Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Finansiering av kommunale...

Finansiering av kommunale og private barnehager

Sammendrag

I dette kapittelet drøftes kostnadsdekningen i barnehagesektoren mellom foreldre, stat og kommune. I tillegg vises fordelingen av private og kommunale barnehageplasser. Nærmere 190 000 barn gikk i barnehage ved utgangen av 2000, noe som er en vekst på drøyt 2000 i forhold til året før. Om lag 60 prosent av barna gikk i offentlige barnehager, en noe høyere andel enn på midten av 90-tallet. Tendensen de siste årene har vært en viss nedgang i antallet private barnehager.

Tall fra 1999 viser at statstilskuddet dekket om lag 35 prosent av de totale utgiftene til barnehagedrift, mens kommunene dekket 21 prosent og foreldrebetalingen utgjorde 37 prosent . Det resterende ble dekket av trygderefusjoner, bidrag fra organisasjoner med mer (posten ”Andre inntekter”). I alt dekket den offentlige finansieringen 56 prosent av utgiftene, medregnet ”Andre inntekter” blir dekningsprosenten 63. Det er imidlertid store forskjeller i finansieringen mellom private og kommunale barnehager. I de private barnehagene var foreldrebetalingen den viktigste inntektskomponenten og dekket i overkant av 47 prosent av utgiftene, statstilskuddet dekket nærmere 38 prosent av utgiftene og kommunene om lag 8,5 prosent. Når en inkluderer andre inntekter, blir den kommunale andelen 16,5 prosent. I kommunale barnehager dekket foreldrebetalingen i underkant av 30 prosent av utgiftene. Selv om også dette er godt over statens målsetning om en samlet foreldrebetaling på 20 prosent fra 2005, betaler foreldrene relativt mindre i de kommunale barnehagene enn i de private (der foreldrenes bidrag utgjorde 47 prosent). Tilskuddet fra kommunene utgjorde 30 prosent av utgiftene (38 prosent medregnet ”Andre inntekter”), mens statstilskuddet dekket 32 prosent. I 1999 finansierte kommunene i alt samtlige barnehager med i overkant av 2,7 milliarder kroner. Av dette gikk i underkant av 12 prosent til private barnehager, samtidig som 40 prosent av barna gikk i private barnehager. Plasser til barn som krever ekstra tilrettelegging er imidlertid betydelig skjevfordelt mellom kommunalt og privat eide barnehager. I tillegg kan det være en del ”skjult” kommunal finansiering av de private barnehagene ved at det stilles lokaler, tomt etc til disposisjon. På tross av dette kan det virke som om kommunene har en utfordring i forhold til å utjevne finansieringen mellom de kommunale og private barnehagene.

I løpet av 1999 økte barnehagesatsene for alle barnehager med 4,5 prosent, mens økningen i 2000 var 4,8 prosent. I 1999 var prisveksten høyest i de private barnehagene med en prisvekst på 5,9 prosent mot 4,3 prosent i de kommunale. I 2000 økte derimot prisene mest i de kommunale barnehagene, med 5,0 prosent mot 3,7 prosent i de private. Prisnivået i de private barnehagene er høyere enn i de kommunale. Tall fra SSB viser at i januar 2001 kostet en gjennomsnittsplass i privat barnehage kroner 3 391. Til sammenligning kostet en plass i kommunale barnehager med husholdningsinntekter over 375 000 kroner kroner 2983, og for husholdningsinntekter under dette nivået var gjennomsnittstaksten noe lavere. Private barnehager benytter generelt flate satser, mens 40 prosent av kommunene prisdifferensierer etter inntekt.

Foreldrebetalingen i kommunale barnehager viste på landsbasis en nedgang fra januar 2001 til august 2001 på 1,8 prosent 3Kilde: SSB http:// www.ssb/emner/04/02/10/barnegenend. Prisnedgangen har sammenheng med økning i statstilskuddet fra 1. juli i år. Nedgangen var størst i trøndelagsfylkene og på Vestlandet med hhv 3,9 prosent og 3,7 prosent. I Oslo og Akershus var prisnedgangen langt lavere, kun 0,3 prosent. Fallet i barnehagesatser siste halvår ble dempet av en oppgang på 2,0 prosent i satsene for private barnehager.

Innledning og datagrunnlag

Et aktuelt tema for tiden er kostnadsdekningen i barnehagesektoren mellom kommune, stat og foreldre, og i hvilken grad fordelingen varierer etter eierform og fra kommune til kommune. Med andre ord, i hvilken grad kommunene gir tilskudd til barnehagene. Alle godkjente barnehager får statstilskudd på like vilkår. I den grad kommunen ikke yter tilskudd betyr dette at driften må finansieres på andre måter og først og fremst gjennom foreldrebetaling. Statistikken på området viser at betalingssatsene de siste årene har økt mer enn den generelle prisstigningen 4Siden barnehagedrift er en meget arbeidsintensiv tjeneste har lønnsveksten stor betydning for prisnivå. og at de også har økt noe mer enn den gjennomsnittlige lønnsveksten. Av den grunn er det også interessant kort å vise nivå og variasjoner i egenbetalingen.

Barnehagesektoren er kanskje det området innenfor kommunal tjenesteyting hvor det private innslaget er størst. Dette kommer ofte ikke så godt fram. Oversikter over dekningsgrader m.m. i offentlig statistikk inkluderer vanligvis det totale antallet plasser. Det vil derfor være informativt å vise fordelingen av private og offentlige plasser. For kostnadsdata vises det tall fra 1999. For dekningsgrader og egenbetaling vises det også nyere tall.

Om datagrunnlaget

BFD innhenter årlig årsregnskap for private barnehager gjennom et eget skjema til alle landets private barnehager. Disse skjemaene inkluderer både inntekter og utgifter og er forsøkt utformet slik at de skal følge samme regnskapsprinsipper som kommuneregnskapet. På oppdrag av Barne- og familiedepartementet bearbeider SSB denne statistikken og sammenholder den med data fra kommuneregnskapet for kommunale barnehager. SSB publiserer også regnskapene for private barnehager 5Kilde: (www.ssb.no/emner/04/02/barnergnp)<br >, inklusive beregnede utgifter pr barnehagetime. Selv om det er en viss usikkerhet omkring kvaliteten på kostnadsdataene, kan en ved hjelp av denne statistikken beregne et anslag på kostnadsdekningen mellom foreldre, kommune og stat. På makronivå virker regnskapstallene rimelige i og med at inntektstallene synes å harmonere med utgiftstallene.

I kommuneregnskapet regnskapsføres inntekter og utgifter for kommunale barnehager. KOSTRA viser også kostnadsfordelingen i kommunale barnehager og blant annet størrelsen på de kommunale tilskuddene til private barnehagene. I 1999 var det om lag ¼ av kommunene som rapporterte etter KOSTRA, og derfor er det brukt tall fra kommuneregnskapet for å gi et bilde av regnskapene i de kommunale barnehagene.

SSB foretar to ganger i året en undersøkelse over foreldrebetaling i kommunale barnehager i et representativt utvalg kommuner (109 kommuner). Det gjøres også en tilleggsundersøkelse for å vise takstendringen i de private barnehagene. Det foreligger her en tidsserie for perioden 1992 –2001 over takstendringen i barnehagene 6Dokumentert bl.a i Notater 2001/30 , SSB. Denne undersøkelsen legges til grunn for å drøfte nivået og variasjoner i foreldrebetalingen.

Om regelverk for barnehager, finansiering og målsetninger

Snaut 190 000 barn hadde plass i barnehage ved utgangen av 2000, noe som innebar en vekst på ca 2000 plasser fra året før. Dekningsprosenten for aldersgruppen 1-5 år var i overkant av 61 prosent, mens 40 pst. av barnehagebarna hadde plass i private tilbud. Det var totalt 5 800 godkjente barnehager, om lag halvparten av disse var privat eide. Tallene viser derfor at de private barnehagene gjennomgående er mindre enn de kommunale, noe som har sammenheng med bl.a innslag av små private familiebarnehager som trekker ned gjennomsnittsstørrelsen. Ved utgangen av 2000 gikk i alt 3 200 barn med funksjonshemming i barnehage. Tall fra BFD viser at 85 pst. av disse hadde tilbud i kommunale barnehager. Videre var det totalt 9 000 barn fra språklige og kulturelle minoriteter i barnehagene, 80 pst. av disse hadde plass i kommunale barnehager. Barn som kan kreve ekstra tilrettelegging er derfor betydelig skjevfordelt mellom kommunalt og privat eide barnehager.

Lov og regelverk

Forvaltningen av barnehagesektoren er i dag delt mellom staten ved Barne- og familiedepartementet, fylkesmennene og kommunene. Staten ved departementet har det overordnede ansvaret for de to viktigste virkemidlene for styring av sektoren; barnehageloven og det øremerkede tilskuddet til drift av barnehager. Fylkesmennene utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementet. Det innebærer blant annet vedtak i saker om driftstilskudd til barnehager. Stykkpristilskuddet utmåles etter bestemmelser fastsatt i departementets rundskriv Q-2 Statstilskudd til drift av barnehager. Fylkesmennene har også oppgaver som følger av barnehageloven, herunder selvstendig tilsynskompetanse overfor barnehagene, fullmakt til å gi varig dispensasjon fra utdanningskravet, behandling av klagesaker o.a. Kommunene har som barnehagemyndighet viktige oppgaver i forvaltningen av sektoren. Oppgavene omfatter blant annet godkjennings- og tilsynsansvaret overfor barnehagene og oppgaver i tilknytning til forvaltning av statstilskuddet til barnehagene.

Lov om barnehager av 5. mai 1995 nr. 19 (barnehageloven) med forskrifter inneholder bestemmelser om formål, innhold og utforming av barnehagen, foreldremedvirkning og regler om ansvar og myndighet for kommunene, krav om godkjenning av barnehager og krav til personalet. Loven sier videre at barnehagen skal være en pedagogisk tilrettelagt virksomhet.

Finansiering

Finansieringen av barnehagesektoren er tredelt mellom stat, kommune og foreldre. Staten gir et øremerket driftstilskudd på grunnlag av alder og oppholdstid til barna. Driftstilskuddet fastsettes årlig gjennom Stortingets budsjettvedtak og gis på like vilkår til alle godkjente barnehager. I tillegg yter staten også særskilte midler til barn som krever ekstra tilrettelegging for å ha nytte av oppholdet i barnehagen. Fra statens side stilles det i dag ingen vilkår om kommunal medfinansiering. Det er derfor stor variasjon i kommunal støtte, spesielt til de private barnehagene. Kun om lag halvparten av de private barnehagene mottar kommunale tilskudd til driften, og derfor drives mange private barnehager kun med statstilskudd og foreldrebetaling som inntektskilder. I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre ga Stortinget sin tilslutning til at kostnadsfordelingen mellom stat, kommune og foreldre i løpet av 2005 skal være 50-30-20 7I måltallene 50-30-20 er posten ”andre inntekter” inkludert i måltallet for kommunene. Tabell 1 viser fordelingen i 1999 (SSB 1999).

Tabell 9.1 Inntektenes andel av samlede utgifter (Kilde: SSB 1999)

Stat

Kommune

Foreldre

Andre1)

Alle barnehager

35 pst.

21 pst.

37 pst.

7 pst.

1)Andre inntekter er i hovedsak lønnsrefusjoner fra folketrygden, men også inntekter fra bedrifter, organisasjoner ol.

Målet er en offentlig finansiering (stat og kommune) som dekker 80 pst. av kostnadene. Som det fremgår av tabell 9.1 er andelen i dag om lag 56 pst. Medregnet ”andre inntekter”, når den offentlige finansieringen opp i 63 prosent. For å nå målet om en kostnadsdekning på 80 prosent, beregnet ut fra dagens utgiftsnivå, må de årlige offentlige overføringene til sektoren økes med inntil 5 mrd kroner. I Kommuneproposisjonen for 2002 (St.prp. nr. 82) varslet regjeringen en satsing på barnehager i perioden 2002 til 2005. I løpet av denne perioden skal sektoren styrkes med inntil 5 mrd kroner i økte offentlige overføringer. Satsingen har tre hovedfokus – utbygging, økt offentlig finansiering og arbeid med kvalitetsutvikling. I forslaget til statsbudsjett for 2002 fra regjeringen Stoltenberg er det lagt inn en milliard kroner ekstra til barnehagesektoren til bl.a. lavere foreldrebetaling og nye plasser.

Dekningsgrader- fordeling av private og offentlige plasser

I tabell 9.2 vises utviklingen i antall barnehager fordelt på private og offentlige plasser i perioden 1977 til 2000.

Tabell 9.2 Antall kommunale og private barnehager i antall og prosent (i parentes),plasser i alt og kommunale plasser. 1977 – 2000

Antall barnehager

Kommunalt

År

I alt

Kommunale

Private

Plasser i alt

Plasser

Prosent

1977

1 472

747 (51)

725 (49)

49 796

-

-

1980

2 554

1 370 (54)

1 184 (46)

78 189

45 945

59

1983

2 984

1 708 (57)

1 276 (43)

89 898

-

-

1986

3 487

2 052 (59)

1 434 (41)

104 302

-

-

1987

3 779

2 277 (60)

1 502 (40)

110 981

-

-

1989

4 310

2 584 (60)

1 726 (40)

128 237

-

-

1990

4 649

2 737 (59)

1 912 (41)

139 350

89 238

64

1991

4 961

2 787 (56)

2 174 (44)

150 566

92 367

61

1992

5 266

2 850 (54)

2 416 (46)

162 720

98 278

60

1993

5 631

2 936 (52)

2 695 (48)

173 386

103 527

60

1994

6 003

2 991 (50)

3 012 (50)

182 713

107 165

59

1995

6 261

3 015 (48)

3 246 (52)

188 213

109 158

58

1996

6 409

3 057 (48)

3 352 (52)

192 446

111 752

58

1997

6 260

2 971 (47)

3 289 (53)

184 514

107 716

58

1998

6 178

3 009 (49)

3169 (51)

187 869

111 044

59

1999 8Fra 1999 er barn med tilbud i åpen barnehage ikke medregnet i disse tallene. Ved utgangen av 2000 var det ca 5200 barn som brukte et slikt tilbud.

5 942

2 992 (50)

2 950(50)

187 671

111 478

59

2000

5 833

2 984 (51)

2 849(49)

189 837

112 999

60

Kilde: SSB/BFD

Fra 1977 har det vært en rivende utvikling i antall barnehager og antall plasser. 50 000 barn gikk i barnehage i –77, i 2000 var antallet nesten 190 000. I samme periode økte antallet barnehager fra i underkant av 1500 til om lag 5 800. Flest plasser var det i 1996 da om lag 192 500 barn fikk et tilbud i de om lag 6 400 barnehagene som da eksisterte. I 1997 var antallet plasser redusert til nærmere 185 000 plasser, noe som har sammenheng med innføring av skolestart for 6-åringer. Siden det ble et årskull færre til å dele disse plassene økte dekningsgradene sterkt fra 1996 til 1997. 24 000 barn som før gikk i barnehage begynte på skolen i 1997. I –77 var det om lag like mange kommunale og private barnehager. Det samme er tilfelle i dag. Mens antallet kommunale barnehager hadde sterkest økning på 80-tallet økte antallet private barnehager mest på 90-tallet. På slutten av 80-tallet var 60 prosent av barnehagene kommunale. På midten av nittitallet sank andelen til under 50 prosent, i takt med den sterkere veksten i private barnehager. Hele tiden har det kommunale tilbudet gitt flest barn et tilbud. Antallet kommunale barnehager har i –99 og –00 vært stabilt i forhold til samme tidspunkt i 1998, men i løpet av samme periode har det blitt over 300 færre private barnehager. Nedgangen kan ha sammenheng med at innføring av kontantstøtten har redusert bl.a behovet for familiebarnehager. Nærmere 190 000 gikk i barnehage ved utgangen av 2000. Av disse gikk 60 prosent i offentlige barnehager.

Tabell 9.3 Kommunale og private barnehager i antall og prosent (i parentes). Antall plasser i alt, dekningsgrad 1 – 5 år og andel heldagsplasser etter fylke. 1999.

Barnehager

Barn

Dekningsgrad

I alt

Kommunale

Private

Antall
plasser

Deknings-
grad i alt

>=32 t pr uke

Hele landet

5 942

2 992 (50)

2 950 (50)

187 671

61,1

38,4

Østfold

226

90 (40)

136 (60)

8 538

54,5

32,1

Akershus

694

243 (35)

451 (65)

20 929

60,6

46,9

Oslo

679

309 (46)

370 (54)

23 106

71,8

63,9

Hedmark

237

136 (57)

101 (43)

7 269

66,1

32,6

Oppland

238

139 (58)

99 (42)

7 084

64,3

22,9

Buskerud

274

127 (46)

147 (54)

9 179

60,1

36,0

Vestfold

239

103 (43)

136 (57)

7 564

54,6

35,1

Telemark

185

101 (55)

84 (45)

6 148

59,5

28,7

Aust-Agder

139

60 (43)

79 (57)

3 632

52,9

24,9

Vest-Agder

231

93 (40)

138 (60)

6 110

53,7

21,6

Rogaland

405

225 (56)

180 (44)

16 158

55,0

31,5

Hordaland

550

246 (48)

304 (52)

18 231

57,7

35,3

Sogn og Fjordane

193

139 (72)

54 (28)

5 494

71,1

34,8

Møre og Romsdal

319

197 (62)

122 (38)

9 696

59,5

30,7

Sør-Trøndelag

354

196 (55)

158 (45)

11 264

61,0

37,3

Nord-Trøndelag

215

109 (51)

106 (49)

5 722

64,6

26,7

Nordland

376

229 (61)

147 (39)

10 677

65,2

43,5

Troms

239

149 (62)

90 (48)

6 812

62,6

45,0

Finnmark

146

99 (68)

47 (32)

3 969

70,9

57,6

Kilde: Statistisk sentralbyrå

I tabell 9.3 vises fordelingen i 1999 av kommunale og private barnehager fordelt på fylke.

I tillegg vises dekningsgrad i alt i forhold til aldersgruppa 1-5 år og andelen barn i samme aldersgruppe med et tilbud på 32 timer pr uke eller mer (heldagsplass).

I 1999 fikk 61,1 prosent av barna i alderen 1-5 år et barnehagetilbud. Vi ser at lavest dekning hadde Agderfylkene, Vestfold og Østfold. Best utbygd var tilbudet i Oslo, Sogn og Fjordane og Finnmark. I Oslo gikk 71,8 prosent av barna i barnehage.

38,4 prosent av barna mellom 1-5 år hadde tilbud om en heldagsplass (32 timer eller mer pr uke). Også her var forskjellene i tilbud relativt store. Flest heldagsplasser fant vi i Oslo med en dekning på nær 64 prosent, men også i Finnmark gikk over halvparten av førskolebarna i heldagsbarnehage. Begge disse fylkene hadde også en høy dekningsgrad for plasser i alt. I Sogn og Fjordane derimot, som sammen med Oslo hadde høyest dekningsgrad i alt, var andelen heldagsplasser under 35 prosent. Dette kan skyldes at heldagstilbud etterspørres i mindre grad, men også at det først og fremst tilbys deltidsplasser. Samtidig ser vi at Agderfylkene og Oppland har lavest andel heldagsplasser. Agderfylkene skilte seg også ut med en lav samlet dekningsgrad.

Hvor er så det private innslaget størst ? For landet sett under ett er det like mange private og offentlige barnehager. Størst privat innslag har kommunene i Akershus med en andel på 65 prosent. De private barnehagene er gjennomgående mindre enn de offentlige, dekningsgraden i fylket er derfor på landsgjennomsnittet. Sogn og Fjordane er det fylket, sammen med Oslo, der dekningsgraden er høyest. Sogn og Fjordane har sammen med Finnmark minst innslaget av private barnehager. Motsatt har Agderfylkene et høyt innslag av private barnehager. Det synes derfor å være en viss tendens til at der det private innslaget er høyest er det totale tilbudet relativt lavest, noe som nok har sammenheng med at kapasiteten i private barnehager er mindre enn i kommunale barnehager. I kommuner der man har et høyt innslag private utbyggere, har disse ikke klart å gi et så stort tilbud som kommunene ville ha gjort. Videre er det en viss tendens til at det private tilbudet er lavest i Nord-Norge, men også her vil det være variasjoner kommunene i mellom. Dette kan ha sammenheng med at det kommunale tilbudet er så bra at det ikke er behov for privat supplement, eller at det er få private tilbydere.

Tabell 9.4 Barn i barnehager, etter avtalt oppholdstid per uke og barnehagens eierforhold. Antall og prosent 9I denne tabellen tas det utgangspunkt i oppholdstiden til barn i barnehagen dvs de med plass. I tabell 3, siste kolonne viser derimot hvor mange av barna mellom 1-5 år som har heldagsplass i barnehage.<br >. Fylke. 1999



Avtalt oppholdstid

Eierforhold og fylke

Barn i alt

0-8 timer

9-16 timer

17-24 timer

25-32 timer

33-40 timer

41 timer eller mer

Alle barnehager 2>

187 671

(100)

1 086

(0,6)

7 545

(4,0)

34 441

(18,4)

26 441

(14,1)

9 406

(5,0)

108 752

(57,8)

Offentlige barnehager 2>

111 537

(100)

660

(0,6)

3 908

(3,5)

20 344

(18,2)

16 219

(14,5)

5 191

(4,7)

65 215

(58,5)

Private barnehager 2>

76 134

(100)

426

(0,6)

3 637

(4,8)

14 097

(18,5)

10 222

(13,4)

4 215

(5,5)

43 537

(57,2)

Kilde: SSB/BFD

I tabell 9.4 vises oppholdstid i barnehagene etter barnehagens eierforhold. Vi ser at det er liten forskjell mellom det private og kommunale tilbudet. Om lag 63 prosent av barna går i barnehager der det gis et tilbud på 32 timer eller mer.

Finansiering og kostnadsfordeling

Tabell 9.5 Inntektenes andel av samlede utgifter (Kilde: SSB 1999)

Stat

Kommune

Foreldre

Andre1)

Alle barnehager

35 pst.

21 pst.

37 pst.

7 pst.

1)Andre inntekter er i hovedsak lønnsrefusjoner fra folketrygden, men også inntekter fra bedrifter, organisasjoner ol.

I 1999 dekket staten 35 prosent av de samlede utgiftene, kommunene 21 prosent mens foreldrebetalingen utgjorde 37 prosent. De resterende 7 prosentene ble dekket under ”sekkeposten” andre inntekter. Som de følgende tabellene viser er det imidlertid store forskjeller i kostnadsdekningen mellom private og kommunale barnehager.

I tabell 9.6 vises inntektene og kostnadsfordelingen i private og kommunale barnehager.

Tabell 9.6 Samlede inntekter i private og kommunale barnehager. Inntektenes andel av utgiftene.
Tall fra 1999.

Privat

Kommunal

Inntekt i 1000 kr

Inntekt i andel

av utgiftene

Inntekt i 1000 kr

Inntekt i andel av utgiftene

Foreldrebetaling

1 807 007

47,2

2 370 134

29,5

Tilskudd fra staten

1 451 569

37,9

2 579 199

32,1

Tilskudd fra kommunen

320 863

8,4

2 415 086

30,1

Andre inntekter

315 358

8,2

663 109

8,3

Sum

3 894 798

101,7

8 027 528

100

Kilde: SSB/BFD

I alt lå inntektsnivået i 1999 i private barnehager på om lag 3,9 mrd kroner. Foreldrebetalingen som utgjorde 1,8 mrd kroner var den viktigste inntektskomponenten og dekket i overkant av 47 prosent av utgiftene, noe som er 27 prosentpoeng høyere enn målsetningen om en foreldrebetaling på 20 prosent. Videre dekket statstilskuddet på vel 1,4 mrd nærmere 38 prosent av utgiftene. Tilskuddet fra kommunene var i alt på i overkant av 300 millioner kroner, og det dekket vel 8 prosent av de samlede utgifter. Når en inkluderer posten ”andre inntekter” blir den kommunale andelen om lag 16,5 prosent, eller noe over halvparten av den uttrykte målsetningen på 30 prosents kostnadsdekning.

Inntektene /kostnadene i alt beløper seg i kommunale barnehager til vel 8 mrd kroner. Av dette utgjorde foreldrebetalingen om lag 2,4 mrd kroner eller litt i underkant av 30 prosent av utgiftene. Selv om dette også er godt over målsetningen om en samlet privat betaling på 20 prosent, er andelen foreldrebetaling atskillig lavere enn i de private barnehagene (der foreldrenes bidrag utgjorde 47 prosent). Tilskuddet fra kommunene var 2,6 mrd kroner noe som utgjorde 30 prosent av utgiftene. Om en inkludere posten ”andre inntekter” blir den kommunale andelen av kostnadsdekningen i overkant av 38 prosent ( mot 16,5 prosent i private). I 1999 finansierte kommunene barnehagesektoren med i overkant av 2,7 mrd kroner. Av dette gikk i underkant av 12 prosent til private barnehager, samtidig som 40 prosent av barna gikk i private barnehager. For å nyansere dette bildet bør en huske at plasser til barn som krever ekstra tilrettelegging er betydelig skjevfordelt mellom kommunalt og privat eide barnehager. I tillegg kan det være en del ”skjult” kommunal finansiering av de private barnehagene ved at det stilles lokaler, tomt etc til disposisjon. På tross av dette kan det virke som om kommunene har en utfordring i forhold til å utjevne finansieringen mellom de kommunale og private barnehagene.

I tabell 9.7 viser kostnadsdekningen i private barnehager når kommunene er gruppert etter fylke.

Tabell 9.7 Inntektenes andel av utgiftene i private barnehager i kommunene fordelt etter fylke. Tall fra 1999

Foreldre

betaling

Tilskudd fra staten

Tilskudd fra kommunen

Andre inntekter

Østfold

49,3

39,4

7,2

6,1

Akershus

51,1

35,4

10,2

6,4

Oslo

47,8

39,6

5,8

7,5

Hedmark

48,7

41,1

5,7

5,8

Oppland

50,2

41,6

4,2

5,8

Buskerud

48,7

36,8

8,0

8,6

Vestfold

46,4

42,4

5,2

8,1

Telemark

45,6

38,0

7,6

10,0

Aust-Agder

47,6

41,2

11,9

3,2

Vest-Agder

50,7

41,8

4,0

4,6

Rogaland

44,2

33,0

14,8

11,3

Hordaland

44,6

36,1

9,2

10,4

Sogn og fjordane

47,3

41,4

8,4

4,4

Møre og Romsdal

49,9

38,5

7,3

6,6

Sør-Trøndelag

45,3

40

2,3

15,1

Nord-Trøndelag

48,2

41,5

7,2

4,4

Nordland

47,3

38,9

6,9

8,1

Troms

45,3

36,3

12,7

9,2

Finnmark

36,1

39,3

14,7

9,3

Landet

47,2

37,9

8,4

8,2

Kilde: SSB/BFD

Som tabell 9.7 viser er det her regionale forskjeller. Foreldrene betalte relativt mest i Akershus med en utgiftsandel på 51,1 men også i Oppland og Vest Agder dekker foreldrebetalingen over halvparten av utgiftene. I kommunene i Finnmark er andelen foreldrebetaling klart lavest med en dekningsprosent på 36,1 prosent. På landsbasis må fylkesforskjellene kunne sies å være forholdsvis store.

Statstilskuddet varierer etter bl.a. barnas alder og oppholdstid, men forskjellene synes å være relativt små. I 1999 mottak kommunene i Vestfold det relativt høyeste statstilskuddet med en andel av inntektene på 42,5 prosent. Vi ser at samtidig som foreldrebetalingen er høyest i Akershus er nivået på statstilskuddet her blant de laveste.

Kommunene i Rogaland, Finnmark og Troms er ”flinkest” til å medfinansiere private barnehager og i gjennomsnitt bidro kommunene med mellom 13 til 15 prosent av de samlede utgiftene (eksklusive ”Andre inntekter”). Dette bidrar til at kommunene i disse har en lavere andel foreldrebetaling enn landet ellers, og aller lavest er foreldreandelen av utgiftene i Finnmark. Lavest kommunal andel finner vi i Vest-Agder, Oppland og Sør-Trøndelag. Utgiftsdekningen fra kommunene er her mellom 4 og helt ned i 2 prosent. Både i Vest-Agder og i Oppland dekker foreldrebetalingen over 50 prosent av utgiftene, mens i Sør-Trøndelag dekker posten ”Andre inntekter” om lag 15 prosent. Vest-Agder har også et meget høyt innslag av private barnehager, men det er ikke noen entydig sammenheng mellom innslag av private barnehager og kommunal finansiering. Både i Akershus og Aust-Agder er det private innslaget godt over gjennomsnittet, men i disse fylkene er også den kommunale medfinansieringen høyere enn gjennomsnittet.

Tabell 9.8 viser kostnadsdekningen i kommunale barnehager når kommunene er gruppert etter fylke.

Tabell 9.8 Inntektenes andel av utgiftene i kommunale barnehager fordelt etter fylke. Tall fra 1999.

Foreldre

betaling

Tilskudd fra staten

Tilskudd fra kommunen

Andre inntekter

Østfold

30,4

32,9

27,8

8,9

Akershus

32,4

31,6

29,2

6,8

Oslo

25,2

31,7

35,6

7,6

Hedmark

31,1

33,6

27,7

7,6

Oppland

32,5

32,5

26,5

8,6

Buskerud

27,5

32,2

32,0

8,3

Vestfold

28,7

31,2

31,3

8,8

Telemark

28,8

29,6

31,8

9,7

Aust-Agder

26,0

28,7

37,2

8,1

Vest-Agder

31,6

29,1

28,1

11,2

Rogaland

27,7

32,3

32,2

7,8

Hordaland

27,5

29,7

33,7

9,1

Sogn og fjordane

34,7

31,1

26,8

7,4

Møre og Romsdal

33,1

33,8

23,9

9,2

Sør-Trøndelag

36,5

34,7

20,6

8,2

Nord-Trøndelag

33,7

31,1

25,5

9,7

Nordland

29,8

35,6

26,9

7,6

Troms

28,7

31,9

29,4

10,0

Finnmark

27,1

35,6

28,6

8,7

Landet

29,5

32,1

30,1

8,3

Kilde: SSB/BFD

Også i kommunale barnehager er det betydelige variasjoner i hvor mye foreldrebetalingen utgjør av inntektsgrunnlaget. Sett under ett er bidraget fra foreldrene lavest i Oslo og Aust-Agder med hhv 25,2 og 26 prosent, og der finner vi her de høyeste kommunale tilskuddene med hhv 35,6 og 37,2 prosent (eksklusive ”Andre inntekter). I den andre enden av skalaen er dekningsbidraget fra foreldrene høyest i Sør-Trøndelag og Sogn og Fjordane med hhv 36,5 og 34,7 prosent. Kommunene i begge fylkene har i gjennomsnitt en subsidiering under landsgjennomsnittet. Sogn og Fjordane har samlet sett høyest barnehagedekning i landet; dette kan tyde på at kommunene har valgt å prioritere utbygging framfor tilskudd til drift.

Tabell 9.9 Utgift pr. oppholdstime i private vanlige barnehager, private familiebarnehager og kommunale barnehager etter barnas alder i kroner.1999.

Alder

0-2 år

3 år

4-6 år

Private vanlige barnehager

44,23

33,32

22,21

Private familie-barnehager

34,45

25,84

17,22

Kommunale barnehager

60,36

45,26

30,17

Kilde: SSB/BFD

Tabell 9.9 viser utgift pr oppholdstime i private barnehager, private familiebarnehager og i kommunale barnehager. Det er vanskelig å si noe om effektiviteten i driften ut fra disse tallene uten nærmere undersøkelser. Gjennomgående er kostnadene lavest i de private barnehagene. Imidlertid er barn som krever ekstra tilrettelegging betydelig skjevfordelt mellom kommunalt og privat eide barnehager. 80 prosent av barn som krever spesiell tilrettelegging går i kommunal barnehage. Dette bidrar i betydelig grad til at kommunal barnehagedrift fremstår som mer kostnadskrevende enn privat drift. Det vil antagelig også være flest personale med fagutdannelse i de kommunale barnehagene, noe som gir høyere lønnskostnader. I tillegg har mange av de private barnehagene ikke egne lokaler i tradisjonell forstand siden driften foregår i private hjem, noe som også trekker kostnadene ned.

Foreldrebetaling

SSBs faste halvårige utvalgsundersøkelsen er basert på 6 kommuner i hvert fylke pluss Oslo. Videre gjøres det en tilleggsundersøkelse i 73 private barnehager i regionene rundt Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Bodø. For kommunale plasser innhentes det betalingssatser for tre punkter i familienes økonomi; 100 000, 250 000 og 375 000 kr. Private barnehager benytter i hovedsak flate satser.

I Notater 2001/39 fra SSB har Per Espen Lilleås og Ragnhild Nygaard Johansen oppsummert utviklingen i foreldrebetalingen i perioden 1992 til 2001 på bakgrunn av disse undersøkelsene. Deres resultater viser at det i perioden var sterkere vekst i betalingssatsene i de kommunale barnehagene enn i de private. Av de tre inntektsnivåene som SSB måler prisutviklingen for har økningen vært størst for husholdninger med de laveste inntektene, dvs under 100 000 kr. For denne gruppen har de gjennomsnittlige månedssatsene steget med 73,1 prosent i perioden januar 1992 ( 1218 kroner) til januar 2001 (2 108 kroner). Husholdninger med brutto årsinntekt mellom 250 000 kroner og 375 000 kroner har hatt en betydelig svakere prisøkning. De gjennomsnittlige månedssatsene økte med 38,8 prosent. For husholdninger med brutto årslønn over kr 375 000 økte satsene med 40,5 prosent. Til sammenligning har den generelle prisstigningen, målt ved konsumprisindeksen, steget med 23,3 prosent i perioden. Gjennomsnittlig månedssats for en husholdning med sistnevnte inntektsnivå var i januar 2001 kroner 2 983.

Kommunene står fritt til å velge betalingssystem for foreldrebetalingen. I januar 1992 hadde halvparten av utvalgskommunene flate satser, den andre graderte satser etter inntekt. I januar 2001 hadde andelen med flate satser økt til om lag 60 prosent. Lilleås og Nygaard Johansen framhever dette som en viktig forklaring på den kraftige prisstigningen for de med lavest familieinntekt. Samtidig har også en del kommuner med inntektsgraderte satser endret inntektsintervall for betalingen og samtidig økt betalingssatsene for lave inntektsnivåer. Dette er også med på å heve prisnivåer for lavinntektsgrupper. Forfatterne understreker imidlertid at gjennomsnittstallene for lavinntektsgruppene må tolkes med varsomhet fordi denne gruppen i mange tilfelle også får tilbud om ulike rabatt- og støtteordninger.

Foreldrebetalingen i private barnehager har hatt en lavere prisvekst enn de kommunale satsene. I perioden 1992 til 2001 steg de private månedssatsene med 33,5 prosent, fra kroner 2 541 i januar 1992 til 3 391 i januar 2001. Selv om takstendringen har vært lavere i de private barnehagene i perioden enn i de kommunale barnehagene, er prisnivået høyest i de private. Private barnehager benytter generelt flate satser, og tilsammenligning var foreldrebetalingen i kommunale barnehager med husholdningsinntekter over 375 000 kroner i januar 2001 kroner 2983. Tabell 10 viser takstøkningen i barnehagene i 1999 og i 2000 fordelt etter eierform og landsdel.

Tabell 9.10 Økning i foreldrebetaling i barnehagene i 1999 og i 2000 etter eierform og landsdel

Januar 2000/januar 2001

Januar 1999/januar 2000

Kommunale og private barnehager

Hele landet

4,8

4,5

Østlandet 1>

5,9

5,2

Agder/Rogaland 2>

1,1

2,1

Vestlandet 3>

4,1

3,7

Trøndelag

3,3

4,8

Nord-Norge

4,2

5,3

Kommunale barnehager

Hele landet

5,0

4,3

Private barnehager

Hele landet

3,7

5,9

Konsumprisindeks

3,1

2,3

Kilde:SSB

Som tabell 9.10 viser økte satsene i løpet av 1999 for alle barnehager med 4,5 prosentpoeng, mens økningen i 2000 var 4,8 prosent. Til sammenligning økte konsumprisindeksen med 2,3 prosent i 1999 og 3,1 prosent i 2000. Samtidig er barnehagedrift en arbeidsintensiv tjeneste. Lønnskostnadene utgjør over 80 pst av driftsutgiftene i sektoren. I 2000 anslås gjennomsnittlig lønnsvekst til 4,5 prosent. Den landsgjennomsnittlige prisveksten lå da 0,3 prosentpoeng over lønnsveksten. Det er familier på Østlandet som står ovenfor den sterkeste prisveksten med en økning på 5,2 prosent i 1999 og 5,9 prosent i 00. Til sammenligning økte takstene kun med hhv 2,1 prosent og 1,1 prosent i Agderfylkene/Rogaland. I 1999 var prisveksten høyest i de private barnehagene med en prisvekst på 5,9 prosent mot 4,3 i kommunale. I 2000 økte derimot prisene mest i de kommunale barnehagene, med 5,0 prosent mot 3,7 prosent i de private.

Foreldrebetalingen i kommunale barnehager viste på landsbasis en nedgang fra jan 2001 til august 2001 på 1,8 prosent 10Kilde: SSB http:// www.ssb/emner/04/02/10/barnegenend. Nedgangen skyldes at statstilskuddet til drift av barnehager fra 1. juli ble økt for å senke prisene andre halvår. Flere kommuner i SSBs utvalg har senket prisene, mens andre hadde planer om dette. Nedgangen var størst i trøndelagsfylkene og på Vestlandet med hhv 3,9 prosent og 3,7 prosent. I Oslo og Akershus var prisnedgangen langt lavere, kun 0,3 prosent. Fallet i barnehagesatser siste halvår ble dempet av en oppgang i satsene i de private barnehagene på 2,0 prosent.

Til toppen