3.1GENERELLE UTVIKLINGSTREKK

I dette kapitlet gis en kortfattet beskrivelse av utviklingen i kommuneøkonomien for årene 1991-1995. En mer omfattende beskrivelse blir gitt i junirapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Bruk av (*) i tabellene indikerer at regnskapstallene er foreløpige.

I tabell 3.1 er det vist noen indikatorer som illustrerer kommunesektorens plass i nasjonaløkonomien.

Tabell 3.1: Indikatorer for kommuneforvaltningens plass i norsk økonomi. 1988-1995.

¹⁾> Bruttonasjonalprodukt
²⁾> Sysselsetting målt i antall timerverk

Kommuneforvaltningens, dvs. kommuners og fylkeskommuners, bruttoprodukt utgjorde i 1995 11,0 prosent av BNP. Denne prosentandelen har blitt redusert sammenlignet med 1993 og 1994. Fra 1988 til 1993 økte prosentandelen fra 10,7 til 11,3 prosent.

Utgifter i alt i prosent av BNP har gått jevnt ned i hele perioden fra 20,7 prosent i 1988 til 18,6 prosent i 1995. Brutto investeringer i prosent av samlede investeringer har hatt samme utvikling og ble redusert fra 8,5 prosent i 1988 til 7,9 prosent i 1995.

Når det gjelder den kommunale sysselsetting i prosent av sysselsetting i alle sektorer økte denne fra 1988 til 1994 fra 16,0 til 19,2 prosent, men ble deretter redusert til 19,1 i 1995. Kommunal sysselsetting i prosent av sysselsetting i offentlig forvaltning økte fra 68,8 prosent i 1988 til 71,4 prosent i 1995.

For E5† måle aktiviteten i kommunesektoren brukes en indikator hvor sysselsetting målt i timeverk, produktinnsats og bruttoinvesteringer inngår som komponenter. Tabell 3.2 viser aktivitetsvekst i kommunesektoren for årene 1990 og 1993-95.

Tabell 3.2: Aktivitetsvekst i kommuneforvaltningen i alt. Volumendringer i prosent fra året før. 1990-1995.

¹⁾> Økning i antall timeverk.
²⁾> Veksten er påvirket av arbeidsmarkedstiltak.

Aktivitetsveksten i 1990 lå på 0,8 prosent og steg i 1991 til 5,5 prosent. Deretter ble vekstraten redusert til 3,7 prosent i 1992 og 1,9 prosent 1993. I 1994 gikk aktivitetsveksten opp til 2,1 prosent, men ble deretter redusert til 1,2 prosent i 1995. Tilbakegangen fra 1994 til 1995 skyldes redusert vekst i sysselsetting og produktinnsats.

I tabell 3.3 og 3.4 er det gjort anslag på hvordan den samlede veksten for 1994 og1995 fordeler seg på fire grupper av sektorer; undervisning, helse og sosial, vann og kloakk og andre tjenester.

Tabell 3.3: Aktivitetsutvikling i ulike deler av kommuneforvaltningen. Prosentvis volumendring fra 1993til 1994.

Tabell 3.3 viser at aktivitetsøkningen i 1994 var sterkest for vann og kloakk, som følge av stor vekst i produktinnsats og investering innenfor denne sektoren. Helse og omsorg hadde den svakeste aktivitetsøkningen med en negativ vekst i investeringene.

Tabell 3.4: Aktivitetsutvikling i ulike deler av kommuneforvaltningen. Prosentvis volumendring fra 1994til 1995.

Tabell 3.4 viser at aktivitetsøkningen i 1995 var sterkest i helse- og omsorgssektoren, noe som kan forklares med stor økning for produktinnsats og investering. For vann og kloakk var aktivitetsveksten negativ, noe som skyldes negativ vekst i både produktinnsats og investering.

Tabell 3.5: Overskudd før lånetransaksjoner for kommuner og fylkeskommuner. Millioner kroner.1988-1995, løpende priser.

Tabell 3.5 viser overskudd før lånetransaksjoner for fylkeskommuner, kommuner inkl. Oslo og kommunesektoren samlet. Overskudd før lånetransaksjoner er definisjonsmessig lik økningen i netto fordringer når en ser bort fra omvurderinger av fordringer og gjeld.

For 1995 viser foreløpige regnskapstall et overskudd før lånetransaksjoner for kommunesektoren samlet på om lag 500 millioner kroner. Dette innebærer en stor nedgang sammenlignet med 1994 hvor overskuddet var på om lag 4 000 millioner kroner. Denne nedgangen skyldes utviklingen i kommunenes overskudd som ble redusert med om lag 3 600 millioner kroner fra 1994 til 1995. Fylkeskommunene opplevde derimot en økning i overskuddet på om lag 100 millioner kroner fra 1994 til 1995.

Tabell 3.6 viser kommunesektorens netto gjeld som andel av løpende inntekter. Gjeldsandelen økte fra 33,5 prosent i 1988 til 34,4 prosent i 1990, og ble deretter redusert til 27,9 prosent i 1994.

Tabell 3.6: Kommunesektorens netto gjeld i milliarder kroner og som andel av løpende inntekter.

3.2INNTEKTER

Inntekter i alt

I Salderingsproposisjonen for 1995 ble det lagt opp til at kommunesektoren samlet skulle få en nedgang i sine inntekter på reelt 1 prosent (ekskl. tilskudd til arbeidsmarkedstiltak og tilskudd og tilskudd til flyktninger m.v.). Den forutsatte nedgangen må ses på bakgrunn av at kommunesektoren i 1994 fikk betydelig høyere skatteinntekter enn opprinnelig forutsatt. Som følge av en merøkning i skatteinntektene også i løpet av 1995, på omlag 1,5 milliarder kroner, ble kommunesektorens samlede inntekter i 1995 reelt sett omtrent like høye som i 1994.

Tabell 3.7: Løpende inntekter i alt i kommunesektoren. 1991, 1994 og 1995. Millioner kroner og endring iprosent.

Tabell 3.7 viser løpende inntekter i kommunesektoren for perioden 1991-1995. Veksten i inntektene fra 1994 til 1995 er lavere enn gjennomsnitlig vekst fra 1991 til 1995.

Tabell 3.8: Inntekter i alt i kommunesektoren, korrigert. 1991-1995. Endring i prosent i faste priser.

¹⁾> Korrigert for tilskudd til folketrygden, arbeidsmarkedstiltak og flyktninger m.v.

Tabell 3.8 gir en oversikt over veksten i kommunesektorens realinntekter for perioden 1991-1995. Disse er korrigert for tilskudd til folketrygden, tilskudd til arbeidsmarkedstiltak og tilskudd til flyktninger mv. Det er anslått at inntektsveksten vil være uendret i 1995. Dette er en nedgang fra 1994 hvor veksten lå på 3 prosent.

Tabell 3.9 Skatt, overføringer, driftsresultat og renteinntekter i prosent av totale inntekter.Kommunesektoren i alt. 1991-1995.

¹⁾> Korrigert for tilskudd til folketrygden i 1991.
²⁾> Korrigert for arbeidsmarkedstiltak og flyktninger m.v.

I tabell 3.9 og figur 3.1 er sammensetningen av kommunesektorens inntekter vist. Skatt utgjorde i 1995 45,7 prosent av de totale inntektene. Dette innebærer en nedgang fra 1994, men en økning sammenlignet med 1991 og 1993. De totale overføringene utgjorde 38,2 prosent. Av dette utgjør rammeoverføringene den største andelen på 25,6 prosent. Rammeoverføringenes andel av de samlede inntekter er gått ned fra 28,9 prosent i 1991 til 25,6 prosent i 1995. Gebyrenes andel av samlede inntekter har økt fra 14,2 prosent i 1991 til 14,6 i 1995. Når det gjelder renteinntektene er deres andel blitt redusert fra 2,1 prosent i 1991 til 1,5 prosent i 1995.

Figur 3.1: Skatt, overføringer, renteinntekter og gebyrer i prosent av inntekter i alt¹⁾>. Kommunesektoren ialt 1995.

1) Korrigert for arbeidsmarkedstiltak og tilskudd til flyktninger m.v.

Skatteinntekter

Tabell 3.10 viser bokførte skatteinntekter i kommunesektoren i 1991, 1994 og 1995. Veksten i kommunenes skatteinntekter har fra 1994 til 1995 vært svakere enn den gjennomsnittlige årlige veksten fra 1991 til 1995. Dette gjelder særlig for Oslo som hadde en negativ utvikling fra 1994 til 1995. Mye av forklaringen på dette ligger i at skatteinngangen i 1994 var spesielt stor, noe som bidrar til høy gjennomsnittsvekst fra 1991 til 1994 og en svakere vekst fra 1994 til 1995. Når det gjelder fylkeskommunene har de derimot hatt sterkere vekst i skatteinngangen fra 1994 til 1995 enn det som var gjennomsnittlig vekst fra 1991 til 1995.

Tabell 3.10: Bokførte skatteinntekter i kommunesektoren 1991, 1994 og 1995. Millioner kroner og endring iprosent fra året før, løpende priser.

¹⁾> Årlig prosentvis endring.
²⁾> Skattetallet for Oslo for 1994 er påvirket av en engangsinnbetaling for Norsk Hydro på 275 millioner kroner.

Figur 3.2 viser skattevekst i fylkeskommunene i perioden 1991-1995. Vest-Agder og Sør-Trøndelag hadde den sterkeste veksten på 5,7 prosent, mens Finnmark hadde den svakeste på 1,7 prosent.

Figur 3.2: Bokførte skatteinntekter i fylkeskommunene, ekskl. Oslo, 1991-1995. Gjennomsnittlig årligprosentvis vekst.629Figur vises ikke431

Figur 3.2 viser skatteveksten i kommunene gruppert fylkesvis i perioden 1991-1995. Oslo kommune hadde den sterkeste veksten i skatteinntektene i perioden på 5,5 prosent, mens kommunene i Finnmark hadde den svakeste som i gjennomsnitt lå på 1,4 prosent .

Figur 3.3: Bokførte skatteinntekter i kommunene, inkl. Oslo, gruppert fylkesvis 1991-1995. Gjennomsnittligårlig prosentvis vekst.

619Undisplayed Graphic424

Driftsinntektene for fylkeskommunene og for kommunene gruppert fylkesvis

Figur 3.4 viser sammensetningen av de samlede driftsinntekter pr. innbygger i fylkeskommunene i 1994 fordelt på skatteinntekter, rammeoverføringer, øremerkede overføringer, salgs- og leieinntekter og andre driftsinntekter. Et høyt inntektsnivå for en fylkeskommune trenger ikke nødvendigvis innebære at den kan gi innbyggerne et tjenestetilbud over gjennomsnittet fordi fylkeskommunen kan ha en mer kostnadskrevende struktur enn en gjennomsnittlig fylkeskommune.

Figuren viser at Troms har det høyeste inntektsnivået pr. innbygger på 20 332 kroner. Her utgjør statlig rammeoverføringer den største andelen av inntektene. Akerhus har det laveste inntekstnivået pr. innbygger på 10 718 kroner. Skatteinntektene utgjør her den største andelen av inntektene.

Figur 3.4: Fylkeskommunenes inntekter i 1994 fordelt på inntektsart. Kroner pr. innbygger.590Figur vises ikke405

Figur 3.5 viser sammensetningen av de samlede driftsinntekter pr. innbygger i kommunene gruppert fylkesvis i 1994 fordelt på skatteinntekter, rammeoverføringer, øremerkede overføringer, salgs- og leieinntekter og andre driftsinntekter. Kommunene i Finnmark har de høyeste inntektene blant landets kommuner med kr. 37 027 pr. innbygger. De statlige rammeoverføringene utgjør her den største andelen av inntektene. De laveste inntektene har kommunene i Vestfold med kr. 22 588 pr. innbygger. Her utgjør skatteinntekter den største andelen av inntektene.

Et høyt inntektsnivå for en kommune trenger ikke nødvendigvis innebære at den kan gi innbyggerne et tjenestetilbud over gjennomsnittet fordi kommunen kan ha en mer kostnadskrevende struktur enn gjennomsnittskommunen.

For Oslo som både er fylkeskommune og kommune var inntektene 50 181 kroner pr. innbygger. Hvis en summerer inntektene til kommunene fylkesvis med tilhørende fylkeskommuener ser en at bare Finnmark og Troms ligger over Oslo. Inntektene til kommunene og fylkeskommunene i Finnmark og Troms er på hhv. 55 284 og 50 687 kroner pr. innbygger.

Figur 3.5: Inntekter i kommunene gruppert fylkesvis. Kroner pr. innbygger i 1994.617Figur vises ikke423

3.3UTGIFTER

Omtalen av utviklingen i kommunesektorens utgifter for 1995 i dette kapitlet bygger på de siste offisielle nasjonalregnskapstall fra Statistisk sentralbyrå. Til grunn for denne statistikken ligger foreløpige regnskapstall for alle fylkeskommuner og for Oslo kommune. Tallene for kommunene unntatt Oslo er basert på foreløpige oppgaver fra Kommunal økonomisk informasjonsbank i Kommunenes Sentralforbund. Endelige regnskapstall for 1995 vil foreligge høsten 1996.

Tabell 3.11 viser utviklingen i lønnskostnader, andre driftskostnader og reparasjoner for årene 1991, 1994 og 1995. De samlede lønnsskostnader i kommunesektoren steg med 5,0 prosent fra 1994 til 1995. Veksten i lønnskostnadene fra 1994 til 1995 var lavere for Oslo enn for fylkeskommunene og kommunene (ekskl. Oslo). For kommunensektoren steg andre driftskostnader med 4,2 prosent fra 1994 til 1995. Her er det stor forskjell på kostnadsveksten for fylkes kommunene, kommunene og Oslo. Når det gjelder reparasjonsutgifter økte de med 2,4 prosent for kommunesektoren fra 1994 til 1995. Også her er det stor variasjon mellom fylkeskommunene, kommunene og Oslo.

Tabell 3.11: Lønnskostnader, andre driftskostnader og reparasjoner. Kommunesektoren. 1991-1995.Millioner kroner og endring i prosent, løpende priser.

¹⁾> Årlig gjennomsnittlig endring.

Av tabell 3.12 fremgår det at bruttoinvesteringene i kommunesektoren i 1995 økte med 9,3 prosent. Dette er høyere enn den gjennomsnittlige veksten fra 1991-95. For kommunene ekskl. Oslo økte bruttoinvesteringene i 1995 med 7 prosent, mens Oslo og fylkeskommunene opplevde en økning på hhv. 24,9 og 8,8 prosent.

Tabell 3.12: Bruttoinvesteringer i kommunesektoren. 1991, 1994 og 1995. Millioner kroner og endring iprosent.

¹⁾> Årlig prosentvis endring.

Tabell 3.13 viser en vekst i overføringer i alt til private på 2,5 prosent fra 1994 til 1995. Denne veksten er litt lavere enn den gjennomsnittlige fra 1991-95, som var på 3,0 prosent. Stønader i alt økte med 4 prosent fra 1994 til 1995. Stønader i alt omfatter blant annet kommunenes utgifter til sosialhjelp og overføringer til private helseinstitusjoner og barnehager. Produksjonssubsidier har fra 1994 til 1995 hatt en økning på 6,4 prosent, mens overføringer til ideelle organisasjoner har gått ned med 1,1 prosent.

Tabell 3.13: Overføringer til private. Kommunesektoren. 1991-1995. Løpende priser. Millioner kroner ogendring i prosent.

¹⁾> Årlig gjennomsnittlig endring.

3.4FORDELING AV UTGIFTER ETTER FORMÅL (REGNSKAPSTALL FOR 1994)

Kommunesektoren samlet

Kommunesektorens driftsutgifter viste en vekst på 3,9 prosent fra 1993 til 1994. Utgiftene økte med 6 milliarder kroner fra 149,6 milliarder kroner til 155,6 milliarder kroner.

Nesten halvparten av kommunesektorens utgifter går til helse- og sosialformål. I alt ble det i 1994 brukt om lag 73 milliarder kroner på helse- og sosialformål i kommunesektoren. Det er om lag 2 milliarder kroner mer enn i 1993. Undervisningssektoren beslaglegger drøyt fjerdeparten av kommunesektorens utgifter. I 1994 ble det brukt om lag 43 milliarder kroner på undervisning. Det er om lag 2 milliarder kroner mer enn i 1993. Veksten i driftsutgiftene til undervisning fra 1993 til 1994 er klart høyere enn veksten i driftsutgiftene til helse, 5,5 prosent mot 2,9 prosent.

Fylkeskommunene

Om lag 58 prosent av fylkeskommunenes driftsutgifter går til helse- og sosialformål, mens 25 prosent av driftsutgiftene går til undervisningsformål. Utgifter til samferdselsformål og boligformål, kirke- og kulturformål og tekniske formål utgjør henholdsvis 9 prosent og om lag 5 prosent av fylkeskommunenes driftsutgifter. Figur 3.6 viser fordelingen av utgiftene på de ulike formål. Fylkeskommunenes driftsutgifter viste en vekst på 1,5 prosent fra 1993 til 1994. Det var en vekst i driftsutgiftene til helse- og sosialformål på 0,8 prosent, mens det var en vekst i driftsutgifter til undervisning på 4,4 prosent.

Figur 3.6: Fordeling av driftsutgifter på hovedkapitler. Regnskapstall for 1994. Fylkeskommunene.

Kommunene

42 prosent av kommunenes driftsutgifter går til helse- og sosialformål, mens vel 28 prosent av driftsutgiftene går til undervisningsformål. Utgiftene til boligformål og kirke- og kulturformål og tekniske formål utgjør i alt om lag 20 prosent av kommunenes driftsutgifter. Samferdselsformål utgjør vel 3 prosent, mens sentrale styringsorganer og fellesutgifter, utgjør i underkant av 7 prosent av kommunenes totale driftsutgifter. Figur 3.7 under viser fordelingen av utgiftene på de ulike formål.

Figur 3.7: Fordeling av driftsutgifter på hovedkapitler. Regnskapstall for 1994. Kommunene.

Kommunenes driftsutgifter var i 1994 på 108,4 milliarder kroner og kommunenes driftsutgifter vokste samlet med 5,1 prosent fra 1993 til 1994. Det var en sterk vekst i utgifter til Boligformål, tiltaks- og næringsformål, miljø og naturformål på 22,3 prosent. Den sterke veksten har sammenheng med økt omfang i arbeidsmarkedstiltakene. Med unntak av dette formålet er veksten jevnt fordelt. Veksten i utgifter til helsevern, sosiale tjenester, pleie og omsorg var på 4,2 prosent. Utgiftene til undervisning vokste med 5,9 prosent.

3.5UTVIKLING I FRIE INNTEKTER I DEN ENKELTE KOMMUNE OGFYLKESKOMMUNE

Generelt

I dette avsnittet omtales utviklingen i de enkelte kommuners og fylkeskommuners frie inntekter fra 1985 til 1995 målt i kroner pr. innbygger. Frie inntekter er definert som skatt på inntekt og formue (eksklusiv eiendomsskatt) og rammetilskudd inkludert skjønnstilskudd. Skatteinntektene for 1987 til 1992 er fratrukket tilskudd til folketrygden.

Det er i vedlegg 2 tatt inn tabeller som viser resultatet av beregningene for kommunene. Tabellene inneholder opp stillinger over frie inntekter i kroner pr. innbygger for 1995 i tillegg til gjennomsnittlig nominell inntektsvekst for periodene 1985-1995, 1990-1995 og 1994-95. For 1995 er det benyttet foreløpige skattetall.

Rammetilskuddet er korrigert for oppgaveendringer, slik at rammetilskuddet for den enkelte kommune/fylkeskommune er beregnet som om de skulle hatt ansvar for de samme oppgavene gjennom hele perioden 1985-1995. Denne korreksjonen er nødvendig for å gjøre resultatene sammenlignbare gjennom hele perioden.

Ved tolkning av tall for enkeltkommuner gjør vi oppmerksom på at inntektsveksten i en bestemt periode kan være påvirket av at enkelte kommuner har et unormalt høyt eller lavt nivå på sine skatteinntekter i startåret (1985, 1990 og 1994) eller i sluttåret (1995) for analysen, eller at minsteinntektstilskuddet er spesielt lavt eller høyt som følge av skatteinntektene to år tidligere.

Ved sammenlikning av nivået på de frie inntekter for den enkelte kommune og fylkeskommune, målt i kroner pr. innbygger, må det tas hensyn til at utgiftsbehovet varierer betraktelig mellom kommunene og i noe mindre grad mellom fylkeskommunene. Utgiftsbehovet vil bl.a. være påvirket av aldersstruktur og bosettingsmønster, jf. de kriterier som inngår i inntektssystemets kostnadsnøkler. Blant annet på grunn av at behovet og produksjonskostnadene for tjenester varierer mellom kommunene og mellom fylkeskommunene, vil et høyt inntektsnivå målt i kroner pr. innbygger ikke gi et godt bilde av kommunenes/fylkeskommunenes mulighet til å gi et tilfredstillende tilbud til befolkningen. Det er også slik at frie inntekter slik det er definert her ikke fanger opp kraftkommunenes konsesjonskraftinntekter og inntekter fra eiendomsskatt.

Fylkeskommunene

For perioden 1985 - 1995 var den årlige gjennomsnittlige veksten i de frie inntektene for fylkeskommunene 4,7 prosent. Det var små variasjoner mellom fylkeskommunene, lavest vekstprosent hadde Sogn og Fjordane med 4,1 prosent, mens Hedmark hadde den høyeste med 5,4 prosent. For perioden 1990-1995 har Troms hatt den klart laveste veksten i frie inntekter. Akershus fylkeskommune har hatt den sterkeste veksten denne perioden. (Det er korrigert for stykkpris forsøket ved sykehusene i Hordaland og Nordland, slik at dette ikke gir systematiske feil i beregningen).

Tabell 3.14: Fylkeskommunenes frie inntekter. Kroner pr. innbygger.

Kommunene

For perioden 1985 - 1995 var den årlige gjennomsnittlige veksten i de frie inntektene for kommunene (unntatt Oslo) 4,4 prosent. For hele perioden har veksten vært høyest i Finnmark og lavest i Rogaland. I perioden 1990-95 var veksten høyest i Akershus og lavest i Oppland.

Tabell 3.15 Gjennomsnittlig vekst i frie inntekter pr. innbygger for kommunene, eksklusiv Oslo, gruppertfylkesvis. Tallene er vektet med folketall.

Oslo

På grunn av Oslos særegne situasjon som både kommune og fylkeskommune er analysen over foretatt uten Oslo.

Tabell 3.16 viser at Oslo hadde en negativ vekst i frie inntekter på -2,9 prosent fra 1994 til 1995. Den betydelige reduksjonen i de frie inntektene for Oslo fra 1994 til 1995 skyldes hovedsaklig at kommunen hadde særdeles sterk skattevekst fra 1993 til 1994. Dette skyldes blant annet at Oslo i 1994 fikk en ekstraordinær innbetaling på 275 millioner kroner. Dette førte til en forventet nedgang fra 1994 til 1995.

For perioden 1985-95 hadde Oslo en gjennomsnittlig årlig vekst på 4,1 prosent. Landsgjennomsnittet for kommunene og fylkeskommunene samlet i samme periode var 4,5 prosent. Oslo har i perioden 1990-95 hatt en gjennomsnittlig vekst på 3,1 prosent. Kommuner og fylkeskommuner samlet har hatt en gjennomsnittlig vekst på 2,7 prosent i samme periode.

Tabell 3.16: Oslo kommunes frie inntekter. Kroner pr. innbygger.

linkdoc#doc32Previous Page320linkdoc#doc32TOC320linkdoc#doc32Next Page320

linkdoc099005-992461#doclinkdoc#doclinkvedlegglinkdoc099005-992444#doclinkdoc099005-990149#doc