2. Reindriften i Norge

2.1 Reindriften i Norge, herunder omfang og utbredelse

I Norge har reindriften sitt opphav hos den samiske befolkningen. I dag utøves samisk reindrift i det vesentligste i fjell- og utmarksområdene i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal (gjelder Trollheimen) og Hedmark.

I Nord-Gudbrandsdal og Valdres utøves det reindrift i regi av bygdefolk. Denne reindriften krever særskilt tillatelse gjennom reindriftsloven. I tillegg utøver Rendal Renselskap, i Rendalen, Engerdal og Trysil, en særegen driftsform basert på avskyting av privateide dyr.

I tillegg har svensk reindrift bruksrett i nærmere angitte områder i Norge.

Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 % av landarealet i Norge eller ca. 140.000 km2. Fra og med Finnmark til og med Sør-Trøndelag utgjør bruttoandelen rundt 80 % av landarealet. Ikke alt av arealet er tilgjengelig som reinbeite. Vann, impediment, dyrket mark og bebygde områder kommer til fradrag. Det anslås at nettoarealet utgjør ca. 90.000 km2 eller i underkant av 30 % av Norges fastlandsareal.

I Norge er det i dag ca 240.000 tamrein i vårflokk. Av disse er det om lag 180.000 rein i Finnmark, noe som innebærer en prosentandel på 70%. Reintallet mellom år kan variere. Årsaken til dette er knyttet til kalvetilgang, tap og slakteuttak. Reindriften sør for Finnmark har små variasjoner mellom år, mens reintallet i Finnmark har til tider variert betydelig.

I underkant av 3.000 personer er tilknyttet den samiske reindriften. Kjerneområdet for reindrift er i Finnmark, med 2.200 personer. Ikke alle personene er sysselsatt med reindrift, men står oppført med rein under de ansvarlige enhetene.

2.2 Reindriftens organisering

Reindrift utøves primært i det samiske reinbeiteområdet, som strekker seg fra Finnmark i nord til Hedmark i sør. Dette området er inndelt i 6 samiske regionale reinbeiteområder og videre i 72 sommer- og helårsbeitedistrikter, samt 10 distrikter som brukes til høst- og vinterbeiter for norsk reindrift og/eller som beiter for svensk reindrift. Innenfor hvert reinbeitedistrikt er det grupper av reineiere som har reinen i en felles flokk på bestemte arealer og som samarbeider om den praktiske driften. Disse driftsgruppene kalles kalles ”siida” og ”sijte” på henholdsvis nord- og sørsamisk. De siste årene har det vært i underkant av 100 sommersiidaer, og om lag 150 vintersiidaer innenfor de samiske reindriftsområdene.

Hver siida er delt inn i  ”siidaandeler”, med en ansvarlig leder. Siidaendeler erstattet begrepet ”driftsenhet” fra reindriftsloven av 1978-loven. Lederen bestemmer hvem som får ha rein i siidaandelen. I 2009 var det totalt 555 siidaandeler med rein. Av disse var det 397 siidaandeler i Finnmark.

Den enkelte reindriftsutøvers eierskap til reinen er befestet gjennom individuelle reinmerker. All rein innenfor det samiske reinbeiteområdet skal merkes med eierens merke. Rett til reinmerke har i utgangspunktet bare personer som er av samisk ætt.

2.3 Administrasjon og forvaltning

På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnloven, og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, sees reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken er derfor bygd på to selvstendige grunnlag; en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi. Landbruks- og matdepartementet (LMD) er det ansvarlige næringsdepartementet for reindriftspolitikken , mens Arbeids- og inkluderingsdepartementet er ansvarlig for samepolitikken generelt.

Den sentrale Reindriftsforvaltningen er lokalisert i Alta, og har det samlede forvaltningsansvar for reindriften i landet . Reindriftsforvaltningen ledes av Reindriftssjefen. Reindriftsforvaltningen skal bidra til at målene i reindriftspolitikken nås, samt legge til rette for en effektiv gjennomføring av reindriftspolitikken. Reindriftsstyret, som oppnevnes av Landbruks- og matdepartementet og Sametinget, skal være faglig rådgiver i forvaltningen av reindriftsnæringen og i arbeidet med reinforskning og veiledning. Videre skal Reindriftsstyret utføre de oppgaver som er gitt i eller med hjemmel i Lov om reindrift. Den sentrale Reindriftsforvaltningen ved Reindriftssjefen er sekretariat for Reindriftsstyret.

Landet er inndelt i seks reinbeiteområder: Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. Retten til å drive reindrift innenfor disse områdene er eksklusiv for den samiske befolkning. Denne samiske særretten gjelder ikke utenfor disse områdene. Utenfor de nevnte reinbeiteområdene krever utøvelse av reindrift særskilt tillatelse. Slik er det i Nord-Gudbrandsdal og Valdres fire ikke-samiske reindrifter, tamreinlag, som utøver virksomheten på egne eller leide areal.

I hvert av de seks reinbeiteområdene er det etablert lokale forvaltningskontor. Disse er underlagt Reindriftsforvaltningen i Alta, og ligger i Karasjok, Kautokeino, Bardufoss, Fauske, Snåsa og Røros. Tamreinlagene sorterer under forvaltningskontoret på Røros. For hvert reinbeiteområde er det etablert et områdestyre som oppnevnes av de respektive fylkesting og Sametinget. Områdestyrene skal være faglig rådgiver og premissgiver overfor offentlig forvaltning og andre i saker som angår reindriften i vedkommende reinbeiteområde. Videre skal også områdestyrene utføre de oppgaver som er gitt i eller med hjemmel i reindriftsloven. I tillegg er områdestyrene gjennom instruks gitt av Landbruks- og matdepartementet tildelt oppgaver som statlig sektormyndighet etter plan- og bygningsloven. Med bakgrunn i nevnte instruks er Områdestyrene tildelt innsigelsesrett på vegne av reindriften overfor kommunens forslag til arealplaner og reguleringsplaner, samt tildelt kompetanse til å uttale seg til arealplaner. De lokale forvaltningskontorene ved reindriftsagronomene er sekretariat for områdestyrene.

Sametinget har i dag ikke forvaltningsansvar i forhold til reindriften. Imidlertid kan Sametinget påvirke gjennom konsultasjoner med statlige myndigheter og gjennom innspill til reindriftsavtaleforhandlingene mellom Staten ved Landbruks- og matdepartementet og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL). Videre oppnevner Sametinget medlemmer til reindriftens styringsorganer og de regionale rovviltnemndene.

2.4 Reindriftens naturgrunnlag

Reindriften foregår i et arktisk produksjonssystem der man utnytter reinens tilpasning til den nordlige taigaen og tundraen. Reinen er fysiologisk og atferdsmessig tilpasset sitt naturmiljø, både gjennom rask vekst gjennom en kort og intens sommersesong, og ved redusert aktivitetsnivå og energitap gjennom vinteren. Utøverne nytter også reinens tilpasninger gjennom sesongvise flyttinger av reinflokkene mellom ulike beiteområder. Reinens naturlige forflytting og den nomadiske driftsformen er selve bærebjelken for en optimal produksjon i disse områdene, og grunnlaget for reindriftskulturen slik vi kjenner den i dag.

Reindriftens driftsform gjør næringen svært arealavhengig. Dette har sin bakgrunn i marginale beiteområder og på grunn av reinens behov for ulike sesongbeiter og flytteveier mellom dem. Menneskelig virksomhet i reinbeiteland kommer i tillegg til den naturlige forstyrrelsen fra blant annet rovvilt som reinen alltid har måttet leve med.

Felles for alle reinbeiteområdene er at de har lav reintetthet (antall rein per km2) på forholdsvis store arealer. Selv om reintettheten på distriktsnivå er lav, kan eventuelle inngrep i reinbeiteområdene likevel ha stor betydning for reindriften. Reindriften foregår på åtte ulike årstidsbeiter. I hver årstid er det begrensede arealer som kan nyttes til beite, og det kan oppstå situasjoner der hele reinflokken må samles på et lite område. Dette gjelder særlig på vårvinteren da det meste av beitet vil være utilgjengelig under snø og is. Tettheten av rein på beite på de tilgjengelige arealene vil da være svært høy, og kapasiteten her vil være bestemmende for hvor mange rein distriktet kan ha på beite gjennom året.

2.5 Reindriftens rettsgrunnlag

Reindriften er regulert gjennom reindriftsloven av 15. juni 2007 nr. 40. Ved ikrafttredelse av denne loven ble reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 opphevet. Reindriftsloven konstituerer ikke reindriftsretten, men gir en nærmere definisjon av innholdet i disse rettighetene, samt en regulering og styring av utøvelsen. Dette innebærer at reindriftens rettstilling ikke er uttømmende regulert gjennom loven. Loven må suppleres med rettigheter ervervet gjennom sedvane, alders tids bruk m.v.

Formålet med den nye reindriftsloven (§ 1) er å legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet for øvrig. For å nå disse mål skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv i samsvar med Grunnloven § 110 a og folkerettens regler om urbefolkning og minoriteter. Loven skal videre bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere og myndighetene. Utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven legge forholdene til rette for en økologisk og økonomisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene i de områder der reindrift foregår. Det er en rekke juridiske styringsverktøy ved siden av reindriftsloven som har betydning for reindriften. En av de mest sentrale er plan- og bygningsloven. Andre lover av sentral betydning er; naturvernloven, energiloven, fjelloven, finnmarksloven og naturmangfoldloven.

Historisk har man omtalt reindriftsretten som en kollektiv rett. Dette innbærer at det er samene som sådan som har ervervet en rett til å drive reindrift på de arealer hvor det fra gammelt av har vært utøvet slik bruk. Det er reindriftssamene som etnisk gruppe som er bærere av denne rettigheten, og ikke enkeltpersoner eller mindre grupperinger innenfor dette kollektivet. Den enkelte har en andel i den kollektive rett, og ikke eksklusive rettigheter som nyter særskilt vern internt.

I den senere tid har det innenfor reindriftsretten skjedd en betydelig rettsutvikling knyttet til rettigheter. Rettspraksis viser klart at siidaer kan ha etablert særskilte rettigheter over den grunn de disponerer. Den nye reindriftsloven har en rekke bestemmelser som fremhever at det skal tas hensyn til rettigheter etablert på særskilt rettsgrunnlag.

Til toppen