Offentlig utvalg for blindeskrift, OUB

Fra: Offentlig utvalg for blindeskrift
Sendt: 28. april 2003 13:41
Til: 'postmottak@kkd.dep.no'
Emne: Høringsuttalelse vedr. utredningsrapporten om Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek

Til Kultur- og Kirkedepartementet
Postboks 8030 Dep.
0030 OSLO

Høringsuttalese vedrørende utredningsrapporten

"Om litteratur- og informasjonstjenester til blinde og svaksynte i en digital verden!

Vedlagt følger høringsuttalelsen fra Offentlig utvalg for blindeskrift, OUB. Uttaleslen blir først sendt i dag (28.04.), da Offentlig utvalg for blindeskrift hadde sitt møte fredag 25.04., for bl.a. å behandle utredningsraporten.

Dette forholdet har jeg lagt fram for departementet i telefonsamtale i forrige uke, og OUB ba da om en forlengelse av høringsfristen til mandag 28.04. Vi fikk en muntlig positiv tilbakemelding på vår anmodning.

Vennlig hilsen

For Offentlig utvalg for blindeskrift
Liv Kristin Saur

Offentlig utvalg for blindeskrift
Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek
Postboks 5834 Majorstua 0308 OSLO
Tlf. 22 06 88 71 Faks 22 60 74 73
E-post: oub@nlb.no

Vedlegg: Høringsuttalelse fra Offentlig utvalg for blindeskrift:

Rapporten

"Om litteratur- og informasjonstjenester
til blinde og svaksynte i en digital verden"

Høringsuttalelse fra
Offentlig utvalg for blindeskrift (OUB)

April 2003

I denne uttalelsen vil vi legge størst vekt på de delene av rapporten som gjelder blindeskrift (punktskrift), men vi tillater oss også å mene noe om andre forhold.

Innledningsvis vil vi komplimentere Jostein Helland Hauge for et godt arbeid utført under tidspress. Vi synes han i løpet av den korte tiden han har hatt til rådighet, har klart å skaffe seg en stort sett korrekt innsikt i et komplekst saksområde.

OUB merker seg med tilfredshet beskrivelsen av funksjonshemmede som "de mest krevende brukere av produkter som det allmenne markedet ønsker" (3.1). Flere steder nevner rapporten DAISY som et egnet format for én type "produkter som det allmenne markedet ønsker", nemlig multimedia-bøker. I 3.7 heter det således: "Internasjonalt er det klare tegn som tyder på at DAISY-formatet eller kompatible formater får stadig større oppmerksomhet i standardiseringsorganer, herunder i USA." OUB er enig i at DAISY kan bli sentralt i tilgjengeliggjøringen av litteratur til syns- og lesehemmede, men da under forutsetning av at DAISY av aktørene i markedet oppfattes som et interessant format generelt, ikke bare som enda en særløsning for spesielle grupper, jf. 3.8. Derfor er OUB enig i rapportens forutsetning, uttrykt i 14.2: "De produserte eller innkjøpte lydbøker/elektroniske tekster blir i fremtiden lagret i et åpent, fleksibelt format i en produksjonsdatabase. Fra denne fremstilles enkelteksemplar etter brukernes ønsker." OUB mener "brukernes ønsker" også må omfatte punktskrift på papir. Dette innebærer at NLB må beholde sin kompetanse i redaksjonell tilrettelegging (jf. 14.3.3) også for utskriving i punktskrift. Å utplassere produksjon av enkelteksemplarer i punktskrift som betalte oppdrag, slik det antydes bl.a. i 5.4 og 14.5.3, vil antakelig bli dyrere enn å beholde den i NLB.

OUB vil minne om at Departementet i tildelingsbrevet for bevilgningen til NLB for 2003, sitert i 4.1, forutsetter at NLB "igangsetter tiltak for å gi døvblinde et tilbud når det gjelder utskriftstjeneste." Rapporten nevner ikke dette i opplistingen av tjenesteområder i 14.3.2, men uttrykker heller ikke uenighet med Departementet om at NLB bør administrere en slik tjeneste. OUB antar det mest hensiktsmessigte er at denne tjenesten i sin helhet besørges av NLB.

Disse to forholdene taler for det alternativet i 14.3 som går ut på at punktskriftproduksjon fortsatt blir en del av NLBs virksomhet. Når det gjelder produksjon av skjønnlitteratur, er OUB enig i at det bør "vurderes å samlokalisere arbeidet med et annet produksjonsmiljø, evt. i form av utplassering av oppdrag" (5.4).

Men uansett hvor produksjonen blir plassert, er det viktig at den holder mål kvalitetsmessig. En bok i vanlig skrift på papir er ikke akseptabel hvis den er full av trykkfeil. Like lite skal en bok i punktskrift aksepteres hvis ikke skannerfeil og andre trykkfeil er rettet opp, og like lite skal en lydbok aksepteres hvis den er full av lesefeil. Det er en kjensgjerning at ikke all produksjon ved NLB er blitt godt nok kvalitetssikret. Det blir ikke lest korrektur på alle bøkene som produseres i punktskrift (vi tviler på at noe forlag ville våge å slippe ut en bok det ikke var lest korrektur på), og også i lydbøker forekommer det feil som gjør at leseren misforstår innholdet, og det til tross for at en kontrollør betjener studioet. Med selvbetjente studioer og automatisert overføring til punktskrift er OUB redd for at kvaliteten på produktene kan synke om ikke korrektur- og kontrollfunksjonene styrkes. I denne forbindelsen vil vi trekke fram følgende fra 4.1: "I dag meldes det fra mange hold at ferdigheten i bruk av blindeskrift er dalende. Dette skyldes både dårligere opplæringsvilkår enn tidligere og økende bruk av lydbøker fremfor bøker i blindeskrift." Da er det desto viktigere at de bøkene som blir produsert i punktskrift, viser hvordan punktskriften skal være.

Om økningen av punktskriftproduksjon i Sverige heter det i 11.5: "Tidligere var det i høy grad TPB som valgte ut de bøker som skulle produseres i blindeskrift. Etterspørselen var da laber. Etter at TPB gikk over til å la lånerne i langt høyere grad foreslå den litteratur som skulle overføres, er utlånet steget vesentlig. Grunnen oppgis bl.a. å være at det da ble rom for mye mer "folkelig" litteratur. Nyheten om at denne, tidligere vanskelig tilgjengelige litteraturgenren, nå fantes, gikk som løpeild gjennom brukermiljøene." Dette er riktig, men det er langt fra hele sannheten. I Sverige har en lansert punktskrift-bokklubber både for barn og voksne. Det tilbys "pakker" med attraktivt lesestoff i punktskrift til barn på ulike trinn i førskole- og skolealder. Medlemmene i bokklubben for voksne tilbys regelmessig skjønnlitterære verk som de kan kjøpe. I Norge har det for synshemmede nærmest vært en luksus å eie skjønnlitteratur. Det aller meste av den skjønnlitteraturen som har vært produsert – det gjelder både lydbøker og punktskriftbøker –, har vært for utlån, ikke for salg. For punktskriftproduksjonens vedkommende er dette en arv fra den tiden da skjønnlitteraturen ble skrevet av manuelt i bare ett eksemplar. Vi siterer videre fra 11.5: "Produksjonen i blindeskrift ved NLB representerer imidlertid bare en liten del av det materiale av skjønnlitteratur, faglitteratur og informasjonsmateriell som blir produsert for blinde og synshemmede. Hovedinnsatsen gjøres ved Norges blindeforbunds spesialtrykkeri i Bergen, som finansieres av staten. […] Hovedandelen av produksjonen ved NBFs trykkeri består av tidsskrifter og internt organisasjonsmateriell." Det må tilføyes at tidsskriftene – med et par unntak – ikke er punktskriftversjoner av tidsskrifter som tilbys på det åpne markedet, men små publikasjoner som inneholder stoff klippet fra ukepressen, fra populærvitenskapelige tidsskrifter og lignende. Selv om det nok er riktig at punktskriftproduksjonen ved NBFs trykkeri i volum er større enn punktskriftproduksjonen ved NLB, må det presiseres at NBFs trykkeri ikke har produsert skjønnlitteratur på mange år. Når det gjelder denne genren, er det altså ikke riktig at produksjonen i blindeskrift ved NLB representerer "bare en liten del". Det har vært en gjengs oppfatning at det meste av kapasiteten ved NBFs trykkeri gikk med til å produsere tidsskrifter og medlemsinformasjon. Ut over dette kunne det produsere enkelte nyttige håndbøker, men å kjøpe skjønnlitteratur derfra kunne en som punktskriftleser bare glemme. Hvis nå NBFs trykkeri har ledig kapasitet til å produsere litteratur for salg, slik rapporten gir inntrykk av, hilser OUB dette med stor glede. Vi har også erfaring for at NBFs trykkeri leverer produkter av høy kvalitet.

Overskriften til 4.6, "Studenter vil ha kvantitet", er i og for seg ikke ukorrekt, men hvis en tolker inn i den at for studenter er det ikke så farlig om kvaliteten er dårlig, bare kvantiteten er tilstrekkelig, da har en misforstått problemstillingen. Viderekomne studenter (og yrkesaktive akademikere) vil nok kunne bære over med kvalitetsmessige mangler, men for bøker som gir innføring i et studium, er kvalitetssikring av avgjørende betydning, jf. 5.2. Ikke bare er det viktig at fagtermer og navn blir riktig gjengitt (stavet i lydbøker), men også at vedkommende fags notasjon blir riktig formidlet. Det heter i rapporten: "Alt i dag kan det konstateres at produksjon av blindeskriftbøker for studenter blir marginal i fremtiden. Det har sammenheng med at de fra et elektronisk tekstgrunnlag kan få tilgang til innholdet gjennom bruk av leselist for blindeskrift knyttet til PC eller via et separat leseutstyr som for eksempel Braille Light. Automatisk produksjon av syntetisk tale vil også bli mer og mer brukt, jf. nedenfor om utviklingen i Danmark." Dette må nyanseres. Verken leselist eller syntetisk tale er i stand til å gjengi alle symboler som inngår i matematikk, realfag, fonetisk transskripsjon og andre fagnotasjoner. Heller ikke tekster på fremmede språk som bruker et annet tegnsett enn det som vanligvis er aktivt på datamaskiner i Norge, er uten videre tilgjengelige for blinde i elektronisk form. I alle slike fag må tekstene tilrettelegges med utgangspunkt i notasjonene som er utarbeidet for punktskrift på papir, og i de fleste tilfellene lånes de også ut til studentene i papirversjon. Leveres de elektronisk, er det i form av filer som nærmest er klargjort for utskriving på papir, slik at det som kommer opp på leselista, tilsvarer en papirversjon. Dette gjelder i ekstrem grad for musikk, der notene må "oversettes" til en punktskriftbasert form, enten de leveres på papir eller elektronisk.

Her passer det å gå litt nærmere inn på overføringen av musikknoter til punktskrift. I sin tid produserte Norges Blindeforbunds trykkeri en ikke ubetydelig mengde noter til bruk for blinde yrkesmusikere. Dette opphørte omkring 1980, dels av økonomiske grunner, og dels fordi antall blinde yrkesmusikere ikke lenger var så stort. Siden ble det ved Huseby utdanningssenter (nå kompetansesenter) opprettholdt en viss noteproduksjon som i det vesentlige dekket behovet for studentene ved utdanningssenterets musikklinje. I 1994 ble produksjonen av noter til musikkstudenter på universitets- og høgskolenivå overført til NLB, som jo hadde ansvaret for den øvrige studielitteraturen på dette nivået. Samtidig skaffet NLB seg spisskompetanse på noteproduksjon. Men siden yrkesaktive ikke har produksjonsrett i NLB, innebar ikke dette at yrkesmusikerne fikk tilbake den servicen de hadde mistet. Senere har en arbeidsgruppe under OUB gjennomgått en internasjonal håndbok i musikknotasjon i punktskrift og gitt retningslinjer for bruk av denne notasjonen i Norge. Etter OUBs mening bør vi holde denne kompetansen i hevd, da behovet for punktskriftproduksjon av noter i Norge spenner ganske vidt, fra skoleelever som spiller i musikkorps, via mennesker som synger i kor eller spiller i amatørorkestre, og til musikkstudenter på universitetsnivå, musikklærere i skolen og yrkesmusikere. Heller enn å "flagge ut" noteproduksjonen til Danmark, slik rapporten antyder i 5.4, bør vi utdanne flere som kan overføre noter til punktskrift i Norge. Ikke minst er det nyttig at lærere til integrerte blinde elever har elementære kunnskaper i punktskriftnoter. I rapporten heter det: "I Norden har Danmarks Blindebibliotek gitt til kjenne ønsker om å ta imot produksjoner fra andre land", uten at det sies noe om betingelsene for slik produksjon, for eksempel leveringstider og priser. Når det gjelder leveringstider, har ikke OUB grunnlag for å uttale seg, men når det gjelder priser, kjenner vi til at norske yrkesmusikere har fått opplyst at også enkeltmusikere må betale produksjonspris, noe som kan bety at et forholdsvis lite verk kan koste flere tusen kroner. Det er altså ikke gitt at noteproduksjonen vil bli mindre kostbar om den kjøpes fra Danmark. En annen grunn til at kompetansen på noter i punktskrift bør holdes i hevd i Norge, er at det i flere land arbeides med å utvikle dataprogrammer som kan lette konverteringen av noter mellom vanlig skrift og punktskrift. Like viktig som det er at Norge tar del i utviklingen av DAISY-systemet (noe rapporten karakteriserer som gledelig i 12.4), like viktig er det at vi har kompetanse til å følge utviklingen på note-området.

I likhet med rapporten (14.4.1) er OUB enig i det gamle kravet om at ansvaret for produksjon av studielitteratur bør flyttes fra KKD til UFD. Vi har imidlertid kommentarer til noen av utsagnene i rapporten.

I 8.6 heter det: "Det er skrevet brev til Kultur- og kirkedepartementet om forholdene og bl.a. bedt om at det innføres en ordning med overslagsbevilgning, noe som hevdes å kunne bedre situasjonen noe ved at man til en viss grad kan planlegge og kostnadsføre produksjoner ut over et enkelt budsjettår. Slik problemene fremstår i NLB i dag, er det imidlertid usikkert om dette nå er et virkemiddel av særlig betydning for å løse grunnleggende produksjonsproblemer." På den ene siden finner ikke OUB det siste utsagnet konkret underbygd i rapporten. På den andre siden stiller OUB seg tvilende til at hensikten med overslagsbevilgning skulle være å kunne planlegge produksjoner ut over et enkelt budsjettår. Snarere er det vel slik at produksjonen av studielitteratur vanskelig kan planlegges på lang sikt, ettersom en ikke på forhånd kan vite hvilke tekster som blir etterspurt med hvor korte tidsfrister. Overslagsbevilgning gjør det mulig å møte uforutsette oppgaver med større fleksibilitet.

I 14.2 heter det: "I årene som kommer, bør hensynet til voksne blinde og svaksynte i en yrkessituasjon tillegges langt større vekt enn i dag. Det synes å være dokumentert at høy utdanning hos funksjonshemmede øker deres sjanser betydelig for å få høvelig lønnet arbeid senere. Men samtidig aktualiserer dette behovet for å gi yrkesaktive synshemmede tilgang til fagstoff til bruk i sitt daglige yrkesliv, til videre- og etterutdanning m.v." Dette gir OUB sin uforbeholdne tilslutning til. Vi understreker at "videre- og etterutdanning m.v." også omfatter faglig oppdatering som i mange tilfeller er nødvendig for at en skal kunne beholde arbeidet sitt. Tilgjengeliggjøring av slik litteratur er altså samfunnsmessig sett like nødvendig som tilgjengeliggjøring av studielitteratur, og det er naturlig at spørsmålet for yrkesaktive løses på samme måte som for mennesker under utdanning, ikke minst fordi faglitteratur for yrkesaktive krever samme type redaksjonell tilrettelegging som studielitteratur. Fag- og forskningsbibliotek hører administrativt inn under UFD, ikke under KKD. Hvis produksjonen av faglitteratur til yrkesaktive legges inn under NLB, slik det foreslås i 14.3.2, mens produksjonen av studielitteratur flyttes ut av NLB, slik det foreslås i 14.4.1, vil det på den ene siden innebære en uheldig oppsplitting av produksjonen av studie- og faglitteratur, og på den andre siden bidra til å opprettholde "kampen" mellom folkebibliotek- og fagbiblioteklitteratur innad i NLB.

I 14.4.1 heter det: "I dag er det i alt 4 stillinger knyttet til studievirksomheten: 1 stilling til redaksjonell tilrettelegging for produksjon og 3 stillinger til bibliotek- og utlånsfunksjoner mv." Dette er ikke en eksakt beskrivelse. Den stillingen til redaksjonell tilrettelegging som er nevnt, gjelder bare tilrettelegging av lydbøker. En av de tre stillingene ved avdeling for blindeskriftproduksjon (jf. 4.1) er i sin helhet knyttet til studievirksomhet: produksjon av studielitteratur i punktskrift og redigering og tilrettelegging av elektroniske bøker for studenter. Antallet stillinger knyttet til studievirksomheten er altså 5, pluss at noen av de ansatte i avdeling for lydproduksjon også arbeider med studielitteratur.

OUB er enig i at det er "naturlig å peke på Huseby kompetansesenter som det fagmiljøet som produksjonsarbeidet for studenter bør knyttes til" (14.4.1). Det er i tråd med sektoransvarsprinsippet for så vidt som Huseby kompetansesenter hører inn under UFD. Det må imidlertid påpekes at det ikke hører inn under "riktig" avdeling, Universitets- og høgskoleavdelingen, men under statlige spesialpedagogiske støttesystemer. Vi må dessuten påpeke en svakhet i rapporten når det gjelder overføring til Huseby: I 1.1 heter det: "Det overordnede målet med rapportarbeidet er å finne fram til finansielle, administrative og produksjonstekniske ordninger som kan gi mer effektiv drift enn i dag, samt øke og forbedre tjenestetilbudet til de primære målgruppene betydelig." I økonomiavsnittet (14.5.5) konsentrerer rapporten seg snevert om NLBs økonomi og nevner ikke med et ord hvordan studielitteraturproduksjonen ved Huseby er tenkt finansiert, hva den vil koste osv.

Om elektroniske bøker heter det i 2.3 at de "har som oftest grunnlag i trykte utgaver som digitaliseres. Dette er imidlertid en omvei når forholdet er at all ny faglitteratur trykkes med basis i en elektronisk fil. Fremover blir det derfor viktig å søke samarbeid med forfattere, opphavsrettsorganisasjoner, trykkerier m.fl. for å utnytte direkte dette elektroniske grunnlagsmaterialet." Spørsmålet behandles også i 3.7: "Til i dag har ikke forlagene vært særlig interessert i å inngå samarbeid om produksjon av elektroniske utgaver eller tilrettelegge grunnlagsfiler i formater som støtter en elektronisk videreproduksjon hos andre. Dette er et felt som det må arbeides intensivt på i fremtiden. De ulike interessenter bør, som også Nordisk råd tilrår, gå sammen med de nasjonale myndigheter for å fremforhandle løsninger som sikrer bruksavtaler med opprettshaverne og avtaler med forlag og trykkerier som kan etablere konsensus om bruk av bestemte filstandarder for digital produksjon i ulike formater. Gitt at dette kan skje og at det kan etableres akseptable betalingsordninger for den elektroniske grunnversjonen av en bok (eksempelvis samme pris for elektronisk versjon som for trykt bok), står vi overfor en revolusjon i tilgangen til både allmenn- og faglitteratur for studenter og andre lånergrupper." Her mener OUB at rapporten kunne ha gått lenger i å påpeke forlagenes ansvar for å følge prinsippet om universell utforming. Når et forlag publiserer et åndsverk beregnet på allmennheten, bør forlaget gjøre verket tilgjengelig for hele allmennheten, også syns- og lesehemmede. Dette kan ev. settes som betingelse for at forlaget skal få produksjonsstøtte, f.eks. til lærebøker og studielitteratur.

Rapporten understreker helt riktig at NLB må dekke en større del av behovet for informasjon og veiledning til sine lånere enn vanlige bibliotek må gjøre for sine, jf. særlig 4.3, 6.4 og 13.2. Det er helt i tråd med sektoransvarsprinsippet at de vanlige bibliotekene overtar veiledningen av syns- og lesehemmede lånere, slik rapporten beskriver i 13.4. Dette forutsetter ikke bare at personalet ved de vanlige bibliotekene settes i stand til å gi slik informasjon og veiledning som nevnt i 14.2, men også at syns- og lesehemmede lånere venner seg til å forholde seg til sitt lokale bibliotek istedenfor til spesialkompetansen ved NLB. Dette vil for mange bety en minst like stor omstilling som overgangen fra kassettbøker til DAISY-bøker. I Sverige skjedde omstillingen fra direkte lån av lydbøker i et sentralt spesialbibliotek til lån gjennom folkebibliotekene for mange år siden, så forholdene i Sverige er ikke direkte sammenlignbare med dagens situasjon i Norge.

Ordningen i Sverige omfatter dessuten ikke punktskriftbøker, som fortsatt lånes ut sentralt fra TPB. Vi antar grunnen til dette dels er at punktskriftbøker krever uforholdsmessig stor lagerplass i forhold til antall lånere av slike bøker i et folkebibliotek, dels at bibliotekarer som ikke behersker punktskrift, kan ha vanskelig for å orientere seg blant punktskriftbøker. OUB mener sentralt utlån av punktskriftbøker er hensiktsmessig også i Norge. Vi anbefaler derfor at NLB fortsatt bør ha ansvaret for lagring og utlån både av eksisterende og nyprodusert folkebiblioteklitteratur i punktskrift. I 14.5.4. sies det med tanke på utlån av lydbøker: "Det må vurderes nærmere om utlånet bør videreføres i NLBs nåværende lokaler, flyttes til andre lokaler i Oslo, for eksempel til Nasjonalbibliotekets avdeling i Oslo, eller om det bør foretas en flytting av samlingen til Rana som ledd i nyetableringen av NLB der." Når det gjelder lagring av punktskriftbøker, anser OUB det for sannsynlig at verken Nasjonalbibliotekets avdeling i Oslo eller Nasjonalbiblioteket i Rana har tilstrekkelig plass, iallfall ikke hvis bøkene skal lagres slik at de er lett tilgjengelige for utlån. Det synes naturlig at bøkene lånes ut fra det stedet der de er lagret. I denne forbindelsen viser vi til 4.2., der det står at "NLB i Oslo ligger sentralt i et boligområde med mange blinde". Konklusjonen bør derfor bli at punktskriftbøker fortsatt lagres i og lånes ut fra NLBs lokaler i Oslo.

Tanken om at eldre synshemmede lånere vil ta i bruk Internet for å søke informasjon, kommer til uttrykk flere steder i rapporten. Således heter det i 4.5: "Mer og mer vil det være slik i årene som kommer at også de eldre brukere vil være fortrolige med digitalt utstyr (jf. eldresurf) slik at de langt lettere enn tidligere kan ta i bruk nye digitale produkter for avspilling og selv bruke databaser for fremsøking av de ønskede bøker og for bestilling av sine lån." Denne visjonen er kanskje vel optimistisk. Søking av informasjon i databaser og på Internet er generelt mer tids- og arbeidskrevende for synshemmede enn for seende. Mennesker som mister synet helt eller delvis i høy alder, må dessuten gjennom en svært krevende omstillingsprosess for å klare den nye situasjonen på nær sagt alle livets områder. For eldre som har mistet synet og som mangler dataerfaring, er følgelig terskelen inn til "cyberspace" høyere enn for seende eldre uten dataerfaring, selv om de kan bli minst like ivrige surfere som sine jevnaldrende seende når de først er kommet over denne terskelen. At forfatteren av rapporten er klar over problematikken, vises i 14.2, der det heter: "Det må være et mål at utlånet/formidlingen også for ettertiden tilrettelegges slik at alle lånere som tar kontakt, kan betjenes ut fra sine individuelle behov." Rapporten er imidlertid vag når det gjelder forslag til hvordan disse behovene kan dekkes i framtiden. Siden NLBs nåværende lokaler i Oslo peker seg ut som egnet for fortsatt utlån av punktskriftbøker, mener OUB at også framtidig utlåns- og informasjonsvirksomhet bør skje derfra.

Hva med OUB? Dette spørsmålet har vi gjemt til slutt. OUB er nedsatt av KKD og har én ansatt, utvalgets sekretær, i 70% stilling. OUB er administrativt forankret i NLB. Ser en bort fra det prinsipielt betenkelige i å forankre OUB hos en av instansene som er representert i utvalget, er det viktig at utvalget har sete i et punktskriftmiljø. Hvis en lander på alternativet med å "flagge ut" all punktskriftproduksjon fra NLB, noe OUB frarår, vil det neppe være naturlig at OUB administrativt hører inn under NLB. Da må en snarest ta stilling til hvor OUB skal ha sete. Hvis punktskriftmiljøet ved NLB i Oslo fortsatt skal bestå, kan det være praktisk at også OUB er en del av dette miljøet.