1. Generelt om automatiske fredete kulturminner ogansvarsfordeling

Ved planlegging av vindkraftanlegg gjelder kulturminneloven (kml) § 9 om plikt til å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner. Hva som regnes som automatisk fredede kulturminner fremgår av kml. § 4.

Tiltakshaver bør så tidlig som mulig ta kontakt med kulturminnemyndigheten for å avtale når undersøkelsene i området skal gjennomføres. Kulturminnemyndigheten skal, basert på en slik henvendelse, sette opp en plan for hvordan registreringene skal gjennomføres og i hvilke deler av planområdet det i så fall er aktuelt.

Automatisk fredete kulturminner  

Dette er kulturminner fra tiden før 1537 e.Kr. De omfatter alle spor etter menneskelig virksomhet fra et tidsspenn på omkring 10 000 år. Det dreier seg derfor også om et stort spenn i typer kulturminner, for eksempel: Boplasser, fangstinnretninger, spor etter jordbruk, industrielle anlegg for jernproduksjon, gravminner, kirkebygg osv. Svært mange av disse kulturminnene ligger skjult under markoverflaten. Bare et fåtall er synlige strukturer i terrenget. Dette får konsekvenser for valg av registreringsmetodikk.

Kulturminnene har svært nær sammenheng med topografi, naturforhold og landskap, og kulturminnetyper, antall og utstrekning vil følgelig variere fra område til område. Noen steder vil kulturminnene inngå som en del av en større helhet eller sammenheng og kunne defineres som sammenhengende kulturmiljø. Områder som er svært rike på kulturminner vil kreve at en gjør omfattende undersøkelser for å få oversikt over konfliktpotensialet, andre vil være funnfattige og undersøkelsene kan gjøres tilsvarende begrenset.

Samiske kulturminner

Også samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet. Disse omfatter både stående bygninger og andre typer kulturminner over og under markoverflaten. Forholdene mht. omfang og utbredelse vil være de samme som for kulturminnene nevnt ovenfor.

Stående bygninger

Stående bygninger som er erklært å være fra perioden 1537-1649 er også automatisk fredet. Disse kulturminnene skal tinglyses. Håndteringen av dem i plansammenheng er som for vedtaksfredete kulturminner, dvs. dispensasjon kan kun gis etter vedtak i medhold av kulturminneloven.

Skipsfunn

Skipsfunn eldre enn 100 år har et automatisk vern. Dette gjelder skip under vann og gjenstander som er mistet/kastet fra skip der det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om noen er eier eller i så fall hvem dette er.

Formålet med undersøkelser etter kml. § 9 er å kartlegge bestanden av automatisk fredete kulturminner og skipsfunn, jf. kml. § 14, og å få oversikt over mulige konflikter mellom disse kulturminnene og planlagt tiltak. Dette innebærer en arkeologifaglig registrering.

For at kravet til § 9-undersøkelser skal være oppfylt, må antall kulturminner, typer, datering, utstrekning, tilstand og kontekst være tilstrekkelig utredet til at kulturminneforvaltningen har grunnlag for å uttale seg om evt. konflikter i forhold til planlagt tiltak.

Når undersøkelsesplikten etter kml. § 9 er oppfylt kan det ved konflikt mellom tiltaket og automatisk fredete kulturminner, eventuelt gis dispensasjon fra kulturminneloven, jf. § 8 fjerde ledd og § 8 første ledd og arealet kan tas i bruk til tiltaket etter at eventuelle vilkår i reguleringsbestemmelsene eller vilkår i konsesjonen er oppfylt. Eksempel på vilkår er krav om arkeologisk utgravning av automatisk fredete kulturminner.

Tiltak som kan innebære konflikt

I følge kml. § 3 må ingen uten at det er lovlig etter kml. § 8 ”sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller fremkalle fare for at dette kan skje.” Forbudet gjelder således både ulike typer fysiske inngrep samt tiltak som er egnet til å ”utilbørlig skjemme” kulturminnene ”eller fremkalle fare for at dette kan skje”. Alle fysiske tiltak innenfor planområdet må vurderes i forhold til dette.

 

Registreringskostnader

I følge kml. § 10 skal ”tiltakshaver” bekoste de arkeologiske registreringene. Dersom § 9-undersøkelsene blir gjennomført etter at reguleringsplanen er lagt ut på offentlig høring, er kommunen å regne som tiltakshaver etter loven. Kommunen og utbygger kan gjøre avtale om at utbygger bærer kostnadene for eventuelle undersøkelser etter § 9.

Tiltakshaver har ikke klageadgang på omfanget av arkeologiske registreringer, som regnes som såkalt prosessledende vedtak. Dersom tiltakshaver finner at omfanget er urimelig, kan denne henvende seg til Riksantikvaren, som vurderer (og uttaler seg til) rimeligheten av omfanget.


”Vedkommende myndighet” etter loven

Det er den regionale kulturminneforvaltningen (fylkeskommunen/Sametinget) som vurderer om, når, på hvilken måte og i hvilket omfang det skal gjennomføres § 9-undersøkelser og sørge for at de blir gjennomført. Fylkeskommunen/Sametinget er etter forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven, høringsinstans og skal avgi endelig uttalelse til en plan eller planlagt tiltak på vegne av kulturminneforvaltningen. For skipsfunn skal de respektive sjøfartsmuseene sørge for gjennomføring av registreringer, og for middelalderske kirkesteder har Riksantikvaren dette ansvaret. Disse instansene uttaler seg derfor til fylkeskommunen/Sametinget som innarbeider uttalelsene i sin uttalelse. 

Hvem kan gjennomføre § 9 undersøkelser?

Fylkeskommunen/Sametinget har forvaltningsansvaret knyttet til § 9-undersøkelsene. Også andre forvaltnings- og forskningsinstanser kan gjennomføre selve undersøkelsene i felt innenfor sine ansvarsområder eller delegerte ansvarsområder. Det kan i noen tilfeller være rasjonelt at de samme personene som utarbeider en KU for kulturminner også foretar § 9-registreringene i området. Det aktuelle museet med ansvar for forvaltningen av skipsfunn sørger for å gjennomføre nødvendige registreringer under vann. Riksantikvaren besørger evt. registreringer for de kulturminnene direktoratet har førsteinstansansvar for.

Registreringsmetoder

Kun et fåtall av de automatisk fredete kulturminnene som fins, er kjent i dag. I de fleste arealplansaker må en derfor regne med at det er nødvendig å gjennomføre nye eller supplerende registreringer. Metodene som benyttes i registrering av kulturminner varierer i forhold til hva slags kulturminner eller kulturmiljø man forventer å finne og hva slags landskap planområdet ligger i.

Under følger en kort beskrivelse av noen av de metoder som benyttes. I tillegg til disse er det også flere metoder som kan påvise kulturminner under bakken, men som ikke medfører inngrep i kulturminnene, for eksempel magnetometer og georadar.

Metode

Innhold

1. Forhåndsvurdering av planområdet. Prognoser.

Potensialet for å finne ukjente automatisk fredete kulturminner i et planområde vurderes med bakgrunn i bred arkeologifaglig kunnskap samt bl.a. arkivgjennomgang, kjente kulturminner, beskrivelser, landskapstype, topografi samt evt. befaring i området.

Aktuelle områder for registrering velges ut på bakgrunn av dette.

2. Befaringer (overflateregistreringer)

Visuelle metoder for å registrere kulturminner som er synlig i terrenget.

3. Prøvestikk

Metode for å registrere kulturminner som ikke er synlige på markoverflaten (særlig utmark). Det graves små prøveruter (ca 0,5x0,5m) i utvalgte områder. Oppgravd masse såldes for å finne gjenstander som for eksempel flintpilespisser og flintavslag (fra redskapsproduksjon), keramikk eller annet som kan fortelle om aktivitet i forhistorisk tid.

4. Prøvesjakting

Metode for å registrere kulturminner som ikke er synlige på overflaten (mest vanlig i innmark). Matjordlaget fjernes systematisk med gravemaskin i utvalgte områder (2-4m brede sjakter) for å avdekke spor etter bosetning og lignende i undergrunnen.

5. Marinarkeologisk undersøkelse

Dykkerundersøkelser, seismikk, sonar, bunnpenetrerende/sidescan, ROV-undersøkelser eller kombinasjon av disse for å finne kulturminner under vann.

6. Intervjuer

Samtaler med lokalbefolkning (særlig ved registrering av samiske kulturminner).

 

Til toppen