Riisdal, Inger Johanne

Fra: Inger Johanne Riisdal

Sendt: ti 29.04.2008 21:23
Til: Løvik Ottar Andreas; Norang Ståle; Grette Inger Sigrid; Aasen Ingrid
Emne: Vedr. forslag til endringer i odelsloven, konsesjonsloven og jordloven - høring


Privat tilbakemelding i høringsrunden
Jeg er en privatperson som håper at også min stemme kan bli hørt, når denne saken er ute til høring. Selv om jeg ikke har hatt kapasitet til å sette meg fullstendig inn i forslaget, forstår jeg at dette innebærer vesentlige endringer i forhold til dagens ordning. Nå er jeg redd for at en omlegging, på tross av gode hensikter, kan innebære uheldige konsekvenser.

I Pluss-magasinet til Stavanger Aftenblad for 18. april i år, refereres professor ved Norges Handelshøyskole, Rolf Jens Brunstad slik: "Ingen tvinger folk til å være bønder. Hvis inntektene er lave, må de kanskje spørre seg hva som er alternativet". Jeg tror ikke at lave inntekter er den norske bondens eneste problem. Det er selvsagt riktig når Brunstad i samme artikkel påpeker at bonden er selvstendig næringsdrivende. Brunstad unngår imidlertid å presisere at bonden, i motsetning til andre slags selvstendig næringsdrivende, ikke står fritt til å omsette sin eiendom til markedspris. Tvert imot må bonden eventuelt (i verste fall) godta å selge for langt mindre enn han selv har lagt ut. Slik må det nødvendigvis bli, når prisen for en landbrukseiendom skal stå i forhold til potensiell næringsinntekt.

Når bønder i dag selger for mindre enn de selv har lagt ut, er det vel vanligvis snakk om overdragelse til etterkommere med odel. Men salg til utenforstående til "gi-bort-pris" er ikke helt uaktuelt, som i saken til enke og minstepensjonist Randi Ørsahl fra Årdal. Stavanger Aftenblad kunne i vinter fortelle at hun har funnet en kjøper som er villig til å betale 3,75 millioner kroner for hennes attraktive småbruk.  Fylkeslandbrukstyret finner imidlertid prisen for høy, og vil underkjenne handelen.  At damen må betale 2,4 millioner for sin nye bolig, er saken uvedkommende.

Allerede i dagens situasjon er det vanskelig for mange bønder å "slå retrett". Har man først gjort store investeringer i landbruket, kan det  være mest fornuftig å fortsette driften, lave inntekter til tross. Mange kan nok finne en annen levevei i dagens arbeidsmarked. Vinningen kan imidlertid fort gå opp i spinningen for den som må flytte, og dermed pådra seg dyre boutgifter og andre ulemper. Men om man per i dag likevel ser seg nødt til å forlate odelsjorda, og kanskje må la husene stå tomme det meste av året, så ordner det seg vel slik at man i alle fall beholder eiendomsretten. Man må uansett regne med at slike valg innebærer mange vanskelige følelser, for det er normalt å kjenne seg utilstrekkelig om man ikke kan innfri forpliktelsene man mener å ha overfor slektsgården.

Dersom det skulle bli slik at den som må gi opp å være bonde i langt større grad vil bli tvunget  til å avstå eiendommen sin - hvem tør da ta sjansen på å forsøke seg som bonde? Noen finner vel alltids gode forretningsmuligheter i landbruket -  vi har hørt at broileroppdrett skal være lønnsomt - og for enkelte kan tomtesalg (lite bærekraftig!) være aktuelt. Men generelt må man vel enten være dum eller ekstremt modig for å ta store investeringer, uten garanti for fremtidige inntekter, og knapt noen retrettmulighet?

Det blir av vesentlig interesse å avklare hva bonden risikerer. Hvordan vil det bli hvis de nye bestemmelsene vedtas:

  - dersom bonden eller hans barn rammes av kraftig allergi mot husdyr eller vekster (tilstander som kan forbedres, i alle fall for neste generasjon)
  - dersom bonden opplever at ungene kommer i dårlig selskap, og han ønsker å flytte midlertidig bort for å komme i et annet miljø (slikt er ikke alltid så lett å snakke om)
  - dersom bonden føler seg og/eller ungene truet av ville dyr (som han ikke får lov til å bekjempe)
  - dersom bonden innser at han ikke kan leve av sin jord, så han må søke arbeid annetsteds

  vil han da kunne få fritak for bo- og driveplikten, eller må han i så fall selge, til den pris myndighetene måtte bestemme? Så må han eventuelt ta sin gjeld med seg, idet han søker lykken annetsteds.

Den som eventuelt får kjøpe en landbrukseiendom for en veldig billig penge, er på sin side spesielt heldig. Kjøperen får et langt bedre utgangspunkt enn selgeren hadde, og kan dermed kanskje klare å leve av jorda (i motsetning til selgeren)!

Bare for å ha det helt klart: jeg er ikke tilhenger av å gjøre landbrukseiendommer fritt omsettelige i det åpne marked. Når alt kommer til alt, tror jeg det er best om bonden vet at en av hans etterkommere vil få økonomisk mulighet til å overta eiendommen. Det er imidlertid nødvendig med rammebetingelser som gjør det ellers interessant å overta, samtidig med et regelverk som i størst mulig grad innebærer at landbrukseiendommene både blir bebodd og drevet forsvarlig. Kanskje dagens ordning er den salomoniske løsning?

Vennlig hilsen
Inger Johanne Riisdal, Randaberg