2 Direktoratet

KAPITTEL 2 Direktoratet

2.1. Hva er et direktorat?

Et språklig utgangspunkt er at et direktorat er en betegnelse på en enhet som ledes av en direktør. Ellers er det, som vi senere skal se, ulike oppfatninger om hva et direktorat er og om hvordan man skal beskrive direktoratene og deres virksomhet. Men divergensen er ikke stor, selv om praksis og språkbruk er noe ujevn og tilfeldig. I denne boka legger vi til grunn følgende definisjon: Et direktorat er et statlig forvaltningsorgan. Det har sentrale administrative (forvaltningsmessige) og som oftest også andre faglige oppgaver, som er tillagt institusjonen i lov, eller i instruks eller fullmakt iht. lov, og dette kan også omfatte myndighetsutøvelse. Det arbeider med hele landet som virkefelt. Det er ikke integrert i noe departement. Det er likevel direkte underlagt et (eller flere) departementers instruksjonsmyndighet.

2.2. Teorien.

I juridisk og statsvitenskapelig faglitteratur er det flere ulike definisjoner eller beskrivelser av hva et direktorat er. Til å begynne med var det i juridiske framstillinger av statsforfatningsrett og statsforvaltningsrett at man fant anførsler om denne del av forvaltningen. I den første forvaltningsretten som ble utgitt av Morgenstierne i 1912 har han et eget kapittel om det som kalles «sentrale forvaltningsmyndigheter under et departements overledelse og kontroll.» Han påpeker at det er et stort antall av slike myndigheter, «virkende for det hele Land», og de er som regel tillagt en «ikke ubetydelig selvstendig avgjørelsesmyndighet». Noen av dem er utstyrt med et stort over- og underordnet personale (f.eks. Statistisk Centralbureau, Norges Statsbaner og Telegrafstyrelsen). Videre fortsetterMorgenstierne: «I enkelte Tilfælde er Ledelsen af en Forvaltningsgren organiseret som f.eks. Fængselsstyrelsen og Poststyrelsenn. Da disse Afdelingers Chefer kan være udstyret med en lignende selvstændig Afgjørelsesmyndighed som Direktørene for de udenfor Departementerne organiserede centrale Embedsverk, bliver der ingen skarp Grænse mellom disse to ordninger, og i det enkelte Tilfælde kan man være i Tvil, om vedkommende Direktør staar i den ene eller den anden af disse Stillinger (Medicinaldirektør, Landbrugsdirektør, Veterinærdirektør etc.) Det afgjørende Kjendetegn paa, at vedkommende ikke helt og ublandet er Departements-Tjenestemand, maa være, at han i enkelte Embedssager korresponderer med Departementet.»

Dette er den første, mer presise fremstilling i norsk forvaltningsrettslig teori av direktoratsystemet, slik det hadde eksistert i mange år tidligere og som har fortsatt helt til våre dager. Morgenstierne lister forøvrig opp et 40-tall forvaltningsorganer, slik han definerer dem. Om ikke alle av dem kan anses som direktorater etter dagens oppfatning, står dog 14 av dem idag fortsatt med denne status i norsk forvaltning.

Når det gjelder nyere jurdiske forfattere skriver Eckhoff i sin Forvaltningsrett (4. utg. 1992) at et direktorat er et forvaltningsorgan utenfor departementene, som er organisert på lignende måte som disse og har myndighetsutøvelse som en av sine oppgaver. Andenæs er derimot svært knapp. I sin Statsforfatningsrett (1. utg. 1945) nevner han bare direktoratene i en bisetning: «Sentraladministrasjonen består av departementene og en rekke mer eller mindre selvstendige direktorater og råd». Bokas 8. utg. (1990) er like knapp og inneholder samme setning. I sin bok Statsadministrasjonen (1978) definerer Debes, på samme måte som Eckhoff og Modalsli-utvalget, se nedenfor, et direktorat som et forvaltningsorgan utenfor departementene. Men Debes anfører administrative oppgaver istedet for myndighetsoppgaver, og han tilføyer at et direktorat har hele landet som virkefelt. Hverken Eckhoff eller Debes nevner den ulike navnebruken på disse forvaltningsorganene.

I andre verker finner vi ikke direkte og presise definisjoner, men istedet mer generelle beskrivelser. Her vises det til at det brukes ulike betegnelser for disse institusjoner. Deres plassering i forvaltningshierarkiet understrekes. Man regner opp ulike oppgaver osv. Frihagen, Forvaltningsrett bd. I (1977) viser således til at det «under departementene» er en rekke «sentrale embetsverk», som har myndighet til å treffe vedtak på saklig avgrensede områder, som «frittstående» eller «egne» forvaltningsorgan. Noenlunde tilsvarende beskrivelser finner vi også i Christensen og Egebergs Forvaltningslære (1991).

2.3. Komiteutredninger.

Til teorien kan også sies å høre de prinsipielle betraktninger som settes fram i grunnleggende offentlige utvalgs- og komiteutredninger. Etter krigen har det her vært fem viktige utredninger som berører emnet: Den første er Tilråding fra Tollvesenets administrasjonskomite i 1953 ( Hognestad-komiteen). Her finner man en bred drøfting av hva som kalles «norske sentraladministrative direktorater og fagstyrer». Komiteen gir ingen definisjon, men tar utgangspunkt i at det har vært en stigende tendens til å ta opp under statens direkte styre flere og flere fellesoppgaver, som det kreves faglig innsikt for å løse. Dermed har man fått «særskilte sentralforvaltningsgreiner med spesiell fagkunnskap i vegstell, jernbane-, post-, telegraf-, fengsels- og medisinalstell osv. Disse forvaltningsgreiner har i større eller mindre grad fått overdratt sjølstendig avgjerdsmyndighet. Slik delegasjon av myndighet er en absolutt forutsetning for et rasjonelt og effektivt statsstyre i vår tid». Utredningen peker videre på de ulike tilknytningsformer og gjennomgår grundig alle «fagstyrer og direktorater», plassert i tre grupper: a) de som treffer vedtak bare på statsrådens vegne, b) på statsrådens og egne vegne og c) bare på egne vegne. I den første gruppen gjennomgås ialt 11 organer, derav 8 med navnet direktorat, inkorporert i 4 ulike departementer. I annen gruppe settes 13 enheter i 5 ulike departementer og i den siste (»selvstendige») gruppen ialt 26, men også inklusive institusjoner som Norges eksportråd, riksmeglingsmannen, og Statens kornforretning. Komiteens hovedtilråding var opprettelse av et Tolldirektorat, som imidlertid både skulle ha «stor sjølstendig avgjerdsmyndighet», men også virke som en avdeling i Finansdepartementet med tolldirektøren som ekspedisjonssjef. Dette ønsket ikke departementet og man fikk istedet i 1956 et Tollstyre og et Tolldirektorat utenfor departementett.

Innstillingen fra Forvaltningskomiteen ( Wold- komiteen) kom 5 år senere, i 1958. Den gjennomgår også sentraladministrasjonen som bakgrunn for sitt forslag om forvaltningslov og ombudsmannslov. Det pekes på at det gjennom årene har vist seg behov for sentraladministrative organer som kunne stå i en mer fri stilling enn departementene og at «visse forvaltningsområder ble i tidens løp skilt ut og lagt til mer eller mindre selvstendige institusjoner». Men et viktig forhold var også at man på nye forvaltningsområder fant å måtte fravike departementsordningen «hvor den tradisjonelle departementale saksbehandling ikke kan brukes eller passer mindre godt», og hvor man derfor valgte direktoratsformen, f.eks. i det daværende Direktoratet for import- og eksportregulering og Prisdirektoratet. Videre pekes på at man på enkelte områder av statens forretningsdrift etterhvert har valgt en enda friere stilling for institusjoner ved å skille dem ut som egne rettssubjekkter, som aksjeselskap eller i.h.t. egen lov. Ellers gir Wold-komiteen ingen entydig definisjon. Komiteen gjennomgår ialt 30 direktorater og fagstyrer, hvorav ca. 20 er opprettet etter siste krig. Komiteen nytter samme tredeling av institusjonene som Hognestadkomiteen. Woldkomiteen understreker - altså for 35 år siden - at det «rår fremdeles adskillig uklarhet og usikkerhet på dette område». Direktoratene er så viktige at «det er et spørsmål om ikke deres oppgaver i forvaltningen, deres organisasjon og arbeidsordning burde tas opp til særskilt og samlet vurdering». Det er ikke gjort ennå, 35 år etterpå, bortsett fra det som er sagt i innstillingen omtalt i neste avsnitt, og det er fortsatt uklarhet og usikkerhet.

Modalsli-utvalgets innstilling kom i 1970, 12 år senere. Her drøftes også forholdet mellom departementene og hva utvalget kaller «sentraladministrative ytre etater», og spesielt i forhold til organer som både er departementsavdelinger og «mer selvstendige organer». Utvalget sier at det er vanskelig å anvise kriterier som med noenlunde sikkerhet avgjør hvilken kategori man her står overfor. Graden av selvstendighet kan spille en rolle, men like betydningsfullt er hva man velger å kalle enheten, og hvor dens midler er plassert på statsbudsjettet. Ellers understrekes kriteriet hvorvidt et vedtak av en enhet treffes «i statsrådens navn og på hans ansvar» eller på vedkommende enhets ansvar, uansett hva den kalles. Avgjørende er om en leder sender skriv som går fra departementet eller om han i alle saker korresponderer med departementet.

Maktutredningen arbeidet fra 1972 til 1982. I sin sluttutredning i januar 1982, 12 år etter Modalsliutvalget, kom Maktutredningsuvalget i relativt liten grad inn på problemstillinger vedrørende direktoratene. Utredningen påpekte at spørsmålet om organisering i departement eller frittstående direktorat har vært «et av de viktigste og hyppigste stridstemaene i norsk forvaltningshistorie» og det hadde vært en sterk vekst av stillinger i direktoratene fra 1947-77. Mange direktorater hadde ofte bare 'en klientgruppe, var dominert av en profesjon, var ofte store, med monopol på faglig kunnskap, med lange tradisjoner og sterk etatsfølelse, - lite påvirket av premisser utenfra. Men utredningen drøftet ikke reformer i ordningen.

Hermansen-utvalget ga sin utredning 17. mars 1989 (NOU 1989:5), 6 år senere. Dette er det siste større utvalg som har behandlet forvaltningspolitiske emner med en viss tilknytning til direktoratsproblemet. Men utvalget hadde som mandat å se spesielt på de tilknytningsformer som idag nyttes for statlig virksomhet, spesifisert i modellene tradisjonelle forvaltningsorganer, stiftelser, statsaksjeselskaper og særskilte statsselskaper. Utvalget hadde ikke fått i oppdrag å analysere eller vurdere direktoratsformen eller tilsvarende former for organisering av forvaltningen, og da heller ikke spesielt tilknytningsformene mellom departementer og disse organer. Utvalget så på forvaltningsorganenes rettslige og ansvarsmessige forutsetninger, styringsbetingelser, budsjett- og stillingshjemmelsystemet, m.m. Det gir derfor ikke særlige holdepunkter for noe nytt, prinsipielt syn på direktoratene. Men etterssom utvalget prinsipalt tilrår at forvaltningsorganformen bør nyttes ved organisering av statsapparatet, eventuelt med særskilte fullmakter, trekkes det i utredningen opp hovedpunkter for generell tilknytning og styring også for forvaltningsorganer som har direktorats form. Men utvalget tar altså ikke konkret stilling til om denne formen for forvaltningsorganer bør nyttes i framtiden eller ikke.

2.4. Særtrekk ved direktoratene.

Det kan være nyttig å se nærmere på noen viktige særtrekk ved dagens direktorater. Det gjelder deres karakter av

  • statlige organer
  • med sentrale oppgaver
  • som utøver myndighet
  • ikke er noen departementsavdeling
  • er frittstående, men ikke selvstendige
  • og har ulike betegnelser (navn)
2.4.1. Statlige organer.

Et viktig særtrekk er direktoratenes tilhørighet. Hvor hører de hjemme? Direktoratsbegrepet er som nevnt vokst fram av betegnelsen på en direktørs embete eller oppgaver. Det finnes direktører både i statlig, kommunal og privat sektor av samfunnet. Men direktorater finnes i Norge bare i statlig sektor, - det vil med andre ord si at hos oss betyr ordet direktorat at vi har med et statlig forvaltningsorgan å gjøre.

2.4.2. Sentrale oppgaver.

Et annet særtrekk vi kan feste oss ved er et direktorats oppgaver. Hva er det direktoratene gjør? Står de i en spesiell særstilling blandt statsorganene? Her er det viktig å slå fast at et direktorat er ment å ha sentrale administrative oppgaver. For så vidt ligner de på departementene ved å ha et virkefelt som gjelder hele landet. De skiller seg fra organer som bare har et distrikt, en region, en kommune å forvalte.

Det behøver ikke å innebære at direktoratets geografiske plassering må være sentralt, i hovedstaden. Det er flere eksempler på direktorater og lignende organer som er plassert utenfor Oslo:

  • Fiskeridirektoratet i Bergen - Oljedirektoratet i Stavanger - Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern i Tønsberg
  • Bergvesenet, Hovedkontoret, i Trondheim
  • Norges geologiske undersøkelser (NGU) i Trondheim
  • Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim
  • Statens kartverk i Hønefoss.

I Norge har slik utflytting gjerne vært et resultatat av distriktspolitiske overveielser og hensyn. Nærhet til brukerne kan ha vært et moment i samband med opprettelsen av Fiskeridirektoratet og Oljedirektoratet, men neppe de tre andre.

I Sverige har man ingen tilsvarende distriktspolitikk som i Norge. Likevel har det gjennom årene, men med ulik vekt, vært en overordnet politikk at så mange forvaltningsorganer (sentrala verk) som mulig burde «utlokaliseres», dvs. plasseres andre steder enn i Stockholm, ikke alltid med hell. Det hendte at ledelsen ble sittende igjen i Stockholm, mens verket lå i Borås.

2.4.3. Myndighetsutøvelse.

Mange direktorater har, og bør etter behov kunne tillegges arbeidsoppgaver som gjelder myndighetsutøvelse Det vil si at Kongen eller departementet etter vanlig delegasjon med hjemmel i lov, forskrift eller instruks, gir et direktorat adgang til å utferdige forbud og påbud og andre bestemmelser av bindende karakter for landets borgere. Vegdirektoratet har slik myndighet når det gjelder trafikken og Prisdirektoratet når det gjelder prisregulering og -kontroll. Myndigheten kan omfatte retten til å avgjøre klagesaker. Ved delegasjon kan det også gis hjemmel til ikke bare å utøve myndighet i henhold til gitte bestemmelser, men også til å utferdige generelle forskrifter og andre regelverk.

Men det finnes også direktorater og direktoratslignende institusjoner som ikke er tillagt myndighetsutøvelse. Eksempler på dette er Statskonsult og STIL (Statens tilsynsinstitusjonar i landbruket).

2.4.4. Direktoratet er ikke en departementsavdeling.

Det synes idag alminnelig akseptert at et direktorat ikke bør være (eller gjøres til) en integrert del av et departement. Dette bør nå være regelen, selv om en institusjon er ment å skulle ha sentrale oppgaver, som vil omfatte hele landet. Likeså bør det være uten betydning at institusjonen ligner på et departement, f.eks. er organisert med sterke hierarkiske trekk, og i sin saksbehandling og sine oppgaveløsninger ikke skiller seg meget fra et departement.

Men slik har man ikke alltid sett på det i norsk forvaltnings- praksis. I mange år var det i systemet direktorater som hadde en organisatorisk plassering «i» og samtidig «utenfor» et departement. Det betød at på noen saksområder opptrådte direktoratet som en departementsavdeling ville gjort. Utgående brev i slike saker ble undertegnet på vegne av statsråden (etter fullmakt). For andre saksområder kunne direktoratet ha en myndighet som var direkte lagt til direktoratet i en lovbestemmelse.

Slike saker avgjorde direktoratet på egne vegne. Utgående brev kunne undertegnes av direktøren eller de som han hadde gitt fullmakt til det. I slike saker brukte direktoratet sine egne brevark. Til intern kommunikasjon brukte de ansatte notater, som dog ikke gikk lenger enn til direktøren. Måtte departementet likevel inn i bildet, skrev direktoratet brev til departementet og la notatet som bilag, selvom man satt i samme hus. Mellom Vegdirektorat og Samferdselsdepartement kunne det således omkring 1960 hvert år gå 800 brev, men i tillegg ble det sendt over 1000 notater. Ellers viser vi til kap. 3.1. og 3.3. nedenfor.

2.4.5. Direktoratenes «frihet».

I mange år har det vært diskusjon om direktoratenes formelle status med utgangspunkt i to adjektiver: Skal direktoratene være «selvstendige»? Skal direktoratene være «frittstående»?

I diskusjonen er det lagt ulikt innhold i to ordene. Dersom en departementsavdeling gjøres til et eget forvaltningsorgan blir enheten nok fristilt, dvs. den tar med sine saksområder og sitt personale og føres ut av departementet, får f.eks. en annen adresse eller ihvertfall andre telefonnummere, den får spesielle fullmakter osv. Den står «på egne ben» og lever «utenfor» sitt departement. Men enheten blir ikke dermed selvstendig i den forstand at den f.eks. har sine egne inntekter og utgifter til egen disponering, «frigjort fra statsbudsjettet» (som noen har sagt) og kan treffe avgjørelser uten overordnede rammer eller inngrep.

Men noen selvstendighet i egentlig forstand har Regjeringen antakelig aldri hatt til hensikt å etablere ved de utflytninger som er gjort, selvom det kan ha vært en bihensikt å markere avstanden fra departementet. Derfor er uttrykket «selvstendige direktorater» misvisende, selvom noen institusjoner i kraft av myndighet tillagt i lov eller i instruks eller på annen måte treffer visse avgjørelser på egen hånd, og m.a.o. har har en viss selvstendighet i forhold til dette spesielle rettsgrunnlaget. Dessuten vil departementet i prinsippet ha sin instruksjonsrett, også hvor direktoratets myndighet er gitt i lov. Og Stortinget kan i lovs form uttrykkelig avskjære departementets instruksjonmyndighet og dermed påvirke ansvarsforholdet se ndf. under avsnitt 4.11 Men det vil nok kunne oppstå grensetilfeller eventuelt på politisk grunnlag, med spørsmål om hvor langt instruks-myndigheten rekker. Og det vil kunne anføres at når man først hhar valgt å skille direktoratet ut fra et departement bør det også ha størst mulig «selvstendighet» (rettere: frihet) i forhold til sitt fagområde. Her vil politiske omstendigheter lett kunne få innvirkning på problemstilingen.

Det synes for tiden å være en noenlunde fast forvaltningspraksis her. Man forsøker også å være konsekvent i språkbruken og enten omtale direktoratene utenfor departementene som «frittstående» og ikke «selvstendige», eller bare stilltiende forutsette at idag er alle frittstående, unntatt Fengselsstyret (se nærmere kap. 3.2).

Et eksempel på et tiltak for å skape klarere linjer har vært endringer vedrørende det tidligere Statens personaldirektorat. Dette har alltid vært en departementsavdeling, på linje med andre avdelinger, først i Finansdepartementet, senere i Lønns- og prisdepartementet, så i Forbruker- og administrasjonsdepartementet, også etter at dette var døpt om til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Ved lederskiftet i direktoratet i 1990 fant man så at det burde skifte navn. Det ble derfor omdøpt til Arbeidsgiveravdelingen. Kort etter ble en annen avdeling med betegnelsen Statens informasjonstjeneste, men med direktoratslignende oppgaver, ført ut av departementet. SI beholdt sitt navn etter utflyttingen. Noe formelt vedtak om at utflytningen av SI også skulle innebære at det nå var gjort til et frittstående direktorat, ble ikke truffet. Forøvrig ble begge institusjonene sittende i sine lokaler og med stort sett med sammme personale og arbeidsoppgaver, dog slik at opplæringsvirksomheten i Statens personaldirektoratet ble flyttet til Statskonsult, som også ligger under samme departement.

2.4.5. Direktoratenes ulike navn.

Ikke alle direktorater kalles direktorater. Det har vært ulik praksis når det gjelder å navngi direktorater og direktoratslignende forvaltningsorganer gjennom årene. Mange av de forvaltningsorganer som er opprettet og hvis virksomhet er i samsvar med de hovedtrekk vi har anført ovenfor, er - av ulike grunner - ikke kalt direktorater. De har forskjellige betegnelser som f.eks. «forvaltning», «tilsyn», «tjeneste», «sentralbyrå», «sentralenhet» og «verk». Hvorfor de ikke er kalt direktorat er vanskelig å si. I Sverige brukes ikke direktoratsbetegnelsen, og man sier istedet «sentrala verk» Men heller ikke der er man konsekvent og flere verk heter noe annet, som f.eks. styrelse, inspektion og nämnd. I noen tilfelle kan kanskje de bestemmende personer ha funnet ordet direktorat psykologisk uheldig, og tror at det kan oppfattes som om vedkommende forvaltningsorgan først og fremst skal dirigere (Debes). Nesten alle disse institusjoners ledere kalles likevel direktør eller administrerende direktør, - men en har tittelen «styrer» (tidligere Statens skogfrøverk), og en annen tittelen «mester» (bergmester, sjef for Bergvesenet).

2.5. Institusjoner som ikke er direktorater.

Flere institusjoner har i hovedsak andre arbeidsoppgaver enn de rent forvaltningsmessige, og bruker tildels andre arbeidsformer. De står således i grupper for seg. Det gjelder f.eks. utvalg, råd, nemnder og også ombud. Andre institusjoner er statens bedrifter, 100% statseide aksjeselskaper (10) og statsselskaper organisert etter lov 25. juni 1965 eller med hjemmel i særlov (4), statlig organiserte stiftelser (20) og statsforetak etter lov 30. august 1991 nr. 71, (4), samt et 20-tall stiftelseslignende organer og forvaltningsorganer, med særskilte fullmakter underlagt statens avtaleverk på personalområdet. (Kilde: NOU:1992:11, s. 34).

I den senere tid er Direktoratet for statens skoger omgjort til statsforetaket Statskog, Statens bygge- og eiendomsdirektorat til statsbedriften Statsbygg, Norsk Medisinaldepot fra statsbedrift til statsaksjeselskap og Medinova til statsforetak. På den annen side fant man, da det oppsto behov for omorganisering og styring i utdanningssektoren, at et utdanningsdirektorat utenfor departementet ikke var noen hensiktsmessig modell, sett i forhold til endel viktige styringsprinsipper som departementet ønsket å legge til grunn (se St. meld nr. 37 for 1990-91 og St.prp. nr. 75 for 1991-92). Istedet ble andre institusjoner etablert.

Finansinstitusjoner er en gruppe for seg. Forsknings- og undervisningsorganer en annen, likeså de fleste institutter. Man kan velge andre grupperinger. Ulike organer for geistlighet, rettsvesen og forsvar må anses som særlige forvaltningsorganer i denne sammenheng. Det samme gjelder sykehus og andre helseinstitusjoner, museer og gallerier, riksmeglingsmannen o. a.

Utviklingen med omorganiseringer og endrede tilknytningsformer mellom statlige virksomheter vil nok fortsette. Kanskje dukker det også opp helt nye former på tvers av de foreliggende utredninger og tilrådinger.

Uten å gå nærmere inn på prinsipielle betraktninger her, har vi funnet at den overveiende del av de institusjoner som er nevnt ovenfor ikke bør anses som direktorater i egentlig forstand, og vi har derfor ikke vurdert deres virksomhet i denne boka, se nedenfor kap. 2.6

2.6. Direktoratsbokas grunnlagsmateriale.

I denne boka har vi tatt utgangspunkt i dette grunnsynet. Men vi har måttet bruke et visst skjønn. Vi har bare sett på et begrenset utvalg av de kanskje 70-80 institusjoner som man kunne regne opp. Maktutredningen (1982) antyder f.eks. 67 ulike sentraladministrative institusjoner. Lægreid og Roness (1983) behandler ialt 72, og tar da med både ombud, råd og fonds. Buchalik (1990) går ut fra definisjonen hos Eckhoff (tidl. 1982, nå 1990) og Tilråding I fra Tollvesenets administrasjonskomite (1948) og regner opp 78 direktorater i sin utredning.

De fleste av de organer som er nevnt i forrige avsnitt har vi ikke sett nærmere på. Men noen institusjoner befinner seg i en gråsone, og vi har derfor bedt om opplysninger fra forvaltningsorgan som synes å stå i en slik mellomstilling, også slike med navn som «institutt» og «råd». Vi har her også tatt med noen institusjoner med egen fagbetegnelse som f.eks. Produktregistret, Riksantikvaren, Norges geologiske undersøkelser (NGU) og Det norske meteorologiske institutt.

For Landbruksdepartementet valgte vi først de 5 institusjoner som er listet opp i bilag 1. En gjennomgang av direktorater og liknende institusjoner med egne budsjettkapitler på statsbudsjettet er tatt inn i bilag 2. Der er Statens skogfrøverk og Veterinærinstituttet ikke med, derimot Reindriftsadministrasjonen, Statens næringsmiddeltilsyn og Statens tilsynsinstitusjoner i landbruket (som ikke var med i utvalget i bilag 1). Landbruksdepartement har påpekt at departementet ikke lenger har ansvaret for et eget direktorat, etter at Direktoratet for statens skoger er gjort til statsforetak. Departementet peker videre på at av underliggende institusjoner har ialt 3: Reindriftsadministrasjonen, Statens tilsynsinstitusjoner i landbruk (STIL) og Statens næringsmiddeltilsyn store likheter med direktorat. Under høringen har likeledes Utenriksdepartementet anført at Skipsregistrene bør tas med ii fortegnelsen.

Det må understrekes at denne boka ikke tar sikte på å gi noen fullstendig liste over alle sentraladministrative institusjoner. Her viser vi til Norges statskalender. Oppregningen i Bilag 1 og 2 er bare ment som hjelpemidler, ikke som samlet oversikt.

Grunnlaget for denne boka er derfor først alle de 23 forvaltnings- organer som idag har betegnelsen eller navnet direktorat, enten uttrykt som «Direktoratet for...» et bestemt saks- eller fagområde, eller med sammensatt kortbetegnelse, som f.eks. Arbeidsdirektoratet, Rusmiddeldirektoratet, Vegdirektoratet, osv.

Dernest er også endel institusjoner uten navnet direktorat sett på (ialt 36). De er tatt med i grunnlagsmaterialet etter sine arbeidsoppgaver, sin størrelse, etc. og er listet opp sammen med direktoratene i bilag 1, gruppert etter ansvarlig departement.

Til toppen