3 Departementet og Regjeringen

KAPITTEL 3

Departementet og Regjeringen

3.1. HVA ER REGJERINGEN ?

Statsrådet som kollegium har ikke noen selvstendig beslutningsmyndighet etter Grunnloven, unntatt i Kongens og Kronprinsens fravær, se ndf. Statsrådet gir råd til Kongen. Kongen treffer vedtak og vedtaket betegnes kongelig resolusjon, forkortet til kgl.res. Kongen må underskrive for at vedtaket skal være gyldig. Men Grunnlovens regel om at det er Kongen som bestemmer ("fatte Beslutning efter sit eget Omdømme", Grl. § 30), er etter innføring av parlamentarismen ikke i samsvar med den politiske og konstitusjonelle virkelighet. Utviklingen har ført til at det er Regjeringen som bestemmer.

I dagligtalen bruker en gjerne uttrykket Regjeringen også om statsrådet. Men når Grunnloven taler om Regjeringen mener den noe annet, enten Kongen i statsråd eller den utøvende makt.

I politisk sammenheng sies det derfor som regel at Regjeringen er utøver av den myndighet som Grunnlov eller lov legger til Kongen. Man snakker om Regjeringens lovforslag, Regjeringens budsjett, Regjeringens instrukser eller Regjeringen har ansatt den og den, mens det formelt er Kongen som har truffet vedtaket.

Regjeringen som kollegium kan som nevnt i visse tilfeller opptre som myndighetsutøver på egen hånd uten at Kongen er tilstede. Regjeringen har da etter Grunnloven også formelt samme vedtaksmyndighet som Kongen + statsrådet. Det gjelder f.eks. når Regjeringen opptrer som regentskap dersom Kongen er i utlandet eller er syk og Kronprinsen ikke har overtatt somstedfortreder/regent. Vedtaket betegnes da Regjeringens resolusjon, og undertegnes av alle tilstedeværende regjeringsmedlemmer.

Er Kongen på reise i riket, kan han gi Regjeringen fullmakt til å treffe vedtak som tilsvarer en kgl. res.

Statsrådet skal også gi innberetning til Kongen om de saker som er avgjort når Kongen kommer tilbake fra slike fravær som nevnt.

Til tross for den faktiske makt som Regjeringen slik etterhvert har fått, har Regjeringen ellers formelt ikke egen vedtaksmyndighet. I praksis og for det daglige arbeid betyr dette ikke så meget. Det som Regjeringen beslutter settes i praksis iverk av vedkommende departement, eventuelt av statsministerens kontor, f.eks. hvis en sak hører under flere departementer.

For at statsrådet skal være beslutningsdyktig krever Grunnloven at over halvparten av medlemmene må være til stede, se nedenfor. Noe slikt vilkår er ikke satt som vilkår for behandling i Regjeringen (dvs. i statsrådets virksomhet uten Kongens nærvær). Det blir da statsministerens sak å vurdere om saken kan avgjøres med de regjeringsmedlemmer som er tilstede, eller om den bør utsettes til en mer fulltallig regjeringskonferanse kan holdes.

3.2. STATSRÅD HOS H.M. KONGEN

Forut for hvert statsråd holdes et såkalt "forberedende" statsråd. Det er ikke nevnt i regjeringsinstruksen, men inngår som fast ledd i de saker som skal tas opp og behandles i statsråd hos Kongen. Forberedende statsråd holdes som regel hver torsdag i tilknytning til regjeringskonferansen samme dag.

Saker som er av slik art at Regjeringen bør drøfte det mer inngående, forutsettes å være behandlet i en tidligere regje ringskonferanse på grunnlag av regjeringsnotat (se nedenfor). Statsrådene foredrar derfor sine saker bare ved å lese opp foredragslistene og kommenterer den enkelte sak bare i den utstrekning statsråden mener dette er nødvendig.

Hvis en statsråd er inhabil i en sak, må han/hun gjøre oppmerksom på dette. Habilitetsregler er gitt i forvaltningsloven 10. februar 1967 § 6, men disse bestemmelser gjelder imidlertid ikke en statsråd i egenskap av regjeringsmedlem, jf. lovens § 10 annet punktum. Selv om inhabilitetsprinsippene i loven kan anvendes i statsrådet (Regjeringen), er det i praksis ikke funnet nødvendig å ha bindende lovregler. Fremgangsmåten er derfor at man på regjeringsnivå avgjør spørsmålet om en statsråd er inhabil etter en vurdering av omstendighetene i hvert enkelt tilfelle.

Dersom en statsråd ønsker å dissentere i en sak må han/ hun gjøre oppmerksom på dette og formulere dissensen til protokollen.

Hvis en statsråd har forfall foredras hans/hennes saker av den statsrådskollega som er utpekt som vedkommendes faste stedfortreder uten nærmere formaliteter. Hvis også denne statsråd er fraværende, vil statsministeren overlate sakene uformelt til en annen statsråd.

Minst halvparten av statsrådene må være til stede for at beslutningsdyktig statsråd skal holdes. Det må også være et beslutningsdyktig flertall av statsråder som tilhører statskirken dersom kirkelige saker skal behandles, som regel foredratt avkirkeministeren.

Referat fra statsrådet.
Det tas ikke opp noe referat av behandlingen i statsråd hos Kongen. Vedtakene anmerkes i en "protokoll", slik det er krevd i Grunnloven § 30. Vedtakene blir som regel offentliggjort, med mindre vedkommende sak er unntatt fra offentlighet. Det foreligger særlige retningslinjer for presseomtale av de saker som hører under hvert departement, jf kap 5 nedenfor.

Det følger også av Grunnloven §[ ]75 at Stortinget skal "lade sig forelægge Statsraadets Protokoller" for å kunne se hva som er besluttet i statsråd hos Kongen. Ved utløpet av hver stortingssesjon (dvs pr. 30. juni hvert år) sendes derfor disse "statsrådets protokoller", dvs. de såkalte "referatprotokollene" som inneholder departementenes foredrag til de kongelige resolusjonene (samt vedtakene) fra de enkelte departementer til Stortinget(presidentskapet). Dokumentene gjenomgås av Stortingets kontroll-[ ]og konstitusjonskomite, som til neste Storting gir innstilling om saken. I Stortingsmeldingen om embetsutnevnelser (som har fast nummer: St.meld. nr. 6) gis en oversikt over alle departementers embetsutnevnelser i en periode fra 1. juli til 30. juni året etter og oppgaver over mange av embetene som er besatt ved konstitusjon, se f.eks. Innst. S. 150 for 1987-88. Det blir sjelden noen debatt i Stortinget om denne saken, men det kan bli anmerket (og omtales ofte i pressen) dersom det hhar forekommet dissenser i Regjeringen.

3.3. REGJERINGENS VIRKSOMHET - FORARBEID TIL SAKSBEHANDLINGEN, R-NOTATER

Det er ikke fastsatt bestemte regler for hva som skal tas opp og drøftes i Regjeringen. Men det følger likevel av Grunn loven, jfr. § 21, og praksis at saker som skal legges fram for Kongen i statsråd som hovedregel først må behandles i Regjeringen. Det gjelder først og fremst saker som skal legges fram for Stortinget, som Stortingsmelding, Stortingsproposisjon eller Odelstingsproposisjon. Også viktige utnevnelser, spesielt i toppstillinger, vil i henhold til praksis være drøftet i Regjeringen før forslag om tilsetting legges fram for Kongen i statsråd. I Grunnloven og en rekke lover er det gitt regler om hvilke avgjørelser som må treffes av Kongen i statsråd. Det er imidlertid få regler om hvilke saker som skal forelegges for Regjeringen, det vil si: i de uformelle regjeringskonferansene. I Regelverksinstruksen av 30. august 1985 (f.t. under revisjon) er det fastsatt at utredning av statlige reformer av et visst omfang ikke skal settes i gang før Regjeringen har vurdert de økonomisske og administrative konsekvensene. Statsministerens kontor har gitt bestemmelser om at innholdet i viktige forskrifter og stortingsdokumenter skal forelegges for regjeringen.

Som en uformell norm for regjeringens arbeid gjelder også:

  • at saker hvor det er uenighet mellom to eller flere statsråder, normalt ikke skal drøftes i regjeringen før alle andre konfliktløsningsmetoder har vært utprøvd
  • at saker som klart faller innenfor en statsråds avgjørelsesmyndighet, ikke skal forelegges for regjeringen dersom spesielle forhold ikke tilsier noe annet.

Det er ellers opp til den enkelte statsminister og regjeringeventuelt å gi nærmere retningslinjer om hvilke saker som skal behandles i regjeringen. I arbeidet med å fastsette slike regler står man overfor et dilemma. På den ene siden er det viktig å sikre at saker som hele regjeringen bør drøfte, ikke avgjøres av den enkelte statsråd uten slike drøftelser. På den annen side må ikke regjeringen overbelastes med slike saker.

Det har vært vanlig å dele de sakene som behandles i regjeringskonferansen inn i fem grupper:

  1. Saker som får sin formelle avgjørelse i statsråd hos Kongen. 2. Saker som vedkommende departement har fullmakt til å avgjøre, men som statsråden likevel ønsker å drøfte med sine kolleger.
    Dette gjelder først og fremst saker som berører andre departementer, som er politisk "varme" og/eller som medfører store kostnader.
  2. Alminnelige policy-drøftelser, som ikke nødvendigvis har tilknytning til noen bestemt sak, men som gjelder de prinsippielle retningslinjene regjeringen vil legge til grunn innenfor et bestemt saksområde.
  3. Viktige saker vedrørerende regjeringens eller en enkelt statsråds opptreden utad, f.eks. i Stortinget eller i media.
  4. Orienteringer og meddelelser.

    Innenfor de sparsomme regler og retningslinjer som foreligger, er det langt på veg den enkelte statsråds sak å avgjøre hvilke saker han/hun vil forelegge regjeringen.

    Regjeringsnotater (R-notater).
    Grunnlagsmaterialet for regjeringens behandling av sakene er de såkalte regjeringsnotater (i daglig tale betegnet som R-notater). I praksis utviklet bruken av disse notater seg slik seg at de kunne bli ganske omfangsrike, og derfor tungt tilgjengelige for andre enn fagministeren. I de senere år har derfor flere statsministere, uansett partifarge, gitt streng instruks om begrensing av omfanget på R-notatene. R-notater skal lages kortest mulig, maksimum to A4 sider (i unntakstilfeller tre sider). Notatene skal ha en klar konklusjon. Da konklusjonene er viktige for regjeringens drøftinger, er det innskjerpet at det legges tilstrekkelig arbeid ved utformingen av disse.

    Alle notater som har en økonomisk eller budsjettmessig side skal være forelagt for Finansdepartementet på forhånd. Det må fremgå av notatet at det har vært forelagt Finansdepartementet og hvilke merknader dette har. Se også nedenfor om de såkalte "samordningsdepartementene".

    Også ellers, når en sak berører andre departementers fagområde, skal saken være drøftet med disse departementene på forhånd og det bør fremgå av R-notatet at dette er gjort. Avvikende synspunkter må nevnes med eventuelle alternative forslag til løsning.

    Videre er det lagt vekt på å koordinere forholdet til en del av de såkalte samordningsdepartementer (Justisdepartementet, Administrasjonsdepartementet, Kommunaldepartementet og Utenriksdepartementet m.m.), se nedenfor 4.9.

    Det er også lagt betydelig vekt på at R-notater ekspederes mellom vedkommende instanser på korrekt måte og i god tid. Det er viktig at regjeringsmedlemmer gis tilstrekkelig tid til å setteseg inn i sakene.

    Da regjeringskonferansene normalt holdes hver mandag og hver torsdag klokken 12.00 skal R-notater til mandagens konferanse være sendt ut og foreligge på statsministerens kontor senest onsdag i forveien. Notater til torsdagens regjeringskonferanse må være sendt ut og foreligge på statsministerens kontor mandagen før.

    Saker som ønskes ført opp på dagsorden for en regjeringskonferanse mandag skal meldes til statsministerens kontor senest forutgående fredag kl. 10.00 og til torsdagens konferanse senest onsdag før kl. 10.00. I de respektive departementer vil det være gitt særskilte instrukser om utarbeidelsen av eget departements R-notater og frist for når disse må foreligge i utkast hos statsråden og den politiske ledelse. Som regel vil det også være gitt instrukser om hvordan R-notater fra andre departementer skal behandles.

    Praksis er videre at eget departements R-notater er en del av saksbehandlingen og at det vil være nødvendig at kopi av notatet legges på vedkommende sak i arkivet. Men som regel vil R-notatene oppbevares på statsrådens forværelse og "anses som Regjeringens eiendom", dvs. at de ikke vil kunne gjøres kjent for etterfølgende regjeringer.

    Ved regjeringsskifter blir R-notatene i de respektive departementene samlet levert Riksarkivet. Vanligvis er det satt en frist for offentliggjøring på 30 år, men for regjeringen Brundtland II ble fristen satt til 40 år.

3.4. REGJERINGENS VIRKSOMHET - REGJERINGSKONFERANSER OG DRØFTINGER

I regjeringskonferansene hver mandag og torsdag deltar alle statsrådene. Ved forfall må melding gis statsministerens kontor. Det har vært varierende praksis hvorvidt andre personer enn statsrådene kan møte i regjeringskonferanse. I perioder har også statssekretærer fått høve til å delta, enten sammen med sin statsråd eller i stedet for statsråden. Hver ny regjering vil for sitt eget arbeid fastsette regler om og evt. i hvilken utstrekning statssekretær og andre personer skal delta i regjeringskonferanser.

Det har også forekommet at en eller flere av de høyere embetsmenn i vedkommende departement og unntaksvis også spesielle eksperter, har fått høve til å delta til støtte for vedkommende statsråd og for å kunne bistå med spesielle opplysninger til Regjeringen.

Regjeringskonferansen ledes av statsministeren hvis denne ikke har forfall. I såfall inntas statsministerens plass av den av de øvrige regjeringsmedlemmer som har høyest ansiennitet, i alminnelighet utenriksministeren.

Det er satt opp en dagsorden for konferansen og vedkommende statsråd gir først en redegjørelse som i det vesentlige vil knytte seg til de utsendte R-notater. Videre skjer det en drøfting rundt bordet. Det er statsministerens oppgave å lede forhandlingene og også trekke en konklusjon som Regjeringens medlemmer kan samle seg om, enten denne konklusjonen er den samme som er inntatt i R-notatet eller blir en annen.

Statsrettslig har som nevnt Regjeringen ikke noen formellvedtaksmyndighet, bortsett fra i de tilfellene hvor Regjeringen under Kongens forfall trer inn i hans sted. Følgelig er ikke det som man i regjeringskonferanse når fram til som konklusjoner strengt formelt bindende for Regjeringen i statsrettslig forstand. Den politiske realitet er at vedtak i regjeringskonferansen legger et sterkt bånd på statsråden i dennes myndighetsutøvelse, og det kan neppe tenkes at statsråden i sitt departement vil gå imot et vedtak i Regjeringen uten at det får følger for vedkommendes stilling i Regjeringen.

Fra statsministerens kontor har det flere ganger vært uttrykt ønske om at forvaltningen fører formelt korrekt språkbruk i de meldinger som sendes ut om regjeringskonferansene. Det bør ikke sis at det er "truffet vedtak". Det korrekte er å gi uttrykk for at en sak har vært drøftet i Regjeringen. I dagligtale - både innad i departementene og i presse og kringskasting - sies det imidlertid fortsatt at "Regjeringen har bestemt", eller "har truffet vedtak" eller det brukes lignende uttrykk.

Antall saker i hver regjeringskonferanse varierer. I de siste 10-15 år har antall saker i gjennomsnitt vært ca. 600 pr. år. Det holdes som regel to møter i Regjeringen pr. uke, dvs. ca. 100 møter pr. år. Man kan da si at det blir ca. syv saker i gjennomsnitt til behandling i hver regjeringskonferanse, men det er klart at variasjonsbredden her er meget stor.

3.5. REGJERINGENS VIRKSOMHET - REFERAT, OFFENTLIGGJØRING OG OPPFØLGING

Fram til 2. verdenskrig var det ikke praksis å føre protokoll eller referat over drøftelser i regjeringskonferansen. Dette ble først aktuelt under krigen i Norge og den eldste protokoll skriver seg fra regjeringskonferansen 22. mai 1940 i Tromsø. Under krigen førte statsminister Nygaardsvold selv referatene. Fra 1945 av har referatet vært tatt av statsministerens sekretær. Etter omorganiseringen av statsministerens kontor har referatet fra regjeringskonferansene vært ført av den embetsmann på statsministerens kontor som er til stede under møtene.

Disse referatene er knappe og gjelder møtetid og sted, og hvem som var til stede og saker som ble drøftet. Eventuelle konklusjoner anføres.

Beslutningsprotokollen sendes Regjeringens medlemmer i 2 eksemplarer umiddelbart etter regjeringskonferansen.

Referatene sendes ikke til Stortinget til gjennomgåelse slik som referatprotokollene fra statsråd hos Kongen.

Når det gjelder gjennomføringen av vedtak i konferansen er dette som nevnt vedkommende departements ansvar. Det vil inngå som en naturlig oppfølging ettersom R-notatet er satt opp av vedkommende departement.

Når det gjelder saker som berører flere departementer må disse på vanlig måte bli enig om oppfølgingen av vedtaket.

3.6. REGJERINGS(STATSRÅDS)UTVALG

Det er viktig å understreke at hver regjering velger sin arbeidsform innenfor de rammer som er trukket opp i Grunnlov og lov.

Bruken av særlige utvalg vil tilpasses hver ny regjeringsspesielle behov. Framstillingen nedenfor om slike utvalg må derfor ses mere som eksempler fra dagens praksis enn som fastlagte ordninger som vil gjelde også for en ny regjering.

Regjeringens kapasitet som samordningsorgan vil pga. tiden være begrenset. Det kan likevel foreligge samordningsoppgaver som bør løses, og slik samordning kan da skje ved at den overlates til spesielle regjeringsutvalg, dvs. et kollegium som normalt består av de nærmest berørte statsråder (og altså ikke Regjeringen som helhet). Slike utvalg kan da bistå og avlaste Regjeringen i dens arbeid.

Regjeringen står av og til overfor saker av særlig politisk betydning, som den ønsker å ha hånd om mens de utredes. I slike saker nyttes ofte et utvalg av statsråder, enten som et noenlunne "permanent" utvalg for visse saksområder eller som et utvalg for en enkelt sak, jf. 3.7. nedenfor om statssekretærutvalg.

Regjeringsutvalg er etter sin karakter noe annet et vanlig utvalg eller arbeidsgruppe oppnevnt ved kgl. res. eller av et departement. Utvalgene har ingen offisiell karakter og det blir ikke alltid gjort kjent at de er oppnevnt eller er i virksomhet.

Slike regjeringsutvalg kommer gjerne inn i saksbehandlingen på et sent trinn, dvs. etter at sakene er forberedt i departementene eller forvaltningen ellers.

Både antallet og sammensetningen av regjeringsutvalgene i årene etter krigen har variert. Følgende utvalg var i virksomhet i 1994:

  1. Regjeringens sikkerhetsutvalg
  2. Regjeringens forskningsutvalg
  3. Regjeringens EU-utvalg
  4. Regjeringens utvalg for helse- og sosialsaker
  5. Regjeringens næringspolitiske utvalg

I disse utvalg er statsministeren leder, unntatt i forskningsutvalget der kirke-, utdannings- og forskningsministeren er leder og det næringspolitiske utvalg der næringsministeren er leder. Forøvrig består utvalgene av et ulikt antall fagstatsråder. Sekretariatet ligger dels til Statsministerens kontor, dels til vedkommende fagdepartement.

Ved siden av disse "regjeringsutvalg" er også andre samordningsutvalg i virksomhet. Det gjelder Kontaktutvalget, der 8 av de store arbeids- og næringslivsorganisasjonene deltar, Det nasjonale utvalg for bærekraftig utvikling med 4 samvirkende organisasjoner, Kontaktutvalget for Europasaker med 17 organisasjoner som medlemmer, Forum for verdiskapning, som også har et antall medvirkende og endelig Styringsgruppen for kontakt med Nord- Norge, der sametingspresidenten og fylkesordførerne deltar.

De sistnevnte 5 utvalg har også statsministeren som leder og det er et ulikt antall fagstatsråder som også sitter i utvalgene sammen med organisasjonsrepresentantene.

Under Willoch-regjeringen ble det fra 1983 nedsatt såkalte "underutvalg", som politisk skulle avklare større, og mer kompliserte, saker før de ble behandlet i samlet regjering. Utvalget var sammensatt av representanter for de tre daværende regjeringspartier.

Det finnes også såkalte blandete utvalg der regjeringens medlemmer sitter sammen med representanter utenfor selve regjeringen f.eks. embets- og tjenestemenn fra vedkommende departementer. Det gjelder f.eks. forsvarsrådet.

3.7. STATSSEKRETÆRUTVALG

Som nevnt har det også vært en del utvalg med statssekretærene som medlemmer. Og i senere år har det også vært oppnevnt en rekke statssekretærutvalg, således for planlegging, havrettsspørsmål, samarbeid med utviklingslandene, petroleumsspørsmål, internasjonale økonomiske spørsmål, nordområdene, Nord-Norge-spørsmål, ungdomsspørsmål, og alkoholpolitiske tiltak. Det er stor variasjon i antall utvalg og saksområder.

I 1994 var følgende permanente statssekretærutvalg i virksomhet:

  • Statssekretærutvalget for Europa-saker
  • Statssekretærutvalget for inntektspolitikk og sysselsetting
  • Statssekretærutvalget for miljøsaker
  • Statssekretærutvalget mot økonomisk kriminalitet og kontraktørproblemer
  • Statsekretærutvalget for Nord-Norge.

3.8. SAMORDNINGSDEPARTEMENTENE OG ANNEN SAMORDNING

Mens departementene tidligere i hovedtrekk "kunne være seg selv nok", og forberede og treffe vedtak innenfor et noenlunde avgrenset sakområde uten å bry seg så meget om "nabodepartementene", vil idag flere og flere saker berøre mange departementer i saksforberedelsen før det kan treffes endelige vedtak.

Som følge av dette er også flere departementer gitt opp gaver som medfører at departementet må søke å ta hensyn til andre departementers saksområder og mulige interesser i sin saksbehandling.

Formelt er dette kommet til uttrykk flere steder, først og fremst i Regelverksinstruksen av 30. august 1985, som er under revisjon i 1994 og vil bli avløst av en utredningsinstruks. Det er viktig at de ulike departementers faglige interesser tas særlig hensyn til, spesielt i forbindelse med framlegg i Regjeringen.

Den såkalte "høring", dvs. at et departement (eller også et direktorat) ønsker å "høre" hva interesserte instanser har å si til det forslag som man arbeider med, har sitt grunnlag i forvaltningslovens bestemmelse (i § 37) om at nærmere spesifiserte instanser skal få anledning til å uttale seg om et departements utkast til forskrifter. Dette var også fast praksis før forvaltningsloven ble gitt. Senere er ordningen i praksis utvidet til å gjelde også andre saker enn lov- og forskriftsutkast, herunder utkast til f.eks. Stortingsmeldinger eller andre tiltak. Bakgrunnen for det var dels den ordning man praktiserte i Sverige, med såkalt "remissbehandling", dels ønsket om bedre å kunne vurdere de økonomiske og administrative konsekvenser av offentlige tiltak. Høringsordningen er nå formelt regulert i Regelverks-/ utredningsinstruksen.

Arbeidet med "høringssakene" er tildels arbeidskrevende formange departementer, som imidlertid har noe ujevn praksis når det gjelder saksbehandlingen.

Men det sier seg selv at det også i ordinær saksbehandling ellers, og også i saker som ikke skal avgjøres i Regjering eller i statsråd hos Kongen, vil et department kunne se det som ønskelig å få andres sysnpunkter inn i samband med saksbehandlingen.

I statsministerens rundskriv 28. november 1986 er det gitt uttrykk for at alle notater som har en økonomisk eller budsjettmessig side skal være forelagt for Finansdepartementet på forhånd. Det er understreket at Finansdepartementet må gis rimelig tid til å vurdere sakene forsvarlig. Det må også fremgå av R-notatet at dette har vært forelagt for Finansdepartementet og hvilke merknader Finansdepartementet har hatt. Det understrekes at det er av vesentlig betydning for en meningsfylt drøfting i Regjeringen at disse vilkår er oppfylt.

Også ellers, når en sak berører andre departementers fagområde, skal saken være drøftet med disse departementer på forhånd, og det bør fremgå av notatet at dette er gjort. Avvikende synspunkter må nevnes med eventuelle alternative forslag til løsninger.

Det må særlig passes på at forslag til nye lover eller lovendringer (bortsett fra skattelovforslag, som hører under Finansdepartementet) skal forelegges for Justisdepartementet (Lovavdelingen) til lovteknisk gjennomgåelse før de fremmes for Regjeringen.

Forslag som vil medføre vesentlig organisatoriske eller administrative endringer innen statsforvaltningen skal på forhånd være drøftet med Administrasjonsdepartementet.

Blir kommunenes eller fylkeskommunenes økonomi eller administrative forhold vesentlig berørt, skal saken ha vært forelagt for Kommunaldepartementet på forhånd. Kommunaldepartementet har også et særlig ansvar for samordning av den samlede distriktspolitiske innsatsen og i lokaliseringssaker. Alle saker vedrørende lokalisering av statlige arbeidsplasser skal forelegges Kommunaldepartementet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er koordinerende departement i forskningsspørsmål. Følgende forskningssaker skal forelegges dette departement før iverksettelse eller behandling i Regjeringen:

  • saker som har stor økonomisk rekkevidde eller på annen måte krever store ressurser
  • saker som klart berører flere departementer
  • saker som krever større tiltak i utdanningssektoren
  • saker som har prinsipiell betydning for den nasjonale forskningspolitikk
  • saker hvor Norge på nasjonalt plan deltar i internasjonalt samarbeid
  • saker hvor det er uklart hvilket forskningsråd som bør trekkes inn.

Det er også viktig at saker som har utenrikspolitisk betydning eller forøvrig har et internasjonalt preg, har vært forelagt for Utenriksdepartementet.

3.9. DEPARTEMENTET OG STATSMINISTERENS KONTOR

Tidligere hadde den norske statsminister ikke noe "eget" kontor, men var foruten å være statsminister også sjef for et av departementene. Således var Mowinckel sjef for Utenriksdepartementet og Nygaardsvold sjef for det daværende Arbeidsdepartement. Den nødvendige bistand til statsministerens oppgaver ble gitt av vedkommende departement. Da krigen begynte i 1939 ble dette funnet uhensiktsmessig. Statsministeren ble fritatt for å lede noe departementet og fikk istedet et kontor med en sekretær. Etter frigjøringen i 1945 ble tallet på sekretærer utvidet tl 3, og i 1956 ble kontoret vesentlig styrket, med 3 ekspedisjonssjefer, 2 statssekretærer og nødvendig kontorpersonale ellers. Idag har kontoret 3 statssekretærer, en departementsråd, 2 ekspedisjonssjefer, rådgivere, avdelingsdirektør, byråsjef og konsulenter, ialt ca. 30 ansatte. Begrunnelsen var at samordning av departementenes virksomhet og forberedelse av regjeringsmøter m.m. i virkeligheten var et administrativt arbeid av samme natur som det administrative arbeid i departementene. Kunnskap og erfaring om dette arbeid burde derfor samles og bevares i et lite embetsverk, og ikke minst ville dette være av betydning ved regjeringsskifter.

Idag ligger også de saker som hørte under det tidligere Statsrådssekretariatet (dvs. sekretariatsarbeidet i samband med statsråd på Slottet m.m.) til statsministerens kontor, som også har ansvaret for det alminnelige samordningsarbeidet under statsministeren og det spesielle ansvar for juridisk-administrative saker, sivilt beredskap og forberedelse av regjeringskonferansene.

Det avhenger av hver enkelt statsminister hvor meget han/hun vil ta del i departementenes arbeid med særlig betydningsfulle eller kontroversielle saker. I de senere år er det gitt bestemte foreleggsprosedyrer i visse saker. Siktepunktet har vært at departementene ikke skal sette igang større utredninger m.m. hvis konsekvensene ikke er tilstrekkelig vurdert.

En viktig side av kontorets samordningsoppgaver er den regelmessige oversikt man søker innhentet over saker som det arbeides med i departementene, og som ekspederes til Stortingets kontor for at man der kan samordne regjeringens (og departementets) virksomhet med Stortingets.