14.1SAMLET FORSLAG TIL ENDRET INNTEKTSSYSTEM

Inntektssystemutvalget la fram sin første delutredning 11. januar 1996. Regjeringen legger her fram et samlet forslag til endret inntektssystem som er en oppfølging av utvalgets arbeid. Regjeringen har i sitt arbeid lagt stor vekt på utvalgets forslag, samt høringsuttalelsene.

Regjeringen foreslår endringer i inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner. Regjeringen foreslår at inntektssystemet skal bestå av følgende elementer:

• inntektsutjevning
• innbyggertilskudd
• utgiftsutjevning
• Nord-Norgetilskudd
• regionaltilskudd
• skjønnstilskudd
• overgangsordning

Inntektsutjevningen

Regjeringen ønsker mer vidtgående inntektsutjevning enn i dagens inntektssystem og vil derfor foreslå at referansenivået for utjevning av skatteinntekter gradvis trappes opp over 5 år, fra 96,2 til 110 prosent for kommunene og fra 113,25 til 120 prosent for fylkeskommunene. Regjeringen vil ivareta inntektenes kobling til det lokale skattegrunnlaget ved at kompensasjonsgraden gradvis reduseres over 5 år fra 100 prosent til 90 prosent for kommuner og fylkeskommuner. Dagens trekkordning for høye skatteinntekter foreslås videreført. Kommuner med skatteinntekter over 140 prosent av landsgjennomsnittet får et trekk som tilsvarer 50 prosent av overskytende beløp.

Forslag til plan for opptrapping av referansenivå og nedtrapping av kompensasjonsgrad over de neste fem år er gitt i tabell 14.1. Departementet foreslår at referansenivået for utjevning av skatteinntekter for 1997 settes til 100 prosent for kommuner og 115 prosent for fylkeskommuner. Kompensasjonsgraden i 1997 settes til 95 prosent for kommuner og 96 prosent for fylkeskommuner.

Tabell 14.1: Overgangsordning for inntektsutjevningen for kommuner og fylkeskommuner

Sammenlignet med dagens system vil Regjeringens forslag til endret inntektsutjevning innebære en mer vidtgående utjevning av skatteinntekter for kommuner og fylkeskommuner. Dette medfører at forskjeller i skattegrunnlaget mellom kommuner og mellom fylkeskommuner vil få mindre betydning for forskjeller i tjenestetilbudet sammenlignet med dagens fordelingssystem.

Samtidig innføres en kobling mellom lokalt skattegrunnlag og kommuners og fylkeskommuners inntektsnivå. Regjeringens forslag til ny inntektsutjevning medfører at alle kommuner og fylkeskommuner som omfattes av utjevningsordningen beholder 10 prosent av en eventuell økning i egne skatteinntekter. Dette gir alle kommuner og fylkeskommuner incentiver til å øke sine inntekter fra skatt og vil bidra til å stimulere innsatsen i lokal næringsutvikling og effektiv skatteinnkreving.

Innbyggertilskuddet

I dagens inntektssystem ivaretar utgiftsutjevningen både inntektstilførsel til kommunene og fylkeskommunene og utjevning av utgiftsforhold mellom kommuner og mellom fylkeskommuner. Regjeringen foreslår at den inntektstilførende delen skilles ut som et eget element i inntektssystemet. Dette tilskuddet fordeles likt pr. innbygger for alle kommuner og for alle fylkeskommuner. Rammen for dette tilskuddet for kommunene/fylkeskommunene tilsvarer rammen for de utgiftsutjevnende tilskuddene til kommunene/fylkeskommunene i dagens inntektssystem.

Ved å skille mellom inntektstilførsel og utgiftsutjevning oppnår vi at endringer i rammetilskudd som følge av endret makroøkonomisk ramme kan gjøres ved å redusere innbyggertilskuddet. Sammenlignet med dagens system gir dette et ekstra virkemiddel for styring av de totale inntektene til kommunesektoren som ikke påvirker utjevningsambisjonene i inntektssystemet.

Utgiftsutjevningen

Regjeringen foreslår full utjevning av forskjeller i beregnetutgiftsbehov. Ved etablering av ny kostnadsnøkkel for utgiftsutjevningen er det lagt til grunn at utjevningen skal omfatte forhold som har dokumentert betydning for kommunenes beregnede utgiftsbehov. Regjeringen foreslår at utgiftsutjevningen for kommuner omfatter helse- og sosialsektoren, grunnskolesektoren og kommunal administrasjon. Utgiftsutjevningen for fylkeskommunene foreslås å omfatte helsesektoren, videregående opplæring og samferdselssektoren.

Regjeringen foreslår at utgiftsutjevningen beregnes som en omfordeling mellom kommunene og mellom fylkeskommunene. Utgiftsutjevningen ivaretas ved at kommuner og fylkeskommuner med beregnet utgiftsbehov pr. innbygger over gjennomsnittet får et tillegg til innbyggertilskuddet, mens kommuner og fylkeskommuner med beregnet utgiftsbehov pr. innbygger under gjennomsnittet får et fratrekk i innbyggertilskuddet. Det totale beregnede utgiftsbehovet beregnes som netto driftsutgifter for landet til de tjenester som omfattes av utgiftsutjevningen. Beregnet utgiftsbehov for den enkelte kommune beregnes som en andel av totalt beregnet utgiftsbehov ved hjelp av kostnadsnøklene for utgiftsutjevningen. Når landsgjennomsnittet benyttes som referansenivå, vil disse tilleggene og fratrekkene summere seg til null for kommunene og for fylkeskommunene samlet. Siden totalsummen er null vil ikke omfordelingen påvirke kommunesektorens totale rammer. Beregning av utgiftsutjevningen er illustrert i eget regneeksempel i vedlegg 10.

Regjeringens forslag til ny kostnadsnøkkel for kommunene er vist i tabell 14.2. Alderskriteriene utgjør 77,7 prosent av kostnadsnøkkelen. Alderskriteriene ivaretar at en kommunes beregnede utgiftsbehov i første rekke er avhengig av innbyggertallet i kommunen. Inndelingen i ulike aldersgrupper ivaretar at det beregnede utgiftsbehovet ikke bare er avhengig av innbyggertallet, men også alderssammensetningen i befolkningen. Dette skyldes at ulike aldersgrupper etterspør kommunale tjenester i varierende grad.

Kriterier for sosiale forhold, dødelighet og husholdningsstruktur utgjør 15,2 prosent. Disse kriteriene ivaretar at etterspørsel etter kommunale tjenester ikke bare er avhengig av alderssammensetning. Det er godt dokumentert at også andre kjennetegn ved innbyggerne enn alder har betydning for utbetalinger til sosialhjelp og behovet for pleie- og omsorgstjenester.

Kriteriet for bosettingsmønster utgjør 4,5 prosent av kostnadsnøkkelen og basiskriteriet utgjør 2,6 prosent. Kriterier for bosettingsmønster ivaretar kostnadsulemper i grunnskolen som følge av spredt bosetting. Kommuner med spredt bosetting og lange reiseavstander må ha en mer desentralisert skolestruktur enn andre kommuner. Basiskriteriet ivaretar smådriftsulemper på grunnskolesektoren og i kommunal administrasjon.

Tabell 14.2 : Ny kostnadsnøkkel for kommunene

Den nye kostnadsnøkkelen er basert på faglige analyser av kostnads- og etterspørselsforhold for kommunal tjenesteproduksjon. Reduksjon av basistillegget fra 5,6 prosent til 2,6 prosent har isolert sett størst fordelingsvirkning sammenlignet med dagens inntektssystem. Sammenlignet med dagens kostnadsnøkkel foreslås tre viktige forbedringer av kostnadsnøkkelen. For det første erstattes kriteriet "Andel sosialhjelpstilfeller" av kriteriene "Andel skilte og separerte 16-59 år", "Andel arbeidsledige 16-59 år", og "Andel innvandrere". Dette innebærer at beregnet utgiftsbehov på sosialsektoren ivaretas av faktorer som i mindre grad enn i dag kan påvirkes av kommunenes egne disposisjoner. Samtidig ivaretas også forskjeller i stønadsnivå og stønadslengde på en bedre måte enn i dagens kostnadsnøkkel. For det andre er kriteriet "Beregnet timetall" erstattet med "Andel innbyggere 7-15 år", "Andel reisetid", "Andel bosatt spredtbygd" og Andel basistillegg". Disse endringene bidrar til at rammetilskuddet for kommunene vil være mer stabilt og mer forutsigbart for kommunene. For det tredje er eldre over 80 år inndelt i to aldersgrupper. Dette gjør at kostnadsnøkkelen fanger opp utgiftsbehovet for de eldste eldre på en bedre måte enn tidligere.

Ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene er vist i tabell 14.3. Alderskriterier utgjør 76,6 prosent av kostnadsnøkkelen for fylkeskommuner. Kriterier for sosiale forhold, dødelighet og husholdningsstruktur utgjør 10,4 prosent. Bosettingsmønster, areal og storbytillegg betyr 2 prosent i kostnadsnøkkelen, og resten utgjør kriterier for undervisning og samferdsel.

Tabell 14.3: Ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene

Det er lagt ned et betydelig arbeide i å lage ny inndeling og vekting av alderskriterier i kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene. Dette har ført til at innbyggere mellom 19 og 67 år er delt i to aldersgrupper, under og over 34 år. I tillegg er inndelingen av eldre over 67 år endret. Tidligere ble disse delt i 67-69 år og 80 år og eldre. I departementets forslag til nytt inntektssystem blir inndelingen 67-74 år og 75 år og eldre. En viktig endring av kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene er at det særskilte tillegget til Oslo, Troms og Finnmark er enten betydelig redusert eller fjernet. Når storbytillegget ikke er helt fjernet fra kostnadsnøkkelen, skyldes dette at det ikke har vært mulig å finne et tilfredsstillende kriterium for storbyproblemene knyttet til samferdselsruter. "Andel dødelighet 0-64 år", "Andel skilte 16-59 år" og "Andel enslige og enslige forsørgere" erstatter de særskilte tilleggene, og fanger opp utgiftsbehov knyttet til høy sykelighet og familieoppløsningstendenser.

Nord-Norgetilskudd

Regjeringen vil for 1997 videreføre ordningen med et særskilt tilskudd til Nord-Norge i samme form og omfang som i 1996. Tilskuddet fordeles som en sats pr. innbygger for kommunene og fylkeskommunene i Nordland, Troms og Finnmark på tilsvarende måte som i dagens inntektssystem. Satsene fastsettes i de årlige budsjettopplegg.

Regjeringen mener at det er nødvendig å sikre at Nord-Norge fortsatt skal ha et bedre kommunalt tjenestetilbud enn øvrige deler av landet. Dette har flere begrunnelser. For det første er befolkningen i regionen fordelt over svært store arealer når vi ser regionen under ett. Dette gjør at det ikke er grunnlag for et like stort og variert privat tjenestetilbud i rimelig nærhet for befolkningen som i landet for øvrig. For det andre er en stor del av det private næringslivet i regionen avhengig av fiskeressursene. De senere års svingninger i fiskerinæringen forsterker behovet for å ha en stabil offentlig sysselsetting i regionen som grunnlag for bosettingen. For det tredje er en stabil og sterk bosetting i regionen viktig for å ivareta Norges strategiske interesser i Nordområdene.

Regionaltilskudd

Regjeringen foreslår å opprette et eget regionaltilskudd som først og fremst er rettet mot små utkantkommuner. Tilskuddet utformes slik at det bare er kommuner med færre enn 3000 innbyggere som får et slikt tilskudd. Videre settes det også et tak på skatteinntekter på 110 prosent av landsgjennomsnittet. Tilskuddet fordeles med et beløp pr. kommune gradert etter DU-status. Regjeringen vil foreslå følgende satser:

• DU-status 1 (Nord-Troms/Finnmark): 1,5 millioner kroner
• DU-status 2-4 : 650 000 kroner
• DU-status 5 (utenfor virkeområdet): 0 kroner

Opprettelsen av regionaltilskuddet må sees i sammenheng med at det vil skje en betydelig omfordeling av tilskudd som følge av endringer i utgiftsutjevningen, fra små kommuner til større kommuner. Regjeringen står fast ved at offentlig sektors rolle er svært viktig for å opprettholde sysselsetting og bosetting i utkantene. Opprettelsen av et eget regionaltilskudd gir sikkerhet for at små utkantkommuner fortsatt skal ha mulighet til å opprettholde et høyt tjenestetilbud. Regjeringen er innstilt på at størrelsen på regionaltilskuddet innenfor en samlet kommuneramme trappes opp etterhvert som virkningen av endret inntektssystem får økt gjennomslag.

Regjeringen vil på lengre sikt vurdere om det er hensiktsmessig å samordne Nord-Norgetilskuddet og Regionaltilskuddet til ett tilskudd.

Skjønnstilskudd

Regjeringen vil videreføre bruk av det ordinære skjønnstilskuddet for å fange opp lokale forhold som ikke fanges opp av kostnadsnøkkelen, samt for å kompensere kommuner som opplever en uforutsett inntektssvikt. Det kan også være nødvendig å benytte skjønnsmidlene i enkelte sammenhenger for å kompensere kommuner for store investeringsutgifter. Regjeringen tar sikte på at skjønnspotten på lengre sikt skal reduseres. Foreløpig finner imidlertid Regjeringen det nødvendig å opprettholde det ordinære skjønnet på dagens nivå. Dette er nødvendig for å unngå betydelige omfordelingsvirkninger i tillegg til det en omlegging av inntektssystemet for øvrig medfører.

I tillegg til at den ordinære skjønnsrammen videreføres på dagens nivå, vil Regjeringen opprette en særskilt skjønnsramme for å kompensere kommuner og fylkeskommuner som får reduksjon i tilskudd som følge av endret utgiftsutjevning og endret inntektsutjevning.

Den samlede reduksjon i tilskudd for fylkeskommuner som taper på omleggingen av inntektssystemet utgjør om lag 150 millioner kroner. For fylkeskommunene vil den særskilte rammen utgjøre 70 millioner kroner for 1997, og bli fordelt til fylkeskommuner som taper på omleggingen av inntektssystemet. Kompensasjonen fordeles slik at ingen fylkeskommuner skal tape mer enn 60 kroner pr. innbygger.

Det samlede tapet for kommuner som får redusert sitt rammetilskudd som følge av endringen i inntektssystemet utgjør 400 millioner kroner. For kommunene kommer den særskilte skjønnsrammen i tillegg til kompensasjon gjennom regionaltilskudd på 90 millioner kroner . Den særskilte rammen er beregningsmessig forutsatt å kompensere resterende tap for kommunene etter at regionaltilskuddet er fordelt, og vil utgjøre 310 millioner kroner. Den særskilte rammen vil bli fordelt i fylkesvise rammer på grunnlag av beregnede tap av omleggingen for den enkelte kommune. Departementet vil, i samråd med fylkesmennene, fordele rammen på den enkelte kommune. Senere år vil størrelsen på den særskilte skjønnsrammen til dekning av tap vurderes i de årlige budsjettopplegg.

Foreløpige beregninger av en fylkesvis fordeling av den særskilte skjønnsrammen til kommunene er vist i tabell 14.4. Tallene er avrundet og kan bli endret. Noen kommuner vil få en gevinst som følge av regionaltilskuddet. For disse kommunene vil det bli vurdert en tilsvarende reduksjon i det ordinære skjønnet.

Tabell 14.4: Fylkesvise rammer for særskilt skjønnstildeling til kommunene

Foreløpige beregninger av den særskilte rammen for skjønn til fylkeskommunene er vist i tabell 14.5.

Tabell 14.5: Særskilt skjønnstildeling til fylkeskommunene

Overgangsordning for utgiftsutjevningen

Regjeringen foreslår en ny utforming av overgangsordningen for utgiftsutjevningen. Denne utformingen innebærer at innlemming av øremerkede tilskudd, oppgaveendringer mellom forvaltningsnivåene og virkningen av systemendringene gis en overgangsperiode på 5 år. Ny utforming av overgangsordningen sikrer fullt gjennomslag for kriterieendringer. Det er opprettet en egen opptrappingsplan for endring av inntektsutjevningen. Denne er omtalt under beskrivelse av inntektsutjevningen.

Inntektssystemet utformes slik at alle beløp som skal fordeles gjennom innbyggertilskuddet, og utgiftsutjevningen blir fordelt etter inntektssystemets kriterier allerede fra første år. Overgangsordningens rolle blir å ivareta overgangen fra opprinnelig fordeling av tilskuddet, til den fordelingen som fremkommer når en beregner innbyggertilskuddet og utgiftsutjevningen etter inntektssystemets kriterier. Overgangsordningen utformes som en omfordelingsordning fra kommuner som får mer i tilskudd etter inntektssystemets kriterier enn opprinnelig fordeling, til kommuner som får mindre i tilskudd etter inntektssystemets kriterier enn etter opprinnelig fordeling. Differansen mellom opprinnelig fordeling og fordeling etter inntektssystemets kriterier trappes ned over 5 år med en like stor andel hvert år.

Endringen av overgangsordningen sikrer at rammetilskuddet endres i takt med endringer i kriterieverdier. Sammenlignet med dagens system vil dette være en fordel for kommuner med befolkningsvekst. Utformingen av overgangsordningen gjør også at rammetilskuddet blir mer forutsigbart for kommunene og fylkeskommunene. Dette skyldes to forhold. For det første beregnes utviklingen i rammetilskudd som følge av innlemming av øremerkede tilskudd eller andre forhold som omfattes av overgangsordningen det året innlemming skjer. Dette gjør at virkningen av overgangsordningen er forutsigbar. For det andre innebærer fullt gjennomslag for endringer i kriterieverdier at det ikke blir forsinkede effekter av gamle kriterieendringer.

14.2FORDELINGSVIRKNINGER FOR KOMMUNENE

I vedlegg 9 vises kortsiktig virkning av forslag til endret inntektssystem for hver kommune. I forhold til Inntektssystemutvalgets beregninger er overgangsordningen og kostnadsnøklene endret. Regionaltilskuddet er også med i tillegg til utvalgets beregninger, Nord-Norgetilskudd og ordinært skjønn er ikke med i beregningene. Kriteriedata og skattetall er basert på samme årgang som Inntektssystemutvalgets forslag, dvs. skattetall for 1994. På grunnlag av disse tallene er det foretatt grupperingsanalyser for kommunene vist i tabell 14.6 og 14.7.

I tabell 14.6 vises førsteårsvirkning med og uten regionaltilskudd og førsteårsvirkning med regionaltilskudd og kompensasjon gjennom skjønnet for kommuner gruppert etter fylke. Endring av utgiftsutjevningen og inntektsutjevningen betyr at kommunene i Østfold og Vestfold får størst økning i tilskudd. For kommunene i Vestfold utgjør økningen om lag 1,8 prosent av frie inntekter. Finnmark får sterkest reduksjon i tilskudd pr. innbygger. Reduksjonen før regionaltilskudd utgjør 1,4 prosent av gjennomsnittlig frie inntekter for Finnmark.

Førsteårsvirkning etter regionaltilskudd er basert på en økt ramme på 90 millioner kroner sammenlignet med kolonne 2. Regionaltilskuddet betyr mest for kommunene i Finnmark som får sitt tap redusert fra 316 kroner pr. innbygger til 120 kroner pr. innbygger. Tapet for Finnmark etter regionaltilskudd utgjør ca 0,5 prosent av de frie inntektene. For øvrig får kommunene i Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Nord-Norge redusert sitt tap betydelig på grunn av regionaltilskuddet. For disse fylkene reduseres tapet gjennomsnittlig med mer enn 50 kroner pr. innbygger. Av disse står kommunene i Sogn og Fjordane igjen med størst tap med 119 kroner pr. innbygger, eller om lag 0,7 prosent av frie inntekter.

Siste kolonne i tabellen viser endring i tilskudd etter at det er tatt hensyn til kompensasjon gjennom regionaltilskudd og skjønn. Beregningen er basert på en forutsetning om økt ramme på 400 millioner kroner sammenlignet med kolonne 2. Regjeringens forslag til nytt inntektssystem innebærer at kommunene med lavest inntektsnivå får størst økning i tilskudd som følge av omleggingen. Det er kommunene i Østfold og Vestfold som får størst økning i tilskudd. Kommunene i Vestfold får en gjennomsnittlig økning i tilskudd på 248 kroner pr. innbygger. Forskjellene reduseres imidlertid betydelig etter kompensasjonen gjennom skjønn. Foruten Oslo kommune får kommunene i Finnmark minst økning i tilskudd.

Tabell 14.6: Førsteårsvirkninger av Regjeringens forslag til nytt inntektssystem. Kommunene gruppertetter fylke. Kroner pr. innbygger.

I tabell 14.7 er kommunene gruppert etter innbyggertall. Tabellen viser at det er kommunene med lavest frie inntekter, dvs. kommunene med mellom 20 000 og 50 000 innbyggere, som får størst økning i inntekt som følge av endringen i inntektssystemet. Økningen utgjør gjennomsnittlig 1,1 prosent for disse kommunene. Kommunene med høyeste frie inntekter, dvs. kommuner med færre enn 1 000 innbyggere, får største reduksjon i tilskudd. Reduksjonen før regionaltilskudd utgjør gjennomsnittlig 3,5 prosent av frie inntekter for disse kommunene.

I kolonne 3 er det forutsatt en økning i rammen på 90 millioner kroner sammenlignet med kolonne 2. Kommunene med færre enn 1 000 innbyggere vil få redusert sitt tap første år fra 1 038 kroner pr. innbygger til 359 kroner pr. innbygger på grunn av regionaltilskuddet. Tapet utgjør gjennomsnittlig 1,2 prosent av frie inntekter for kommunene i denne gruppen. Kommunene med 1000-2000 innbyggere får redusert tapet fra 696 kroner pr. innbygger til 261 kroner pr. innbygger på grunn av regionaltilskuddet. Tilsvarende for gruppen med 2 000-3 000 innbyggere reduseres et tap på 274 kroner pr. innbygger til 52 kroner pr. innbygger. Kommunene med mellom 5 000 og 50 000 innbyggere tjener på endringen, mens kommunene over 50 000 innbyggere får et tap på 70 kroner pr. innbygger på kort sikt. Tapet for de største kommunene skyldes i hovedsak et vesentlig tap for Oslo knyttet til finansiering av økt inntektsutjevning. Den ekstraordinære skjønnsrammen på 310 millioner kroner til dekning av tap er ikke fordelt i tabell 14.7.

Tabell 14.7: Førsteårsvirkninger av Regjeringens forslag til nytt inntektssystem, førsteårsvirkninger med oguten regionaltilskudd. Kommunene gruppert etter innbyggertall. Kroner pr innbygger.

I tillegg til førsteårsvirkningen av endringer i inntektssystemet, brukes også begrepene langsiktig virkning og systemvirkning.

Langsiktig virkning defineres som forskjellen mellom dagens tilskudd og tilskudd med fullt gjennomslag for det nye systemet (nye kostnadsnøkler og ny inntektsutjevning), gitt uendret totalramme. Langsiktig virkning er imidlertid en teoretisk størrelse, da en kommunes framtidige tilskudd også vil p 5†virkes av endringer i totalramme, Nord-Norge- og regionaltilskudd, samt skjønn. Regjeringen har bl.a. lagt til grunn at regionaltilskuddet, innenfor en samlet kommuneramme, skal trappes opp etterhvert som overgangsordningen øker omfordelingsvirkningene knyttet til nytt inntektssystem.

Systemvirkningen er definert som forskjellen i tilskudd mellom fullt gjennomslag for dagens system og fullt gjennomslag for nytt system, gitt uendret totalramme. Denne virkningen er i enda større grad enn den langsiktige virkningen en teoretisk størrelse. Dette skyldes at de fleste kommuner gjennom overgangsordningen i dagens system er på vei opp eller ned i tilskudd (etterhvert som kriteriene i dagens system får økende gjennomslag). I Inntektssystemutvalgets utredning (NOU 1996:1) er systemvirkningen av utvalgets forslag beregnet for alle kommuner i vedlegg 3. Regjeringens forslag til utgifts- og inntektsutjevning vil etter endt overgangsperiode i hovedsak være det samme som er lagt til grunn for Inntektssystemutvalgets beregninger i vedlegg 3, med unntak av en liten justering av grunnskolenøkkelen knyttet til skoleskyss. Sammenlignet med disse beregningene blir imidlertid systemvirkningene av Regjeringens forslag betydelig dempet ved at regionaltilskuddet innføres som et nytt element i inntektssystemet.

14.3FORDELINGSVIRKNINGER FOR FYLKESKOMMUNENE

Tabell 14.8 viser fordelingsvirkninger for fylkeskommunene. I tabellen vises fylkeskommunenes frie inntekter for 1994, førsteårsvirkning uten kompensasjon og førsteårsvirkning med kompensasjon gjennom skjønn. I tillegg vises førsteårsvirkning etter kompensasjon gjennom skjønn som prosent av frie inntekter. Nord-Norgetilskudd og ordinært skjønn er holdt utenfor beregningene.

Det er fylkeskommunene med lavest frie inntekter som får den største økningen i tilskudd som følge av omleggingen av inntektssystemet. For fylkeskommunene har Akershus, Vestfold og Rogaland lavest frie inntekter. Rogaland fylkeskommune får størst økning i rammetilskudd med 139 kroner pr. innbygger. Dette utgjør 1,5 prosent av Rogalands frie inntekter. Akershus får en økning på 64 kroner pr. innbygger, mens Vestfold får en økning på 104 kroner pr. innbygger.

For fylkeskommunene får Finnmark en reduksjon på 438 kroner pr. innbygger før særskilt skjønn, eller 3,1 prosent av frie inntekter. Tapet reduseres til 60 kroner pr. innbygger etter kompensasjon gjennom skjønn. I forhold til nivået på frie inntekter er det Hedmark fylkeskommune som får størst reduksjon i tilskudd etter skjønn med 0,6 prosent av frie inntekter.

Tabell 14.8: Førsteårsvirkninger av Regjeringens forslag til nytt inntektssystem. Fylkeskommunene.
Kronerpr innbygger.

linkdoc#doc32Previous Page320linkdoc#doc32TOC320linkdoc#doc32Next Page320

linkdoc099005-992461#doclinkdoc#doclinkvedlegglinkdoc099005-992444#doclinkdoc099005-990149#doc