Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Kap. IV Nærmere om innholdet...

Kap. IV Nærmere om innholdet i § 1

A. Målet i § 1 første ledd

Begrepet «arealressursene» står sentralt i formålsbestemmelsen. Som arealressurser regnes de elementer som inngår i begrepet fast eiendom, dvs. jord, skog, fjell og vann. I tillegg til dette hører rettigheter knyttet til arealene inn under begrepet. Eksempler på dette er servitutter, jakt‑ og fiskeretter, rett til uttak av vann, beiterett, andre bruksretter og lignende retter. Bygninger som står på arealet hører til den faste eiendommen, og er dermed en del av arealressursene. Det kan dreie seg om bolighus, seterhus, hytter, driftsbygninger av ulike slag, og andre typer bygninger og byggverk. Arealressursene dekker selve overflatearealet, og ressurser i grunnen. Eksempler på det siste er jordsmonn, grusforekomster og grunnvann.

Begrepet «arealressursene» dekker også skogmark slik denne er definert i § 2 første ledd i skogbruksloven ( lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965 ). Skogmark er grunn som er skogproduserende eller som etter en samlet jord‑ og skogbruksmessig vurdering egner seg best til skogproduksjon og ikke nyttes til annet formål. Skogbruksloven har for øvrig sin egen formålsbestemmelse i § 1 som dekker opp mange av de samme intensjoner som jordloven § 1.

Det overordnede målet er at ressursene skal brukes på den måten som er best for samfunnet og de som har yrket sitt i landbruket. Loven tilgodeser ulike interesser. Når arealene skal brukes på en best mulig måte; skal de også gis vern slik at produksjonsevne og utnyttelsesmuligheter sikres for framtidige generasjoner. Regelen retter seg mot alle som faktisk bruker, planlegger bruk av, eller regulerer bruken av arealressursene.. Bestemmelsen stiller krav til bondens arealbruk samtidig som den uttrykker et mål for det offentliges virkemiddelbruk ved arealdisponeringen.

Det er samfunnets interesser som skal tilgodeses gjennom lovens regler om arealdisponering. Inn under samfunnets interesser hører interessene til dem som helt eller for en del har yrket sitt i landbruket. Hvor interessene til landbruksutøveren og andre samfunnsinteresser står mot hverandre må det, som i andre tilfeller hvor ulike samfunnsinteresser trekker i forskjellig retning, foretas en helhetlig vurdering av hvilken arealbruk som gir best resultat for samfunnet.

B. Bruksstruktur og eiendomsutforming, § 1 andre ledd

1. Tjenlig variert bruksstruktur ut fra samfunnsutviklingen i området
Jordlovens mål for bruksstruktur og eiendomsutforming er knyttet til et mål om å skape grunnlag for stabile arbeidsplasser og gi lønnsomhet i landbruket. Svært mange bruk i landet har for små arealressurser for å gi et slikt grunnlag. Ett av jordlovens mål er derfor at driftsenhetene bør styrkes gjennom bruk av virkemidlene i loven og ved de ordninger det legges til rette for i forskrifter hjemlet i loven.

Ved vurderingen av om det enkelte bruk bør styrkes, må en to utgangspunkt i den varierte bruksstrukturen vi har i landet vårt. Lovens virkemidler skal brukes på en slik måte at det legges til rette for utvikling av bruk som er tjenlige for samfunnet både nasjonalt og lokalt, sett ut fra det området hvor eiendommen ligger. Dette innebærer bl.a. at det både i sentrale strøk og i distriktene skal legges vekt på å skape ressurssterke bruk. Et bredt sammensatt ressursgrunnlag kan bidra til å skape ressurssterke bruk dersom ressursene kan drives på en kostnadseffektiv måte. Svingninger i markedet får på denne måten mindre virkning for inntektsgrunnlaget på bruket.

I arbeidet med å styrke ressursgrunnlaget skal det ikke bare tas hensyn til hva bruket trenger av jord‑ og skogbruksarealer, men også arealer som kan nyttes i forbindelse med aktuelle tilleggsnæringer. Jordloven åpner for at en kan bruke virkemidler som forkjøp eller ekspropriasjon med sikte på å skaffe et bruk areal som kan nyttes i forbindelse med tilleggsnæringer. Denne tilleggsnæringsvirksomheten må i utgangspunktet utøves i forbindelse med tradisjonell landbruksdrift, ikke som en selvstendig virksomhet. Det kan f.eks. eksproprieres til turistformål hvis turistvirksomheten skjer i tilknytning. til tradisjonell landbruksnæring. Hvor tilleggsnæringen drives i tilknytning til tradisjonell landbruksdrift og dermed bidrar til å skape bruk med bredt sammensatt ressursgrunnlag, må det kreves gode grunner for å tillate fradeling av det areal som brukes til tilleggsnæring. Det er redegjort nærmere for dette i rundskriv M-34/95 om Jordloven §§ 9 og 12.

I loven er det ikke satt noen grense for når et bruk er så stort at det ikke er aktuelt å nytte virkemidler for å styrke bruket. Virkemidlene i lov og forskrifter etter loven kan dermed nyttes for å styrke bruk som allerede gir grunnlag for stabile arbeidsplasser, eller har god inntjeningsevne. Ved avgjørelse av en konkret sak kan en likevel komme til at økning av arealet ikke vil føre til noen særlig styrking av bruket som arbeidsplass, eller til forbedret inntjening. I slike tilfeller vil arealressursen etter omstendighetene kunne nyttes bedre ved å styrke andre bruk, eller opprettholdes som eget bruk.

Ved vurderingen av hva som gir en tjenlig bruksstruktur må alle de momenter som er nevnt i § 1 annet ledd trekkes med. Enkelte av momentene gjennomgås særskilt under punkt 2 nedenfor.

Behovet for styrking av det enkelte bruket skal vurderes ut fra samfunnsutviklingen i området. Utviklingen i nærområdene hvor eiendommen ligger, grenda eller kommunen er dermed av stor betydning for vektleggingen av de ulike momentene bestemmelsen gir anvisning på. Også samfunnsutvikling i et større område er av betydning. Utviklingen må vurderes ut fra hva som er påregnelig, og den må ses i et langsiktig perspektiv.

Hvilken bruksstørrelse som er ønskelig vil kunne variere etter om eiendommen ligger nær et tettsted med muligheter for annet arbeid, eller om bruket ligger slik til at mulighetene for arbeid utenom bruket er små. Forhold som må tillegges vekt ved vurderingen av hva som er ønskelig bruksstørrelse er bl.a. om det finnes andre inntektsmuligheter i området og om det i området ligger til rette for eller er tradisjon for ulike yrkeskombinasjoner knyttet til landbruk. Et eksempel på dette er tradisjonelt landbruk kombinert med turisme.

2. Momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av hva som gir en tjenlig bruksstruktur
a) Innledning
Hvordan virkemidlene bør brukes for å skape ressurssterke landbruksenheter, må bero på en helhetlig vurdering hvor en trekker inn en rekke momenter knyttet til hva som er tjenlig ut fra samfunnsutviklingen i området og tjenlig for det aktuelle bruket. Flere av de momentene som skal tillegges vekt er nevnt i jordlovens § I andre ledd, og hovedvekten ved avveiningen skal legges på disse hensynene. Bestemmelsen er imidlertid ikke utfyllende. Også andre momenter knyttet til hva som er gagnlig for samfunnet må trekkes med. Ved avveiningen av hvilken bruksstørrelse som er tjenlig skal brukets ressursgrunnlag ses i et langsiktig perspektiv.

b) Bosetting
Det skal legges hovedvekt på hensynet til bosetting. Med bosetting mener en både bosetting på eiendommen saken gjelder og bosetting i området for øvrig: Det må gå fram av saken om det er behov for en styrking av bosettingen i området. I den forbindelse må det klarlegges hvordan bosettingen er, og det må anslås hvordan den påregnelige utviklingen av bosettingen vil bli. Befolkningsstatistikk fra Statistisk Sentralbyrå kan danne grunnlaget for vurderingen. Den oppfatning som kommunen har av hvilken bosettingsutvikling som ut fra statistikken er påregnelig i området skal tillegges vekt.

Ved avgjørelse av enkeltsaker må en være oppmerksom på at bosetting kan styrkes enten ved å styrke ressursgrunnlaget på nabobruk, eller ved at bruket opprettholdes som selvstendig enhet. I noen tilfelle vil begge alternativene kunne føre til en styrking av bosettingen. Valget mellom de to alternativene må da bero på en vurdering av hvilket alternativ som må påregnes å føre til en styrking av bosettingen på lang sikt.

e) Arbeid
Det skal legges hovedvekt på hensynet til arbeid. På samme måte som bosetting, kan hensynet til arbeid knyttes til det aktuelle bruket og til området. Det må derfor redegjøres for hvilke muligheter som finnes for arbeid på bruket. I tillegg må det redegjøres for om det er aktuelt å kombinere landbruksdrift med annet arbeid i området der eiendommen ligger. Det må også vurderes om det framstår som et påregnelig alternativ at en kan skape arbeid i form av selvstendig virksomhet som kan drives i tilknytning til bruket. Den oppfatning kommunen har av hvilke muligheter som finnes for å skaffe seg annet arbeid skal tillegges vekt ved avgjørelsen. Den enkelte brukers personlige forutsetninger for å skaffe seg arbeid kan trekkes med som et korrigerende moment ved avgjørelsen i enkeltsaker.

d) Driftsmessig gode løsninger
Det skal legges hovedvekt på hva som vil føre til driftsmessig gode løsninger. Dette innebærer at det må legges stor vekt på arrondering og driftsmessige løsninger som kan føre til reduserte kostnader ved driften. Vurderingen av hva som er en driftsmessig god løsning må først og fremst ta utgangspunkt i hvilke driftsmåter som er vanlige på stedet, men også andre driftsformer må vurderes dersom det er påregnelig at eiendommen vil bli brukt slik. Her som ellers, må spørsmålet om hva som gir driftsmessig gode løsninger vurderes i forhold til andre mål i formålsbestemmelsen. Et eksempel på dette er at det må tas hensyn til kulturlandskapet.

Det må i hovedsak legges en landbruksfaglig vurdering til. grunn når en skal avgjøre hva som gir driftsmessig gode løsninger i de konkrete tilfellene. Eksempel på en driftsmessig god løsning er det hvor bygningsmasse og driftsapparat kan utnyttes bedre, eller hvor en unngår kostnadskrevende investeringer som ikke er i samsvar med hva eiendommen kan kaste av seg.

Ved mange driftsformer vil det å drive et større areal i seg selv legge grunnlaget for lavere kostnader for hver produsert enhet. Et eksempel på dette er kornproduksjon. Ved slike driftsformer er derfor hovedregelen at økning av areal fører til driftsmessig gode løsninger.

Eiendommens utforming og avstanden til og mellom de produktive arealene som utgjør en driftsenhet er også en del av vurderingstemaet av hva som gir en driftsmessig god løsning. Eiendommens utforming og avstand mellom teigene, har regelmessig betydning for driftskostnadene. Betydningen vil variere etter aktuell driftsform, og vekstforholdene på arealet. Etter omstendighetene kan avstand mellom arealene føre til ulemper for samfunnet i form av trafikkfare og forurensing. Også dette er forhold som det skal legges vekt på ved vurderingen av om en står overfor en driftsmessig god løsning. En bør være oppmerksom på at lang avstand også kan ha betydning for hvorvidt arealer på samme eierhånd anses som en driftsenhet, jf. jordloven § 12 fjerde ledd og odelsloven § 14.

C. Vern om arealressursene, § 1 tredje ledd

1. Framtidige generasjoners behov
En samfunnsnyttig bruk innebærer at det tas hensyn til at arealressursene skal disponeres ut fra framtidige generasjoners behov. Det bør legges til rette for å høste av den avkastningen arealressursene kan gi og skjøtte dem slik at de kan eksistere som en ressurs også for framtidige generasjoner. Bestemmelsen legger bl.a. til rette for praktisering av et strengt jordvern knyttet til matproduserende areal, og understreker at jordvernspørsmål må ses i et langsiktig perspektiv. Den er imidlertid ikke til hinder for at en nyttiggjør seg ressurser som ikke er fornybare, f.eks. grusforekomster.

For skogmark har lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965 ( skogbruksloven) en tilsvarende bestemmelse i § 1 tredje punktum. Ved denne lovs praktisering skal det bl.a. legges vekt på skogens betydning som rekreasjonskilde for befolkningen, som viktig del av landskapsbildet, som livsmiljø for planter og dyr og som områder for jakt og fiske.

2. Miljøforsvarlig bruk og forvaltning
a) Innledning
Bruk og forvalting av arealressursene skal være miljøforsvarlig. Når bruken skal være miljøforsvarlig skal det legges vekt på et flersidig vern ved utnytting av arealressursene. Miljøforsvarlig bruk knytter seg til vern om landbruksareal som grunnlag for produksjon, vern om naturverdier og kulturlandskap og vern mot forurensing. Også andre momenter knyttet til vern kan trekkes med.

b) Jordvern
Begrepet jordvern er knyttet til et ønske om å verne om jorda. Det kan være ulike årsaker til at jorda utsettes for forringelse. Jordsmonnet kan f.eks. forringes gjennom forurensing og erosjon. Den viktigste årsaken til at det produktive arealet blir mindre er imidlertid at produktivt areal nyttes til bebyggelse eller annen varig omdisponering. Både forringelse av produksjonskvaliteten, og svekking ved nedbygging er momenter som skal tillegges vekt etter jordloven § 1 tredje ledd.

Et moment er vern om jordsmonnet som produksjonsfaktor. Arealer som danner grunnlag for drift, må holdes i en forsvarlig landbruksfaglig og miljømessig stand slik at det er egnet for produksjon i framtiden. Det innebærer at en må unngå arealbruk som fører til forurensing og annen skade på arealets produksjonsevne. Jorderosjon er et eksempel på slik skade.

Det er videre et moment at det skal tas vare på areal som grunnlag for liv, helse og trivsel for mennesker, dyr og planter. Det må som nevnt ses hen til en langsiktig ressursdisponering, jf. at også framtidige generasjoners behov skal sikres. Det må sikres areal for produksjon av både mat og trevirke. Det må særlig tas sikte på å beholde gode produktive areal for landbruksdrift, og holde dem samlet.

c)Vern om kulturlandskap
Det skal tas hensyn til kulturlandskapet. Det skal da tas hensyn til landskapsbildet, til mangfoldet i naturen og til kulturhistoriske verdier. Vernet er også knyttet til produksjon av miljøgoder som turveier og natur‑ og kulturopplevelser for allmenheten. Det samme gjelder muIigheten for jakt; fiske, rekreasjon og turisme. Bestemmelsen bygger på at kulturlandskapet er et samfunnsgode som landbruket former og har ansvar for. Bestemmelsen tar hensyn til at kulturlandskapet endres over tid i takt med utviklingen i landbruket.

Landbruksvirksomhet vil vanligvis være et sentralt element av det kulturlandskapet som dekkes av bestemmelsen, men også kulturlandskap som ikke har direkte tilknytning til landbruksnæring eller landbruksvirksomhet dekkes. Vernet er knyttet både til areal i drift og areal som er preget av tidligere landbruksdrift, som f.eks. slåtte‑ og beitemark, eller lynghei. Vernet må også ses i sammenheng med de natur‑ og kulturelementer som henger sammen med slike areal, f.eks. bekker, fløtningsdammer, vannveier, våtmarker, steingjerder, åkerholmer og vegetasjonsbelter langs vassdrag og jorder.

Hvilken vekt kulturlandskapselementet bør tillegges ved avgjørelse i den enkelte sak vil f.eks. kunne avhenge av om saken berører arealer eller landskapselementer som er gamle, særpregede eller mye brukt av almenheten. Arealer og elementer kan også utgjøre et helhetlig landskap det kan være ønskelig å ta vare på. Det må også vurderes om saken kan føre til en omfattende og varig ødeleggelse av kulturlandskapet, eller om det er snakk om mindre endringer som rettes opp over tid.

Til toppen