Listeforslag fra Det Liberale Folkepartiet (DLF)

Kommunal- og regionaldepartementet
Kommunalavdelingen
Postboks 8112 Dep
0032 OSLO

Deres ref

Vår ref

Dato

01/04672 EP TO/TFJ/an

22.05.2001

Listeforslag fra Det Liberale Folkepartiet (DLF)

1 Innledning

Vi viser til henvendelse fra Kommunal- og regionaldepartementet 16. mai 2001 og møte samme dag.

Hovedspørsmålet i saken er hvem som i tilfelle har rett til å stille valgliste til stortingsvalget 2001 under navnet ”Det Liberale Folkeparti” (DLF). Det er to grupperinger som begge mener at de har denne retten, den såkalte Johansen-gruppen og den såkalte Danielsen-gruppen.

Saken reiser spørsmål som knytter seg både til tolkningen av valgloven og til anvendelsen av foreningsrettslige regler. Vi vil i det følgende ikke gå inn på tolkningen av valgloven. Når det gjelder de foreningsrettslige sidene av saken, nøyer vi oss med å drøfte de spørsmålene vi anser som de mest sentrale, i første rekke spørsmålet om hvem som har rett til å representere DLF. Vi tar ikke for oss spørsmål som de to fraksjonene er enige om.

De foreningsrettslige spørsmålene må løses på grunnlag av DLFs vedtekter fra 1996 og alminnelige foreningsrettslige regler. Ved rettsanvendelsen må det tas hensyn til særegenhetene ved DLF som et politisk parti uten representanter i folkevalgte organer. Videre må man ved tolkningen av partiets vedtekter ha for øye at det foreligger en ekstraordinær situasjon. Vedtektene er utformet med sikte på en normalsituasjon, hvor det er operative partiorganer både sentralt, regionalt og lokalt (se paragraf 5 i vedtektene). Når denne forutsetningen ikke lenger er til stede, kan det få innvirkning på tolkningen.

Faktum i saken er uklart og til dels omstridt. Vi har ikke grunnlag for å ta stilling til hvilket faktum som skal legges til grunn. Vi baserer oss i det følgende på beskrivelsen av saken i Kommunal- og regionaldepartementets notat med vedlegg, og understreker at vi med det ikke har foretatt noen form for bevisvurdering av det faktum vi har basert oss på i våre vurderinger.

2 Hadde DLF noe sentralt organ i mars 2001?

Dersom DLF hadde et sentralt organ i mars 2001, vil det ha betydning for hvem som kunne anses kompetente til å ”gjenopplive” partiet (punkt 3 nedenfor). Det vil også kunne ha betydning for hvem som har myndighet til å ta opp nye medlemmer i partiet (punkt 4.1 nedenfor). Vi antar dessuten at det kan ha betydning for om partiet kan anses å ha et ”hovedstyre” etter valgloven § 26 nr. 1 første ledd tredje punktum (tolkningen av valglovens bestemmelse går vi imidlertid ikke nærmere inn på).

DLFs siste ordinære landsmøte ble avholdt 3. mai 1997. På landsmøtet ble det valgt et nytt sentralstyre. I telefonmøte 21. mars 1998 bestemte sentralstyret bl.a. at det inntil videre ikke skulle avholdes landsmøte i partiet, og at et arbeidsutvalg skulle stå for den daglige ledelsen av partiet inntil sentralstyret ”igjen finner å kunne komme i aktivitet”. Bakgrunnen var at aktiviteten i partiet hadde vært svært liten siden stortingsvalget i 1997, og at det var flere som ikke lenger var interessert i å drive aktivt politisk arbeid for partiet. Vedtakene på sentralstyrets telefonmøte innebar at arbeidsutvalget skulle være det eneste aktive sentralorganet i DLF. Spørsmålet i det følgende blir dermed hvilken status arbeidsutvalget hadde når det i mars 2001 ble tatt initiativ for å gjenopplive den politiske virksomheten i partiet.

Siden arbeidsutvalget utleder sin myndighet fra sentralstyret, må det avklares om styremedlemmenes funksjonstid har utløpt. I vedtektene paragraf 6 bokstav c første ledd annet punktum heter det at ”Sentralstyret velges for et år av gangen”. Advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers har tolket dette slik at sentralstyrets funksjonstid opphørte 3. mai 1998; ett år etter at det ble valgt på landsmøtet. I utgangspunktet virker en slik tolkning nærliggende. Vedtektene bygger imidlertid på en forutsetning om at det skal velges nytt sentralstyre hvert år. Dersom denne forutsetningen svikter, er det ikke gitt at styrevervene automatisk faller bort etter ett år. Etter vårt syn er dette et spørsmål som må løses på grunnlag av alminnelig foreningsrett.

Hva som er gjeldende foreningsrett på dette punktet, er noe tvilsomt. Geir Woxholth uttaler at dersom samtlige styremedlemmer står på valg samtidig og tjenestetiden er utløpt for alle, så må løsningen bli at foreningen ikke lenger har noe kompetent styre, se Geir Woxholth, Foreningsrett, 1999, s. 265. Han mener likevel at styret er kompetent til å foreta innkalling til ekstraordinær generalforsamling med sikte på å gjennomføre nyvalg. En alternativ løsning kan være at styremedlemmene gyldig kan bli stående i tjenesten inntil nytt styre er valgt. Dette er løsningen i aksjeloven og allmennaksjeloven § 6-6 tredje ledd og selskapsloven § 2-14 første ledd annet punktum. Hensynet til at foreningen til enhver tid bør ha et styre, kan tale for en slik løsning. En mellomløsning kan være at styret består også etter den ordinære funksjonstidens utløp, men med begrenset kompetanse, dvs. at styret bare kan foreta seg det som er nødvendig for å ivareta mer grunnleggende funksjoner.

Det er lite tvilsomt at sentralstyret etter vedtektene hadde en plikt til å innkalle til landsmøte våren 1998 for å sørge for at det ble valgt et nytt styre, eventuelt for å få endret vedtektene slik at man fikk nødvendig hjemmel for den ordningen sentralstyret selv vedtok på telefonmøtet i mars 1998. Vi ser det heller ikke som tvilsomt at det forhold at sentralstyret unnlot å innkalle til landsmøte, hadde konsekvenser for styrets kompetanse. Som det pekes på i betenkningen fra advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers, ville noe annet innebære at styret ville ha hatt mulighet til å sette landsmøtet ut av funksjon. Når forholdene likevel var slik at styrets funksjonstid etter vedtektene var utløpt uten at det var innkalt til landsmøte for å velge nytt styre, kan vi på den annen side ikke se at det på grunnlag av vedtektene kan konkluderes med at DLF var helt uten sentrale organer fra 3. mai 1998.

For det første antar vi at styret må anses å ha hatt en viss kompetanse selv om funksjonstiden var utløpt, og viser til omtalen foran om hva som antas å følge av alminnelig foreningsrett. Vi legger imidlertid til grunn at kompetansen har vært begrenset, og da antakelig til det som er nødvendig for å holde virksomheten i gang eller for å revitalisere denne.

For det annet legger vi vekt på den spesielle situasjonen partiet var i på vårparten i 1998. Den var preget av at det etter valget i 1997 hadde vært lavt aktivitetsnivå og liten interesse for å drive aktivt politisk arbeid. Slik situasjonen lå an, antar vi at sentralstyret mente at det ikke ville ha noe for seg å innkalle fylkeslagene til landsmøte, ettersom det var liten eller ingen aktivitet i disse. I stedet ble det bestemt at et arbeidsutvalg skulle forestå den daglige ledelsen av partiet inntil sentralstyret igjen skulle finne at det er grunnlag for å ta opp igjen aktiviteten i partiet. Etter det vi kjenner til, ble det ikke fra noe hold protestert mot at sentralstyret ikke innkalte til landsmøte og mot at det ble nedsatt et arbeidsutvalg.

Selv om sentralstyret skulle eksistere utover den ordinære funksjonstiden, kan det spørres om det i mars 2001 hadde gått så lang tid at sentralstyret – i praksis arbeidsutvalget – ikke lenger kunne anses som representant for DLF sentralt.

Den nedbyggingen av partiorganisasjonen som ble besluttet på telefonmøtet i 1998 må betraktes som et utslag av en unntakstilstand. At partiets ordinære organer ikke lenger skal være operative, kan klart nok ikke aksepteres som en permanent ordning (til det fraviker den vedtektene i for stor grad). Tanken var da også at dette bare var ment å skulle være en midlertidig ordning. Når det skal trekkes en grense for hvor lenge en slik midlertidig ordning kan aksepteres, må det tas hensyn til at DLF er et parti uten representanter i folkevalgte organer. I slike partier kan det i og for seg være naturlig at mobiliseringen skjer i tilknytning til valgene, og at aktiviteten for øvrig ligger på et forholdsvis lavt nivå. Dette taler for at arbeidsutvalget i mars 2001 måtte regnes som representant for DLF sentralt. Ved vurderingen må det også tas hensyn til at arbeidsutvalget i sin virketid tross alt har utvist en viss aktivitet, bl.a. i forbindelse med at Tor-Ingar Østerud m.fl. (som nå tilhører den såkalte Danielsen-gruppen) søkte notarius publicus om endring av partinavnet.

Vi heller etter dette i retning av at DLF hadde et sentralt partiorgan i mars 2001. Siden man har å gjøre med et uklart faktum, og det på enkelte punkter er noe uklart hva som er gjeldende foreningsrett, må løsningen karakteriseres som noe usikker.

Vi har fått opplyst at Tor-Ingar Østerud muligens ikke har vært innkalt til sentralstyrets telefonmøte i 1998. Dersom dette stemmer, foreligger det en grov saksbehandlingsfeil. Vi antar likevel at dette alene ikke kan være tilstrekkelig til å medføre ugyldighet for de beslutningene som ble truffet på dette sentralstyremøtet.

3 Hvem hadde kompetanse til å innkalle til landsmøte i mars 2001?

Etter DLFs vedtekter er det sentralstyret som skal innkalle til landsmøte, jf. paragraf 6 bokstav b første ledd annet punktum. Under forutsetning av at man legger til grunn den løsningen vi har antydet avslutningsvis i punkt 2, mener vi at det sist valgte sentralstyret var kompetent til å innkalle til landsmøte i mars 2001. Etter vårt syn ville sentralstyret ha en slik kompetanse, uavhengig av om organet for øvrig skulle ha noen myndighet til å opptre på vegne av partiet. Det sentrale spørsmålet blir om også den såkalte Danielsen-gruppen hadde innkallingskompetanse.

Ifølge vedtektene er det bare sentralstyret som kan innkalle til landsmøte. Utgangspunktet er dermed at enkeltmedlemmer eller en gruppe medlemmer ikke kan innkalle til landsmøte. Problemstillingen er om den ekstraordinære situasjonen i DLF ga grunnlag for å fravike dette utgangspunktet.

Det rettslige utgangspunktet er at enkeltmedlemmer eller en gruppe medlemmer ikke kan innkalle til årsmøte, selv om styret unnlater å innkalle til årsmøte. I en kjennelse fra Eidsivating lagmannsrett som er inntatt i Rettens Gang 1980 s. 536 heter det (på s. 541): ”Selv om det gamle styret ikke handlet korrekt ved å utsette det ordinære årsmøte, mener lagmannsretten etter dette at man ikke kan godta en nødkompetanse for opposisjonsgruppen til selv å innkalle ekstraordinært årsmøte 1. august 1979.” Vider peker lagmannsretten på ”den mulighet opposisjonsgruppen har til å begjære midlertidig forføyning for å tvinge styret til å innkalle til årsmøte dersom styret ikke av eget tiltak gjør dette” (s. 542). I Foreningsrett, 1999, s. 238 uttaler Geir Woxholth at det bare er i helt ekstraordinære tilfeller hvor det er fare for alvorlig tap eller skade, at det kan tenkes at enkeltmedlemmer eller en gruppe har ”nødkompetanse” til å foreta innkalling.

Dersom styret i en forening unnlater å innkalle til årsmøte, vil den normale fremgangsmåten være at medlemmene først anmoder styret om å foreta innkalling. Det er etter vårt syn først dersom styret ikke etterkommer medlemmenes anmodning, at det blir spørsmål om medlemmene selv kan innkalle til årsmøte. Hvis forholdet er slik at Danielsen-gruppen ikke har anmodet sentralstyret/arbeidsutvalget om å innkalle til landsmøte, kan de etter vårt syn ikke høres med at det var tvingende nødvendig å foreta innkallingen på egen hånd. Situasjonen var riktignok spesiell på den måten at det var lenge siden sentralstyret sist avholdt møte. Vi antar likevel at det ikke skulle by på nevneverdige problemer å komme i kontakt med de sist valgte sentralstyremedlem-mene, slik at sentralstyret selv kunne ha vurdert å innkalle til landsmøte.

Ut fra den forutsetning vi har lagt til grunn ovenfor kan vi etter dette ikke se at Danielsen-gruppen hadde rettslig grunnlag for å innkalle til landsmøte i DLF. Konsekvensen er at det landsmøtet som ble avholdt 23. mars 2001, ikke kan anses som et landsmøte i DLF. Vi antar at det samme er forholdet når det gjelder det ekstraordinære landsmøtet Danielsen-gruppen avholdt 19. mai 2001.

4 Øvrige foreningsrettslige spørsmål

4.1 Spørsmålet om utbryterne fra Fremskrittspartiet (FrP) er opptatt som medlemmer i DLF

Et spørsmål som i liten grad er berørt i advokatutredningene, er om utbryterne fra FrP er opptatt som medlemmer i DLF.

I DLFs vedtekter fra 1996 oppstilles visse vilkår for medlemskap, jf. paragraf 4. Dersom den som søker medlemskap ikke oppfyller vilkårene, kan medlemskap nektes. Vi kjenner ikke til de prosedyrene som er fulgt ved opptak av nye medlemmer (punkt 3 i referatet fra sentralstyrets telefonmøte i 1998 kan tyde på at opptak av nye medlemmer er noe som har skjedd sentralt). Uansett kan medlemskap bare tildeles av et organ som har myndighet til å opptre på vegne av partiet. Dersom det tidligere er sentralstyret som har avgjort søknader om medlemskap, kan det tyde på at utbryterne fra FrP ikke kan anses som medlemmer av DLF. Dersom fylkesstyrene og eventuelt også lokallagsstyrene har slik kompetanse, vil utgangspunktet være at utbryterne fra FrP kan ha fått medlemskap gjennom disse. På bakgrunn av vårt syn på de spørsmålene som er drøftet under punkt 2 og 3, ser vi ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om de som er tilknyttet den såkalte Danielsen-gruppen kan regnes som medlemmer i DLF. Vi antar imidlertid at dette er et spørsmål som kan ha betydning i forhold til tolkningen av valgloven. (Dersom FrP-utbryterne ikke kan regnes som medlemmer av DLF, er det vanskelig å tenke seg at de skal kunne stille liste under dette navnet.)

4.2 Spørsmålet om gyldigheten av vedtakene på DLFs sentralstyremøte 29. mars 2001

Under punkt 2 ovenfor ble det antatt at sentralstyrets kompetanse – etter utløpet av ordinær funksjonstid – begrenser seg til det som er nødvendig for å holde virksomheten i gang eller for å revitalisere denne. Den 29. mars 2001 ble det avholdt sentralstyremøte i DLF. Etter det vi forstår var det bare representanter fra Johansen-gruppen som ble innkalt til møte. På dette møtet ble det truffet flere vedtak. Et spørsmål som reiser er om sentralstyret har overskredet sin materielle kompetanse.

Vi viser blant annet til at sentralstyret i sitt vedtak har bestemt at alle fylkeslag og lokallag er å betrakte som oppløst. Å treffe et slikt vedtak faller utenfor sentralstyrets kompetanse. Vedtaket må derfor anses ugyldig.

Det samme gjelder antakelig beslutningen om at det skal dannes nye fylkeslag i fylker hvor det allerede eksisterer aktive fylkeslag (i alle fall dersom de som står for virksomhetene i fylkeslagene er lovlig innmeldt i DLF).

Det ble også truffet vedtak om at Tor-Ingar Østerud ikke lenger skal anses som medlem av partiet. Dersom Østerud på vedtakstidspunktet ikke var medlem av partiet, har vedtaket ingen selvstendig betydning. Dersom Østerud var medlem på vedtakstidspunktet, antar vi at beslutningen er ugyldig fordi det ikke er fattet eksklusjonsvedtak i samsvar med paragraf 14 i vedtektene.

Med hilsen

Tone Ofstad e.f.
kst. Avdelingsdirektør

Tore Fjørtoft
førstekonsulent