Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

7. Nærmere om reglene formotorkjøretøyer

7.1 Generelt

§ 4a i loven bestemmer at motorkjøretøyer bare kan brukes i utmark og på islagte vassdrag i samsvar med forskrift gitt av departementet. De tidligere kommunale forskriftene om motorkjøretøyer ble erstattet av en landsomfattende forskrift fastsatt av departementet 15. mai 1988 (vedlegg 2). Den nasjonale forskriften gjelder bare for bruk av motorkjøretøy og opphevet således ikke kommunale forskrifter om motorfartøy (båter) og luftfartøy (fly).

Forskriften gjelder for hele landet. Det er flere fordeler med en landsomfattende forskrift fremfor kommunale forskrifter. Uklarheter og tolkningstvil knyttet til tidligere gjeldende lov og forskrifter fjernes. Regelverket blir mer ensartet. Reglene blir også mer oversiktlige slik at informasjon og kontroll blir lettere.

Forskriften gjør ikke noen endring i det utgangspunkt at bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag er forbudt, jf. lovens § 3. Kjøring kan bare skje i samsvar med den nasjonale forskriften, jf. lovens § 4a og forskriftens § 1.

Det må særlig presiseres at reglene ikke tar sikte på å hindre nødvendig ferdsel som tjener anerkjente nyttebehov. Det er den unødvendige og fornøyelsespregede ferdselen regelverket skal forhindre.

De mest vanlige nytteformål for kjøring er nevnt i forskriftens §§ 2 og 3. Disse reglene åpner for kjøring uten særskilt tillatelse. Tillatelse til annen kjøring kan gis av kommunen etter forskriftens §§ 5 og 6.

Forskriften gjelder for bruk av motorkjøretøyer både på sommerføre og vinterføre. Kjøring på barmark gir langt større terrengskader enn kjøring på vinterføre. Barmarkskjøring er et sterkt økende miljøproblem. Bestemmelsene er derfor klart strengere for kjøring på barmark enn for kjøring på vinterføre, jf. de formål som er tatt med i forskriftens § 2 (om barmarkskjøring) og § 3 (kjøring på vinterføre). Det er også en forutsetning at dispensasjonsbestemmelsen i § 6 skal praktiseres strengere for barmarkskjøring enn for kjøring på vinterføre, jf. nærmere omtale nedenfor under 7.3.2.

Forskriften er utformet slik at den først angir de tilfeller der motorferdsel er tillatt uten særskilt søknad; § 2 for ferdsel på barmark og § 3 for ferdsel på vinterføre. I §§ 5, 6 og 7 gis bestemmelser om dispensasjoner.

7.2 Kjøring som er tillatt med hjemmel direkte i forskriften, §§ 2 og 3

Forskriften angir en rekke tilfeller der bruk av motorkjøretøy er tillatt uten at det er nødvendig å søke om tillatelse først. § 2 gjelder kjøring på barmark og § 3 kjøring på vinterføre. Kjøring på vinterføre er tillatt i større utstrekning enn kjøring på barmark. Bestemmelsene dekker de mest vanlige og allment aksepterte transportbehovene.

Dersom det er tvil om et formål går inn under § 2 eller § 3, kan dette avgjøres av fylkesmannen, jf. § 2 fjerde ledd og § 3 tredje ledd. Tvilen kan avgjøres etter søknad eller annen henvendelse til fylkesmannen, eller fylkesmannen kan ta spørsmålet opp på eget initiativ. Fylkesmannens vedtak kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning etter forvaltningslovens regler om klage og omgjøring i kap. VI.

Det kan tenkes at kjøring som er tillatt etter forskriften i visse tilfeller kan være til skade eller ulempe. Fylkesmannen vil da etter forskriftens § 2 tredje ledd, jf. § 3 tredje ledd, kunne begrense eller forby kjøringen. Kjøring som er hjemlet i motorferdsellovens § 4 første ledd, kan ikke begrenses.

Fylkesmannen kan delegere denne myndigheten til kommunestyret. Kommunestyret kan gis myndighet til å fastsette sårbare områder og å fastsette begrensninger for kjøring i områdene. Myndigheten kan delegeres til samtlige eller bestemte kommuner i fylket.

§ 2 tredje ledd og § 3 tredje ledd vil kunne benyttes for geografisk avgrensede områder, der det kan være naturvern, frilufts-, viltinteresser eller andre interesser som gjør området sårbart for motorferdsel. Motorferdsel kan forbys for alle eller enkelte av de angitte formål, for hele eller deler av året.

Etter § 3 annet ledd har kommunestyret myndighet til å gi nærmere bestemmelser for den kjøringen som er direkte tillatt i forskriften. Det kan f.eks. gis bestemmelser om områder, traséer, sesonglengde, tidspunkter for kjøring, utstyr m.v. Kjøring til de i paragrafen tillatte formål kan reguleres nærmere, men kjøring kan ikke forbys. Bestemmelsen gir vid adgang til å tilpasse reglene til lokale forhold.

7.2.1 Kjøring på barmark, § 2 første ledd

Felles for all kjøring på barmark er at den om mulig skal følge eldre kjørespor, jf. forskriftens § 2 annet ledd. Så langt det er mulig bør eksisterende traktorveger o.l. benyttes. Forskriftens § 2 skal anvendes meget restriktivt. Brukeren av motorkjøretøyet skal gå langt i sine anstrengelser for å følge eldre kjørespor.

Formål som nevnt i lovens § 4 første ledd, § 2 første ledd bokstav a

Motorferdsel er tillatt i forbindelse med en rekke angitte nytteformål etter lovens § 4 første ledd. Se foran under 6.1.

Transport ved jakt, § 2 første ledd bokstav b

Bruk av motorkjøretøy er tillatt i forbindelse med transport av jaktutbytte ved jakt på elg og hjort, og transport ved jakt på villrein innenfor Hardangervidda villreinområde slik dette er avgrenset av Direktoratet for naturforvaltning. Kjøring i nasjonalparken kan bare skje i samsvar med vernereglene i området, og utenfor parken bare for nødvendig transport etter sleper som tidligere er fastsatt av Direktoratet for statens skoger (nå Statskog SF) på statsgrunn og av kommunen/grunneiere på privat grunn.

Bestemmelsen om jakt på elg og hjort gir bare adgang til transport av jaktutbytte. Det gis ikke adgang til transport av jegere og utstyr ut i jaktterreng, eller under utøvelse av jakten. Dersom det er behov for transport av annet enn jaktutbyttet, må det søkes om tillatelse. Det vil imidlertid være adgang til samtidig transport av jegere og utstyr dersom turen likevel er nødvendig for å kunne transportere jaktutbyttet.

Oppsyns- og tilsynstjeneste, § 2 første ledd bokstav c

Bruk av motorkjøretøy er tillatt i forbindelse med offentlig oppsyns- og tilsynstjeneste. Forskriftens bestemmelse utvider motorferdsellovens § 4 første ledd bokstav a, ved at den også tillater motorferdsel i forbindelse med offentlig oppsyns- og tilsynstjeneste som ikke har hjemmel i lov. Privatpersoner som utfører slik tjeneste på oppdrag fra det offentlige, vil komme inn under forskriftens § 2 første ledd bokstav c. Oppsynstjeneste i privat regi går ikke inn under bestemmelsen. Der det er et reelt behov for motorferdsel til slik tjeneste, må det eventuelt søkes om dispensasjon etter forskriftens § 5 eller § 6.

Miljøverndepartementet har tolket forskriftens § 2 første ledd bokstav c om offentlig oppsyns- og tilsynstjeneste slik at den også omfatter den bestands- og skadedokumentasjon som fylkesmannen foretar i forbindelse med rovviltforvaltningen. Det innebærer at det etter bestemmelsen er direkte hjemmel for at fylkesmannen i utføringen av dette arbeidet kan benytte motorkjøretøy.

Fiskekultiveringstiltak, § 2 første ledd bokstav d

Bruk av motorkjøretøy er tillatt til nødvendig transport i forbindelse med fiskekultiveringstiltak i offentlig regi.

Som eksempel på fiskekultiveringstiltak kan nevnes kalking av fiskevann og utsetting av fisk. Enkelte steder er slike tiltak hyppig forekommende, og behovet for motortransport er stort. Det er imidlertid grunn til å peke på at det bare er nødvendig kjøring som er tillatt, dvs. der tiltaket ikke lar seg gjennomføre uten slik transport. Transporten bør foretas på vinterføre dersom dette medfører mindre skader og er mulig, jf. forskriftens § 3 første ledd bokstav b.

Det er et vilkår at det dreier seg om fiskekultiveringstiltak i offentlig regi. Det vil være avgjørende om tiltaket er gitt offentlig økonomisk støtte. Det har således ingen betydning om tiltaket utføres av lokale fiskeforeninger eller grunneierlag i samråd med offentlig organ. For tiltak i privat/egen regi må grunneiere ha tillatelse etter forskriftens § 6.

Veger og større anlegg, § 2 første ledd bokstav e

Bruk av motorkjøretøy er tillatt for nødvendig transport i forbindelse med anlegg og drift av veger og større anlegg.

Forskriftsbestemmelsen utvider bestemmelsen i lovens § 4 første ledd bokstav e, der motorferdsel er begrenset til anlegg og drift av offentlige veger og anlegg. Det er i forskriften ingen forutsetning at det dreier seg om offentlige veger og anlegg, men det er forutsetningen at det er anlegg av en viss størrelse. Det vil f.eks. etter bestemmelsen være adgang til nødvendig bruk av terrengkjøretøy i forbindelse med anlegg og drift av offentlige såvel som private vannverk eller elektrisitetsverk.

7.2.2 Kjøring på vinterføre, § 3 første ledd

Ved endring av nasjonal forskrift 19. juni 1995 ble tidligere § 3 første ledd bokstav c (om kjøring for bevegelseshemmede, omtalt nedenfor under 7.3.1) opphevet og tidligere § 3 første ledd bokstavene d-h ble nye bokstaver c-g.

Kjøring på vinterføre vil fortrinnsvis være snøscooterkjøring, bruk av weasel o.l.

Formål som nevnt i lovens § 4 første ledd og § 3 første ledd bokstav a

Bruk av motorkjøretøy på vinterføre er tillatt til formål som nevnt i motorferdsellovens § 4 første ledd. Se foran under 6.1.

Andre formål som nevnt i forskriftens § 2 og § 3 første ledd bokstav b

Bruk av motorkjøretøy på vinterføre er tillatt til de andre formålene som er nevnt i § 2 i forskriften.

Det vises til omtalen av kjøring på barmark foran under 7.2.1. Kjøring på vinterføre er tillatt til alle formål der kjøring på barmark er tillatt.

Turistanlegg, § 3 første ledd bokstav c

Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til nødvendig transport for drift av turistanlegg som ikke ligger til brøytet bilveg.

Bestemmelsen gir selv en nærmere definisjon av hva som i denne sammenheng anses som turistanlegg. Den nevner overnattings- og serveringssteder, skiheiser m.v.

Det er ikke all transport til slike steder som er tillatt. Det må være steder som ikke har brøytet bilveg, og det må være nødvendig transport. Hvorvidt transporten er nødvendig, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, hvor avstanden til bilveg, tyngden av det som transporteres etc. vil være avgjørende. Det bør også vurderes om det er muligheter til å foreta en mer skånsom transport på en annen måte eller til en annen tid.

Bestemmelsen gir først og fremst hjemmel for transport av varer, gods og personale til slike steder. Det vil imidlertid også i noen grad være adgang til transport av gjester til overnattingssteder som ligger langt unna veg, dersom transporten er nødvendig for å opprettholde driften av stedet.

Transport av gjester til spredtliggende utleiehytter vil normalt ikke være tillatt etter § 3 første ledd bokstav c. (Det vil bare kunne tillates i forbindelse med utmarksnæring etter § 5 første ledd bokstav d.) Transport av gjester ut i turterrenget er ikke tillatt. Det er adgang til å la personer sitte på når det likevel foretas nødvendig transport som nevnt i § 3 første ledd bokstav c. Det er imidlertid en forutsetning at passasjertransporten ikke fører til ekstra kjøring, transporten må således være foranlediget av behovet for varetransport.

Materialtransport, § 3 første ledd bokstav d

Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til transport av materialer, utstyr og arbeidsfolk til bygging i samsvar med byggetillatelse.

Det fremgår uttrykkelig hva slags transport som her tillates. Det er transport av materialer, utstyr og arbeidsfolk til selve byggingen. Det er ikke adgang til kjøring utover det som er nødvendig for byggearbeidet. Det forutsettes at kjøringen skal gis så lite omfang som mulig og være knyttet til en vanlig byggeperiode.

Kjøring i forbindelse med vanlig vedlikehold omfattes ikke av bestemmelsen.

I visse tilfeller er det etter plan- og bygningsloven ikke krav om byggetillatelse, jf. plan- og bygningslovens § 81 om driftsbygninger og § 86a om mindre byggearbeider. Her må forskriftens § 3 første ledd bokstav d forstås slik at den gjelder også for kjøring i forbindelse med slike byggearbeider. For arbeider som er byggemeldingspliktige etter plan- og bygningslovens §§ 81 og 86a, vil det være tilstrekkelig å kunne vise frem kopi av innsendt melding for at kjøring skal være tillatt.

Preparering av skiløyper og skibakker, § 3 første ledd bokstav e

Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til opparbeiding og preparering av skiløyper og skibakker for allmennheten og for konkurranser, når det foretas av kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter.

Bestemmelsen har to begrensninger: Det må gjelde skiløyper eller bakker for allmennheten eller for konkurranser, og det må være kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter som står for prepareringen. Det er vanlig at hoteller o.l. preparerer løyper for sine gjester – løyper som også er åpne for allmennheten. Også dette vil være tillatt etter bestemmelsen.

Mange steder er det stort omfang av preparerte løyper og skibakker. Kommunen kan påvirke denne virksomheten, f.eks. ved at det gis bestemmelser om hvor det skal være preparerte løyper og skibakker og hvor man bør unngå slik tilrettelegging, jf. forskriftens § 3 annet ledd. Dette bør gjøres for å sikre en samordning av ulike tilretteleggingstiltak, og for å unngå brukerkonflikter og konflikter med andre interesser.

Vitenskapelige undersøkelser, § 3 første ledd bokstav f

Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til nødvendig transport i forbindelse med vitenskapelige undersøkelser, herunder dyretellinger og liknende registreringer, etter oppdrag fra forskningsinstitusjon.

Vitenskapelige undersøkelser er samfunnsnyttige, og medfører ofte behov for bruk av motorisert fremkomstmiddel. Der slike undersøkelser eller registreringer skjer etter oppdrag fra forskningsinstitusjon, er det ikke nødvendig å søke om tillatelse til eventuell nødvendig motorferdsel.

Vedtransport, § 3 første ledd bokstav g

Motorkjøretøy på vinterføre kan nyttes til nødvendig transport av ved fra egen eiendom til fast bopel, samt etter utvisning fra skogforvaltningen i Finnmark.

Nødvendig vintertransport av ved fra egen eiendom til fast bopel tillates direkte i forskriften. Med egen eiendom menes eier av fast eiendom, det vil si grunneier. Dette innebærer at det ikke er nødvendig å søke kommunen om tillatelse til slik vedkjøring. Rettighetshavere med positivt avgrenset rådighet, f.eks. bruksberettigede i statsallmenning eller bygdeallmenning, er ikke grunneiere.

Dersom det er behov for vedhenting fra andres eiendom, eller fra egen eiendom til annet sted enn fast bopel, må det søkes om tillatelse etter § 5 første ledd bokstav e.

Det alt vesentlige av Finnmark er statsgrunn. Skogforvaltningen gir innbyggerne i Finnmark tillatelse til vedhenting i statens skog. Bestemmelsen innebærer at vintertransport av ved etter utvisning fra skogforvaltningen i Finnmark er tillatt uten søknad.

7.3 Kjøring som er tillatt etter søknad, forskriftens §§ 5, 6 og 7

7.3.1 Tillatelse i angitte tilfeller, § 5

Forskriftens § 5 gir en dispensasjonsbestemmelse som bare gjelder for bruk av snøscooter. Dispensasjonsmyndigheten tilligger kommunestyret, men kan delegeres til et annet folkevalgt organ eller kommunal tjenestemann, jf. § 5 annet ledd. Annet folkevalgt organ kan f.eks. være formannskapet, friluftsnemnd, hovedutvalg for miljøvern eller et særskilt utvalg oppnevnt etter kommunelovens §10.

Bestemmelsen angir en del formål der det vil være forholdsvis kurant å få tillatelse til bruk av snøscooter. Dersom søkeren oppfyller vilkårene i bestemmelsen, er det opp til kommunen å vurdere behovet for transporten opp mot mulige skader og ulemper, og etter en skjønnsmessig helhetsvurdering avgjøre søknaden.

Fastboende som påtar seg ervervsmessig kjøring, § 5 første ledd bokstav a

Bestemmelsen om ervervsmessig kjøring er en sentral bestemmelse. For å redusere kjøringen, bør nødvendig transport med snøscooter i størst mulig utstrekning skje som leiekjøring. Ordningen forenkler dessuten saksbehandling og kontroll. Det vil ofte være hensiktsmessig å overlate kjøringen til fastboende som kan gjøre dette i ervervsøyemed, f.eks. folk som av andre grunner har snøscooter i næring. Dette gjelder også for den typen kjøring som er direkte hjemlet i forskriftens § 3.

Bestemmelsen nevner hva slags type transport som kan være aktuelt ut over det som er tillatt etter § 3. Det gjelder:

  • transport mellom bilveg og hytte. (Det er her ikke stilt nærmere detaljkrav med hensyn til avstand mellom bilveg og hytte, eller hva slags type transport det må gjelde.)
  • tilsyn med privat hytte etter eierens oppdrag
  • transport for massemedia på reportasjeoppdrag
  • transport av funksjonshemmede
  • transport av ved
  • transport etter dispensasjon i medhold av denne forskrifts § 6.

Som det fremgår, kan transport som er grunnlag for dispensasjon foretas av leiekjørere.

Søknader om ervervsmessig transport må undergis en konkret vurdering ut fra formålet med motorferdselloven og forskriftsbestemmelsene. Behovet for kjøringen vil være utgangspunktet for denne vurderingen. Antall løyvehavere i hver kommune eller hvert distrikt bør begrenses, ut fra en vurdering av behovet for transport. De som allerede har snøscooter f.eks. i næring, bør prioriteres. Personer som har hatt slik tillatelse tidligere, og benyttet denne lovlig, bør normalt prioriteres fremfor nye søkere. Det er ønskelig med en viss kontinuitet i det næringsgrunnlag leiekjøring kan gi. Den næringsmessige betydning for den enkelte er det relevant å legge vekt på.

Det er viktig at alle kommuner hvor det er et visst behov for ervervskjøring, søker å medvirke til etablering av slike ordninger. Videre er det viktig at kommuner som har ervervskjøringsordninger, henviser til leiekjøring når det søkes om transport. Særlig er det aktuelt når det gjelder transport til private hytter. Avhengig av formålet med transporten, bør også mange dispensasjoner etter § 6 henvises til ervervskjørere.

Funksjonshemmede, § 5 første ledd bokstav b

Reglene om snøscooterkjøring for funksjonshemmede er noe endret ved endring av nasjonal forskrift 19. juni 1995. Da ble tidligere § 3 første ledd bokstav c opphevet, og § 5 første ledd bokstav b ble endret slik at henvisningen til § 3 ble tatt ut. Endringen var nødvendig etter at Samferdselsdepartementet vedtok ny forskrift om parkering for forflytningshemmede 15. mars 1994, til avløsning av tidligere forskrift 21. oktober 1983 om parkering for bevegelseshemmede, som nasjonal forskrift henviste til.

Selv om alle funksjonshemmede som har behov for å kjøre snøscooter, etter denne endringen nå må innhente tillatelse til det fra kommunen, innebærer ikke endringen at varig bevegelseshemmede med et reelt behov for snøscooterkjøring skal gis dårligere muligheter til å benytte snøscooter enn tidligere. Det er forutsetningen at funksjonshemmede skal ha den samme muligheten som før til å dekke sitt behov for å kjøre snøscooter.

Bevegelses- eller funksjonshemmede som har behov for snøscooterkjøring må nå søke om tillatelse til det etter forskriftens § 5 første ledd bokstav b. Behovet for transporten må ved avgjørelsen av søknaden avveies mot de skader eller ulemper den vil føre til, og det kan eventuelt settes vilkår. I avveiningen må det legges vekt på den særstilling funksjonshemmede står i med hensyn til transportbehov.

Det kan bare gis tillatelse etter forskriftens § 5 første ledd bokstav b ved varig funksjonshemming. Kommunen kan kreve legeerklæring som dokumentasjon. Personer som på grunn av alder eller midlertidig sykdom er bevegelseshemmede, går ikke inn under bestemmelsen. Dispensasjon for disse må i tilfelle vurderes etter forskriftens § 6, jf. omtale nedenfor under 7.3.2.

Når alle funksjonshemmede som har behov for snøscootertransport må søke kommunen om tillatelse, vil kommunene fra vintersesongen 1995/96 ventelig få noe mer arbeid med behandling av snøscootersøknader fra funksjonshemmede. Det bør imidlertid være relativt kurant å vurdere disse søknadene, og dispensasjoner kan og bør gis for flere år om gangen.

Transport til private hytter, § 5 første ledd bokstav c

Etter forskriftens § 5 første ledd bokstav c kan det gis dispensasjon til hytteeier for transport av bagasje og utstyr mellom bilveg og hytte, der hytta ligger minst 2,5 km fra brøytet bilveg, og det i området ikke er mulighet for leiekjøring.

Bestemmelsen skal dekke transportbehovet til private avsidesliggende hytter i områder der det ikke finnes tilfredsstillende muligheter til å leie transport. Det kan kun gis dispensasjon til hytteeier. Begrepet hytteeier må her anses å omfatte også eierens nærmeste familie, som ektefelle og barn. Andre enn disse, også slektninger, må i tilfelle søke om dispensasjon etter forskriftens § 6. Besøkende på foreningshytter omfattes heller ikke av § 5. Heller ikke kjøring til hytter med flere eiere vil kunne tillates etter denne paragrafen.

Det er bare transport av bagasje og utstyr mellom bilveg og hytte som kan tillates; alminnelig persontransport kan ikke tillates. Når det er gitt tillatelse til transport av bagasje og utstyr, må det imidlertid være adgang til å la personer sitte på, når det er plass til det sammen med bagasjen. Forutsetningen er således at passasjertransporten ikke må medføre ekstra kjøring. Er det behov for ren persontransport, f.eks. på grunn av alder eller helse, må det søkes om tillatelse etter § 6.

Eventuell tillatelse til hyttekjøring bør ikke gis for mer enn en sesong om gangen og begrenses til et fåtall turer. Dette gjelder særlig i områder som er egnet for leiekjøring og der slike ordninger må forventes opprettet. Se nærmere om adgangen til å stille vilkår nedenfor under 7.3.3.

Kjøring i utmarksnæring for fastboende, § 5 første ledd bokstav d

Fastboende kan ha behov for motorisert transport i forbindelse med utmarksnæring. Slik transport kan det gis tillatelse til etter forskriftens § 5 første ledd bokstav d.

Det må dreie seg om ren næringsmessig virksomhet, for salg og videreforedling. Kommunen kan eventuelt kreve dette dokumentert ved framleggelse av næringsoppgave.

Bestemmelsen vil f.eks. kunne gi hjemmel for bruk av snøscooter i forbindelse med drift av utleiehytter som drives som en del av næringsgrunnlaget for et gårdsbruk, herunder nødvendig tilsyn med og transport av gjester til hyttene. Videre vil nødvendig transport i forbindelse med næringsmessig jakt og fiske kunne tillates, der jakten/fisket drives som attåtnæring av en viss inntektsmessig betydning. Begrepet utmarksnæring må tolkes restriktivt slik at biinntekter, som f.eks. turtransport av turister m.v., ikke vil komme inn under bestemmelsen.

Snøscootersafari og liknende kan ikke tillates etter forskriftens § 5 første ledd bokstav d. Det er ikke tilstrekkelig til å betegne det som utmarksnæring at selve transporten er lønnsom for transportøren.

Transport av ved, § 5 første ledd bokstav e

Transport av ved utover det som er direkte hjemlet i forskriftens § 3 første ledd bokstav g, anses som en kurant dispensasjonsgrunn. Det gjelder transport av ved fra egen eiendom til annet sted enn fast bopel og transport av ved fra andres eiendom.

7.3.2 Tillatelse ved særlig behov, § 6

Det er vanskelig å angi i forskriften alle de tilfellene der det kan være behov for motorisert transport. Det er derfor behov for en særskilt dispensasjonsbestemmelse for å fange opp spesielle tilfeller. Etter forskriftens § 6 kan kommunestyret i unntakstilfeller gi tillatelse til kjøring dersom søkeren påviser et særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring, og som ikke kan dekkes på annen måte. Det skal stilles meget strenge krav til "særlig behov" og til at behovet ikke skal kunne dekkes på en annen måte. Spesielt restriktiv skal praksisen være for tillatelser til barmarkskjøring.

Kommunestyret kan etter bestemmelsen delegere sin myndighet til et annet folkevalgt organ, f.eks. til formannskapet, hovedutvalg for miljøvern eller et særskilt utvalg oppnevnt etter kommunelovens §10. Myndigheten kan ikke delegeres til kommunal tjenestemann.

Lovens vilkår

Bestemmelsen er streng. Følgende betingelser må være oppfylt for at tillatelse skal kunne gis:

  • søkeren må påvise et særlig behov,
  • behovet må ikke knytte seg til turkjøring,
  • behovet må ikke kunne dekkes på annen måte, og
  • behovet må vurderes mot mulige skader og ulemper ut fra målet om å redusere motorferdselen til et minimum.

Hva som er "unntakstilfeller", "særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring" og "som ikke kan dekkes på annen måte" beror på en konkret skjønnsmessig vurdering. Ved skjønnsvurderingen må lokale forhold kunne spille inn, men likevel slik at bestemmelsens strenghet ivaretas.

Ved vurderingen av om det foreligger et "særlig behov" vil det være av betydning om kjøringen er nødvendig og har et akseptert nytteformål eller bærer preg av unødvendig kjøring. Det er formålet med selve transporten som er avgjørende i denne sammenheng. Det er derfor ikke avgjørende om transportøren ser transporten som lønnsom, dersom ikke transporten isolert sett dekker et reelt og nødvendig behov.

Turkjøring kan ikke tillates. Det siktes her til ren turkjøring, dvs. kjøring for turens skyld. Dermed kan det ikke gis dispensasjon til fornøyelses- eller rekreasjonskjøring.

Tillatelse kan bare gis dersom behovet ikke kan dekkes på annen måte. Dette innebærer f.eks. at i Finnmark og Nord-Troms hvor det er særordninger med rekreasjonsløyper, jf. lovens § 5 og forskriftens § 4, kan det ikke gis tillatelse etter forskriftens § 6 dersom behovet for transport kan dekkes ved at disse løypene benyttes. Det kan heller ikke gis tillatelse etter § 6 dersom behovet kan dekkes tilfredsstillende ved leiekjøring.

Kommunen kan gi tillatelse

Etter bestemmelsen kan kommunen i unntakstilfelle gi tillatelse. Dette betyr at det beror på et forvaltningsmessig skjønn (en skjønnsmessig helhetsvurdering) om tillatelse skal gis eller nektes dersom vilkårene er oppfylt.

Ved denne vurderingen skal behovet for transport vurderes mot mulige skader og ulemper for natur og mennesker i forhold til et mål om å redusere motorferdselen til et minimum. Forhold som må tas med i vurderingen er bl.a. hvilke virkninger motorferdselen vil ha når det gjelder spor i terrenget, støy og forurensning, hvor sårbart området er og konflikter som kan oppstå i forhold til andre interessegrupper og naturmiljø.

Stadig nye typer barmarkskjøretøy tas i bruk, f.eks. firehjulsdrevne biler, 3- og 4-hjuls motorsykler m.v. Erfaringene viser at de terrenggående motorkjøretøyene volder betydelig slitasje og skade på terrenget ved at belter og hjul vil etterlate seg merker og sår i naturen. I visse naturtyper som f.eks. myr, våtmark, sparsom og sentvoksende vegetasjon, kan sporene etter motorkjøretøy bli permanente eller meget langvarige. På grunn av den sterke økningen i barmarkskjøring, og de store terrengskadene slik kjøring gir, skal forskriftens § 6 praktiseres enda strengere for barmarkskjøring enn for kjøring på vinterføre. Barmarkskjøring kan kun tillates i helt spesielle tilfeller. Kan det komme på tale å gi dispensasjon for barmarkskjøring etter forskriftens § 6, skal det skje etter en meget streng vurdering av vilkårene.

Etter motorferdsellovens § 2 tredje ledd anses veg i utmark som ikke er opparbeidet for kjøring med vanlig bil, f.eks. traktorveg, som utmark i forhold til loven.

Det følger videre av bestemmelsen at veg i utmark som er opparbeidet for kjøring med bil, anses som utmark om vinteren dersom den ikke er brøytet for kjøring med bil. Kjøring på veger som må anses som utmark etter lovens § 2, vil ofte være den trasé der motorferdselen vil gjøre minst skade eller være til minst ulempe. Det vil være lettere å gi tillatelse til kjøring når den kan foregå langs slike veger.

Den enkelte søknad må ses i sammenheng med forventet antall tilsvarende søknader. Selv om den enkelte tillatelse ikke vil by på vesentlige ulemper, kan en søknad avslås av hensyn til de samlete konsekvenser av å innvilge tilsvarende søknader.

Søknad etter forskriftens § 6 skal være skriftlig, og i søknaden må søker redegjøre for behovet for transporten. Dersom kommunen finner det nødvendig, kan det kreves at søker framlegger kart. Gjelder søknaden barmarkskjøring, bør kommunen spesielt påse at alternative transportmåter er vurdert og at kjøringen såvidt mulig følger eldre kjørespor.

Noen eksempler

Det vil i praksis forekomme en del tilfeller som kan karakteriseres som nødvendig nyttekjøring, men som ikke går inn under forskriftens §§ 2 og 3.

Jakt, fangst, fiske og bærsanking

Transport av utstyr og utbytte ved jakt, fangst eller fiske som faller utenfor nevnte bestemmelser, oppfyller som hovedregel ikke kriteriene i forskriftens § 6 og kan således ikke tillates.

Dreier det seg om klart dokumentert tilfelle av næring som gir seg utslag på årsinntekten, kan det gis tillatelse dersom motorisert transport er nødvendig. Om det skal gis tillatelse i slike tilfeller beror på en vurdering ut fra kriteriene i § 6.

Snøscooterkjøring i forbindelse med isfiske og småviltjakt vil vanskelig oppfylle lovens krav om "særlig behov". Det vises imidlertid til omtale foran i forhold til utmarksnæring etter forskriftens § 5 første ledd bokstav d.

Når det gjelder bærsanking skal det mye til før det kan sies å foreligge "særlig behov" for motorisert ferdsel. Imidlertid kan molteinnhøsting i Finnmark som skjer som ledd i næring, gi et særlig behov for motorisert ferdsel som kan gi grunnlag for tillatelse etter § 6. I dette fylket står molteinnhøstingen i en særstilling fordi det er store avstander og næringsaspektet fra gammelt av gjør seg gjeldende. Det må være snakk om ren næringsmessig virksomhet, og mengden av bær som sankes må være så stor at det er nødvendig med motorisert ferdsel.

Kommunen kan eventuelt kreve dette dokumentert ved framleggelse av næringsoppgave. Sårbarhet ved barmarkskjøring gjør at kommunen bør foreta en svært restriktiv vurdering.

Kan behovet for motorferdsel dekkes ved at det kjøres på barmarksløyper, jf. forskrift om bruk av motorkjøretøy på barmark langs tradisjonelle ferdselsårer i Finnmark av 28. juli 1989 (se nedenfor under 7.8), vil det ikke være adgang til å gi tillatelse etter forskriftens § 6.

Transport til hytte

Forskriftens § 5 første ledd bokstav c har en bestemmelse om kjøring til hytte på vinterføre. Hyttekjøring ut over det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Utgangspunktet er at det ikke skal være kurant å få dispensasjon.

Persontransport kan det vanligvis ikke gis tillatelse til etter forskriftens § 6. Transport av gamle og funksjonshemmede er omtalt nedenfor.

Transport av ordinært utstyr, bagasje, proviant o.l kan det normalt ikke gis tillatelse til der avstanden til hytta er kortere enn 2,5 km. Gjelder det derimot transport av gjenstand som er for tung til å fraktes på annen måte enn med motorkjøretøy, kan det foreligge et særlig behov for transport. Eventuell tillatelse etter forskriftens § 6 må i tilfelle begrenses til et enkelttilfelle.

Transport med barmarkskjøretøy til hytte bør det som hovedregel ikke gis tillatelse til. Slik transport bør bare tillates dersom det kan kjøres på traktorveg e.l., og etter en særlig streng vurdering.

Transport av bevegelseshemmede/funksjonshemmede

Forskriftens § 5 første ledd bokstav b gir en bestemmelse om funksjonshemmedes adgang til snøscooterkjøring (omtalt foran under 7.3.1). Dersom bevegelsesvanskene skyldes alder eller midlertidig sykdom, eller det gjelder transport med annet enn snøscooter, må tillatelse i tilfelle vurderes etter forskriftens § 6.

Bevegelseshemmede/funksjonshemmede stiller i en gruppe for seg som har større behov for, og må gis større muligheter enn andre til å bruke motoriserte fremkomstmidler. De kan således ha et "særlig behov" for motorferdsel etter forskriftens § 6. Om den enkeltes bevegelseshemming er av en slik art at det foreligger et "særlig behov", må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I denne forbindelse kan det være aktuelt å legge vekt på legeerklæring.

Slik kjøring kan ikke sies å være turkjøring som ikke kan tillates. Ved vurderingen av om lovens kriterier for å gi tillatelse er oppfylt, må det legges vekt på graden av funksjonshemming/bevegelseshemming og hva slags kjøring det søkes om. Det kan gis tillatelse til transport til bestemte steder etter en nærmere vurdering, f.eks. hytte eller utfartssted, mens kjøring ut over dette bør man være restriktiv med å tillate.

Før det eventuelt gis slik dispensasjon, skal søkerens behov for transport vurderes mot mulige skader og ulemper i forhold til et mål om å redusere motorferdselen til et minimum. Det bør i tillatelsen presiseres hvilken rute tillatelsen gjelder for og fastsettes et bestemt antall turer.

Gjelder det søknad om kjøring på barmark, vil det ha betydning om kjøringen kan skje langs veg som regnes for utmark etter lovens § 2, etter opparbeidet trasé o.l. På den måten vil motorferdselen være til minst mulig skade og ulempe for natur og friluftsliv.

Massemedia

Oppdrag fra presse o.l. kan være et "særlig behov" som kan gi grunnlag for tillatelse etter forskriften. Slik kjøring vil ofte kunne dekkes ved leiekjøring.

Motorsport

Motorferdselloven regulerer motorsport på arealer som er definert som utmark i lovens § 2. Trenings- og konkurransekjøring i forbindelse med motorsport kan det gis tillatelse til etter forskriftens § 6 dersom det dreier seg om begrensede arrangementer eller kjøring på terrengbane som er godkjent i reguleringsplan.

Begrensede arrangementer i idrettslig regi vil kunne avholdes, f.eks. snøscooterløp eller motorsykkelcross. Ved vurderingen av søknader om avholdelse av slike arrangementer, vil det være avgjørende hvor store avstander løpet skal gå over, hvilke interesser som berøres osv. Barmarksarrangementer vil oftere komme i konflikt med andre interesser enn vinterarrangementer. Kommunen bør sette vilkår om hvor arrangementet skal foregå og til hvilken tid, slik at skader og ulemper for naturen og friluftslivet blir minst mulig. Slike arrangementer bør helst avholdes på areal hvor det er avklart at det kan nyttes til slike formål gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven.

Når det gjelder kjøring på terrengbaner i utmark, kan det i medhold av § 6 gis tillatelse når banen er lagt ut i reguleringsplan, og når den benyttes til kjøring i organiserte former. I disse tilfellene vil interessekonfliktene bli avklart ved planbehandlingen. Det siktes her til konkurranse- eller treningsbaner som disponeres av en snøscooterklubb, idrettsforening e.l. Forutsetningen er at det skjer en viss grad av opparbeiding av det aktuelle areal, og banen må ikke ha et omfang eller en utstrekning som gjør det naturlig å betegne bruken som turkjøring. Banen vil kunne brukes av klubbens medlemmer til trenings-/konkurransekjøring, eller f.eks. av snøscooterforhandlere til prøve-/demonstrasjonskjøring. Banen vil ikke kunne brukes som et tilbud til turister. Det vil heller ikke være mulig å arrangere slike turisttilbud ved at turistene gis medlemsskap i snøscooterklubb e.l.

Tillatelse til kjøring på baner ut over dette, vil ikke kunne gis med hjemmel i forskriftens § 6. Baner tilknyttet hoteller/turistanlegg, som ikke har konkurranse-/treningsformål, men er tenkt som et fornøyelsestilbud til turister, kan ikke godkjennes.

De samme regler som gjelder for baner i utmark, vil gjelde også for baner som anlegges på islagte vassdrag, dvs. at tillatelse etter § 6 bare kan gis når det foreligger reguleringsplan og når banene skal benyttes til kjøring i organiserte former.

I Finnmark og Nord-Troms vil snøscooterbaner kunne godkjennes etter den spesielle bestemmelsen om snøscooterløyper i forskriftens § 4, og de nevnte begrensningene vil da ikke gjelde.

Bruk av motorkjøretøy til transport og trekkredskap av hangglider o.l.

Bruk av motorkjøretøy i utmark for transport og opptrekk i forbindelse med hanggliding kan ikke tillates etter forskriftens § 6. Transportformålet oppfyller ikke vilkåret om "særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring" i forskriftens § 6. Ut fra motorferdsellovens formål er det nettopp den unødvendige og fornøyelsespregede motorferdsel loven tar sikte på å forhindre.

Motorferdsel i reiselivssammenheng, snøscootersafari, snørekjøring o.l.

Spørsmål om motorferdsel i reiselivssammenheng dukker opp stadig oftere i praksis.

Helikopterskiing og liknende flytransport av personer ut i naturen, slik som omtalt i den særskilte forskriften 14. mars 1988, er forbudt. Det vises til nærmere omtale nedenfor under 8.2.4.

Det må skilles mellom ulike typer kjøring i reiselivssammenheng. Turistnæringens behov for snøscooter er anerkjent i gjeldende regelverk innenfor visse grenser.

Etter forskriftens § 3 første ledd bokstav c kan snøscooter uten nærmere søknad nyttes til "transport som er nødvendig for drift av turistanlegg (overnattings- og serveringssteder, skiheiser m.v.) som ikke ligger til brøytet bilveg". Av omtalen foran under 7.2.2 framgår det at bestemmelsen gir hjemmel for transport av varer, gods og personale til turistanleggene (dvs. fast etablerte turistanlegg uten veg). Videre er det tillatt med transport av gjester til overnattingssteder langt unna veg dersom det er nødvendig for å opprettholde driften av stedet. Derimot vil transport av gjester til spredtliggende utleiehytter normalt ikke være tillatt, og transport av gjester ut i turterreng er ikke tillatt.

Etter forskriftens § 3 første ledd bokstav e kan motorkjøretøy på vinterføre nyttes til "opparbeiding og preparering av skiløyper og skibakker for allmennheten og for konkurranser, når det foretas av kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter". Det framgår foran under 7.2.2 at det er tillatt at hoteller o.l. preparerer allment tilgjengelige skiløyper for sine gjester. Det siktes her til preparering av løyper i tilknytning til et fast etablert turistanlegg, mens midlertidige anlegg faller utenom.

Snøscootertransport av funksjonshemmede i reiselivssammenheng vil kunne tillates etter forskriftens § 5 første ledd bokstav b, jf. omtale foran under 7.3.1. I avveiningen av behovet for transporten i forhold til eventuelle skader og ulemper, vil også omfanget av transporten ha betydning.

Forskriftens § 5 første ledd bokstav d gir hjemmel for kommunen til å gi tillatelse etter søknad til bruk av snøscooter for "kjøring i utmarksnæring for fastboende". Som uttalt foran under 7.3.1, vil det f.eks. kunne tillates snøscootertransport av gjester til utleiehytter som drives som en del av næringsgrunnlaget for et gårdsbruk, mens turtransport av turister ikke er tillatt.

Annen type kjøring vil måtte vurderes i forhold til dispensasjonsbestemmelsen i § 6. Denne bestemmelsen gir strenge rammer for hva slags kjøring kommunen kan tillate – tillatelse kan gis i unntakstilfeller dersom det kan påvises et særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring, og som ikke kan dekkes på annen måte. Samtidig skal transportbehovet vurderes mot mulige skader og ulemper i forhold til et mål om å redusere motorferdselen til et minimum.

Miljøverndepartementet har lagt til grunn at snørekjøring ikke kan tillates etter forskriftens § 6. Snørekjøring er unødvendig kjøring uten nytteformål og oppfyller således ikke kravet i forskriftens § 6 om "særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring". Det næringsmessige formål for transportøren har ikke betydning.

Snøscootersafari kan heller ikke tillates etter forskriftens § 6. Snøscootersafari er unødvendig kjøring og oppfyller således ikke kravet i forskriftens § 6 om "særlig behov som ikke knytter seg til turkjøring". Det næringsmessige formål for transportøren har ikke betydning.

Miljøverndepartementet har den seinere tid blitt kjent med flere eksempler på reiselivsopplegg som innebærer snøscooterkjøring, f.eks. snøscooterfrakt av utstyr til villmarksleirer, medfølgende snøscooter som sikkerhetsforanstaltning og snøscooterpreparering av løyper for hundespann. Miljøverndepartementet har antatt at heller ikke denne typen transport i turistsammenheng (som ikke direkte gjelder persontransport), kan bli å anse som nødvendig i forhold til de strenge kriteriene i nasjonal forskrifts § 6. Slik snøscooterkjøring kan derfor ikke tillates etter gjeldende regler. Etter Miljøverndepartementets vurdering bør det være mulig å satse på alternative reiselivsprodukter istedet for å legge opp turistarrangementer som forutsetter bruk av snøscooter.

I Finnmark og Nord-Troms (kommunene Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord) gjelder særskilte regler om rekreasjonsløyper for snøscooterkjøring etter motorferdsellovens § 5 tredje ledd, jf. nasjonal forskrifts § 4. Dersom slike snøscooterløyper er opprettet, vil også turoperatører og turister kunne benytte disse. Det kan imidlertid ikke opprettes løyper som forbeholdes for slik kjøring. Det er viktig at løypenettet legges opp slik at nødvendig behov i samband med reiseliv også fanges opp.

Preparering av hundespannsløyper

Når det gjelder snøscooterpreparering av hundespannsløyper, har Miljøverndepartementet lagt til grunn at snøscooterpreparering av turistløyper bare for hundespann/hundesleder ikke vil være tillatt. Det innebærer imidlertid ikke at all oppkjøring av hundespannsspor vil være ulovlig. Etter forskriftens § 3 første ledd bokstav e kan motorkjøretøy på vinterføre nyttes til "opparbeiding og preparering av skiløyper og skibakker for allmennheten og for konkurranser, når det foretas av kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter". I disse løypene vil det også kunne kjøres med hundespann.

Videre vil det kunne gis tillatelse til preparering av hundespannsløyper etter nasjonal forskrift § 6 i visse tilfeller, etter et konkret skjønn innenfor de rammer § 6 setter. Det vil f.eks. kunne være innenfor lovens rammer å gi tillatelse til oppkjøring av hundespannsløyper som skal brukes i samband med handikapkjøring. Departementet antar også at det vil kunne gis tillatelse til preparering av slike løyper i samband med hundespannskjøring i idrettslig sammenheng, f.eks. enkeltarrangementer av sportslig karakter.

7.3.3 Felles regler for tillatelser, § 7

Forskriftens § 7 gir regler som er felles for dispensasjoner etter §§ 5 og 6. Det fremgår av paragrafen at det kan settes vilkår for dispensasjoner. Det bør settes vilkår som kan redusere ulempene og skadene for naturmiljø og mennesker, f.eks. ved bruk av vilkår som kanaliserer motorferdselen til bestemt tid og sted. Dette vil også lette arbeidet for politi/oppsynsmyndighet i deres kontrollarbeid.

For alle dispensasjoner etter forskriftens §§ 5 og 6 bør det settes vilkår om at tillatelsen skal gjelde et bestemt tidsrom og som hovedregel bare for en bestemt eller et bestemt antall turer. Det kan unntaksvis gis tillatelser for lengre perioder, f.eks. kan det for kjøreformål som strekker seg over flere år og som det ikke er tvil om berettigelsen av, gis tillatelse for flere år om gangen. Dispensasjonen bør under ingen omstendighet gjelde for et lengre tidsrom enn fem år. Det bør videre vurderes om det skal fastsettes vilkår som nærmere regulerer tidspunktet for transporten, f.eks. datoer, bestemte ukedager eller tidsrom på dagen.

For å unngå interessekonflikter kan det være et virkemiddel å etablere snøscooterfrie helger, eller deler av helger. Likeledes kan kommunen vurdere om det er behov for å ha tider på året hvor det ikke skal være adgang til å kjøre etter forskriftens §§ 5 og 6 ut fra hensynet til dyre- eller plantelivet.

Det kan også settes vilkår om at kjøringen skal følge bestemte løyper eller traséer. Dette bør gjøres for å konsentrere den nyttetransporten som skal aksepteres, slik at den er minst mulig til skade og sjenanse for naturen, miljøet og friluftslivet. Dispensasjon og vilkår må utformes slik at de er kontrollerbare for politi og oppsyn.

Det framgår av § 7 annet ledd at tillatelsen skal være skriftlig og skal medbringes under transport. Videre er det uttrykkelig fastsatt at tillatelse etter §§ 5 og 6 skal vises fram på forlangende av politi eller oppsyn.

Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen. Bestemmelsene om begrunnelsesplikt og klagefrist og de øvrige bestemmelsene om klage i forvaltningsloven kommer til anvendelse. Vedtaket skal grunngis både når det gis dispensasjon og ved avslag. Når det gjelder begrunnelsens innhold, vises det til forvaltningslovens § 25. Vedtaket kan påklages av søkeren eller annen med rettslig klageinteresse. Hvem som har rettslig klageinteresse må vurderes konkret i den enkelte sak. F.eks. vil de organer på kommune- og fylkeskommunenivå som etter friluftsloven er gitt ansvar for å ivareta friluftslivsinteressene, ha klageadgang der friluftsinteresser berøres. Frivillige organisasjoner som Norges Naturvernforbund eller Den Norske Turistforening har som regel rettslig klageinteresse. Det samme gjelder lokale naturvernforeninger og turlag innenfor deres geografiske område. Også andre foreninger vil ha klagerett dersom vedtaket etter motorferdselloven berører interesser de har til formål å ivareta.

Behandling av søknader om dispensasjon kan ta lang tid. Kommunen skal sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst, og om nødvendig må berørte organer uttale seg. Det hender at det hoper seg opp med søknader til visse tider, f.eks. like før ferier. For å unngå at det skjer, bør kommunene gå ut med informasjon om at det må sendes inn søknader om dispensasjon i god tid før kjøring er aktuelt. For visse typer søknader kan det være aktuelt å sette frister, f.eks. når det gjelder ervervsmessig kjøring. Kommunen bør også etablere mest mulig effektive rutiner for behandlingen av søknadene.

Det er ikke anledning til å forskjellsbehandle søknader etter forskriftens §§ 5 eller 6 ut fra bostedkommune, statsborgerskap eller liknende.

Motorferdselloven gir ikke hjemmel for å kreve gebyr for behandlingen av dispensasjonssøknader. Slikt gebyr kan bare kreves dersom det blir fastsatt etter forskrifter gitt av Kongen i medhold av forvaltningslovens § 27 a.

I siste ledd i paragrafen er det fastsatt at kommunen skal sende oppgave over dispensasjonssakene til fylkesmannen to ganger i året, nærmere bestemt 30. juni og 31. desember. Dette vil gi fylkesmannen oversikt over dispensasjonspraksis, og muligheter for å veilede kommunene bedre.

7.4 Isfiskeløyper, forskriftens § 8

Forskriftens § 8 gir muligheter for å få godkjent løyper for snøscooterkjøring til avsidesliggende fiskevann. Direktoratet for naturforvaltning gir tillatelse til at det i bestemte områder kan etableres fiskeløyper, og fylkesmannen fastsetter den nøyaktige traséen i disse områdene, etter forslag fra kommunen.

Bestemmelsen inneholder forøvrig følgende begrensninger:

  • Ordningen kan bare etableres i avgrensede områder. Det innebærer at slike løyper ikke kan legges som et nett i en hel kommune.
  • Løypene skal dekke transportbehov til viktige fiskevann som ligger mer enn 5 km fra brøytet veg. Med viktige fiskevann menes vann med gode fiskebestander som er attraktive for beskatning og som vurderes å tåle beskatning. Herunder er det av betydning hvilken dekning kommunen har av andre gode fiskevann som ligger nærmere brøytet veg enn 5 km, dvs. om de avsidesliggende fiskevannene er av avgjørende betydning for mulighetene til å drive isfiske. Det må være et reelt behov for transport i forbindelse med fisket. Kjøring i godkjente løyper vil kun være tillatt i samband med fiske. I praksis kan dette dokumenteres med betalt fiskeravgift m.v.
  • Området må ha liten befolkning. Det innebærer at det først og fremst er i områder i den nordligste landsdel, der befolkningstettheten er liten, at det vil være aktuelt med slike løyper.
  • Områdene må ligge utenom hyttegrender og sårbare naturvern-, frilufts- eller viltområder. Det er ikke bare ved utpeking av områder for fiskeløyper at disse interesser må vurderes, men også ved vurderingen av hvor løypene skal legges.

7.5 Snøscooterløyper for rekreasjonskjøring i Finnmark og Nord-Troms

Etter lovens § 5 tredje ledd, jf. nasjonal forskrifts § 4, kan det opprettes snøscooterløyper for rekreasjonskjøring i Finnmark og Nord-Troms – kommunene Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord. Fylkesmannen kan etter forslag fra kommunestyret gi forskrift om særskilte snøscooterløyper. I disse løypene vil kjøring være tillatt uavhengig av formålet med kjøringen, dvs. at også ren rekreasjons- eller fornøyelseskjøring er tillatt.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at Finnmark og Nord-Troms på mange måter står i en særstilling på grunn av hardt klima, store avstander og spredt bosetning. Det understrekes at det ikke er aktuelt med utvidelse av det geografiske området for ordningen.

Av forskriftens § 4 følger at løypene om mulig skal legges på ubrøytede veger og atskilt fra tradisjonelle skiløyper. Løypene må ikke legges inn i sårbare naturvern-, frilufts- eller viltområder.

Av lovens § 5 tredje ledd fremgår at kommunen har plikt til å sørge for merking av og informasjon om løypene. Se nedenfor under 7.6.3.

7.6 Saksbehandlingen ved opprettelse av snøscooterløyper

7.6.1 Kommunens saksbehandling

Det må foretas en nøye vurdering i lys av motorferdselslovens formål før det opprettes snøscooterløyper. Det forutsettes at bare et fåtall løyper legges ut i hver kommune.

Kommunen må vurdere behovet for å opprette løyper og deretter hvor disse skal legges. En snøscooterløype bør legges slik at den dekker et reelt transportbehov. Det betyr at løypene bør legges slik at de gir atkomst til områder som har interesse for andre aktiviteter, som f.eks. fast bosetning, hyttegrend, fiske, turgåing m.v.

Fiskeløyper etter forskriftens § 8 skal legges slik at de dekker behovet for transport til viktige fiskevann mer enn fem kilometer fra brøytet veg og legges utenom hyttegrender.

Forholdet til andre interesser må være grundig vurdert og i størst mulig grad avklart. Saken må således forelegges de organisasjoner og institusjoner hvis interesser blir berørt. Kommunen må innhente uttalelse også fra andre der det er nødvendig for å få saken allsidig opplyst.

Løypene bør om mulig legges på ubrøytede veger og godt atskilt fra tradisjonelle skiløyper. Løypene må ikke legges i områder som brukes i forbindelse med reindriftsnæringen, områder som det knytter seg spesielle naturvern- eller friluftsinteresser til, områder som har særlig verdi for dyreliv etc. Næringshensyn, miljøhensyn, landskaps- og vegetasjonsforhold m.v. må trekkes inn i vurderingen.

Når det gjelder kommunens saksbehandling for øvrig vises det til forvaltningslovens kap. VII om forskrifter.

Både ved opprettelse av fiskeløyper etter forskriftens § 8 og rekreasjonsløyper etter lovens § 5, jf. forskriftens § 4, fremmer kommunen forslag om løype på bakgrunn av fremstillingen ovenfor og ut fra de kriterier som følger av loven og forskriften. Kommunens endelige forslag skal begrunnes og sendes fylkesmannen som kan fastsette løypene. Begrunnelsen skal vise hvilke behov den valgte løype tilfredsstiller og hvordan man har unngått konflikter med kryssende interesser.

7.6.2 Fylkesmannens saksbehandling ved fastsettelse av fiskeløype og rekreasjonsløype

Det er fylkesmannen som fastsetter forskrift om fiskeløyper, jf. forskriftens § 8, og rekreasjonsløyper, jf. lovens § 5 og forskriftens § 4.

Fylkesmannen skal ved sin behandling av løypeforslaget foreta en fullstendig vurdering av forslaget. Fylkesmannen må vurdere om det er tilstrekkelig behov for, og faglig forsvarlig å legge en løype slik som kommunen har foreslått. Fylkesmannen skal påse at det blir tatt hensyn til nasjonale og regionale interesser og sikre ensartethet i ferdselsreguleringene, samt den nødvendige samordningen over kommunegrensene. Videre har fylkesmannen ansvaret for at saksbehandlingen oppfyller kravene som er gitt i forvaltningslovens kap. VII, herunder påse at berørte organer, både på kommunenivå og fylkesnivå, har fått anledning til å uttale seg før foreslått løype eventuelt godkjennes.

Fylkesmannen kan ved en eventuell godkjennelse av løypeforslaget sette vilkår, f.eks. om tidsmessig begrensning for bruk av løypene, krav til merking e.l.

7.6.3 Krav til merking, informasjon m.v.

Kommunene har ansvaret for og skal bekoste merking og informasjon om snøscooterløypene. Ingen snøscooterløype kan tas i bruk før den er merket og nødvendige informasjonstiltak er gjennomført.

Når det gjelder fiskeløyper og rekreasjonsløyper er det ikke tillatt å kjøre ut av traséen for å nå et fiskevann, en hytte, en rasteplass eller lignende.

Ved opprettelse av rekreasjonsløyper og fiskeløyper kan fylkesmannen gi nærmere retningslinjer om kravene til merking o.l.

Løypene bør merkes på en naturvennlig måte, f.eks. ved bjørkestikker eller annet naturlig materiale. Merkingen bør skje i samråd med fylkesmannens miljøvernavdeling.

Løypene bør som regel bestå av ett eller to spor som går nær merkestikkene. I forbindelse med forbikjøring og kjøring utenom oppståtte hindringer, f.eks. snøfonner, bør det være anledning til å kjøre i en sone på inntil 15 meter på hver side av merkestikkene.

Informasjon kan skje i form av brosjyrer eller kart. Ved løypas start- og endepunkt og ved eventuell kryssing med andre løyper, skal det finnes informasjon om hvor løypa går og hvilke regler som gjelder.

7.7 Motorferdselforbud om våren

Forskriftens § 9 fastsetter et særskilt forbud mot bruk av motorkjøretøy i Finnmark og Nord-Troms i tiden fra og med 5. mai til og med 30. juni. Forbudet gjelder også bruken av de særskilte snøscooterløypene, jf. forskriftens § 4 tredje ledd. Bakgrunnen for forbudet er at dette tidsrommet på våren/forsommeren er svært kritisk for såvel reinen som for dyrelivet ellers, samt at terrenget er spesielt sårbart i vårløsningen. Forbudet gjelder ikke for motorferdsel som er tillatt etter motorferdsellovens § 4 første ledd.

Også ellers i landet bør kommunene vurdere om det er behov for å ha tider på året hvor det ikke skal være adgang til å kjøre etter forskriftens §§ 5 og 6 ut fra hensynet til dyre- eller plantelivet. Se foran under 7.3.3.

Fylkesmannen kan gjøre unntak fra forbudet i spesielle tilfeller, etter begrunnet søknad fra kommune eller enkeltperson. Private søknader skal sendes via kommunen, og fylkesmannens enkeltvedtak kan påklages. Når det gjelder søknader fra kommuner om generelle unntak, blir fylkesmannens vedtak å regne som forskrift etter forvaltningsloven, og kan ikke påklages. I slike tilfeller skal berørte institusjoner og organisasjoner uttale seg før søknader avgjøres.

Fylkesmannen kan etter forskriftens § 9 første ledd bestemme at forbudet også skal gjelde for andre tidsrom. Dette kan gjøres for hele kommunen eller for deler av den når det anses nødvendig for å ivareta reindrifts- eller viltinteresser eller andre interesser som motorferdselloven skal ivareta. Dersom det haster å innføre slikt forbud, kan høring etter forvaltningsloven unnlates, jf. forvaltningslovens § 37 fjerde ledd bokstav a. Fylkesmannen må sørge for nødvendig kunngjøring av slik forskrift.

7.8 Forskrift om bruk av motorkjøretøy på barmark langs tradisjonelle ferdselsårer i Finnmark av 28. juli 1989

Etter forskriftens § 1 kan fylkesmannen etter forslag fra kommunestyret gi adgang til bruk av barmarkskjøretøy langs traktorveger/tradisjonelle ferdselsårer, for transport til hytter og i forbindelse med jakt, fangst, fiske og bærsanking. Tillatelser skal kun gjelde traktorveger som tidligere har vært godkjent som barmarksløyper i kommunale forskrifter. Forskriften er inntatt som vedlegg 4 til rundskrivet.

Etter forskriftens § 2 kan fylkesmannen fastsette særlige bestemmelser for de traktorveger som åpnes, herunder krav om utbedring av vegstandard, begrensning i tid av når vegene skal være åpne, merking og for hvilke type kjøretøy som kan benyttes.

For saksbehandlingen av slike forskrifter gjelder forvaltningslovens kap. VII.

Til toppen