Skriftlig spørsmål fra Ketil Solvik-Olsen (FrP) til miljøvernministeren

Statsråden har uttalt at reduksjonene i klimagassutslipp hovedsaklig skal foretas i Norge. Dyre norske utslippstiltak fremfor kvotekjøp/tiltak i utlandet vil gi unødvendige kostnadsøkninger for næringslivet uten noen ekstra miljøeffekt. Norsk næringsliv sliter allerede med høye kostnader i forhold til konkurrentland, og spesielt lavkostland uten klimaforpliktelser. Vil Statsråden sikre at ingen bedrifter pålegges å investere i utslippsreduksjoner med høyere tiltakskostnader enn klimakvoteprisen?

Statsrådens svar:

Jeg viser til brev av 20. april 2006 fra Stortingets president med spørsmål stilt til skriftlig besvarelse av stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen (spørsmål nr. 780).

Klimautfordringen er global, og norsk klimapolitikk fastlegges innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser under Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen.

Bruk av Kyotomekanismene reduserer de totale kostnadene ved oppfyllelse av Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen. Protokollen fastslår imidlertid at oppfyllelse av forpliktelsen gjennom ervervelse av kvoter gjennom Kyotomekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak.

I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006 slår Regjeringen fast at utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen skal oppfylles gjennom en kombinasjon av nasjonale tiltak og bruk av Kyotomekanismene slik protokollen legger opp til, der en betydelig del av utslippsreduksjonene skjer gjennom nasjonale tiltak.

Det norske kvotesystemet for klimagasser ble innført for perioden 2005-2007. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til et nasjonalt kvotesystem for 2008-2012. Regjeringen har åpnet for å inkludere EUs kvotedirektiv i EØS-avtalen. Innlemmelse av kvotedirektivet i EØS-avtalen er likevel ikke endelig avklart med dette, siden innlemmelse forutsetter aksept fra de andre EFTA/EØS-landene Island og Liechtenstein. En innlemmelse av kvotedirektivet i EØS-avtalen vil gjøre det mulig for norske bedrifter å handle med bedrifter i EU og sikre at norske bedrifter som deltar i systemet står overfor samme kvotepris som sine konkurrenter i Europa. De virksomhetene som innlemmes i kvotesystemet vil måtte tilpasse seg kvoteprisen i EUs kvotemarked. Et godt utformet kvotesystem sikrer at bedriftene gis effektive incentiver til å redusere klimagassutslippene.

Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening (PIL), nå Norsk Industri, har forhandlet fram en overenskomst som innebærer at den delen av prosessindustrien som ikke har kvoteplikt i 2005-2007 likevel forplikter seg til å redusere klimagassutslippene innen utgangen av 2007. Det tallfestede utslippsmålet i overenskomsten på 13,5 millioner tonn omfatter utslipp av alle de seks typene klimagasser som reguleres av Kyotoprotokollen, blant annet fra aluminium-, ferrolegerings-, karbon-, mineralgjødsels- og karbidindustri. I tråd med føringer fra Stortinget er både kvotesystemet for 2005-2007 og overenskomsten utviklet i nær dialog med prosessindustrien nettopp for å ivareta konkurransehensyn.

De klimapolitiske virkemidlene i Norge, herunder kvotesystem, CO2-avgift og overenskomster med industrien, er utformet slik at utslippsintensiv prosessindustri, som er svært følsom for økte kostnader knyttet til utslipp, står overfor reguleringer som gir lavere økonomisk belastning enn andre næringer. Kostnader knyttet til klimatiltak for næringslivet vil også inngå i de vurderingene som gjøres både i forbindelse med forslag til kvotesystem for 2008-2012 og andre nasjonale tiltak, som for eksempel de sektorvise klimahandlingsplanene.

Det bør understrekes at det knytter seg stor usikkerhet til utviklingen i den internasjonale kvoteprisen i perioden 2008-2012. Det er liten omsetning av kvoter for 2008-2012 på fremtidskontrakter. Siden august 2005 har kvoteprisen i EUs kvotesystem variert fra 180 til 250 kroner per tonn CO2, med et nivå opp mot 250 kroner per tonn den siste tiden. Den senere tids kvotepriser kan blant annet ha vært relativt høye på grunn av høye olje- og gasspriser.

Regjeringen vil komme nærmere tilbake til endelig utforming av kvotesystemet for perioden 2008-2012 i en egen odelstingsproposisjon. Innspillet fra Oljeindustriens Landsforening (OLF) vil bli vurdert i denne sammenheng.

Regjeringspartiene har i Soria Moria-erklæringen slått fast at det skal utarbeides sektorvise klimahandlingsplaner hvor det skal settes konkrete mål for hvor mye hver sektor skal bidra til at Norge når klimaforpliktelsen fra Kyoto. Ambisjonen fra Soria Moria er fulgt opp i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006.

Utslippene av klimagasser stammer fra en rekke produksjonsprosesser og forbruksmønstre i nær sagt alle sektorer i samfunnet. En sektorvis tilnærming supplerer det sektorovergripende virkemiddelapparatet.

Statens forurensingstilsyn (SFT) la i september 2005 fram en tiltaksanalyse som viser at det er potensial innenfor flere sektorer for utslippsreduserende tiltak som kan gjennomføres til moderate kostnader også i perioden 2008-2012. Denne tiltaksanalysen er en av flere sentrale underlagsanalyser for arbeidet med de sektorvise klimahandlingsplanene.

SFTs tiltaksanalyse gir en sammenstilling av eksisterende kunnskap om mulige tiltak som kan gjennomføres i Norge for å redusere utslippene av klimagasser fram mot 2010 og 2020. Hovedformålet er å vise omfanget av kostnadseffektive tiltak som kan iverksettes for å redusere Norges utslipp av klimagasser. Ifølge tiltaksanalysen vil en utslippsreduksjon på rundt 3,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010 kunne realiseres til en kostnad opp til rundt 100 kroner per tonn CO2. Analysen anslår at det er mulig å redusere utslippene av klimagasser med 4,4 millioner tonn i 2010, dvs. midtveis i forpliktelsesperioden, dersom det gjennomføres tiltak med en kostnad opp mot 200 kroner per tonn CO2-ekvivalent.

Det tas sikte på at de sektorvise klimahandlingsplanene og de sektorvise målene legges fram for Stortinget i en stortingsmelding våren 2007.

Med hilsen

Helen Bjørnøy