 2005 av spørsmål nr. 151 fra stortingsrepresentanten Ketil Solvik-Nilsen til skriftlig besvarelse. Spørsmålet knytter seg til rammebetingelser for eiere av fredete bygninger.

Private eiere av fredete bygninger og anlegg gjør en viktig innsats for å ta vare på kulturminnene våre. Jeg er derfor opptatt at eierne skal ha så gode rammebetingelser som mulig. Det dreier seg om et bredt sett av virkemidler, både økonomisk kompensasjon og tilskudd, juridiske virkemidler og faglig rådgivning og oppfølging fra kulturminnemyndighetene. Hittil har disse rammebetingelsene ikke vært gode nok, og regjeringen har derfor i neste års budsjett lagt til rette for en styrking, blant annet gjennom økte tilskuddsmidler og en økning av Kulturminnefondet.

Fredninger etter kulturminneloven inneholder normalt strenge restriksjoner og kan ha store konsekvenser for eieren. Erfaringer viser at fredningsprosesser kan ta lang tid. I enkelte tilfeller kan dette medføre utilsiktede, økte kostnader for eier. Jeg har derfor satt i gang et arbeid for å sikre økt dialog og redusert saksbehandlingstid i fredningssaker. Økt grad av medvirking vil også kunne bedre fredningsprosessene og bidra til at eiere og tiltakshavere får mer forutsigbare rammer å forholde seg til.

Med hilsen

Helen Bjørnøy