4.9 Hvem blir fylkesmenn ?

4.9. Hvem blir fylkesmenn ?

Som nevnt foran, var de tidligste distriktsrepresentantene i vår historie først og fremst kongens menn, dvs.personer som kongen kunne stole på, ha nytte av, men som kongen også sto sto i gjeld til av ulike årsaker og som derfor kanskje fikk et embete som oppgjør eller belønning. Dette gjaldt også for lensordningen i senmiddelalderen og i nyere tid, der lenene først og fremst ble besatt med adelsmenn, - gjerne norske lavadelsmenn i mindre len og danske adelsmenn i de større.

Denne ordningen med stort sett adelige "distriktssjefer" fortsatte også etter innføringen av amtsordningen i 1662. De fire store stiftsamter Akershus, Kristiansand, Bergen og Trondhjem ble besatt med personer fra samfunnets aller øverste sjikt, henholdsvis Erik Ottesen Banner, Ove Iversen Juel, Ove Bjelke og Claus von Ahlefeldt. Av disse var Banner, Juel og Ahlefeldt fra den gamle danske høiadel. Bjelke var av norsk adel, og en av de mest fremtredende og rikeste av denne, - oldemoren var datter av fru Inger til Austråt. Bjelke var også regnet som den "dyktigste jurist i Norge på denne tid". Ahlefeldt var svigersønn av Christian IV. Noen av de nye stiftamtmenn var forøvrig offiserer, med krigserfaring og dels rang som øverstkommanderende. De hadde også tidligere hatt len i Norge og Danmark. De var i sannhet "Kongens befalingsmenn".

Etter innføringen av eneveldet ble forøvrig adelsordningen i Danmark-Norge etterhvert endret og utvidet. Den gamle høiadel hadde tapt kampen om makten da eneveldet ble gjennomført, og kongen utnevnte etterhvert sine nære medarbeidere i forvaltning og forsvar, og også sine långivere og tyske hærførere ( som han hadde engasjert i de pågående kriger), til grever, baroner eller opphøyde dem i adelsstanden uten predikat. Men det var relativt få av de nybakte grever og baroner som fant det lønnsomt å bli amtmenn i det fjerne Norge. Dog ble f.eks. grevene Eggert Knuth, Fredrik og Gebhardt Moltke amtmenn og stiftamtmenn i hhv. Akershus og Kristiansand. Knuth og de to Moltker forlot sine embeter etter løsrivelsen fra Danmark. Ikke bare forbindelser, men også dyktighet skapte karriere. Et eksempel er den dansk/pommerske grev Adam Fredrik Trampe, som 15 år gammel ble volontør i det danske kancelli i København, 19 år gammel ble han cand.jur., 25 år var han dr.juris og 27 år gammel ble han amtmann på Island. I 1810, 31 år gammel, ble han stiftamtmann i Trondhjem og ble sittende i embetet til sin død i 1832 . Hans eldste sønn, grev Adam Trampe ble også amtmann, først i Nordland fra 1829 til 1833 og så i Nordre Trondhjems amt fra 1833 til 1857.

I de norske amter var det ujevnt skifte av amtmenn. Gjennomsnittlig funksjonstid i de ca. 150 år fra 1662 til 1814 var 6, 7 år. Men mange amtmenn satt også i kortere tid, ned til et år eller to år, mens andre satt i en mannsalder eller mer. Lengst satt Iver v. Ahnen i Trondhjem, i 22 år fra 1700 til 1722, og Vilhelm de Tonsberg i Akershus i 21 år fra 1710 til 1731.

På slutten av 1700-tallet ble stadig flere nordmenn utnevnt til amtmenn i Norge. Som nevnt foran ble mange av dem sittende i sine embeter også tildels i lang tid etter adskillelsen fra Danmark. En av dem (Rosenkrantz) trådte forøvrig inn i den nye norske regjering, og en annen (Bull) ble høyesterettsjustitiarius.

I årene fra 1814 fram til idag er det et hovedtrekk at amtmenn/fylkesmenn fra å være rekruttert fra embetsmenn og jurister, nå fortrinnsvis hentes fra en relativt liten gruppe av politikere, mange av dem uten høyere utdanning. Kravet til jus var såvidt ses ikke tidligere noe formelt vilkår, men det var nok enkelte av amtmennene som hadde slik utdanning Da Norge kom løs fra Danmark i 1814 hadde landet i 1811 fått sitt første universitet (Det kongelige Fredriks). Sannsynligvis var det derfor ved oppbygningen av den nye norske staten et poeng å stille krav om best mulig utdanning, fortrinnsvis universitetsutdanning, for dem som skulle være med i styre og stell . I lov om universitetsfundasen for Universitetet av 18. juli 1824 § 39 ble det derfor bestemt at det skulle kreves juridisk embetseksamen for besettelse av bl.a. "samtlige Stiftamtmand- og Amtmandskaber".

Denne bestemmelse fallt etterhvert visse interesserte noe tungt for brystet, og ble derfor et ledd i venstresidens opposisjon mot embetsmannsveldet. Kanskje var det også kombinert med ønske om nye persongrupper i denne forvaltningen, jfr. slagordet "venstremenn i alle ombud". Etter parlamentarismens gjennombrudd i 1884 fremmet derfor Venstre i Stortinget i 1893 et lovforslag om opphevelse av dette kravet til juridicum. Det var Viggo Ullmann som fikk dette til, og på en utradisjonell og direkte måte, nemlig ved å ta saken opp i form av en innstilling fra Stortingets budgetkomite (Indst.O nr. 7 for 1893). Det ble opposisjon i komiteen, og mindretallet påpekte at det mest korrekte måtte være at et slikt forslag ble forberedt av regjeringen og fremmet formelt i en Ot.prp. Men flertallet i komiteen sto på sitt, gjennomgikk punkt for punkt amtmennenes arbeidsoppgaver og mente at de aller fleste av dem kunne "røgtes" av personer uten juridicum, barre man hadde livserfaring, menneskekunnskap, personlige evner og praktisk skjønn. Saken gikk igjennom i Stortinget, og resultatet ble at kravet om høyere utdanning for amtmenn falt bort ved lov 15.april 1893 om "Forandring i Betingelserne for at blive utnevnt til Stiftamtmand m.v." Ni år senere (1902) ble forøvrig initiativtakeren, Viggo Ullmann, som var cand.philol., utnevnt til amtmann på sitt hjemsted, Bratsberg amt. Ullmann var således en av de første som nød godt av at kravet til juridicum var falt bort.

Loven fikk dog ikke umiddelbare virkninger. I 1894 var alle de 20 amtmenn fortsatt jurister, og med en gjennomsnittsalder på 61 år ( den eldste var 86 år, fordi det jo ikke gjaldt noen aldersgrense) og halvparten av dem hadde en tjenestetid på 5 år eller lavere. Man måtte da forutsette at de fleste av disse ville tjenestegjøre i lang tid framover.

Ser man på amtmannsutnevnelsene i årene fram til unionsoppløsningen i 1905, hadde de aller fleste juridisk embetseksamen og det var få venstremenn blandt dem. I årene 1905 til 1935 satt ulike borgerlige partier i regjeringsposisjon (unntatt Arbeiderpartiet 14 dager i 1928). I disse 30 år hadde Venstre (og Frisinnede Venstre) regjeringen i 25 år. Men juristene dominerte fortsatt og innslaget av forhenværende statsråder og stortingsrepresentanter i amtmannskorpset var relativt lite. Kjente Venstre-politikere, som tidligere statsminister Blehr, og de tidligere statsråder Hans Chr. Hansen, Abraham Berge, Sven Aarrestad og Oddmund Vik kom dog inn som amtmenn i henholdsvis 1905, 1908 og 1914. Det var i ti-året fra 1930 til 1940 at det ble en endring slik at man utnevnte flere tidligere politikere. I 1939 var således følgende politikere blitt fylkesmenn: tidligere stortingsrepresentant Nordanger (A), i Hedmark, tidl. statsråd Five (V) i Nord-Trøndelag, og tidligere statsminister 1932-33, Hundseid (Bp), i Buskerud (utnevnt 1935).

Etter at Arbeiderpartiet hadde flertallsregjeringer i en rekke år etter frigjøringen, fortsatte praksis med utnevning av tidligere politikere. Et interessant trekk i utviklingen her var etterhvert en viss spredning av partitilhørigheten. Tidligere var praksis gjerne at det var forhenværende politikere av det sittende regjeringsparti som rykket inn i ledige fylkesmannsembeter. Etterhvert blir denne praksis avløst av en noe jevnere "partifordeling". Det første eksempel på dette var stortingsrepresentant Paul Ingebretsen (V) som ble fylkesmann i Rogaland allerede i 1958, men det var mer utnevningen av fhv stortingsrepresentant (og lagdommer) Henrik Svensen fra Høyre til fylkesmann i Aust-Agder i 1961 av A-regjeringen Gerhardsen, som satte trenden. Svensen "vant" i konkurranse med en sterk søker, tidligere statsråd, tolldirektør Karl Trasti (A). Senere har man, riktignok noe ujevnt gjennom årene, søkt å følge et slags "fordelingsprinsipp". Det fremgår av oversikten nedenfor. Ettersom Arbeiderpartiet har dominert i etterkrigsregjeringene (11 av 17 regjeringer) er det kanskje ikke oppsiktvekkende at av ialt 90 fylkesmannsutnevnelser i årene 1945 til 1993 er 38 av de utnevnte tidligere Arbeiderpartipolitikere (42%), mens 15 (18%) kommer fra Høyre, 4 fra KrF, 2 fra Sp og 1 fra V og SV, mens 24 ikke har hatt direkte politiske (folkevalgte) verv.

Fhv. politikere som fylkesmenn:

Av Arbeiderpartiet:
Hjelmtveit (Aust-Agder 1945), Skjånes (Sør-Trøndelag 1947), Holt (Finnmark 1948), Torp (Vestfold 1948), Lid (Bergen og Hordaland 1949), Oksvik (Møre og Romsdal 1952), Evensen (Vest-Agder 1954), Lie (Oslo og Akershus 1955), Holt (Finnmark 1955), Torp (Vestfold 1955), Lid (Bergen og Hordaland 1955), Sjaastad (Nord- Trøndelag 1959), Evensen (Troms 1959), Handal (Oppland 1961), Varmann (Finnmark 1963), Watnebryn (Buskerud 1962), Lysø (Sør-Trøndelag 1963), Ulvesæth (Sogn og Fjordane 1971), Granli (Nord-Trøndelag 1971), Ellingsgård (Møre og Romsdal 1972), Haukvik (Telemark 1973), Aune (Finnmark 1974), Lodden (Aust-Agder 1974), Treholt (Oppland 1976), Berrefjord (Telemark 1976), Fostervoll (Møre og Romsdal 1976), Larsen (Buskerud 1977, Oslo og Akershus 1979), Christiansen (Buskerud 1979), Lund (Hedmark 1979), Korsæth (Oppland 1981), Nordli (Hedmark 1981), Bohlin (Telemark 1987), Haraldseth (Buskerud 1988), Gjørv (Nord-Trøndelag 1991), Hauan (Nordlannd 1991), Borgen (Hedmark 1993).

Av Høyre:
Cappelen (Sør-Trøndelag 1945), Svensen (Aust- Agder 1961), Lyng (Oslo og Akershus 1964), Hellesen (Rogaland 1968), Knudsen (Rogaland 1973), Buvik (Troms 1976), Vattekar (Vestfold 1979), Lønningdal (Rogaland 1981), Randal (Hordaland 1984), Norvik (Østfold 1986), Røkke (Vestfold 1987), Willoch (Oslo og Akershus 1988), Heløe (Troms 1990).

Av Venstre:
Ingebretsen (Rogaland 1958), Stray Ryssdal (Aust-Agder 1983).

Av Kristelig Folkeparti:
Koren (Oslo og Akershus 1965), Korvald (Østfold 1981), With (Nordland 1983), Alsaker (Finnmark 1990), Gjønnes (Sør-Trøndelag 1993).

Av Senterpartiet:
Leiro (Bergen og Hordaland 1966), Moxnes (Sør-Trøndelag 1974), Due (Sør-Trøndelag 1986).

Av Sosialistisk venstreparti:
Aasland (Rogaland 1991).

Av de offentliggjorte søkerlister til fylkesmannsembetene gjennom årene, går det fram at embetene søkes av personer fra ulike yrker og med ulik utdannelse, praksis og annen bakgrunn. Det er personer i dommerembeter (gjerne underrettsdommere/sorenskrivere), personer i andre lokale stillinger i stat og kommune (rådmenn) og departementsbyråkrater, særlig fra Kommunaldepartementet, som gjerne går igjen på søkerlistene. Den første kvinne som ble fylkesmann var sosialsjef Ebba Lodden, som i 1974 av regjeringen Bratteli ble utnevnt til fylkesmann i Aust-Agder. Senere er det i alt utnevnt 6 kvinner til fylkesmenn, nemlig de som er nevnt nedenfor og med anførsel av den regjering som utnevnte dem:

  • Tidl. stortingsrepr. Kristin Lønningdal (H) i Rogaland (1982), regj. Willoch.
  • Tidl. sosialrådm. i Oslo, Signe Marie Stray Ryssdal (V) i Aust-Agder i 1983, regj. Willoch.
  • Tidl. statsråd Mona Røkke (H) i Vestfold (1989), regj. Brundtland II
  • Tidl. stort.repr. Inger Lise Gjørv (A) i Nord-Trøndelag (1991), regj. Brundtland III
  • Tidl. stort.repr. Åshild Hauan (A) i Nordland (1991), regj. Brundtland III
  • Tidl. stort.repr. Tora Aasland (SV) i Rogaland (1991), regj. Brundtland III

Senere er fylkesmann Stray Ryssdal avløst av fylkesmann Sunde i Aust-Agder, slik at pr. 1. september 1994 var ca en fjerdedel av embetene eller 28 % besatt med kvinner.

Når det gjelder de utnevntes alder, kunne fylkesmenn i tidligere år utnevnes i meget ung alder. I dansketiden, hvor amtmennene enten var i familie med kongen eller sto kongen nær, kunne de ikke sjelden utnevnes allerede som 20 åringer (Gyldenløve), og utnevning av personer i begynnelsen av 30-årene var ikke uvanlig. Også i nyere tid har man eksempler på meget unge fylkesmenn. Hans Gabrielsen ble fylkesmann i Finnmark da han var 37 år. Men idag er nok det normale at det er personer i noe høyere alder som utnevnes. Gjennomsnittsalderen for de utnevnte i årene 1960 til 1993 er 55 år. Av 47 utnevninger var bare 9 under 50 år og 11 over 60, slik at flertallet (57%) lå mellom 50 og 60 år ved utnevningen.

Idag går fylkesmenn som regel av ved fylt aldersgrense (70 år, av og til 65 eller 67 år), men før aldersgrenseloven kom (i 1920) kunne nok fylkesmenn - som andre embetsmenn tjenstgjøre til de var langt over 80 år.

Som bilag 2 er tatt inn en oversikt over samtlige stiftamtmenn, amtmenn og fylkesmenn utnevnt fra 1814 til 1994. Det dreier seg om ialt ca. 300 personer som har bekledt embetene gjennom 180 år, ca. 15 gjennomsnittlig pr. embete. Tjenestetiden har vært meget varierende. Noen har tjenestegjort i ganske få år, mens andre har sittet meget lenge. Lengst tjenstgjorde amtmann Arveschoug i Møre og Romsdal, med 40 år i embetet. Noen få har sittet over 30 år, mens flertallet har langt kortere tjeneste, omkring 10 år er det mest vanlige. Av fylkesmenn i nyere tid er det Ulveseth i Sogn og Fjordane som har tjenestegjort lengst, - med sine 23 embetsår i samme fylke, mens Fjermeros satt i ca. 30 år, fordelt på Nordland og Vest-Agder fylker. Såvidt det har vært mulig å kontrollere er tjenestetiden som er anført på listene satt fra utnevningsåret, og ikke tiltredelsesåret.

En oversikt for perioden 1960-1993 viser at av 47 utnevninger hadde 25 av de utnevnte fylkesmenn embetseksamen, mens 22 var uten høyere utdanning .

Det er litt påfallende at så få fylkeskontorsjefer, senere assisterende fylkesmenn, er blitt utnevnt til fylkesmenn i det fylket som de tjenestegjør i (eller i andre fylker). Det er bare fire eksempler på dette, nemlig Ole Bae i Nord-Trøndelag, Ole Aavatsmark i Nordland, Olav Grove (som etter å ha vært fylkeskontorsjef i Oslo og Akershus ble fylkesmann i Vestfold) og Anders Aune i Finnmark. Ved besettelsen av Oppland fylkesmannsembete i 1961 var det således bare to søkere, nemlig tidligere statsråd Nils Handal (A), (som var cand. philol.) og fylkeskontorsjefen ved embetet, Brynjulf Sjetne, (som var cand. jur.). Her gikk Handal foran. Derimot er det vanlig praksis at fylkeskontorsjefen/ass.fylkesmann blir konstituert ved sykdom eller når fylkesmann utnevnes, men ikke kan tiltre umiddelbart, f.eks. fordi vedkommende er stortingsrepresentant og må sitte perioden ut.

Til toppen