Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

3 Fylkesmannens rolle og oppgaver

Fylkesmannsembetene hadde i 2011om lag 2.400 medarbeidere. I gjennomsnitt gir dette 133 medarbeidere pr embete. Det reelle antallet ansatte varierer imidlertid betydelig; fra 82 ansatte i Aust-Agder til 265 ansatte i Oslo og Akershus. Fylkesmannsembetene hadde i 2011 et samlet driftsbudsjett på ca 1,4 mrd kroner.

Det er ikke noen alminnelig lov om Fylkesmannen. Fylkesmannsinstitusjonen bygger på lang konstitusjonell praksis og på gjeldende instruks for fylkesmenn fastsatt ved kongelig resolusjon i 1981 (vedlegg 1). For å minne om den kontinuitet som er knyttet til Fylkesmannen, skal det pekes på at den nåværende fylkesmannsinstruksen erstattet en tidligere instruks fra 1685.

Instruksens to innledende paragrafer speiler fylkesmannsembetets klassiske dobbelte oppdrag: På den ene siden som redskap for de sentrale myndigheter overfor fylket, og på den andre siden som innovativ kraft i fylket og som formidler av fylkets behov overfor sentrale myndigheter. Fylkesmannens doble oppdrag, som kan spores tilbake til eneveldets barndom, er den historiske kilden til det rollemangfoldet som karakteriserer embetet den dag i dag.

Fylkesmannsinstruksen § 1 slår generelt fast at Fylkesmannen er Kongens og regjeringens representant i fylket. Fylkesmannens overordnede oppgave er å arbeide for at Stortingets og regjeringens vedtak, mål og retningslinjer blir fulgt opp. Med dette som utgangspunkt skal Fylkesmannen samtidig virke til gagn og beste for fylket og ta de initiativ som finnes påkrevd. Etter instruksen § 8 skal Fylkesmannen behandle saker som ved lov eller på annen måte er lagt til embetet.

Gjeldende fylkesmannsordning forutsetter ikke at alle statlige forvaltningsorganer på regionalt nivå skal tilhøre institusjonen. Fylkesmannsembetet skal primært bestå av forvaltningssektorer som har oppfølgingsoppgaver overfor kommunene. Dette gir staten mulighet for helhetlig oppfølging i forhold til kommunesektoren. Synergieffekter mellom sektorene kan utnyttes bedre, motstrid mellom ulike statlige krav og beslutninger kan avdekkes og håndteres, og ikke minst gir den organisatoriske samlingen bedre forutsetning for å tilpasse pålegg og krav fra de ulike sektorene til kommunenes økonomi. Den helhetlige oppfølgingen av kommunene, som fylkesmannsinstitusjonen forutsetter, skal bidra til å understøtte det lokale folkestyret.

Fylkesmannsembetet har høy faglig kompetanse på en rekke viktige samfunnsområder. Embetet er først og fremst et styringsmessig bindeledd mellom kommunene og sentrale statlige myndigheter. Dette gjelder generelt, men også spesielt på flere viktige politikkområder som kommunene er tillagt gjennomføringsansvar for. Som miljøvernmyndighet, landbruksmyndighet, utdanningsmyndighet, helse- og omsorgsmyndighet, beredskapsmyndighet, myndighet på barn- og oppvekstområdet osv, har Fylkesmannen et regionalt ansvar for at den nasjonale politikken på disse områdene blir fulgt opp. I dette inngår også betydelige tilsynsoppgaver overfor kommunene. På enkelte områder har Fylkesmannen også et direkte gjennomføringsansvar for statlig politikk på regionalt nivå.

Samtidig skal Fylkesmannen bidra til å se ulike statlige oppgaver og politikkområder i sammenheng, slik at gode samfunnsmessige helhetsløsninger kan oppnås regionalt og lokalt. Som statens regionale representant er Fylkesmannen også tillagt oppgaver som mekler/konfliktløser mellom kommuner og i situasjoner der det oppstår konflikter mellom kommunale og statlige interesser. I forhold til innbyggerne og næringslivet er Fylkesmannen tillagt oppgaven som klagemyndighet over kommunale enkeltvedtak etter særlovgivningen. På denne måten har Fylkesmannen også en viktig funksjon som rettssikkerhetsinstans overfor borgerne og næringslivet i forhold til de vedtak som treffes av kommunene.

Fylkesmannens oppgaveløsning vil preges av lokale forhold i hvert enkelt fylke. Det er betydelig forskjell på Vestfold og Finnmark, Oslo og Akershus og Sogn og Fjordane. Forskjeller i befolkningsstørrelse, -tetthet og -sammensetning, geografi og kommune- og næringsstruktur gjenspeiles gjerne i fylkesmannsembetets arbeidsmåter og prioriteringer. Det enkelte fylkets egenart vil derfor i seg selv representere et sett tilleggsutfordringer for Fylkesmannen.

Fylkesmannsembetet kjennetegnes av at det er en sammensatt organisasjon, både i forhold til arbeidsoppgaver, arbeidsmåter og tilknyttet fagkompetanse. Den interne organiseringen er i stor grad gjennomgående, men det er åpnet opp for en viss grad av lokal tilpasning. Når det gjelder ledelse støtter fylkesmannen seg på en assisterende fylkesmann, og gjennomgående på fra fem til sju fagavdelingssjefer og en administrasjonssjef. Vedtakskompetanse i faglige enkeltsaker er i betydelig grad delegert til avdelingsnivå ved interne delegasjonsreglementer.

I tillegg til faglige og samordningsmessige oppgaver har fylkesmennene de senere år i særlig grad vært utfordret på sin evne til fornying, omstilling og fleksibilitet i egen organisasjon, og på evnen til å løse sine oppgaver i et regime med tydeligere mål- og resultatkrav.

Med dette som bakgrunn skal vi kort gå gjennom Fylkesmannens hovedfunksjoner.

Til toppen